Bekymringsmelding OM barnevernet

[Tante Sofie]

Kven er alle desse som er bekymra? Reell krise, eller er dette opphausing frå menneske som gjerne har ein slags (for meg) skjult agenda? :vil ikkje miste trua på bv:

http://www.aftenposten.no/nyheter/ir...t-8052187.html

[nokon]

Det er ei lovendring ute på høyring nå, som dreier seg om at barnevernet skal få auka myndighet til å pålegge familier å ta i mot ulike tiltak. Det er vel naturleg at ei slik lovendring fører til ein del medieoppslag i begge retningar.

[Milfrid]

Jeg er bekymret. Veldig. Såpass at jeg på vegne av barn som ikke et mine i en konkret sak har meldt bv til Fylkesmannen, som har opprettet tilsynssak på bakgrunn av mine opplysninger.

Jeg tror det er mange flinke folk I barnevernet, men jeg opplever at de er veldig lite flink til å innrømme feil. Ref saken om de fem søsknene spm får 5 mill i erstatning og bv fremdeles ikke vil si "vi gjorde ikke en skikkelig jobb".

Jeg var en som hadde stor tillit til bv. En av dem som tenkte "ingen røyk uten ild". Så fikk jeg innsyn i en bv sak og ble vettskremt. Og med innsyn mener jeg fullt innsyn. As in personen det gjelder har fritatt advokaten sin fra taushetsplikt og jeg har lest alle dokumenter fra A til Å. Og det gjelder barn som ikke blir trodd når de forteller om overgrep, altså barn som ikke blir hørt.

Jeg synes det er en fin ting om noen tar en skikkelig gjennomgang av bv generelt og sakkyndigfunksjonen spesielt. Vi trenger et kompetent barnevern man kan stole på. Og et bv som snur når de oppdager feil, ikke bare kjører flatt for å dekke over.

[Milfrid]

Og at sakkyndig har alle makt er ekstremt skremmende. I saken jeg har klaget inn har sakkyndig konkludert med at barns lyver, og selv om tre psykologer i barnesakkyndig kommisjon har plukket rapporten fra hverandre og sier "arbeidet har knapt verdi som sakkyndig arbeide" - ordrett sitat! - har bv brukt rapporten for å overta omsorgen for ungene med det for øyet å tilbakeføre dem til den av foreldrene som først barnehage og så skolen har meldt bekymring mot. Og hindrer all kontakt med den av foreldrene som ungene ønsker å bo hos, som det ikke finnes en bekymringsmelding mot, men tvert imot mot det stikk motsatte - rapporter om barn som fikk det bedre etter at denne forelderen overtok omsorgen. Til og med bv sine rapporter sier at ungene er troverdige. Helt til sakkyndig sier at ungene lyver. Da henlegger bv saken på timen (før rapporten hadde vært behandlet i barnesakkyndig kommisjon. ) Og når barna ikke frivillig vil tilbake til den bv tok omsorgen fra, plasserer de ungene i hvert sitt fosterhjem og hyrer inn en psykolog for å overbevise dem om at den personen skolen melder bekymring mot og som de ble tatt fra i et akuttvedtak, er snill likevel.

Syv mnd etterpå sier rapportene at eldstemann, som nå må pendle fem mil til skolen hver dag, ønsker å flytte hjem, mens minstemann enda heller vil bo i fosterhjem. Flytte til den de vil bo oss er ikke et alternativ. Denne personen får de treffe en time annen hver mnd. Under tilsyn. Fordi EN psykolog mener at gutten lyver og er blitt manipulert til å si det de sier. Som de har sagt i 6 år. I en sak hvor det er flere bekymringsmeldinger fra barnehage og skole mot den personen bv bruker ekstreme ressurser på å sende ungene tilbake til.

Dette er et datapunkt. Men summen av mange slike datapunkt tilsier at man bør evaluere barnevernet generelt og sakkyndigrollen spesielt.

[Milfrid]

Og ja, jeg vet at enkeltsaker ikke kan danne grunnlag for diskusjonen. Men det er alle disse enkeltsakene som danner grunnlaget for bekymring. Jeg har vært i dialog med psykolog Salvesen, som er en av dem som står bak denne bekymringsmeldingen. Han har selv vært sakkyndig og kjenner systemet. Det skal tas på alvor at en reke fagpersoner med innsikt er bekymret. Dette er ikke Per og Kari som har mistet ungene sine. Dette er fagpersoner som selv jobber med bv - saker. Man kan ikke bare feie det bort som støy.

