Hva tenkte du da koronaen kom for alvor?

[Sweetie]

Litt «inspirert» av Ernas tale: Vi nærmer oss ettårsdagen for da vi alle plutselig fikk merke det var en pandemi på gang, da skolene stengte i all hast og vi ble sendt hjem på hjemmekontor.

Trodde du vil kom til å sitte her et år etter med stengte butikker og ingen konserter? At rødt og gult nivå, ventekarantene og mutantsmitte var en del av hverdagsvokabularet?

Jeg husker jeg tenkte at påsken kom til å være som vanlig. Og planla sommerferie i syden. Jeg husker også at jeg tok bilde av folk som kom ut av et fly med munnbind og tenkte at dette var et så uvanlig syn at det måtte dokumenteres for ettertiden.

[IzziCreo]

Jeg tenkte at dette kom til å ta tid. At 2020 kom til å gå med, men at kanskje sommeren 2021 ville bli nærmere normalen - hvis vi var heldige. Husker at mange var langt mer optimistiske enn meg på det Jeg trodde ikke vaksiner ville komme så kjapt som det gjorde, rett og slett fordi det normalt sett tar laaang tid å forske frem det. Jeg trodde dog på en tilværelse lik den vi hadde i tidlig høst. Altså ikke full nedstengning som nå.

[Ruslebiffen]

Jeg husker jeg var nesten traumatisert av å lese om tilstandene i Italia på det tidspunktet og tenke på at det kom til å bli på samme måte her. Jeg var og handlet 11. mars og så at folk puttet merkelig mye frosne karbonader og joikakaer i handlevognen, og fikk panikk selv og handlet overdrevent mye havregryn. Jeg så for meg hvordan det skulle bli for foreldrene mine og nektet dem å gå på butikken i mange uker. Jeg kjente panikken komme fordi mannen hadde mistet jobben tidliger epå vinteren, jeg mistet begge mine stillinger på jobb på grunn av omorganisering og nedbemannig som følge av oljeprisen som datt som en stein, og lurte på hvordan vi skulle få det til å gå rundt om jeg ble permittert og han var uten inntekt. Den siste situasjonen der ordnet seg heldigvis, men våren var fæl. Da det i tillegg kom to uker med voldsomt snøvær i mai rant det litt over.

Jeg antok det kom til å bli langvarig- typ utpå tidlighøsten. Jeg er glad jeg ikke visste hvor lenge dette skulle vare og hvor lenge det kommer til å vare. Og enda bor vi i en del av landet der restriksjonene har vært mildere enn i Oslo mesteparten av tiden.

[Bluen]

Lørdag 7. mars var jeg veldig redd for at hele jentefotballaget og familiene skulle bli smitta, da det var påvist smitte i klassen til keeperen. To dager tidligere hadde jentene både hatt spillermøte i en trang garderobe, og min datter hadde spilt bowling med nevnte keeper. Om det er én positiv ting som kan nevnes, må det være at smitteutbredelsen langt fra ble så stor som vi hadde sett for oss. Ett år etterpå er fortsatt ikke en eneste av de 45 fotballspillerne på husets to lag eller noen av deres familier smittet - ei heller noen klassekamerater.

Søndag dro jeg på jobbseminar i Oslo med overnatting - det ble siste glimt at normalitet på svært lenge, og noe man så tilbake på med vantro i etterkant. Jeg starta koronaperioden med noen hostegreier som trolig var bronkitt, og som varte i flere uker - svært ubeleilig.

Generelt er jeg sjeleglad for at vi ikke visste hvor lenge dette skulle vare - og at vi skulle stå i en akkurat like ille situasjon nøyaktig ett år etterpå. Jeg trodde nok at vi ville få bukt med det i løpet av våren 2020.

