Er idealismen borte og bare egoismen igjen?

[Fluke]

Jeg leste hovedinnlegget med samme briller som Teo, og var på langt vei enig med henne, men jeg ser du sier at du ikke mente det sånn Jessica.

Å verve folk til frivillig arbeid er ikke lett, og å finne noe som motiverer folk til å fortsette med dette er heller ikke lett. Folk motiveres av forskjellige ting, og det skal vi respektere.

Jeg syns også egoismen er sterk i dagens samfunn, (nå generaliserer jeg stygt her) med tanke på at folk stemmer utelukkende på det partiet de selv vil vinne på at kommer til makten.

Jeg har omtrent alltid drevet med frivillig arbeid, i forskjellige organisasjoner, men det gir meg allikevel ikke grunn til å sette meg på høy hest og si at alle som ikke engasjerer seg er egoister. De færreste av vennene mine er engasjert i frivillig arbeid, men de er flotte mennesker allikevel, og de er ikke egoister.

Jeg skulle forresten ønske at det ikke var behov for så mye frivillig arbeid. Mye av jobben de frivillige i Kirkens Bymisjon gjør burde f.eks. heller vært statlig/kommunal enn drevet av idealister. Så når Bondevik satt og roste det frivillige engasjementet rundt omkring fikk jeg litt vond smak i munnen, for han roste da de som gratis gjorde den jobben han (som statsminister) burde sett til at ble gjort.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Syrin, her.

Og kor er det blitt av kjeftakjerringane? I den forstand at folk har slutta å gi beskjed når dei ser "overtramp". Kvifor er det ingen som seier ifrå når ungdommen sit og okkuperer fleire sete og den gamle dama ikkje har plass på bussen? Er det ikkje vårt ansvar? Er vi redde for å bli latterliggjort?

Stiller de opp på dugnader forresten? Ein ting er om ein ikkje har tid i ein travel småbarnsperiode. Ein annan ting er om ein meiner at det offentlige skal ta større ansvar (utan å få auka overføringar frå staten...). Eg ser at lokal forankring er veldig viktig for om eit prosjekt er vellukka, enten det gjeld oppussing av utearala til barnehagen, opparbeiding av naturstiar eller oppussing av den gamle kinoen.

Jeg sier fra, både på bussen og i andre sammenhenger. Jeg tar ikke fem øre for å snakke til andres unger og la dem vite at voksne følger meg selv om de ikke kjenner dem.

Vi stiller på dugnad. I vårt tilfelle er det i barnehagen eller Rusken-aksjonen i nabolaget som har vært aktuelle. Dessuten stiller vi opp og tar verv i barnehage og skole som foreldrerepresentanter. Der er DER vi er nå og det er DER vi kjenner for å stille opp. Seinere blir det sikkert innenfor idrett eller andre fritidsaktiviteter vi kommer til å stille opp og kanskje som Natteravner når ungene når den alderen?

Det føles naturlig å stille opp der vi hører til og engasjerer oss nå for tiden. Er det egoistisk at vi tar utgangspunkt i våre egne og følger opp rundt dem? "Teller" da ikke innsatsen med fordi den også kommer våre egne barn til gode?

[Syrin]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det føles naturlig å stille opp der vi hører til og engasjerer oss nå for tiden. Er det egoistisk at vi tar utgangspunkt i våre egne og følger opp rundt dem? "Teller" da ikke innsatsen med fordi den også kommer våre egne barn til gode?

Eg syns ikkje det er egositisk å ta utgangspunkt i eigne barn. Tingen er å bidra til fellesskapet. Dessutan er det jo viktig å vere synlig for barnet sitt slik at det forhåpentligvis kan lære av det. At vi er med på dugnad i barnehagen er for å lage fine utemiljø til både mine og andre sine ungar. Eg håpar på at foreldre i andre barnehagar tenker på samme måte, men det er jo ikkje naturlig for meg å komme på dugnad i andre sin barnehage Såpass desperat etter sosialt samvær er eg ikkje.

Elles nikkar eg til Mim sitt innlegg: det er klart at ein kan vere idealist på mange måtar. Småbarnsforeldre har ikkje all verdens tid og overskot. Ein kan derimot bidra på mange andre måtar med holdningsskapande arbeid ovarfor venner og familie, handle økologisk, resirkulere og tenke miljø i alt ein gjer. Vi bidrar med penger til UNICEF og ein del andre organisasjonar, og når ungane blir større vil vi involvere dei slik at dei blir oppmerksom på kva som skjer ute i verden, og at ein faktisk kan hjelpe, i alle fall litt. Vi vurderer også å bli fosterforeldre når våre eigne ungar er blitt større. Fordi vi har lyst.

Alt i alt ønsker vi å formidle at felleskapet er viktig, ikkje alltid den enkeltes ønsker og behov (forferdelig dårlig nynorsk her).

