Kunne du vært surrogatmor?

Det ble jeg litt nysgjerrig på nå mens jeg ser på dette programmet på TV2 om den homofile gutten som har fått barn med surrogatmor i USA.

I såfall for hvem, eller i hvilken setting?
Eller er det helt uaktuelt? Hvorfor i såfall?

[Blånn]

Nei, det kunne jeg ikke. Kroppen min liker ikke helt å være gravid (har hatt bekkenløsning i et svangerskap) så å risikere invaliditet for andre, det gjør jeg ikke.

[Ru]

Nei, så dårlig som jeg var når jeg skulle ha poden, så har jeg ingen planer om å gå igjennom det samme for andre.

:egoist:

[Pastill]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Nei, så dårlig som jeg var når jeg skulle ha poden, så har jeg ingen planer om å gå igjennom det samme for andre.

:egoist:

Samme her..

[Tusta]

Ja, jeg ville gjort det uten å tenke på det dersom søsteren min og mannen hadde spurt.

Jeg tror jeg kunne gjort det jeg også, om noen som virkelig sto meg nær hadde spurt.
Jeg har ikke hatt enkle svangerskap, men tror jeg kunne gjort det for broren min f.eks, eller min aller beste venninne. Jeg TROR det ja, men man vet jo ikke før man står der. Det er enkelt å si det nå når det ikke er aktuelt.

[maggypop]

Nei, ikke for noen, tror jeg.

Jeg hadde et uproblematisk svangerskap, så det er ikke der det ligger.
Men jeg tror ikke jeg kunne ha gitt fra meg et barn jeg hadde båret 'under bringa' i 9 måneder.
Rett og slett.

[Noba]

Jeg synes det er en helt fantastisk ting å gjøre og jeg ble helt utrolig rørt av det nydelige programmet. Selv hadde jeg aldri klart å være surrogatmor. En ting er det fysiske med å gå gravid og ikke minst med å føde, men jeg vet med meg selv at jeg uansett hadde kommet til å knytte meg så mye til barnet i løpet av svangerskapet at det hadde villet vært for vondt å ikke få være mor for barnet.

[amo]

Jeg kunne ikke vært det. Mine barn kunne fått egg fra meg, mer hadde jeg ikke klart å gitt de.

[*HH*]

Jeg syntes det er flott at noen vil være surrogatmor, men jeg hadde nok ikke klart det selv. Jeg hadde ikke klart å gi fra meg et barn jeg hadde båret og knyttet meg til i 9 måneder.

Nei.
Jeg liker ikke å være gravid.

[Pepper Lemon]

Surrogatmor kunne jeg ikke vært, jeg er ikke fysisk egnet. Følelsesmessig er det også vanskelig å forestille seg det. Antakeligvis fordi jeg ikke har fått alle barna jeg ønsker meg selv. Jeg har derimot ikke noe problem med å være eggdonor, for ukjente vel å merke.

[Fluke]

Nei. Mest på grunn av at jeg har trøblete svangerskap (bekkenløsning).
Jeg kunne iallfall ikke ha vært det for nær familie. Om det hadde vært aktuelt ville det vært best om det var for fremmede.

[Lisa]

Rent fysisk skulle jeg mer en gjerne stilt opp men tror ikke jeg hadde taklet det rent følelsesmessige ved det … dessverre.

[SandraLinn]

Nei, det vil jeg nok ikke.
For det første så hadde jeg bekkenløsning med tredjemann og enda verre bekkenløsning med fjerdemann. Så jeg vil ikke tenke hvor ille det hadde blitt med en femte svangerskap.

For det andre tror jeg ikke jeg hadde klart å skille meg fra den lille babyen jeg hadde båret på i 9 mnd.

[Susse]

Nei, det kunne jeg aldri gjort, ikke for noen. Å gi fra meg et barn som jeg har båret i mange måndter hadde jeg aldri greid.

[Superior]

Ja, jeg tror jeg ville klart det. Men ikke med mitt egg selvsagt og det måtte være noen kjente. Veldig godt kjente.. Og mye betaling

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Superior, her.

Veldig godt kjente.. Og mye betaling

Motsier du ikke deg selv litt nå? Det kan være steike dyrt med surrogatprosessen. Opp mot en million kroner om man reiser til USA. Ville du virkelig ruinert noen du kjenner godt og jeg antar, bryr deg om, for å gi de et barn? Dette er selvsagt et hypotetisk spørsmål, men jeg syns den setningen du kom med der er ganske selvmotsigende.

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Motsier du ikke deg selv litt nå?

Tenkte det samme!

Dersom jeg skulle vært GS for noen jeg ikke kjenner veldig godt tror jeg faktisk godt jeg ville tatt meg godt betalt for det. For ubehaget (siste svangerskapet var tungt) og forsakelsene. (Rødvin, trening, søvn...) Var det noen nære og kjære ville det vært annerledes, da ville det være en del av tjenesten. Min gave til dem lissom. For fremmede ville forsakelsene ha kostet litt antakelig. Det er ikke SÅ gøy å gå kvalm i ni måneder. Og å føde.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av Miss Norway, her.

Tenkte det samme!

Dersom jeg skulle vært GS for noen jeg ikke kjenner veldig godt tror jeg faktisk godt jeg ville tatt meg godt betalt for det. For ubehaget (siste svangerskapet var tungt) og forsakelsene. (Rødvin, trening, søvn...) Var det noen nære og kjære ville det vært annerledes, da ville det være en del av tjenesten. Min gave til dem lissom. For fremmede ville forsakelsene ha kostet litt antakelig. Det er ikke SÅ gøy å gå kvalm i ni måneder. Og å føde.

Den tankegangen skjønner jeg ikke helt: at det skal være utenkelig å ta seg betalt for en slik enorm jobb hvis man gjør den for noen man kjenner?

Hvis jeg hadde spurt min søster eller beste venninne om å være surrogatmor for meg, og hun hadde svart det skulle hun gjøre, fordi hun er glad i meg, men at hun ville ha 300 000 i tapte lønnsopprykk, utgifter til nye klær og vaskehjelp og litt for "tort og svie", så hadde jeg syntes det var en selvsagt ting og ville sagt ja med lett hjerte. Hvis jeg kunne betalt en fremmed for å gjøre noe slikt, kunne jeg definitivt ha betalt min søster eller venninne for å gjøre det samme. Faktisk ville jeg ikke drømt om å forvente at de skulle gjøre det gratis.