Spinnoff: Spesialskoler for barn med diagnoser

[Tjorven]

Jeg har ingen erfaring med dette, men ser i privatskoletråden at det diskuteres litt om spesialskoler og nytten av dette. Jeg synes det er en utrolig interessant diskusjon som fortjener en egen tråd.

Så hva mener dere om dette? Spesialskoler ble jo i stor grad avviklet for en del år tilbake. Barn med utfordringer skal få gå på vanlig skole med andre barn både med og uten diagnoser. Jeg ser definitivt at det har noe positivt for seg. Samtidig så er ressursene knappe og jeg er ikke like sikker på om de ungene får den oppfølgingen og tilpasningen de trenger.

Kan noen som vet mer om dette enn meg kjøre debatt slik at jeg får litt mer innsikt?

[Lykken]

Det var vel jeg som dro det opp i den andre tråden. Jeg er ingen ekspert, men har diskutert det litt med min venninne som jobber med blant annet autistiske barn og ungdom og hun er ganske klar på at spesialskole hadde vært det absolutt beste for mange, det er ikke alltid det er en fordel for de med spesielle behov å gå på vanlig skole.
Jeg har et eksempel på trinnet til sønnen min, en elev med diagnose som har null interesse av å sosialisere seg eller gjøre noen av det de andre gjør i f.eks friminuttene og er kun sammen voksne. Ungene er kjempegreie med han, men jeg er usikker på om han bryr seg om han går på vanlig skole eller ikke og mtp at det krever en del ressurser så er det vel ikke alltid helt entydelig. Jeg tror også en del ville hatt utbytte av å gå på skole med andre med like diagnoser/sykdommer og med spesialutdannede lærere.

[kamp]

Jeg gikk to år på spesial skole i grunnskolen og to år av VGs før jeg ble syk og ikke klarte å gjennomføre mer.

For min del var der avgjørende for o det hele tatt komme på skolen og gjennomføre en hel skoledag. Prøvde flere ganger på vanlig ungdomskole med assistent men der ble alt for mye inntrykk og kaos.

Uten Møllehagen hadde jeg ikke gjennomført grunnskolen.

[celebelen]

Jeg tror spesialskoler er riktig for en del, men det kan også være helt feil. Det viktigste er at man har fokus på hva som er best for den enkelte elev, og ikke kjører en automatisk "med den diagnosen skal du på den skolen"-flytting.

[Addison]

En elev i mellomste sin klasse på barneskolen har nå startet på en ungdomsskole der de har spesialgrupper. Altså en vanlig offentlig ungdomsskole, der de har samlet elever med ulike spesielle behov. Eleven har hatt fast assistent og vært mye ute av klassen, særlig de siste årene, men er etter det jeg kan vurdere blitt behandlet bra av de andre og virket å trives godt sosialt sett. Det høres nå ut til at foreldrene er veldig glade for å være kommet over i en setting der eleven får være litt mindre spesiell, der det også er andre med varianter av utviklingshemming.

[Katta]

Jeg tror det kan være veldig bra for endel og helt avgjørende for noen. Og så er det noen det ikke passer for. Vi må ikke havne der at unger skal på spesialskole for å skjerme de andre elevene, men jeg tror likevel det er fint at det finnes steder med spesialkompetanse. De jeg vet om som har barn med litt alvorlige autismespekterforstyrrelser og som har fått plass i spesialklasse kan ikke få rost det nok. Selv om de må kjøre tvers gjennom byen.

[Joika]

En gutt vi kjenner ble nylig flyttet over til spesialskole i sjetteklasse. Han har det myyyye bedre der, i følge mor. Han får lære mer på sine premisser, han lærer mer i praksis og de er mer aktive, noe som er fint for en urolig gutt. I gamleklassen hans har læringsmiljøet roet seg betraktelig, så dette har nok vært til alles beste.

[Dronningen]

Da jeg gikk på lærerskolen var det en egen klasse der for døve som skulle bli lærere for døve. Et par stykker der snakket en gang om integrering som de mente var misforstått. At de sammen med 'vanlige' følte seg mye mer utenfor, enn når de fikk gå på skole sammen med de som hadde lignende utfordringer. At de følte i større grad at de behersket verden, var likestilt og inkludert. Jeg husker jeg bet meg merke i dette. Når er integrering til beste for et barn?

Jeg opplever av og til at noen ser på spesialskoler som at individet er 'utstøtt' fra et fellesskap, mens det kan oppleves som motsatt for den det gjelder.