[Syrin]

Syns forøvrig at Jessica sitt innlegg blei litt overtolka. Det kan lesast ekstremt; som at det ho meiner er at alle andre er egoistar, men eg las det ikkje sånn.

[lil'c]

Ja, forsåvidt, Mims innlegg fikk meg til å tenke mer, og jeg bidrar også med penger til slike organisasjoner som Leger uten Grenser.
Og jeg har uendelig mange ganger hatt lange samtaler med nærbutikkene for å få de til å ta inn det jeg vil ha av økologiske og rettferdige produkter, og det har nyttet. Ikke bare etterspørsel, men en som gidder å argumentere for hvorfor også.
Det øker salget med tilgjengelighet.
Jeg påvirker jo venner og familie slik også.

Som hun sier, det er mange måter å være idealist på.

[konemor]

Det er mange som stiller opp som frivillige i Norge, men både gjennom skole (FAU), barnehage, idrett og ellers frivillig arbeid ser jeg godt at det er de samme menneskene som stiller opp. Hvor er resten?

[Olympia]

Også er det noen som rett og slett har mer overskudd enn andre.

[Maverick]

Jeg leste også hovedinnlegget på samme måte som Teofelia.

Alle prioriterer ut i fra deres situasjon, og nå, med en fireåring og en ettåring er det ikke f. eks. Natteravnene som ligger meg nærmest. Nå er det de lokale lekeplassene, barnehagen og ting som berører mine barns (og min) hverdag som engasjerer mest.

Vi har faste trekk til hjelpeorganisasjoner, men jeg setter ikke det på visittkortet.

Idealismen er fortsatt til stede i samfunnet, men kanskje den nå kommer til syne på andre måter enn de tradisjonelle? Jeg tenker på en økende bevissthet om klimaspørsmål, at man forandrer på ting i sin egen hverdag, at man er klarere på standpunkt i fht. rasisme osv. generelt uten å nødvendigvis melde seg inn i organisasjoner?

Kanskje jeg er helt på bærtur. *peker på tittelen*

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Jeg er fryktelig glad for at vi ikke lever i et slik samfunn lenger. Min dag har ikke ubegrenset med timer, og jeg må prøve å få jobb, familie, aktiviteter og tusen andre ting til å passe i den. Ja- jeg har nok med mitt/vårt, selvsagt har jeg det. Jeg gjør en mange idealistiske ting, og bidrar både på den ene og den andre måten. Det ser ut til å gå deg hus forbi at selv om man kanskje velger bort visse ting (Det ville for eksempel aldri falt meg inn å bli natteravn) at man kanskje engasjerer seg andre steder i stedet. Kanskje man engasjerer seg andre steder fordi andre ting har mer med ens egen familie og egne behov å gjøre, men det gagner da andre også?

Og vet du virkelig at de du kjenner som ikke har lyst å gå natteravn ikke tar ansvar for lokalsamfunnet på noen annen måte? Eller er det å ikke ha lyst å bli natteravn ensbetydende med å mele sin egen kake og ikke bidra til felleskapet?

Jeg innser at jeg ikke burde dratt fram Natteravn eller meg selv når jeg skrev hovedinnlegget. Kanskje vi skal gå på det generell. Er det gamle gode samholdet der man tok ansvar for lokalsamfunnet borte? Er det blitt slik at man kun må se at en personlig har noe nytte av det før man engasjerer seg? Holder det ikke at behovet er der og at man gjør noe for andre?

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jessica, det er fint at du er natteravn. Men det finnes mange andre måter å være idealist på og kanalisere engasjementet sitt på.

Jeg går ikke natteravn. Derimot jobber jeg politisk for å gi unger og ungdom en trygg oppvekst og gode gratis fritidstilbud. "Da fritidsklubben på Furuset ble nedlagt, tok rekrutteringen til B-gjengen skikkelig fart" uttalte et av B-gjengmedlemmene til politiet under avhør. (Gjengitt i en kommentar i Aftenposten forrige lørdag).

Dette sitatet sier to ting. Det sier noe om at ungdom er helt avhengige av et godt og gratis lavterskel fritidstilbud med rom for alle, med faglærte ungdomsarbeidere og sosialarbeidere. Det sier også noe om at i et hypermaterialistisk samfunn, der hverdagsrasisimen er stor og særlig innvandrerungdom stadig får se i praksis at det ikke er noe poeng med utdanning, så er B-gjenger og andre gjenger den eneste måten å få seg bling, stæsj og status. (jeg tenker feks på han nyutdannede økonomen som ble tilbudt vaskejobb på intervju).

