Når man velger vekk karriere for å være hjemme med barna

[Pusurkine]

For meg handler dette om å være i stand til å forsørge meg og barna mine selv på en fornuftig måte.
Jeg kunne godt ha vært hjemme en kortere periode, men ikke så lenge at det går for mye utover evnen min til å kunne forsørge oss.
Jeg synes det er veldig fint at noen velger å være mer hjemme en periode, men da bør man passe på at hvis den ene fokuserer mer på hjemmearbeid en periode at man har avtaler som ivaretar denne personen økonomisk.

Jeg har sett så mange ganger at kvinner velger å være hjemme noen år, mannen bygger karriere i samme periode, blant annet jobber kanskje han litt ekstra for å få økonomien til å gå opp når hun er hjemme. Dette vil ofte øke hans "markedsverdi" og ofte senke hennes. Dette medfører at de ikke stiller særlig likt hvis de skulle velge å gå fra hverandre - noe svært mange faktisk gjør.

[cilen]

Jeg føler meg utrolig heldig jeg, som "får lov" å være mye hjemme.

Det er klart at vi hadde hatt mer penger å bruke om jeg også hadde jobbet mer, men det går helt greit. Mannen driver eget firma og det er klart han til tider jobber mye, men det har han alltid gjort. Ikke noe mere nå enn da jeg jobbet 100%. Så bruker vi heller de pengene vi har på andre ting enn ny sofa og dyre klær. (13-årinene er de som har dyrest klær her i huset). Alt er jo til en viss grad prioritering. Det er mange som sier til meg at begge MÅ jobbe for at det skal gå rundt.. Og flere av dem har mindre gjeld enn oss. Hvor pengene brukes vet man jo bare selv?

[LaBanga]

Opprinnelig lagt inn av Pusurkine, her.

Jeg har sett så mange ganger at kvinner velger å være hjemme noen år, mannen bygger karriere i samme periode, blant annet jobber kanskje han litt ekstra for å få økonomien til å gå opp når hun er hjemme. Dette vil ofte øke hans "markedsverdi" og ofte senke hennes. Dette medfører at de ikke stiller særlig likt hvis de skulle velge å gå fra hverandre - noe svært mange faktisk gjør.

Dette er det mange som ikke innser før de står og skal gjøre opp bo ved en skilsmisse. Den norske ekteskapsloven er, i motsetning til i mange andre land, slik at verdiene fordeles etter hvor mye man har tatt inn i ekteskapet OG hvor mye man har bidratt i ekteskapet. Man får riktignok igjen en del for å ha vært hjemme med små barn, men dersom man er borte mange år fra arbeidslivet, så skal det veldig mye til før man kommer opp på samme lønnsnivå som mannen. For veldig mange vil man aldri gjøre det, pga det kjønnsdelte arbeidsmarkedet vi tross alt har.

Selv har jeg like lang, om ikke lengre, utdannelse enn min mann, allikevel har han nesten hele tiden vi har vært gift tjent dobbelt så mye som meg. Dersom vi skilles, så er det ikke selvsagt at vi kan dele 50/50, nettopp fordi han har betalt mer på lån og diverse hele tiden. Det samme hadde selvsagt gått andre veien dersom jeg hadde tjent mer enn ham, eller tatt med meg mer enn ham inn i ekteskapet.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Dersom vi skilles, så er det ikke selvsagt at vi kan dele 50/50, nettopp fordi han har betalt mer på lån og diverse hele tiden. Det samme hadde selvsagt gått andre veien dersom jeg hadde tjent mer enn ham, eller tatt med meg mer enn ham inn i ekteskapet.

Det skjønner jeg. Men her blir det 50/50 uansett. Jeg har nettopp gått inn med nesten 100.000 i lånet (betalte med en arv jeg fikk), men det så jeg på som våre penger, ikke mine, selv om det var jeg som fikk dem. Det samme gjør han, heldigvis.

