Krav og forventninger

[Anda]

Jeg er veldig på linje med Milfrid her, som jeg opplever som en form for middelvei.

Det inkluderer at jeg har som mål å "se" barna mine, også i forhold til skoleprestasjoner. Jeg har en Andunge som (dessverre) er for perfeksjonist, han blir veldig lei seg når han ikke får til ting akkurat som han har tenkt seg. Det jobber vi med. Noen ganger er det rett og slett godt nok.

Selv har jeg ikke hatt ekstrem-varianten av oppvekst, men det var aldri noe spørsmål om jeg skulle ta en høyere utdannelse, kun om hva. Enda mer for meg enn broren min, tror jeg.

Og så kjenner jeg meg utrolig godt igjen i den skuffelsen over at foreldrene mine pekte på det som ikke var 100 %. Eksempel; kom hjem med karakterbok med én S, én G og resten M. Faren min gir kort beskjed om at G'en skiller seg ut, og at jeg måtte gjøre noe med det. Det var utrolig kjipt, men jeg fikk rettet det opp.

Jeg har forøvrig konfrontert faren min med det eksemplet i voksen alder, og hans kommentar var da; "Men det hjalp, gjorde det ikke?"

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Derimot så var begge foreldrene mine veldig flinke til å lære bort ferdigheter, de gjorde det moro å lære, det var kult å kunne ting og vite ting. De fokuserte veldig på at det å lære ting er lett og gøy og aldri bortkastet.

Sånn prøver vi å gjøre det også! Vi ønsker å stimulere læring gjennom at det er gøy å kunne ting, og det er gøy å lære nye ting. Glittermannen er veldig flink til å tegne, og han og Glitterbarnet tegner mye sammen, og lager små kunstposjekter. Hvis Glitterbarnet ikke vil en dag, eller bare vil lage noen streker med gråblyant er selvsagt det helt ok, selv om vi vet at han kan bedre.

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Så jeg tror jeg gjør mye av det samme med sønnen min, han blir temmelig stimulert han, men det er ikke noe mas, og det gjøres på hans initiativ. Han synes det er morsomt med bokstaver og vi leker oss med at jeg skriver små ord og han har begynt å kunne lese dem. Det er tidlig ute, han er 3.5 år, men han synes det er morsomt, så da er det ok.

Ja, det er slik vi har gjort også, også har det sivet litt ut i sanden når han ikke var så interessert lenger, men har tatt opp andre interesser i stedet, som å bygge lego etter bruksanvisninger.
Vi prøver å følge opp interesser, som romfart, dinosaurer, bokstaver, tall etc. så godt vi kan, men pusher ikke noe på ham.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av ming, her.

Tegning er blant de aktivitetene som hører hjemme der, føler jeg. Når ungene tegner, holder det å skryte av de flotte fargene eller det skumle monsteret, det som ikke er så bra, holder en klokelig stilt om.

Ja ikke sant.

Men man kan jo legge merke til nye teknikker som prøves ut. Eldste her startet jo skolen i høst, og hun tegner mye på SFO vet jeg. De sitter flere jenter sammen og snakker og tegner. De kopierer nok elementer fra hverandre, og får nye impulser. Det er jo interessant å legge merke til. Plutselig ble tegningene mer detaljerte. I tillegg skriver de bokstaver med kruseduller. Slike ting kan man jo også si noe om. Det er jo ikke noe fasitt på tegning, men man kan jo se utvikling og vise at man følger med. Lillebror her har hatt nada interesse for tegning og bokstaver, men plutselig så starter han også. Da må jo han følges der han er.

Opprinnelig lagt inn av Anda, her.

Og så kjenner jeg meg utrolig godt igjen i den skuffelsen over at foreldrene mine pekte på det som ikke var 100 %. Eksempel; kom hjem med karakterbok med én S, én G og resten M. Faren min gir kort beskjed om at G'en skiller seg ut, og at jeg måtte gjøre noe med det. Det var utrolig kjipt, men jeg fikk rettet det opp.

Kan relatere meg til dette. Å få G eller 4 i noe var liksom ikke noe man gjorde.