Jeg kunne sikkert gått natteravn på Furuset. Men jeg satser på å jobbe strukturelt i fht dette og sørge for at ungene på Furuset får gratis kjernetid i barnehagen, så de lærer norsk, avvikle kontantstøtten så de kommer i barnehage, sørge for leksehjelp i skoletiden, sørge for god meningsfyllt SFO, sørge for billig eller gratis idretts- og kulturtilbud osv. Dette er tiltak som i stor grad vil forhindre de problemene som gjør at natteravner trengs.

Jeg er en skikkelig idealist. Jeg jobber aktivt, hver dag, for å øke kunnskapen om og utbredelsen av økologiske varer og rettferdige varer. Her mener jeg virkelig at det gjennom aktive kjøp og ikke-kjøp er mulig å sende sterke økonomiske signaler innenfor det kapitalistiske systemet, som gradvis kan endre varesortimentet og således endre produksjonen og produksjonsforholdene. Og det funker! Gjennom langsom og god argumentasjon, samtale og tips, så har jo blant annet mange her inne på FP blitt mer bevisst og har endret sitt forbruksmønster. Litt eller mye. Men alle monner drar. Og hvor viktig er ikke det? Hva tror du er årsaken til at Friele tilbyr økologisk kaffe nå? At han er god og snill? Eller at han så at salget dalte, fordi forbrukerne ønsket økologisk?

Dette er hva jeg gjør i praksis. I teorien er jeg idealist gjennom å støtte tiltak jeg mener gjør en god jobb. Redd Barna. Sos Barnebyer. Framtiden i våre hender. Leger uten grenser,osv.

Slik du argumenterer, Jessica, så høres det ut som om man nærmest må dra til en afrikansk landsby og jobbe der, for å være en skikkelig idealist, at å støtte Leger uten grenser ikke holder. Det blir for enkelt. Og litt for strengt. Vi må kunne være idealister innen for rammen av våre liv. Bare se på misjonærene som satte ungene på barnehjem for å følge kallet. De var skikkelige idealister, men ofret ungene sine på idealismens alter. Er det ok?

Nei, takke meg til å sitte på endeløse programkomitemøter (etter leggetid) og tenke ut og planlegge den kommunen vi ønsker til beste for unger og ungdom. Det lyder muligens egoistisk. Det er ikke meningen. Jge har fartstid i barnevernet, og tro meg, jeg har hatt lyst til å adoptere hver eneste en, ta dem emd hjem, snyte neser, tørke tårer, bake boller og holde godt rundt dem til alt blir bra. Men det går jo ikke. Da får jeg heller bruke min fagkunnskap og mitt engasjement på å få et godt og oppsøkende barnevern som jobber tett med helsestasjoner, barnehager, skoler og hjemmene. Et barnevern som barn får tillit til og tar tak der det trengs.

Uten at dette fritar hver enkelt av oss plikten til å være skikkelige og dugandes samfunnsmedlemmer, som stopper opp når noe skjer, tar tak der det trengs og som viser at vi bryr oss.

Jeg skjønner at jeg må være dårlig på å argumentere når jeg kan bli mistolket så til de grader. Føler meg sterkt undervurdert nå.... men det får så være. Vi er helt enige Madam Mim.

Det er det siste du nevner her som er kjernen i det jeg prøver å si. Mulig jeg er uklar.....

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Syrin, her.

Syns forøvrig at Jessica sitt innlegg blei litt overtolka. Det kan lesast ekstremt; som at det ho meiner er at alle andre er egoistar, men eg las det ikkje sånn.

Takk. Jeg må nok passe meg i hvordan jeg argumenterer. Ikke lett å gjøre seg forstått. Er nok flinkere muntlig :selvinnsikt:

[Harriet Vane]

Det er en kunst å argumentere skriftlig. Og ikke hisse på seg noen. Og får frem akkurat det en har tenkt. :learnedthehardway: Det er vel ikke mer enn 20 % av mellommennesklig kommunikasjon som er ren tekst, altså ord. Resten er stemmeleie, ansiktuttrykk og grimaser, kroppspråk og gestikulering, osv osv.

Vi er nå alle enige i fht tema og budskap, og alt er fint. Men det kan nok være smart å lese sitt eget innlegg på vrangen, dersom man ikke ønsker å hisse opp noen eller bli misforstått. (Noen har fått tykk hud og driter ofte i det, men det er et bevisst valg)

Hadde jeg hatt en gretten dag, kunne jeg i humørløshet og mangel på godvilje gitt følgende respons på innlegget ditt. "Så flink du er, da. "

Da kunne du ha blitt lei deg. Særlig når det du egentlig ville, var å diskutere engasjement generelt, ikke fremheve deg selv.

Jaja. Det er søndaaaaag, alle er veeeeenner! :synger:

[Bequita]

Ja, jeg tror idealismen har måttet vike for indivdualismen enn så lenge. Håpet er jo at vi snart får en ansvarlig og idealistisk individualisme i stedet for den varianten det er mest av i dagens samfunn.