[zinatara]

Jeg tenker at det kommer litt an på. Jeg har vært på barn som egentlig ikke har noen stor fordel av å være i den offentlige skolen. De har all undervisning i et eget rom og en god del av tiden er det ufaglærte assistenter som har ansvaret. Og de er lite interessert i å sosialisere med andre barn, evt. er de for voldsomme til at andre barn føler seg trygge. Jeg tror nok en god del av disse kunne hadde større nytte av spesialskoler der personalet hadde mer kompetanse.

I Oslo finnes det jo skoler som har spesialgrupper som barn/ungdommer med visse spesielle behov. Men det er jo lite aktuelt veldig mange steder i norge, rett og slett fordi man bor i små kommuner og det hadde blitt lang reisevei for mange dersom man skulle samle store nok grupper. Det er jo også et problem på f.eks. tilrettelagte grupper på videregående, at ungdommer med svært ulike diagnoser og forutsetninger samles i en gruppe. Før i tiden ble jo mange sendt vekk til spesialskolene og jeg tviler på at det er noe foreldre hadde gått med på nå og heller ikke noe jeg tror er en god løsning for disse barna.

Det viktigste er jo uansett at skolen klarer å gi barna det de trenger både i forhold til undervisning og det sosiale. Og at det er en god plan laget i et langtidsperspektiv. Alt man klarer å lære barn med spesielle behov å gjøre selv er jo noe noen andre slipper å gjøre for dem resten av livet deres. Så selv om det koster endel akkurat her og nå kan det jo være besparende i fremtiden. Og ikke minst gi dem bedre livskvalitet.

[Lizzie]

De færreste vanlige lærere i grunnskolen, på ungdomsskolen og på videregående har spesialpedagogisk kompetanse. Det kan derfor være vanskelig for dem å følge opp elever med spesielle behov, spesielt når ressursene er knappe - som de jo dessverre ofte er. I noen slike tilfeller vil det resultere i at læreren bruker uforholdsmessig mye tid på en enkelt elev på bekostning av resten av klassen. At alle skal med er en god tanke, men det må følge midler med, uavhengig av om eleven er på spesialskole eller vanlig skole.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

En gutt vi kjenner ble nylig flyttet over til spesialskole i sjetteklasse. Han har det myyyye bedre der, i følge mor. Han får lære mer på sine premisser, han lærer mer i praksis og de er mer aktive, noe som er fint for en urolig gutt. I gamleklassen hans har læringsmiljøet roet seg betraktelig, så dette har nok vært til alles beste.

Klassen til et av mine barn har også hatt en elev som har sluttet og begynt på spesialskole. Mor til gutten sa at det gjorde en voldsom forskjell i forhold til hva han faktisk lærte. Læringsmiljøet for resten av klassen ble veldig mye bedre. Det var en helt annen grad av ro i klasserommet etter at han sluttet. Han kunne jo ikke så mye for det, men det er jo ikke til å nekte for at han skapte mye støy.

På den annen side, han savnet de andre ungene i klassen fælt. Spesialskolen hadde veldig få barn i forhold til det han var vant til, og det var ikke bare lett. Så for hans del hadde det helt klart en bakside også.

[vixen]

Det er vanskelig. For noen så er det fantastisk,mens andre opplever det som helt grusomt. Selv om har de samme utfordringene. Jeg tenker at det må vurderes fra barn til barn. Jeg jobbet sammen med to døve og de har kranglet så tårene spretter om dette.

[Inagh]

Nå er jeg selvsagt partisk, all den tid jeg har en sønn på spesialskole, men lell - når jeg ser på den enorme kompetansen, den faglige dyktigheten, læremiljøet, sønnen min er omringet av hver dag, så takker jeg alle høyere makter og politikere med for at den skolen er til. Gutten min har blomstret, og han blomstrer, for hver dag han får være i det miljøet.

Jeg mener bestemt at nærskolen fungerer for mange, og for de barna nærskolen virker for, er det kjempeflott. Alle barn har godt av å lære at det finnes barn med ulike utfordringer, og at man skal ta hensyn til hverandre. Noen barn med spesielle behov vokser og strekker seg både utviklingsmessig og faglig ved å få gå ved nærskolen.

Andre barn trenger så langt mye mer enn hva nærskolen kan tilby. De trenger pedagoger som virkelig ser dem, som har deres utfordringer som interesseområde og som brenner for disse barna. Noen barn trives best i samspill med andre barn som er som dem - hvor de ikke er annerledes, ikke er rare, ikke blir sett på som et problem, men som en ressurs. Og nettopp derfor, for disse barna, er det ikke mindre enn en velsignelse at det ennå finnes skoler med spesialkompetanse.