[Toffskij]

Jeg tenker at det er godt for alle å få strekke seg litt. Så det prøver jeg å la ungene mine gjøre også. Jeg viser dem at jeg tror de kan greie både det ene og det andre.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Anda, her.

Og så kjenner jeg meg utrolig godt igjen i den skuffelsen over at foreldrene mine pekte på det som ikke var 100 %. Eksempel; kom hjem med karakterbok med én S, én G og resten M. Faren min gir kort beskjed om at G'en skiller seg ut, og at jeg måtte gjøre noe med det. Det var utrolig kjipt, men jeg fikk rettet det opp.

Jeg har forøvrig konfrontert faren min med det eksemplet i voksen alder, og hans kommentar var da; "Men det hjalp, gjorde det ikke?"

Dette er jo totalt ukjent for meg, og jeg har ikke skolebarn enda. Er det ikke sånn at man kan være fornøyd selv om det er en G i karakterboka? Må ungene alltid være best?

Jeg var, som sagt, ekstremt pliktoppfyllende som barn selv om det ikke var noen forventninger til meg fra foreldrene mine. I ettertid ser jeg at det nok hadde gått meg enda bedre i livet om jeg hadde levd litt mer og arbeidet litt mindre i tenårene.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg tenker at det er godt for alle å få strekke seg litt. Så det prøver jeg å la ungene mine gjøre også. Jeg viser dem at jeg tror de kan greie både det ene og det andre.

Det er jeg helt enig i. Samtidig tror jeg det er viktig å huske på at for noen er det vanskeligere å gjøre en jobb grundig, enn å improvisere og få et godt resultat anyways. Fullstendig hypotetisk, selvfølgelig. Derfor tror jeg, i hvertfall mtp. min eldste sønn som viser seg å være ganske kjapp i hodet men lat i utførelsen, at det er viktigere å gi ham kred de gangene han gidder å jobbe med noe ordentlig, enn å bare rose resultatet.

[Toffskij]

Min eldste er av samme ulla som din, aC: kjapp i huet, lat i utførelsen (om hun ikke har funnet på prosjektet selv, da, da oser hun av flid). Dette virker jo en smule … kjent … og selv har jeg vel først opplevd å strekke meg ordentlig i voksen alder. Og det er sløsing, tenker jeg.

[Maverick]

Kjent? Nå skjønner jeg ikke hva du snakker om.

[Toffskij]

En helt ukjent mennesketype, faktisk.

[rine]

Hm..jeg diskuterte egentlig ikke hvorvidt barna bør bli best i klassen eller ikke, jeg var mer opptatt av at de ikke må bli ubrukelige unge/voksne. De må gjerne ha 2 i naturfag og 3 i norsk for min del, så lenge de er ordentlige mennesker som tar ansvar for sitt eget liv og egne valg. Det forventer, og krever, jeg av dem.

[Pappalille]

Nå har jeg ikke lest hele tråden, (jeg har møkk på brillene og gidder ikke pusse dem ) men jeg synes det må være om å gjøre å formidle til barn at de skal utnytte sitt eget potensiale. De skal ikke leve opp til meg eller faren eller kusina til naboen. De skal gå hjem fra skole, legge fra seg arbeid, levere inn en prøve og være fornøyde med at de har gjort så godt de kunne. Dét vil alltid være bra nok i mitt hjem.

Jeg vil alltid følge opp og dytte litt for å gi mitt avkom så gode muligheter som mulig, men jeg nekter å dytte så hardt at jeg skader. Det er veldig lett. Min mor har definitvt skadet meg ved å dytte altfor hardt, og jeg har fullstendig hetta for alt som heter utdannelse. Jeg sliter virkelig med en følelse av at uansett hva jeg gjør så vil jeg ikke klare det bra nok, resultatet er at jeg har en jobb som overhodet ikke utfordrer meg mentalt. Jeg trives riktignok svært godt, men dét er mer flaks enn noe annet.