[Dixie Diner]

Jeg hadde også stor tiltro til barnevernet før, men etter å ha satt meg litt inn i det samt lest det Milfrid har skrevet om det nå og tidligere, så er jeg blitt vettskremt, rett og slett.

[Trixie]

Jeg har stor tro på bv, jeg har det. Men en gjennomgang av hele systemet er på sin plass. Bv hjelper utrolig mange, men som Milfrid sier, de må lære å innrømme sine feil, akkurat det gjelder vel for øvrig flere kommunale/fylke/statlige instanser da.

[Pebbles]

I iveren etter å fronte hvor viktig det er å melde inn saker til BV, blir vi redde for å kritisere det samme BV. Det synes jeg er noe ordentlig tull og ikke minst alvorlig. Det er igså grunnen til at jeg ville ha en mer nyansert debatt enn "vi kan alltid stole på systemet" da vi diskuterte moren som følte seg unødvendig brutalt behandlet da hun ble arrestert på jobb. Jeg tror BV ofte kunne gjort en bedre jobb, men jeg tror ikke problemet som oftest ligger i at de urettmessig fjerner barn fra hjemmet, men at de henlegger altfor mange saker.

Jeg synes det er naivt å ha full tiltro til barnevernet. Jeg synes det er naivt å a full tiltro til skolen, politiet og helsevesenet også. Vi er bare mennesker som jobber innenfor disse systemene, og akkurat som jeg har observert lærere som er til skade for elever, opplevd å bli feilbehandlet av leger, så har jeg opplevd udugelig arbeid av barnevernet.

Senest i går satt jeg i et møte i en BV sak som til vår fortvilelse blir henlagt og den ryddige og flinke rådgiveren vår måtte medgi at hun i løpet av dette skoleåret hos oss har mistet tilliten til BV i vår kommune.

Det er bare veldig, veldig bra at en så umåtelig viktig instans kommer under lupen. Det er snakk om barns velferd.

[sindrome]

Kan bare si at Zoe sier mye bra. Systemet er bare like bra som menneskene som jobber i det.

[Einhyrningur]

Min størst bekymring er alle de barna de ikke hjelper. Som lider under et system som ikke ser dem, hører dem eller tør ta tak.

[shute]

Jeg synes ikke de som står bak denne "bekymringsmeldingen" er folk det går an å ta spesielt seriøst. Jeg har ikke finlest linkene de legger ved, men kjenner godt til Nina Witoszek, Elvis Chi Nwoszu, Gro Hillestad Thune, Venil Thiis og Einar Salvesen. Jeg mener de er ravende inkompetente, og at de tre førstnevnte også fullstendig mangler barneperspektiv. Derfor klarer jeg ikke ta det de kommer med litt seriøst en gang.

Jeg er enig i at det er en del problematiske ting ved hvordan sakkyndige fungerer i både barnevernssaker og barnefordelingssaker. Faktisk større i sistnevnte, siden det der ikke finnes noe som tilsvarer barnesakkyndig kommisjon heller. Det er i større grad et problem som bør adresseres rettsvesenet enn barnevernet, men det bør uansett gjøres noen strukturelle grep der.

...og så tror jeg pendelen er i ferd med å svinge tilbake til der den var på tidlig nittitall i forhold til medier/opinion og barnevern. Det gikk fra "kun" kritiske saker til veldig positive saker og er nå på vei tilbake til mye kritikk igjen. Jeg tror ikke det er fordi barnevernet plutselig er veldig på nedtur igjen, har tvert i mot inntrykk av at ting blir stadig bedre. Men debatt er jo fint. Det er bare synd at premissgiverne ofte er et sammensurium av de samme menneskene som drifter Facebookgrupper hvor de drøfter chemtrails og hvordan barnevernet stjeler unger for å dele dem ut til de barnløse vennene sine eller berike den norske gen-poolen med litauiske barn fordi forekomsten av Downs er så høy her og slikt. :alvorlig desillusjonert av Facebook etter å ha vært sykmeldt en periode i vinter:

[Pebbles]

Jeg vet ingenting om de som uttaler seg i klagen (men om de er så inompetente som du siser, Shute, så er det jo foruroligende at de har så viktige stillinger alle sammen).

