Å være stolt

[AprilRyan]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Så spørsmålet er vel hvor den grensen går. Jeg er ikke enig med him i at den går ved det sosialt akseptable. Den går ved det JEG syns er akseptabelt.

Dette er jeg helt enig i. Greit at en kan observere at forskjellige normer og atferder ses forskjellig på avhengig av tid og sted. Det bør allikevel ikke bety at etikk og normer er noe totalt skiftende og en flytende størrelse. Det kan lett havne i en slags (pragmatisk) nihilisme.

Jeg skjønner faktisk litt av poenget til Sitron. Det er klart jeg ville akseptert og respektert at et familiemedlem var medlem av FrP, men stolt hadde jeg ikke vært. Jeg har klare overbevisninger (dog ingen fasitsvar) hva gjelder moral, etikk og positive menneskelige egenskaper. Det å anskaffe seg en stor formue, ha mye makt, komme seg opp og frem er i seg selv ikke egenskaper som gjør et menneske bedre eller automatisk oppnår min beundring. Jeg blir stolt av helt andre karaktertrekk.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Eksemplene til Sitron er hårreisende og fullstendig usmakelige med tanke på at hun helt bevisst har startet denne tråden på bakgrunn av Frp-tråden hvor et medlem er stolt av broren sin som sitter på tinget for Frp.

Siden når ble det hårreisende og fullstendig usmakelig å avspore tråder?

Jeg har flere ganger fått tips og idéer til nye tråder av andres utsagn.

Jeg er delvis enig med Sitron, og selv om jeg ikke hadde kuttet hånden av en som kom på tinget for FRP, så hadde jeg ikke vært stolt over prestasjonen. Kanskje fordi jeg ikke ser på det som en prestasjon, og kanskje fordi jeg synes politikken er hårreisende, og at de som sier seg enige med dette partiet ikke kan være helt på nett.

Det betyr ikke at jeg utelukkende er stolt over de som er enige med meg, men enkelte saker, som også Sitronen påpeker, vil aldri vekke stolthetsfølelsen hos meg.

[Jessica]

Nå har jeg en slektning som er Frp-leder her i byen. Jeg har overhodet ikke sansen for partiet han representerer, men jeg er stolt av ham. Jeg er stolt av at han har tatt et bevisst valg. Jeg er stolt av at han er en kjempedyktig pappa til barnet sitt. Jeg er stolt av at han har mange flotte kvaliteter som jeg setter pris på ved ham. Frp er faktisk bare en bitteliten del av ham....

Uansett hvilke valg mine barn en gang tar så vil jeg være mammaen dems. Aldri om jeg snur dem ryggen for valg de har tatt. Jeg trenger ikke være enig, men blod er tykkere enn vann ja..... uten tvil.

[Toffskij]

Som Skremmern sier, det er stor forskjell på å ikke være stolt av én bestemt ting et familiemedlem har gjort, og å slå hånden av vedkommende. Om min bror hadde et framtredende verv i FrP, ville jeg selvsagt invitert ham til jul og gitt ham bursdagsgaver og latt ham leke med barna mine og vært glad i ham. Men det ville sittet svært langt inne å være stolt av akkurat FrP-vervet. Jeg kunne max. vært litt stolt av pågangsmotet hans. Kanskje. Men det er meg.