Jeg gråt av glede da jeg fikk brevet om at sønnen min var kommet inn på den skolen jeg ønsket ham inn på. Jeg leverer ham på skole hver dag, og er trygg på at her er han strålende fornøyd, han får utvikle seg når han er i form, han blir skjermet når han er dårlig - og han blir sett. Han blir sett som et barn med personlighet, humor, potensiale - han blir elsket. Gud hvor glad jeg er i skolen hans.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Så hva mener dere om dette? Spesialskoler ble jo i stor grad avviklet for en del år tilbake. Barn med utfordringer skal få gå på vanlig skole med andre barn både med og uten diagnoser. Jeg ser definitivt at det har noe positivt for seg. Samtidig så er ressursene knappe og jeg er ikke like sikker på om de ungene får den oppfølgingen og tilpasningen de trenger.

Jeg har hatt dette nært på i to runder som prosjektleder ved skoleutbygginger. Den ene gangen bygget vi skole med en spesialavdeling for barn med asperger og den andre gange var spesialavdelingen en hørselsavdeling. Begge skolene nøt veldig godt av det gode miljøet de fikk for spesialpedagoger av ulike slag. De sa det rett ut at det at de er flere har veldig mye å si både for dem som fagpersoner, men også for det tilbudet ungene får.

Det er noe litt merkelig med det der. Hørselsklassene er det visst ingen som har problemer med. Dit kommer unger fra nabokommunene også, men aspergeravdelingen var veldig omdiskutert. Er det sånn at fysiske handicap er greit å tilrettelegge for i folks øyne, mens andre problemstillinger skal man ikke lage egne avdelinger for? Er det noe misforstått politisk korrekthet ute og går her? Begge avdelingene prøvde på sin måte å få til omvendt integrering i tillegg til vanlig integrering, altså at funksjonsfriske barn blir invitert inn i spesialavdelingen i tillegg til at barna fra spesialavdelingen også er ute i sine respektive klasser. Så dette med å sørge for at bånd skapes og styrkes på tross av ulikhetene blir godt tatt vare på, i tillegg til at ungene får ungervisning som er spesialtilpasset. Dette ble behandlet veldig likt på de to avdelingene på tross av at problemstillingen er så forskjellige.

En ting til: Selv om aspergerklassene var omdiskutert her, så var foreldrene veldig begeistret. Mange søkte seg dit og fikk de ikke plass valgte de å flytte til denne skolekretsen for å få plass allikevel.

[gajamor]

Hørsel er litt spesielt, fordi mange døve ikke oppfatter seg selv som funksjonshemmede, men som en minoritetskultur. Dermed blir døveskolen eller "hørselsgruppen" mer som en nynorskklasse eller samisk skole i deres øyne.

Jeg liker prinsippet ved tvillingskoler, som f.eks. Vetland/Oppsal i Oslo. Der har du et fagmiljø, de som har stort behov for spesialtilpassing er i egne klasser det aller meste av tiden, mens de som har mindre behov kan veksle mellom "normalklassen" og "spesialgruppen". I friminuttene kan man holde seg hos "sine egne" for å ha det trygt, eller leike med alle de andre ungene.

Litt samme prinsipp som det som er?/var? på Sinsen voksenopplæringssenter. Der er/var det undervisningsgrupper fra grunnskolenivå opp til Vgs. En elev kunne dermed ha norsk på grunnskolenivå i en time, og i neste time ha matematikk på vgs-nivå.

Folk snakker så mye om lokalt og kommunalt selvstyre. På dette området mener jeg kommunene burde blitt fratatt all makt til å avgjøre noe som helst selv. Spes.ped.-ressursene på tunge brukere burde kommet fra oven, blitt styrt av Statped og Fylkesmannen, og så kunne skolene smilt og vært glade for de ekstra lærer- og assistentressursene de ble tilført. "Gode lokale løsninger" er nyord for "hvordan kan vi spare penger her?".

[zinatara]

Opprinnelig lagt inn av gajamor, her.

Hørsel er litt spesielt, fordi mange døve ikke oppfatter seg selv som funksjonshemmede, men som en minoritetskultur. Dermed blir døveskolen eller "hørselsgruppen" mer som en nynorskklasse eller samisk skole i deres øyne.

Du kan jo si akkurat det samme om personer med asperger syndrom. Neurodiversity movement har jo mange av de samme argumentene som forkjemperne for døvekultur.

[Fibi]

Opprinnelig lagt inn av celebelen, her.

Jeg tror spesialskoler er riktig for en del, men det kan også være helt feil. Det viktigste er at man har fokus på hva som er best for den enkelte elev, og ikke kjører en automatisk "med den diagnosen skal du på den skolen"-flytting.

Jepp!