Ellers synes jeg det er svært bekymringsfult at man enten anses å tilhøre båsen "jeg har full tillit til barnevernet" eller båsen "gale folk som snakker om at BARNEVÆRNE TAR UNGA VÅRES!!!!" i kommentarfelt og FB-grupper. Så svart-hvit tjener det ingen at man ser på saken. Og om man blir så redd for å bli puttet i gærning/caps lock-båsen at man unnlater å kritisere systemet der det er betimelig, så svikter man barna.

At skakkyndigordningen ikke fungerer godt, synes jeg er hevet over enhver tvil. Og der må det jammen tas grep snart.

Når det gjelder selve barnevernet, så er det belastende å være saksbehandler fordi det aldri er tilstrekkelig med ressurser, noe som medfører stor gjennomtrekk og det er svært uheldig. I en periode for noen år siden i min kommune, var alle saksbehandlerne helt nyutdannede, og alle i staben hadde teori i baggasjen men ingen jobberfaring og, grunnet alderen, lite livserfaring óg. Det var svært uheldig og lærere var rystet etter samarbeidsmøter med uprofesjonelt innhold og tilnærming.

Om jeg hadde vært Sjef i Norge for en dag, skulle jeg brukt den dagen til å pøse midler inn i barnevernet. Jeg tror vi har mye å hente. Og en annen hjertesak for meg, er at nå må vi se på samarbeidet mellom instansene. BV bruker i liten grad oss lærere som ressurs, og nå er jeg midt oppe i en sak hvor skolen har meldt bekymring flere ganger i løpet av året og hvor vi ikke får svar en gang. Null komunikasjon. Og nå er saken avsluttet. (Og ungdommen er en skygge av seg selv og helt i oppløsning av å ikke bli tatt på alvor av barnevernet.) Vi må snakke sammen til barnets beste.

(Det siste er en enkeltsak, men det er som Milfrid sier, summen av enkeltsaker blir til slutt systemfeil og et samfunnsproblem.)

[shute]

Klart det forekommer systemfeil. Barnevernet er en kommunal etat. Det sier seg selv. Når ble kommunale etater profesjonelle til fingerspissene, effektive og preget av bare god ledelse, liksom... (og når ble det slutt på at man dytter dårlige ledere oppover i systemet fordi oppsigelser er så slitsomme, liksom, og dessuten forfremmer alle med utovertiss fordi det er så skjev kjønnsbalanse i helse- og sosialsektoren).

Men jeg er 110% sikker på at ikke er et stort problem i barnevernsnorge at det gjennomføres en masse omsorgsovertakelser av barn som har foreldre med adekvat omsorgsevne. Som er noe alle initiativtakerne til denne bekymringsmeldingen bruker å hevde. Jeg er også rimelig sikker på at hovedårsaken til at barn med innvandrerbakgrunn fra en del land er overrepresenterte i de mest alvorlige barnevernssakene, handler primært om at de kommer fra generelt ressurssvake familier som i tillegg har en kulturbakgrunn hvor barneoppdragelsen gjerne har en del elementer som anses uakseptable i Norge. Ikke om at man ikke er kultursensitive og kulturkompetente i norsk barnevern, som Elvis Chi Nwozu liker å insistere på. Tvert i mot tror jeg man er for kultursensitive, og at terskelen for å få hjelp er høyere for barn med minoritetsbakgrunn enn den er for etnisk norske barn.

[Mrs. S]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Jeg synes ikke de som står bak denne "bekymringsmeldingen" er folk det går an å ta spesielt seriøst. Jeg har ikke finlest linkene de legger ved, men kjenner godt til Nina Witoszek, Elvis Chi Nwoszu, Gro Hillestad Thune, Venil Thiis og Einar Salvesen. Jeg mener de er ravende inkompetente, og at de tre førstnevnte også fullstendig mangler barneperspektiv. Derfor klarer jeg ikke ta det de kommer med litt seriøst en gang.

Jeg er enig i at det er en del problematiske ting ved hvordan sakkyndige fungerer i både barnevernssaker og barnefordelingssaker. Faktisk større i sistnevnte, siden det der ikke finnes noe som tilsvarer barnesakkyndig kommisjon heller. Det er i større grad et problem som bør adresseres rettsvesenet enn barnevernet, men det bør uansett gjøres noen strukturelle grep der.