[Chanett]

Hadde vi hatt muligheten hadde jeg ikke jobbet nå. Selv nå som alle tre begynner på skolen. Etter å ha vært hjemme i mange år vet jeg hvor stor verdi det har for vår familie at en av oss voksne er basen hjemme. Jeg vet hvor lite vi liker to voksne i full jobb og puslespillet som følger med det. Og i og med at jeg aldri har drømt om en karriere innen læreryrket (hadde nå jobben blitt sett på som en verdifull jobb med lønn etter ansvar, hadde det kanskje vært noe annet) så koster det meg ikke en kalori å ikke jobbe som det. Heldigvis har jeg muligheten til å jobbe redusert.

Og jeg er nok av dem som lever i nuet. Jeg aner ikke om jeg lever til jeg er pensjonist og derfor blir det faktisk meningsløst for meg å velge bort mer tid med familien for pensjonspoeng som jeg ikke vet om jeg får gleden av. Ungene mine vet jeg at jeg har stor glede av nå.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av LaBanga, her.

Selv har jeg like lang, om ikke lengre, utdannelse enn min mann, allikevel har han nesten hele tiden vi har vært gift tjent dobbelt så mye som meg. Dersom vi skilles, så er det ikke selvsagt at vi kan dele 50/50, nettopp fordi han har betalt mer på lån og diverse hele tiden. Det samme hadde selvsagt gått andre veien dersom jeg hadde tjent mer enn ham, eller tatt med meg mer enn ham inn i ekteskapet.

For meg som lever med felles økonomi så høres slike ting virkelig absurd ut. Da vi studerte tjente jeg mer enn han på min bijobb. Det falt meg aldri inn at jeg hadde rett til mer da, det samme gjelder nå når han tjener mer.

[Anne C]

Mannen min har alltid tjent mer enn meg og han har spyttet inn masse penger i hus og innbo og sånt. Men vi eier alt sammen og kommer til å dele 50/50 hvis vi skulle skille oss.

[Skremmern]

Hjemmeværende eller ikke-hjemmeværende-trådene dukker opp med jevne mellomrom, og er de trådene jeg argumenterer på et veldig personlig plan. Det handler om hvordan den enkelte familie velger å fordele arbeidsoppgavene, og de personlige årsakene som ofte styrer de valgene man tar. Mannen min har vært hjemmeværende også, og anså tiden med storesøster som verdifull og minnerik. Glad han fikk gjøre det også. Nå har vi fordelt det litt annerledes ved at jeg jobber halvt, men bare på kveld / natt og helg, slik at barna våre er med mannen, meg eller øvrig slekt. Jeg rekker f.eks. å gå i åpen barnehage 4 dager i uka, og slipper å stue de bort til fremmede.

Jeg er en person som får fornybar energi av å tilbringe tid sammen med barna mine. Jeg leser uttalelser i denne tråden om de som ikke takler å være hjemme med barna sine o.l., og det mangler jeg ikke forståelse for, selv om jeg er rake motsetningen.

[Pusurkine]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Hadde vi hatt muligheten hadde jeg ikke jobbet nå. Selv nå som alle tre begynner på skolen. Etter å ha vært hjemme i mange år vet jeg hvor stor verdi det har for vår familie at en av oss voksne er basen hjemme. Jeg vet hvor lite vi liker to voksne i full jobb og puslespillet som følger med det. Og i og med at jeg aldri har drømt om en karriere innen læreryrket (hadde nå jobben blitt sett på som en verdifull jobb med lønn etter ansvar, hadde det kanskje vært noe annet) så koster det meg ikke en kalori å ikke jobbe som det. Heldigvis har jeg muligheten til å jobbe redusert.

Og jeg er nok av dem som lever i nuet. Jeg aner ikke om jeg lever til jeg er pensjonist og derfor blir det faktisk meningsløst for meg å velge bort mer tid med familien for pensjonspoeng som jeg ikke vet om jeg får gleden av. Ungene mine vet jeg at jeg har stor glede av nå.