[Amelie]

Flink-pike(gutt)-syndromet kan være veldig skadelig.
Jeg (og sikkert flere av dere) vet dessverre om flere som har begått selvmord pga dette, bekjente og pasienter fra da jeg jobbet i psykiatrien. Mange uforstående etterlatte og venner som ikke forstod: H*n var jo så populær, så flink på skolen, så god i idrett, alt virket så "perfekt".

Det er worst-case-scenario men det skjer dessverre oftere enn vi aner.

Det gjelder å finne den sunne middelvei som gagner barnet best. Å motivere barna, forvente at de gjøre sitt beste på skolen, formidle at man stoler på dem og at man ikke må være best i det meste. Og at det er lov å ha dårlige dager, og heller prøve bedre neste gang.

[ingelas mamma]

Som lærer for elever i alderen 7 - 19 år er det en ting jeg har vært frustrert over/opptatt av de siste årene.
- man må legge ned et stykke arbeid for¨å oppleve mestring.
Jeg opplever at for mange foreldre er redd for å kreve/oppmuntre til innsats fra sine barn (bunner det i egne erfaringer?). Med det som resultat at barna ikke lærer den gleden det faktisk er å mestre noe. Med eldre ungdommer opplever jeg at de er vant til å kunne argumentere seg til bedre karakterer, og stiller seg uforstående til at karakteren avspeiler innsatsen. (I enkelte tilfeller er selvfølgelig verden urettferdig og noen må legge ned mye mer arbeid enn andre for samme karakter.)

[Ullvott]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det var aldri (gjentar aldri) noen som spurte etter mine lekser. Foreldrene mine var like happy om man fikk gode eller dårlige karakterer; ....

Det var min oppvekst også. Bortsett fra fravær, det var de nøye på. Nesten så vi ikke fikk være hjemme om vi var syke. Og jeg har også klart meg bra. Jeg er den første i min familie som har tatt høyere utdannelse faktisk, men jeg har hatt et mer avslappet forhold til slikt enn jeg tolker at Tjorven har. Jeg har masse ansvarsfølelse.

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Jeg er klar over at jeg er for ekstrem i den ene enden av skalaen, men jeg syns likevel det virker som om få her er redde for å havne i den andre enden....

Jeg tenker at barn følger med på hvordan foreldrene lever. Mine foreldre var ikke opptatt av prestasjoner i fht skole, men de er ansvarsfulle borgere som alltid stiller på jobb, betaler skatt og tar vare på egne og andres ting. Det har så klart satt sitt preg på oss barna. Det er ikke bare akademiske prestasjoner barn lærer av.

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

De fleste er enige om at skulk ikke er ok (selv om enkelte ytret andre meninger i en tidligere tråd om temaet). Men hvor skal man sette grensa for hva man godtar? Er det greit å bare gjøre minste minimum? Skal man ikke gjøre seg flid med ting man produserer? Skal tegninger bare være noe man lager for rekreasjon, ikke noe man skal anstrenge seg for å gjøre så bra som mulig?

Jeg synes det er trist om barn ikke skal få lov til å være barn og ha det gøy og gjøre ting slik de liker det. Og hvilke kriterier bruker du for å bedømme om en tegning er bra eller ikke? Kanskje de ville ha den slik? Det er jo deres tegning?

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Hvis ungene ikke blir oppfordret til å gjøre sitt ytterste, og aldri får beskjed om at "den stilen du skrev der er ikke bra nok, jeg vet du kan bedre. Dette må du gjøre om igjen", hvordan skal de da kunne nå sitt fulle potensiale? Eller er ikke det et mål?

For meg er det ikke et mål at barna skal kunne tyne ut maks i forhold til prestasjoner. Jeg vil at mine barn skal bli glade, empatiske, samfunnsbevisste borgere. Det er vel ikke gitt at de som presterer mest er de "beste" menneskene?

[him]

Opprinnelig lagt inn av ingelas mamma, her.

Med eldre ungdommer opplever jeg at de er vant til å kunne argumentere seg til bedre karakterer, og stiller seg uforstående til at karakteren avspeiler innsatsen.