...og så tror jeg pendelen er i ferd med å svinge tilbake til der den var på tidlig nittitall i forhold til medier/opinion og barnevern. Det gikk fra "kun" kritiske saker til veldig positive saker og er nå på vei tilbake til mye kritikk igjen. Jeg tror ikke det er fordi barnevernet plutselig er veldig på nedtur igjen, har tvert i mot inntrykk av at ting blir stadig bedre. Men debatt er jo fint. Det er bare synd at premissgiverne ofte er et sammensurium av de samme menneskene som drifter Facebookgrupper hvor de drøfter chemtrails og hvordan barnevernet stjeler unger for å dele dem ut til de barnløse vennene sine eller berike den norske gen-poolen med litauiske barn fordi forekomsten av Downs er så høy her og slikt. :alvorlig desillusjonert av Facebook etter å ha vært sykmeldt en periode i vinter:

Sverre Asmervik? Hvis det han skriver her er sant - og jeg regner med at han kan dokumentere det - så er det både tankevekkende og skremmende. http://www.advokatbladet.no/2015/05/...en-sakkyndige/

Legg merke til hva barnehagen har å si, og hva den sakkyndige sier.

Sitat:

Hvis hans omsorgssituasjon hadde hatt «alvorlige mangler», ville dette normalt ha kommet til utrykk i barnehagen. Men der har han utviklet seg til å bli en populær lekekamerat, som ikke bare samspiller godt med både barn og voksne, men som også beskrives som snill, høflig og kognitivt over gjennomsnittet. Hva er det ved dette som peker i retning av tilknytningsforstyrrelse? Den som leter finner som kjent, så også sakkyndige: «…han utfordrer grenser dersom han ikke får hjelp til å strukturere seg». Javel – men han er som to-åring kanskje ikke alene om det?

Hvis Fylkesnemda hadde gått inn for omsorgsovertagelse, så ville det minst tatt 6 måneder i fosterhjem eller institusjon for gutten, før saken kom opp i tingretten. Det er vanskelig å se annet enn at det ville påført både foreldre og barnet traumer.

[shute]

Opprinnelig lagt inn av Mrs. S, her.

Sverre Asmervik? Hvis det han skriver her er sant - og jeg regner med at han kan dokumentere det - så er det både tankevekkende og skremmende. http://www.advokatbladet.no/2015/05/...en-sakkyndige/

Jeg har lest innspillet til Asmervik, og har ingen grunn til å betvile det han skriver. Det er dette som er det veldig problematiske med sakkyndige. Stort sett fungerer de - ut fra mine erfaringer - fint, men i blant får man de helt håpløse. F.eks er det bent frem mirakuløst at den sakkyndige som ble underkjent i Alvdal-saken fremdeles er godkjent som sakkyndig (eller helsepersonell i det hele tatt).

Jeg er ikke vant med at det er som Asmervik indikerer, at "etaten kanskje forventer at sakkyndige skal dele dens syn på omsorgsovertakelse" - men veldig enig med ham i at det er en uheldig rolleblanding når barneverntjenesten er oppdragsgiver for sakkyndig. Det bør være fylkesnemnda eller retten som er det, og som velger den sakkyndige. Verken offentlig eller privat part. Der jeg har jobbet har vi ikke bestilt utredning med mindre vi faktisk har vært oppriktig usikre på om omsorgen er tilstrekkelig; opplever vi oss sikre på at den ikke er det, tas saken til nemnda uten sakkyndigutredning.

Det er heller ikke min erfaring at sakkyndige får ture frem og styre hele saken som de lyster. I fylkesnemnda har jeg sett sakkyndige bli både kryssforhørt og til dels totalslaktet av nemndsledere, som jo er vant med barnevernssaker og svært drevne i faget. I tingretten har dommerne med seg en legdommer og en fagdommer - fagdommerne er gjerne svært aktive i sin utspørring av den sakkyndige.

(Det bruker forresten ikke ta så lenge som seks måneder for ankesak med så små barn og man setter dem ikke i institusjon, men det er en ren digresjon. Gutten skulle selvfølgelig ikke i noe beredskapshjem heller).