Forstår veldig godt at det kan ha stor verdi for familien at en har mye tid hjemme. Det jeg synes er viktig i den sammenhengen er at det ikke er noe som bare den ene voksne skal "betale".
Jeg vet ikke hvordan din lønn utvikler seg som lærer hvis du ikke jobber eller jobber redusert i en periode, men i mange typer jobber blir man hengende etter. Hvis det er slik bør man ha en økonomisk avtale partene imellom som kompenserer den som har tapt "markedsverdi", selv om ekteskapet/forholdet oppløses etter en stund.
Men hvis du føler deg tygg på at du kan forsørge deg og dine barn på en fornuftig og god måte hvis det blir nødvendig, så har du jo den tryggheten du trenger

[Maverick]

Det at man nå, når man er lykkelig gift sier at man selvfølgelig vil dele 50 / 50 hvis noe mot formodning helt hypotetisk skulle skje, er ikke det samme som at det faktisk er det som blir gjeldende hvis man bryter. Jeg lurer på om det er mange som har lagt inn mange timer med arbeid i barn og hjem for at pappaen skulle få jobbet nok (for han tjener jo mest...) som har fått en realitycheck av den kjipe arten når bruddet en dag kom.
Det er noe med å håpe på det beste og forberede seg på det verste.

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av Pusurkine, her.

Forstår veldig godt at det kan ha stor verdi for familien at en har mye tid hjemme. Det jeg synes er viktig i den sammenhengen er at det ikke er noe som bare den ene voksne skal "betale".
Jeg vet ikke hvordan din lønn utvikler seg som lærer hvis du ikke jobber eller jobber redusert i en periode, men i mange typer jobber blir man hengende etter. Hvis det er slik bør man ha en økonomisk avtale partene imellom som kompenserer den som har tapt "markedsverdi", selv om ekteskapet/forholdet oppløses etter en stund.
Men hvis du føler deg tygg på at du kan forsørge deg og dine barn på en fornuftig og god måte hvis det blir nødvendig, så har du jo den tryggheten du trenger

Som lærer blir man ikke hengende noe spesielt etter. Det finnes jo lite personlige tillegg og faktisk ligger jeg bedre an enn mange av mine jevnaldrede kollegaer fordi jeg jobbet hele ungdomstida mi, noe som jeg har fått betalt for i lønnsansenitet. Nå er det kun to år til jeg har nådd topplønn. Tenke seg til hvor flott lønnstigen vår er. Not. Det føles ikke særlig motiverende å jobbe i et slikt system, men den dagen de fleste av oss har funnet andre jobber finner vel staten det ut også, men det er en annen diskusjon.

Jeg vet at jeg har null problem med å forsørge meg og ungene på en fornuftig måte om jeg skulle bli alene.

[Pusurkine]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Mannen min har alltid tjent mer enn meg og han har spyttet inn masse penger i hus og innbo og sånt. Men vi eier alt sammen og kommer til å dele 50/50 hvis vi skulle skille oss.

Men det jeg tenker på for min del er at hvis man er mange år hjemme, vil man ganske ofte ha en lavere inntekt når man går ut igjen i jobb enn om man hadde vært i jobb hele tiden. Denne fordelen har oftest mannen når man skiller lag. Hvis den ene skal være hjemme i mange år mener jeg faktisk at man bør få kompensasjon på en eller annen måte for dette også...

[Chanett]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jeg lurer på om det er mange som har lagt inn mange timer med arbeid i barn og hjem for at pappaen skulle få jobbet nok (for han tjener jo mest...) som har fått en realitycheck av den kjipe arten når bruddet en dag kom.
Det er noe med å håpe på det beste og forberede seg på det verste.

Her jobber pappaen sjelden eller aldri overtid og vi deler alt husarbeid selv i de periodene jeg har vært hjemmeværende. Noe annet hadde ikke vært til å leve med.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Her jobber pappaen sjelden eller aldri overtid og vi deler alt husarbeid selv i de periodene jeg har vært hjemmeværende. Noe annet hadde ikke vært til å leve med.

Jeg har jo absolutt forståelse for at dere som har en god fordeling ikke "stresser" med dette på samme måte som for eksempel meg. Det høres absolutt bra ut.