[Myria]

Jeg hadde ingen anelse om at det ville vare så lenge. Jeg trodde det ville være over til sommeren og at vi kunne gjennomføre sommerferien som planlagt. Jeg er sjeleglad jeg ikke visste hvordan det ville bli. Nå tenker jeg at vi kommer til å leve ganske normalt innen jul, og jeg håper ikke jeg sitter her til samme tid neste år og ler av hvor naiv jeg var nå som i det hele tatt tenkte tanken om at julen 2021 ville bli normal. Det er lettere å takle alt når man har litt tro på at målet er i sikte.

[frukt]

Jeg hadde jo hørt om dette viruset i Kina, men hadde ikke trodd det kom til å bli en pandemi, og ble litt sjokkert den dagen i mars. Var ganske bekymret de første dagene, men det var en tung tid for meg fra før av, og jeg forsvant fort inn i min egen boble...

[Carrera]

Der og da må jeg innrømme at jeg nær sagt ga totalt f**n... Det høres brutalt ut, jeg vet, men klarte ikke ta ting inn over meg. Hadde mer enn nok med meg og mitt, etter å ha fått en alvorlig diagnose like før.

Etter noen uker, hvor meg og mitt ble min nye hverdag og ting stabiliserte seg noe, så begynte jeg å se verden rundt meg igjen, og ble nok en smule slått ut av det som truet det ute. Vondt og skremmende.

[Primrose]

Jeg var nok litt naiv. Husker jeg sa til ungene at munnbind, nei DET trodde jeg ikke kom til å bli vanlig i Norge.
Jeg tenkte også at sommeren 2020 kom til å bli i Norge men at vi i 2021 kunne dra på planlagt storfamilieferie til Italia. Nå er det helt uaktuelt med noe annet enn Norgesferie før alle er vaksinert både her i Norge og dit vi evt. skal.

[Tussa]

Eg var sikker på eg kom til å få reise på ferie i Frankrike mai 2020, det seier nok om mi innsikt

[løve70]

Jeg tenkte at det ville vare noen uker, muligens måneder før man fant ut hvordan dette skulle håndteres. Så feil kan man ta gitt. Er veldig glad for at jeg ikke hadde noen anelse om hvor langvarig det skulle bli.....

[sindrome]

Jeg hadde forberedt meg uka før og sett på alle pandemi-dokumentarene på NRK. Usedvanlig klarsynt av meg. Jeg var nok åpen for at dette kunne ta tid, levde nok mer fra tidsfrist til tidsfrist, i og med at vi ikke visste så mye da. Hamstret litt, men ikke mye etter at alle andre hadde hamstret. (Tror ikke det var så mange som hamstret her jeg bor egentlig.)

[Karamell]

Først trodde jeg det skulle gå over innen mai. Og når det ikke gjord det var jeg sikker på at det IKKE kom til å gå over til sommeren og har lurt litt på de som trodde at 2021 skulle bli en magisk grense. Så tenkte tidlig at dette blir langvarig.

[meisje]

Lo av alle dorullbildene, dvs tomme hyller i butikkene, jeg fikk av venner over hele verden

[My]

For akkurat ett år siden var jeg i karantene, med mann som hadde fått påvist koronavirus noen dager tidligere, og derfor var i isolasjon. Vi lot oss sjokkere over min venninnes rapporter fra nedstengingen av Italia, det hørtes helt uvirkelig ut. Jeg hadde fått litt vondt i halsen (noe jeg vet, fordi jeg har notert formen dag for dag). Den 10. hadde jeg tydeligvis fått skikkelig vondt i halsen, og vi fikk hylt oss til koronatest for meg og barna. På et hemmelig sted i byen, som vi fikk beskjed om ikke å avsløre for folk, de var redde for at paniske folk skulle komme strømmende. Den 12.mars fikk jeg beskjed om at min test var positiv, så da alt stengte den 13. hadde vi uansett ikke vært på jobb eller skole på over ei uke, og hadde heller ingen anledning til å dra på butikken for å hamstre dopapir. Vi satt litt sånn småsjokkerte og fulgte med på TV, hvordan verden tilsynelatende gikk av hengslene på utsiden av vår lille koronaboble. På trappa fikk vi kurver med godsaker, nybakte boller og hyggelige hilsener fra venner og naboer, og kommunens smittesykepleiere ringte nesten daglig for å høre hvordan det gikk. Ellers masse svart humor, god stemning og samhold i familien, det var egentlig ei fin tid, så rart det enn høres ut.

