Introvert vs. ekstrovert og toleranse ovenfor andre

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Bokormen, her.

Jeg tror at introverte oftere greier å forstå at ekstroverte har andre behov, selv om man ikke er slik selv?

Kanskje dette er fordi ekstroverte er flinkere til å si og vise hvilke behov de har, rett og slett?

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg tror det kanskje er lettere for introverter å se fordelene ved ekstroverter enn det er for ekstroverter å se fordelene ved introverter. Derfor er det mange introverter som synes det er fint med ekstroverter, samtidig som de selv krever retten til å være introverte, mens mange ekstroverter bare synes alle burde være ekstroverte. Grovt generaliserende.

Det tror nok jeg også.

[TGM]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Mitt største problem med alle slike tester er at jeg føler det er så situasjonsbetinget. I noen sammenhenger og settinger kan jeg være veldig selvsikker, ta regien og ordet og lime samtalen sammen for en hel flokk, i andre settinger føler jeg meg komplett hjelpesløs og har mest lyst til å gå i ett med veggen. Det er gjerne avhengig av to ting; hvem jeg er sammen med og hvor I/E de er, og hva agendaen er (sosialt, faglig osv). Det var nok en avsporing, kanskje.

Der er jeg også, så jeg er helt med på avsporingen din.

Selv så scorer jeg alltid som ekstrovert på tester, og har veldig problemer med å skjønne hvordan hjernen til min introverte eks fungerer. Han ser det store bildet, og jeg ser bare detaljene.
Jeg ser jo at jeg blir vanskelig å forholde meg til når jeg henger meg opp i detaljer og bagateller, men jeg klarer ikke la vær.
Nå er jeg nok en veldig analyserende person uansett, og tenker og analyserer mer enn jeg har godt av.
Jeg har i hvert fall ikke problemer med å se og godta at andre er forskjellig fra meg, det vil likevel ikke si at jeg kan irritere meg noe grenseløst over f.eks min introverte pappa som jeg må hale ordene ut av. Ikke at den ekstroverte mammaen min som snakker før hun får tenkt seg om er noe mindre irriterende da.

[Teofelia]

Jeg er ekstrovert på grensen til det ekstreme, i alle fall har jeg vært det tidligere. Jeg er noe mer moderat nå for tiden.

En av de tingene det tok meg lang tid å skjønne til fulle er at introverte folk ikke nødvendigvis avviser meg når de oppfører seg som om de avviser meg. For meg var det lenge vanskelig å se at når noen ville være i fred og for seg selv, så var det ikke nødvendigvis fordi jeg hadde gjort noe galt, fordi de ikke likte meg eller fordi noe som helst som hadde noe med meg å gjøre. Det var bare fordi de helst ville være i fred.

Da jeg var tenåring ville jeg like mye mye være i fred som jeg ville ha tannpine, og de eneste gangene jeg unngikk folk var når jeg spesifikt ønsket å unngå noen. Og derfor var det nok ganske vanskelig for meg å se og skjønne at andre ikke fungerte helt som meg på dette området, og jeg har garantert tråkket i baret mange ganger på grunn av det. Dels fordi jeg har prøvd å nærme meg folk ut i fra den misforståelsen at vedkommende "ikke tør å ta kontakt eller være åpen" og dels fordi jeg har feiltolket vedkommendes introverthet som en avvisning av meg.

Så for alt jeg vet kan det godt hende at det er noe i det at introverte skjønner mer av hvordan ekstroverte fungerer enn motsatt. Det er i alle fall ingen som trenger lure på hvordan jeg har det eller hvordan jeg fungerer, for jeg holder det definitivt ikke for meg selv.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Da jeg var tenåring ville jeg like mye mye være i fred som jeg ville ha tannpine, og de eneste gangene jeg unngikk folk var når jeg spesifikt ønsket å unngå noen.

Det blir lysår unna meg, som iblant fabrikkerte innetider for å ha en unnskyldning for å gå hjem. "Jeg må være hjemme klokka ni," løy jeg gjerne. Da jeg var enda yngre, kunne jeg finne på å late som om jeg ikke var hjemme når noen ringte på. Jeg har nok blitt mer ekstrovert med årene, og kan nok også feiltolke signaler fra de ekstremt introverte. Å forveksle sjenanse med overlegenhet er jo en klassiker.