Veldig enig. Kan jo legge til at dette også gjelder voksne jeg kjenner. Jeg har inntrykk av at mange jeg kjenner ikke har et helt avklart forhold til når man trenger å legge ned en innsats og når man må få en genial ide. (Jeg har en jobb hvor man ofte kan spare seg mye rent arbeid hvis man løser problemene på en annen måte.) Og dette går begge veier. Man har folk som gjør ting på en forferdelig tungvindt måte uten å overhode reflektere over et annen arbeidsmetodikk hadde krevd mye mindre innsats. Og folk som er oppriktig overrasket over at enkelte ting krever en innsats - helt uavhengig av hvor smarte arbeidsmetoder man har. (Jeg har inntrykk av at jo smartere folk er, jo vanskeligere har de for å fatte at ting krever en arbeidsinnsats, de er oftere vant til å "surfe" på gode ideer, skippertak, snarveier etc Men man kan ikke gå ned i vekt, bli flink til å spille et innstrument, lære seg håndtverk, drive med håndarbeid, gjøre det godt i idrett uten en innsats.)

Velkommen hit forresten, har ikke sett nicket ditt før.

[Pebbles]

Er det lov å quote&nikke i stor stil? Det er det jeg har lyst til nå, nemlig.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Hm..jeg diskuterte egentlig ikke hvorvidt barna bør bli best i klassen eller ikke, jeg var mer opptatt av at de ikke må bli ubrukelige unge/voksne. De må gjerne ha 2 i naturfag og 3 i norsk for min del, så lenge de er ordentlige mennesker som tar ansvar for sitt eget liv og egne valg. Det forventer, og krever, jeg av dem.

Opprinnelig lagt inn av Pappalille, her.

men jeg synes det må være om å gjøre å formidle til barn at de skal utnytte sitt eget potensiale. De skal ikke leve opp til meg eller faren eller kusina til naboen. De skal gå hjem fra skole, legge fra seg arbeid, levere inn en prøve og være fornøyde med at de har gjort så godt de kunne. Dét vil alltid være bra nok i mitt hjem.

Opprinnelig lagt inn av Ullvott, her.

Jeg tenker at barn følger med på hvordan foreldrene lever. Mine foreldre var ikke opptatt av prestasjoner i fht skole, men de er ansvarsfulle borgere som alltid stiller på jobb, betaler skatt og tar vare på egne og andres ting. Det har så klart satt sitt preg på oss barna. Det er ikke bare akademiske prestasjoner barn lærer av.

For meg er det ikke et mål at barna skal kunne tyne ut maks i forhold til prestasjoner. Jeg vil at mine barn skal bli glade, empatiske, samfunnsbevisste borgere. Det er vel ikke gitt at de som presterer mest er de "beste" menneskene?

Sånn - da var qoutingen&nikkingen unnagjort.

Jeg blir alltid litt trist i møte med high acchievers. De som MÅ ha 6 i alle fag, eller de som MÅ ha den høyeste utdannelsen i sin familie, eller de som MÅ ha alt på stell i heimen 100% hver eneste dag året rundt.

Også blir jeg ordentlig GLAD i møte med entusiastiske mennesker, som gjerne jobber vettet av seg i perioder, men da med saker som de elsker å jobbe med og som gir mer tilbake enn det koster.

Jeg vil være glad. Jeg vil ha glade barn.

Man blir ikke glad av å ikke fungere godt i samfunnet, så guiding mot god innsats, anstendig oppførsel etc er et must. Men man blir heller ikke glad av å alltid få tilbakemelding på at utført arbeid kunne vært bedre. Om det ikke som oftest er noen brede smil og anerkjennelse i andre enden når man har lagt en god innsats ned i noe, så løper man en reell risiko for å bli nevrotisk og ulykkelig.

Forsterkning av det poitive er greia på alle arenaer.

[mammamia]

Det som blir det viktigste for meg er å se at barna mine er harmoniske og fornøyde (det meste av tiden). Så legger vi forventningen opp etter det vi ser de kan mestre. Dette har resultert i at de gjør skolearbeidetog de er nysgjerrige på kunnskap. Men de får lov til å feile og ikke være best. Humor og glede er egenskaper vi verdsetter mer enn stålvilje til å prestere.