Jeg vet ikke om jeg hadde så klar oppfatning om varighet av det hele, men etter hvert håpet jeg på gjenåpning av samfunnet etter påske, og trodde vi skulle ha konfirmasjon i starten av mai. Jeg reagerte med vantro på avlyste 17.maitog. Jeg husker ikke når jeg skjønte at planen om utenlandsferie kom til å gå i vasken, men jeg holdt på håpet relativt lenge. Vi hadde planer om å reise med bil, ikke fly, og bo hos venner, så vi var ikke avhengige av å bestille noe, men kunne vente å se. Men innså på et tidspunkt at det ikke var realistisk, med tanke på restriksjoner både her og i destinasjonslandet. Jeg tok innover meg spådommen om en "ny bølge" ut over høsten, og håpet at denne fort kunne gå forbi, slik at vi kunne leve som normalt igjen. Deretter har jeg tatt ting som det har kommet, uten forventninger eller håp.

[Sweetie]

My, jeg husker jeg leste om deg og positiv test, det var første jeg syntes kom så nært at det føltes virkelig! Selv om jeg aldri har møtt deg.

[rajraj]

Jeg trodde på den ene siden at hjemmekontor og -skole-situasjonen skulle gå over over påske. På den andre siden så jeg for meg horder av døde og døende, spesielt fra eldre og risikogruppen, litt sånn som det var på det verste i USA og Italia...

[ullmor]

Ganske tidlig, kanskje i mai, sa en at dette ville ta to år. Forbauser meg ikke om det stemmer, i utgangspunktet, selv om jeg mest tenker at to år fra nå er mest sannsynlig. Jeg har null tro på at vi er i midten eller slutten av pandemien allerede.

[Nextlife]

På jobb svingte vi oss fort med smitteverntiltak uka før det smalt og jeg tenkte at jeg gledet meg til påska var over og ting skulle bli normalt.
Vi fikk kjapt fremskrivninger for det neste året, og jeg husker at jeg synes snakket om den 3. bølgen ca et år etter hørtes helt urealistisk ut.
Well....

Jeg husker også at My sine innlegg gjorde at de føltes nært.

[millact]

Jeg husker ikke, men jeg handlet kriselager ca en uke før Norge stengte ned. Da lo alle av meg på jobb.

[Tallulah]

Jeg husker at jeg våknet 11. mars med en følelse av panikk, og ringte sjefen min og sa at jeg ikke var komfortabel med å kjøre buss til jobb. Viste seg at alle kollegaene mine hadde gjort det samme, og vi startet med å jobbe hjemmefra. Da hadde jeg allerede i et par uker vært redd. Vi var utenlands i vinterferien, og kjørte hardt spritregime. På flyplassen kjente jeg at jeg rett og slett syns det var ekkelt å være, og jeg var livredd for å ha dratt med smitte hjem. Jeg tror skammen var større enn redselen for å bli skikkelig syk, rett og slett.

Jeg er usikker på hvor lenge jeg trodde det kom til å vare, men innså ganske fort at sommerferien kom til å gå i vasken, tror jeg. Alt ble vel avbestilt før påske. Jeg trodde ikke vi kom til å få vaksiner så fort som vi har. Men jeg trodde, i motsetning til mange andre at det kom til å blusse opp igjen etter sommeren. Jeg hadde svineinfluensaen friskt i minne siden mannen min ble lagt inn med noe de trodde kunne være det i juni, også kom jo vaksinene og alle ungene ble syke i oktober.