[Gaia]

Tja. Jeg tror også det har noe med oppvekst å gjøre om man evner å forstå det motsatte av det man er selv. Jeg kan godt forstå at andre har behov for alenetid, men jeg syns også det er litt merkelig når det går på bekostning av det sosiale livet deres. På samme måte som introverte kan ha vanskelig for å forstå at en ekstrem ekstrovert gjerne vil ha mennesker rundt seg hele tiden. Jeg er ekstremt ekstrovert, mannen er moderat ekstrovert. Jeg kunne ikke hatt en introvert kjæreste, men jeg klarer helt fint å ha introverte venner. Jeg takler til og med at de ikke vil avtale noe fordi de rett og slett ikke orker.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Å forveksle sjenanse med overlegenhet er jo en klassiker.

At en kombinasjon av introversjon og sjenanse har blitt forvekslet med overlegenhet er i alle fall noe jeg aldri har opplevd.

Ellers tror jeg det er typisk det som både du og Teofelia sier, at dere har blitt "mer moderate" med årene (altså at introverte blir mer ekstroverte og omvendt). Det har jeg også. Tror det er vanlig at man lærer seg å bruke flere sider ved seg selv etter hvert som man blir modnere.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

At en kombinasjon av introversjon og sjenanse har blitt forvekslet med overlegenhet er i alle fall noe jeg aldri har opplevd.

Høres totalt ukjent og fremmed ut.

Jeg har veldig mange ganger fått høre at jeg er overlegen, og en smule arrogant. Det er jeg overhodet ikke, men det kan ha sett sånn ut antakelig

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av sjuggerpløm, her.

Jeg har veldig mange ganger fått høre at jeg er overlegen, og en smule arrogant. Det er jeg overhodet ikke, men det kan ha sett sånn ut antakelig

Her er så underligt …

[Hasselnøtt]

Etter at jeg hadde blitt sammen med min mann fortalte han at han lenge hadde følt at jeg var så utilnærmelig. Det var vel en variant av sjenanse det også, tenker jeg. Jeg håper jeg har blitt mindre utilnærmelig med årene, men jeg merker at noen føler det sånn. Blant annet en av mine kollegaer.

[Karamell]

Jeg har telefonskrekk og hater å invitere folk på noe. Jeg tror det har med frykt for avvisning. Jeg liker å bli invitert på ting, men takker glatt nei til fester o.l. som er så langt unna at jeg ikke kan gå hjem nøyaktig når jeg vil.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Det blir lysår unna meg, som iblant fabrikkerte innetider for å ha en unnskyldning for å gå hjem. "Jeg må være hjemme klokka ni," løy jeg gjerne. Da jeg var enda yngre, kunne jeg finne på å late som om jeg ikke var hjemme når noen ringte på. Jeg har nok blitt mer ekstrovert med årene, og kan nok også feiltolke signaler fra de ekstremt introverte. Å forveksle sjenanse med overlegenhet er jo en klassiker.

Jeg har nok feiltolket mange introverte opp gjennom årene jeg også, men det er jo ikke lett heller. Situasjonene du beskriver her er jo umulig for barn/tenåring å tolke som noe annet enn en avvisning.

For min del er det lettere å forholde seg til introverte voksne.

[Teofelia]

Det er for øvrig fullt mulig og være både ekstremt ekstrovert og veldig sjenert på samme tid (og bli tolket som overlegen på bakgrunn av dette). :erfaren:

[torsk]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er for øvrig fullt mulig og være både ekstremt ekstrovert og veldig sjenert på samme tid (og bli tolket som overlegen på bakgrunn av dette). :erfaren:

Og hvis man i tillegg er en bedreviter er man virkelig ute å kjøre. :dukke:

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av torsk, her.

Og hvis man i tillegg er en bedreviter er man virkelig ute å kjøre. :dukke:

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Kanne, her.

Jeg vil også finne ut hva jeg er. Jeg kjenner meg igjen i Skilpaddas beskrivelse av en ekstrovert, men også i beskrivelsen av en introvert.