[Pusurkine]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

Som lærer blir man ikke hengende noe spesielt etter. Det finnes jo lite personlige tillegg og faktisk ligger jeg bedre an enn mange av mine jevnaldrede kollegaer fordi jeg jobbet hele ungdomstida mi, noe som jeg har fått betalt for i lønnsansenitet. Nå er det kun to år til jeg har nådd topplønn. Tenke seg til hvor flott lønnstigen vår er. Not. Det føles ikke særlig motiverende å jobbe i et slikt system, men den dagen de fleste av oss har funnet andre jobber finner vel staten det ut også, men det er en annen diskusjon.

Jeg vet at jeg har null problem med å forsørge meg og ungene på en fornuftig måte om jeg skulle bli alene.

Da forstår jeg valget ditt veldig godt
Om man har den tryggheten kommer an på så mye. Bor man i Oslo kan det være tøft å forsørge seg og barna på en lav inntekt, og jeg vet det i bakhodet når jeg tar mine valg.

[Filifjonka]

Opprinnelig lagt inn av Berglijot, her.

For meg som lever med felles økonomi så høres slike ting virkelig absurd ut. Da vi studerte tjente jeg mer enn han på min bijobb. Det falt meg aldri inn at jeg hadde rett til mer da, det samme gjelder nå når han tjener mer.

Nei, sånn har jeg heller aldri tenkt. Jeg har alltid sett økonomien under ett når man er gift, uansett om den ene tjener mer.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Nei, sånn har jeg heller aldri tenkt. Jeg har alltid sett økonomien under ett når man er gift, uansett om den ene tjener mer.

Samme her.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Det at man nå, når man er lykkelig gift sier at man selvfølgelig vil dele 50 / 50 hvis noe mot formodning helt hypotetisk skulle skje, er ikke det samme som at det faktisk er det som blir gjeldende hvis man bryter. Jeg lurer på om det er mange som har lagt inn mange timer med arbeid i barn og hjem for at pappaen skulle få jobbet nok (for han tjener jo mest...) som har fått en realitycheck av den kjipe arten når bruddet en dag kom.
Det er noe med å håpe på det beste og forberede seg på det verste.

(Alt av hus, bil og innbo står i mitt navn så jeg føler meg rimelig sikker på at jeg får halvparten ved et evt brudd.)

En annen ting, ofte føler jeg meg som verdens værste mor fordi jeg vet at jeg ikke hadde holdt ut å være hjemme med gutta mine. Jeg får testet ut dette hver sommer når de er hjemme med meg. Jeg er lærer og har jo litt fri om sommeren. Jeg beundrer de som klarer det på fast basis.

Men jeg må si at jeg er en smule forundret over den ene svigerinnen min. Hun har aldri jobbet en dag i sitt liv, har ikke NOE utdannelse. Hun fikk barn når hun var 18 år og nå er gutta hennes 17 og 21 år. Men fremdeles er hun bare hjemme.... Nå er hun så heldig at hun blir lønnet av mannen sin med mer i lønn enn jeg som lærere med 13 år på baken får utbetalt....... (Han driver eget firma og hun er liksom ansatt) Så pensjonspoengene behøver hun ikke bekymre seg over. Men jeg kan ikke forstå at det å gå å vaske huset hver dag er så stas...... For det er faktisk ikke så mye mer hun gjør. Hun har ingen hobbier, leser ikke bøker..... Og hun blir 40 år neste år..... Nei det der forstår jeg ikke.

[Pusurkine]

Opprinnelig lagt inn av Maximillia, her.

Nei, sånn har jeg heller aldri tenkt. Jeg har alltid sett økonomien under ett når man er gift, uansett om den ene tjener mer.

Det tror jeg egentlig de fleste gjør, mitt poeng er økonomien etter et eventuelt samlivsbrudd, og hvilke muligheter man har for å forsørge seg og barna sine.

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Pusurkine, her.

Men det jeg tenker på for min del er at hvis man er mange år hjemme, vil man ganske ofte ha en lavere inntekt når man går ut igjen i jobb enn om man hadde vært i jobb hele tiden. Denne fordelen har oftest mannen når man skiller lag. Hvis den ene skal være hjemme i mange år mener jeg faktisk at man bør få kompensasjon på en eller annen måte for dette også...

Jeg er helt enig.