Dette med sakkyndige er et av pro-argumentene mine når det gjelder at det kunne være fint med en familiedomstol, forresten. Da ville dommeren ha økt kompetanse på å vurdere det den sakkyndige hevdet. Fylkesnemnda bør uansett vekk, den er et tullete forsinkelsesledd for ungene - "alle" anker jo til Tingretten i alle fall, og i mellomtiden sitter barna i limbo.

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av shute, her.

Men jeg er 110% sikker på at ikke er et stort problem i barnevernsnorge at det gjennomføres en masse omsorgsovertakelser av barn som har foreldre med adekvat omsorgsevne. .

Hva som regnes som et stort problem eller ikke er jo relativt. Jeg tenker at det i barnevernssaker er snakk om så enorme konsekvenser i barns liv at feil som gjøres er en feil for mye.

Noe som sjokkerer meg er tilbudet barn får etter at de har blitt utsatt for omsorgsovertakelse på feil premisser. Når de blir tilbakeført til heimen etter noen måneder borte er det så vidt jeg har skjønt lite oppfølging med tanke på det de kan ha opplevd som traumatisk ved det de har gått gjennom.

Noe av det jeg er sjokkert over er mangel på helt elementær saksbehandlingskompetanse. En del unger får ikke adekvat hjelp fordi saken deres ikke behandles korrekt.

Jeg ønsker virkelig at barnevernet styrkes og lurer på om saksbehandlere i barnevernet har tilstrekkelig kompetanse med tanke på den jobben som skal utføres. Mange har nok det, men med tanke på en del ting jeg har sett så tror jeg det er stort forbedringspotensiale der.

Barnevernet er et av de stedene hvor formuleringer og korrekt saksgang må være pinlig korrekt. Skrivefeil, manglende kompetanse på datering, forskjell på referat og protokoll, informasjon om referatførsel osv.

Som sagt så kan det hende mange kan dette til punkt og prikke, men det bekymrer meg sterkt når barn lever under vanskelige forhold og slike ting gjør hjelp vanskelig.

[Guava]

Og apropos sakkyndige så tenker jeg også at det er skremmende at enkeltpersoner kan få så mye makt i systemet. En sakkyndig er gjerne en psykolog. Thats it. Det er ikke et overmenneske, men et menneske som kan ta fullstendig feil i sine vurderinger. Psykologien er ikke et fag med røde streker under svaret og en del antakelser må tas. Også der må det stilles veldig strenge krav til formalia, noe som virkelig ikke fungerer i en del tilfeller.
Det må inn ekstra sikkerhetsinstans.

Jeg overraskes mange ganger over naiviteten i møte med fagfolks vurderinger.

Jeg er innmari glad for at vi har et barnevern, men forbedringspotensiale mener jeg absolutt at det er.
Disse som hyler på YouTube og fb ønsker ikke et bedre barnevern og derfor tenker jeg at det er viktig at ikke all kritikk av barnevern samles i samme bås.

[Milfrid]

Nemlig, Guava.

Jeg fikk ikke prikket deg. Jeg er for barnevern. Jeg mener ikke at alle er inkompetente. Men jeg mener at lov- og regelverk er mangelfult og at barnevernet mangler en del kompetanse. Og at sakkyndige ikke bør få jobbe alene, og SÆRLIG ikke når bv ikke trenger å forholde seg til det barnesakkyndig kommisjon sier om sakkyndig rapport. Rollen til kommisjonen bør være mer formell enn det den er ikke dag. Arbeidet til sakkyndig bør kvalitetssikres.

[Mrs. S]

Jeg mener at barnevernet bør deles i en hjelpende og en straffende del.

Slik det er nå, er det en "damned if you do, damned if you don't" situasjon. Skal man spille med åpne kort og innrømme at man er usikker, føler at en kommer til kort og søker avlastning? Det man sier til en barnevernspedagog for å få hjelp, kan like gjerne brukes i en sak om omsorgsovertagelse. Men for å få hjelp, må en jo si at en har problemer!

Så er det kansje "over" og barna er tilbakeført etter at fylkesnemda eller tingretten har gitt foreldrene medhold. Er alt bare bra da? Har problemene som gjorde at barnevernet ble koblet inn forsvunnet? Foreldre til barn med diagnoser vil fremdeles ha behov for avlastning, kansje barnet trenger støttekontakt. Familien er preget av de turbulente månedene eller årene. Hvem henvender man seg til for å søke om støttekontakt? Barnevernet, som mente at omsorgsovertagelse var rette veien å gå. Det er fullstendig forferdelig. Nå skal du i møte med samme etat som i fylkesnemda, og strekke fram handa etter hjelp på nytt.