Nå kan man jo väre ulike ting i ulike settinger også.

Den testen jeg har tatt er basert på arbeidslivet og det er helt klart at jeg i arbeidssituasjoner er rent ekstrovert. Jeg får energi av at det skjer mye rundt meg, at jeg blir avbrutt, at noen plutselig kommer inn på kontoret med et problem som må löses og så videre.

I mitt privatliv er jeg mindre ekstrovert. Jeg kan glatt foretrekke en kveld alene hjemme og har også funnet på unnskyldninger for å ikke väre med på sosiale anledninger (apropos den over som hadde "funnet på" innetider). Jeg tror nok at dersom jeg hadde tatt en test som var basert på meg som privatmenneske, så ville jeg fremdeles ha blitt klassifisert som ekstrovert, men ikke i så stor grad.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Nå kan man jo väre ulike ting i ulike settinger også.

Den testen jeg har tatt er basert på arbeidslivet og det er helt klart at jeg i arbeidssituasjoner er rent ekstrovert. Jeg får energi av at det skjer mye rundt meg, at jeg blir avbrutt, at noen plutselig kommer inn på kontoret med et problem som må löses og så videre.

I mitt privatliv er jeg mindre ekstrovert. Jeg kan glatt foretrekke en kveld alene hjemme og har også funnet på unnskyldninger for å ikke väre med på sosiale anledninger (apropos den over som hadde "funnet på" innetider). Jeg tror nok at dersom jeg hadde tatt en test som var basert på meg som privatmenneske, så ville jeg fremdeles ha blitt klassifisert som ekstrovert, men ikke i så stor grad.

Dette kjenner jeg meg veldig godt igjen i.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

At en kombinasjon av introversjon og sjenanse har blitt forvekslet med overlegenhet er i alle fall noe jeg aldri har opplevd.

Ikke jeg heller

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda

Ellers tror jeg det er typisk det som både du og Teofelia sier, at dere har blitt "mer moderate" med årene (altså at introverte blir mer ekstroverte og omvendt). Det har jeg også. Tror det er vanlig at man lærer seg å bruke flere sider ved seg selv etter hvert som man blir modnere.

Det tror jeg også.
Jeg har ihvertfall blitt en smule, om enn en liten, mer moderat nå. Jeg er ikke fullt så ekstremt introvert nå, slik jeg var før.


Også må jeg si at jeg kan omtrent signere Tinetoff og Skilpadda ihvertfall, i alt de sier her, og sikkert noen fler.
Synes det var bra, HI også.

[Harriet Vane]

Etter å ha tatt 10 vekttall psykologi med vekt på dette feltet og jobbet en del med det i praksis (teamkompass, osv) så har jeg utviklet stor toelransefor annerledeshet og hva denne annerledesheten bunner i. Det har vært svært nyttig. Jeg er veldig ekstrovert (høy score), men jeg sliter mer med følere og sansere, enn introverte som sådan. Folk som legger magefølelser til grunn for valg, fremfor rasjonell argumentasjon. Som på spørsmål for hvorfor de mener ditt eller datt svarer at det "bare føles riktig".

Ekstrovert/Introvert kalles hovedfunksjon/dominant funksjon og handler om hvor man henter energi og bruker energi.
Oppfattelsesfunksjonsparet Sansing/iNtuisjon handler om hvordan man ser verden, oppfatter informasjon, forholder seg til fakta, konkret vs abstrakt osv. Jeg synes feks. at noen ekstreme sansere er veldig veldig kjedelige, tørre, lite kreative og stivbeinte. De synes nok på sin side at jeg er vel opptatt av lange linjer og "stort bilde", ikke følger planen detaljert nok og er litt lite her og nå.

Hjelpefunksjonen Tenking/Føling tilhører en annen skala enn hovedfunksjonen, og hjelpefunksjonen benyttes til å ta avgjørelser, altså; hva legges til grunn for å bestemme seg for ting? Tenkeren er logisk, mens føleren er mer på en verdilinje mellom riktig og galt.

Det siste paret, avgJørelse/oPpfattelse handler om livsstil og væremåte. Har man bestemt seg og følger linjen uansett, eller er man mer fleksible og endrer kartet underveis?