Jeg har et barn med diagnose(r). Han hadde sikkert trivds (er det et ord? ) på spesialskole, men for hans sosiale utvikling er det viktig å være en del av en gruppe "vanlige" elever. Heldigvis har han kommet i en klasse med fine barn, flotte foreldre, og fantastiske lærere. (Administrasjonen på skolen er en annen historie, men det er nå så.)

[Serafin]

Jeg har ikke lest tråden enda - så jeg kommer sikkert til å si mer etterhvert. *ler*

Men altså. Spesialskoler og spesialskoler er egentlig to forskjellige ting. De "gamle" spesialskolene med internat og greier er ikke noe jeg ønsker tilbake. Ikke ti ville hester hadde fått meg til å sende bort ungen min, samme pokker.

Men sånn som det er i dag, er heller ikke utelukkende bra. Intergrering er ikke allltid det riktigte, ikke for enhver pris. Så da sitter man der med unger som kanskje ikke trives på skolen, lærere som ikke har kompetanse og som ikke har nok ressurser, ikke minst.

"Drømmeskolen" min hadde vært at det hadde vært en spesialskole, delt opp i flere forskjellige "deler", etter diagnoser, og etter hva som "går sammen" Der ressursene kunne vært samlet, der man hadde kompetansen, og der ungene fikk opplæring som var tilpasset de. Men det er nok en utopi, dessverre.

Så da har man "baser" og "toa" og "a-skolen" isteden. På "basen" på Storebror sin skole jobber det neste flere sykepleiere og vernepleiere enn lærere og assistenter. De barna som er der trenger masse oppfølging. Samme på "toa" på den andre skolen jeg kjenner til.

Så har du barn som Storebror. Som ikke er "syk" nok til å være på basen, men som heller ikke kan være 100% inne i klassen. Der er løsningen 1-1 med en voksen. Både i skoletid og SFO. Men etterhvert blir vel SFO for han på basen, når de andre på samme alder slutter på SFO.

Men misforstå meg rett, intergrering etc er KJEMPEBRA, men ikke til enhver pris.

[Serafin]

Jeg ser jo at Storebror skaper endel uro i klassen. Som når han masjerer ut midt i KRE, fordi at noen andre også tegnet elefant til Noahs ark, det var jo bare to av hver art der!! Slenger med døra og brøler.
Men jeg ser også at han trives sammen med de andre barna, og når de andre barna er godt informert, så fungerer det godt. Men nå er vi kommet i den situasjonen at vi må skjerme "bestekompisen" hans, fordi at B spiser han opp, og vil leke med han hele tiden, men nå blir spriket større og større. Så jeg er spent på hvordan det blir de neste årene.

For Storebror krever mye. Han krever voksne, ressurser, de må finne opp kruttet på nytt, og han har ei mor som også krever at ting skal gjøres, skje og som ikke lar de hvile på laubærene. Så ja - vi koster skolen i kommunen mye. Dessverre. Og det er knappe ressurser, og vi må få det til "på beste forsvarlige måte" med de ressursene vi har.

Han har spes.ped og egen lærer halvparten av tiden, og assistent resten av tiden. Han gjør lekser på SFO. Har ekstra svømming. Krever skjerming. Det er møter og det tar ekstra tid for de i å lage undervisningsopplegg til han.

På en spesialskole hadde noe av dette kommet "gratis", tror jeg.

[Inagh]

Opprinnelig lagt inn av Serafin, her.

"Drømmeskolen" min hadde vært at det hadde vært en spesialskole, delt opp i flere forskjellige "deler", etter diagnoser, og etter hva som "går sammen" Der ressursene kunne vært samlet, der man hadde kompetansen, og der ungene fikk opplæring som var tilpasset de. Men det er nok en utopi, dessverre.

Jepp. Slik er skolen til Lillemann. Der er gruppene ikke satt sammen etter alder eller diagnoser, men etter funksjonsnivå og behov, og alle barna har et skreddersydd opplegg, tilpasset deres nivå og evner. Skolen er et oppkomme av kompetanse og ressurser samlet på et sted.

Samtidig ser jeg at spesialavdelingene både på vår nærskole, naboskolen og ungdomsskolen, fungerer som bare tusan. På nærskolen sin spesialavdeling, er det barn med en del sammensatte utfordringer, på naboskolen er det i hovedsak barn med ulike diagnoser innen autismespekteret, og så slås disse sammen i ei gruppe på ungdomsskolen. Det varierer fra barn til barn hvor mye de er i "moderklassen" og hvor mye de er i spesialavdelingen.

De jeg kjenner som har barn ved disse avdelingene er kjempefornøyde med tilbudet, heldigvis.