Foreldre som har vunnet fram vil tie og tåle problemene framfor å ha mer kontakt med barnevernet, og det går ut over barna og hele familien.

Min subjektive oppfatning er at noen ganger går det forferdelig galt i møtet mellom forelder og barnevernspedagog. Hvis det oppstår tillit og kontakt mellom de, så vil pedagogen strekke seg (for)langt for å forstå og gi foreldrene ny tillit. Det er i disse sakene barna saksøker kommunen når de blir voksne. (Alvdal, Sandefjord)

Dersom kjemien ikke stemmer, vil pedagogen automatisk tolke det som har skjedd i verste retning. Glipp i oppdragelsen som kunne vært avfeid hvis det var et annet tilfelle, blir nøye notert ned. Da stilles det strengere krav til foreldre i en presset livssituasjon enn det som anses som "godt nok" i vanlige familierelasjoner.

Paradoksalt nok er det de åpne foreldre som legger fram alt på bordet som risikerer mest hvis de har en pedagog som innerst inne har fått mistillit til de. Da kan pedagogen bare skrive ned alt, foreldrene kommer selv med informasjon som kan brukes mot de senere. Nå, hvis pedagogen derimot har fattet sympati for foreldrene, så tolkes dette som positivt, at de er så åpne og innstilt på å samarbeide.

Jeg er selv en som har sittet helt nedbrutt og grått i slike møter. Jeg har fått mye "forståelse" men jeg har ikke fått det jeg har etterspurt. Vi var i krise. Jeg kunne ha blitt langtidssykemeldt, men jeg mente at jobben min var det som holdt meg oppe. Problemene var hjemme. Riktignok måtte jeg gjemme meg bort og gråte på jobb noen ganger, eller jeg var distre på grunn av søvnmangel. Men å legge meg til hjemme gjorde meg mer passiv og deprimert.

Derfor ba vi om støttekontakt eller besøkshjem i helgene. Jeg fikk en diagnose. Etter to år fikk det ene barnet en diagnose. Min mann fikk en diagnose. Det andre barnet fikk en diagnose. Det første barnet skal utredes videre for å klarlegge om det er en autismespekterforstyrrelse også. Et år etter at vi første gang ba om avlastning, fant vi selv to familier som ville være besøkshjem, en gang hver måned. Vi ga Bufetat navn, adresse, yrker, telefonnummer og fødselsnummer på parene. Etter purring hørte vi ikke noe. Senest i februar 2015 var det møte med BUP, BFT og skolen, hvor vi på ny spør om vi kan få avlastning. Denne gangen har vi tre familier. Vi gir på nytt navn, adresse, telefonnr... osv. Ikke noe svar, skriftlig eller muntlig. Vi ber på nytt om PMTO. Begge barna er nå for gamle for Webster Stratton, som vi også har spurt om. Årene går. Nå har det snart gått et halvt år til siden sist.

Det verste er at vi ikke har noe vi skulle ha sagt. Vi får det barnevernet mener er adekvat hjelp. Det vil si samtaler om generell barneoppdragelse og besøk i hjemmet. Det har vi heldigvis ikke lenger. Det øker heller stresset.

Jeg har kommet til den oppfatning at saksbehandleren så ned på meg og min mann fordi vi gråt og innrømte at vi hadde depresjoner. Ser jeg tilbake på de årene som har gått, så har barnevernet har ikke hjulpet oss mye.

Før var jeg en som alltid forsvarte barnevernet. Det gjør jeg fremdeles. Men det kan ikke fortsette som i dag.

[Pebbles]

Jeg tenker at alle som jobber med mennesker har et stort ansvar, men at barnevernpedagogers ansvar er aller størst. De tar beslutninger som endrer barn og familiers liv for alltid. De må ha ryddet godt i egne issues og ha varme hjerter og kloke hoder for å utføre jobben sin på en god måte. Det er ikke småtteri. Men det er helt nødvendig. Arbeidsbetingelsene burde vært betraktelig bedre slik at folk hadde sloss om jobbene og blitt værende i dem lenge. Det ønsker jeg meg.