[Heilo]

Siden Zoe gjorde det, gjør jeg det samme!

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg blir alltid litt trist i møte med high acchievers. De som MÅ ha 6 i alle fag, eller de som MÅ ha den høyeste utdannelsen i sin familie, eller de som MÅ ha alt på stell i heimen 100% hver eneste dag året rundt.

Også blir jeg ordentlig GLAD i møte med entusiastiske mennesker, som gjerne jobber vettet av seg i perioder, men da med saker som de elsker å jobbe med og som gir mer tilbake enn det koster.

Jeg vil være glad. Jeg vil ha glade barn.

(...)

Forsterkning av det poitive er greia på alle arenaer.

PS: Synes den sure nemlig-nikken er litt for negativ...

[ORG]

En veldig fornuftig debatt, med mange reflekterte svar!

Både ektefellen og jeg selv oppfattes nok til tider som over middels intelligente. Det tviler jeg på om stemmer, vi er temmelig gjennomsnittlige tror jeg, men vi lærte temmelig tidlig begge at "ikke er alt er verdt å bruke tid på, men det som er det, skal man også bruke nok tid på til å gjøre det skikkelig". Ikke bare "akkurat nok", men "skikkelig". Flid ble vi grundig innpodet og forventninger var det nok av. Men også trøst når man, tross godt arbeid, ikke klarte å innfri! Og ordene "Ditt beste er godt nok" har jeg hørt mange ganger når resultatene ikke ble helt som ventet. Men mindre enn "ditt beste" var heller ikke godt nok, selv om mange ville sagt "mer enn godt nok". Da fikk jeg høre: "Du kan bedre enn dette, NN".

Vi merker at vi oppdrar barna på samme måten. Mange sier barna våre er modne, noen sier at vi har altfor store forventninger til dem. Helt fra guttene var små, var vi klar over at alle barn har stor lærelyst. Og våre hadde meget stor (akkurat som vi begge hadde selv, er vi fortalt). Så opplæring startet vi tidlig med, både på det ene og det andre området. Det likte guttene veldig godt. Men vi var også veldig OBS på når de signaliserte at "nok er nok for denne gangen". Selv om de sa at de "ville mer". For lærelyst er lett å drepe om du krever for mye. Men du kan like lett drepe den ved å kreve for lite, og barn har oftest en helt ufattelig læreevne, om man bare tar seg tid til å lære dem. Mange opplever drept lærelyst fordi det kreves for lite i dag, tror jeg. Både hjemme og på skolen. Men krever du kvalitet, får du kvalitet, om du ikke er så avvisende til å trøste når nederlagene kommer at du får angstnevroser i steder!

Mammamia skrev at humor og glede ble høyere verdsatt enn stålvilje. Det er jeg enig i, om man er nødt til å velge. Men behøver man egentlig velge? Vi opplever selv "nei", både på oss selv og guttene, med svært så få unntak. For stålvilje er det hos alle sammen! Men vi opplever nå likevel guttene som glade og harmoniske gutter, som vet at verden ikke går under om resultatene ikke alltid blir som man hadde tenkt. Og hos oss er det større "nederlag" ikke å ha gjort sitt aller beste, men likevel få anerkjennelse, enn å ha gjort sitt aller beste, men likevel få resultater som ikke står i samsvar med forventningene. Da sørger man litt over verdens urettferdighet, så prøver man å lære av sine feil. Og så prøver man på ny. Som det står i den gamle gymnastikksangen: "Født som mester, født som helt, å nei det ble da ingen/Mot og kraft de vinnes litt og litt om senn". Og som det står i en av yngstes yndlingssanger her: "Han gav seg ikke, falt og falt/Men klarte det til slutt/Vær trygg, han klarer seg i alt/Han er en premiegutt".

Og ellers: En god karakter, menneskelig sett, er mye, mye viktigere enn gode karakterer! De siste er tilnæmet verdiløse straks du har hatt ditt første faste arbeid, karakteren vil forfølge deg hele livet!

[Trulte]

Jeg kjenner jeg må tørke svetten etter å ha lest forrige innlegg. Klarer derfor ikke skrive noe her.