Er du flink til å ta ansvar i forhold til barnas aktiviteter?

[GinaK]

Ja, synes da det.
Da eldstemann gikk i barnehagen var jeg i SU.
I 1.klasse meldte mannen seg som trener for klassen for vi fikk låne gymsalen en dag i uken fra 16-17 og da ofret han jobb for dette. Klassen var kjempeflink til å møte.
Denne klassen har vært svært engasjert så alle 7 årene på barneskolen har vært hyggelig og det har nesten vært krangling om hvem som vil stille på altmulig. Vi har hatt felles vennegrupper med skøytedag og skogsturer hvor alle i familiene har møtt. Veldig hyggelig. Vi har også hatt mammakveld hvert år.

I minsten sin klasse var vi klassekontakter i 1.klasse. Vi har hatt en mammakveld. Utover det har det nesten ikke vært noe mer, ingen vil ha vennegrupper og det meste blir først flyttet på og så avlyst. Vi fikk til et Halloweentreff men det var ordnet litt tilfeldig.
Nå kom jeg på at det ble avtalt på siste foreldremøte at klassekontaktene skulle ordne med en overnatting i hytte i Østmarka i mai. Håper det blir noe av.

Vi stiller forresten også alltid på fotballkamper og cuper. Det følger med forpliktelser på hjemmecuper også.

[Daisy]

Vi snakker ikke om "de som aldri bidrar". Men vi nevner at "det er jo de samme som går igjen i alle vervene her".

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Billa, her.

Jeg synes ikke å skamme seg er særlig fruktbart, men at mange kan tenke en gang til igjennom om de kan bidra i forhold til hva ungene driver på med: absolutt. Kjøre, bake, skrive, tenke, heie.... Hvis alle gjør litt, blir det mindre på hver.

Jeg gidder ikke bruke en hel masse energi på å irritere meg over folk som ikke bidrar eller løfter en finger i ulike sammenhenger, dem om det. Etterhver så vet man jo hvem man kan spørre. Om det er slik at overskuddet er lavt av en eller annen grunn, så er jo det forståelig og ikke noe noen har noe med, men jeg synes det er pussig at vi er så ulikt skrudd sammen at man ikke har kapasitet til å slenge sammen en sjokoladekake eller stille på kioskdugnad - EVER. Mulig det handler om frivillig innsats på andre arenaer som tar tid og krefter. Jeg håper jo egentlig det.

Det er ikke alle verv jeg har eller tar som "gir meg" meg all verdens, men jeg gjør det fordi jeg tenker at samfunnet er lagt opp til at det å ha barn også fordrer deltagelse fra foreldrene på ulike arenaer (faktisk), og jeg tenker også at barna mine har godt av å se at jeg engasjerer meg i FAU og forballdugnad. Sånt går også i arv.

Jeg er utrolig takknemlig for all innsatsen som legges ned rundt om.

Stiller opp på ganske mye, og for å snakke for meg selv - det GIR meg ikke så utrolig mye, jeg ville heller hatt "fri". Jeg gjør det fordi jeg mener at disse tingene er lagt opp til at vi foreldre må stille opp på en del ting. Vi vet naturligvis hvem vi kan spørre, og for dem som aldri gjør en dritt, passer vi på å spørre om ting som det ikke er krise med hvis de ikke dukker opp likevel, i siste øyeblikk. Og ho-ho - det er akkurat det som skjer. Skjønt det hender jo de tar seg bryet med å sende en sms tre timer før. Men ikke alltid.

Syns mest synd på unga. Vi har noen unger som absolutt er klar over at når XX ikke var på plass den kvelden, så var det foreldrene deres som skulle hatt det med. Så da stiller man opp. Vi ofrer oss for andres unger. Ikke trøst med at det "gir" oss noe, vi hadde syns det var helt supert om flere dro sin del av lasset.

[Pøblis]

Jeg tenker at noen sikkert kunne bidratt mer og at man ikke skal ta som en selvfølge at alle foreldre som bidrar gjør det fordi de synes det er så himla gøy. Noen bidrar sikker med det de kan og orker, mens andre er free-loadere. Men vi andre kan ofte ikke skille hvem som er hvem fra utsiden.

Hvis alle drar det de kan av lasset - noe som innebærer at det av og til kan være litt mer enn man egentlig synes man har tid til/orker, så blir litt bedre for alle, tenker jeg.

[ingling]

Mine har ikke noen aktiviteter ennå, så det er ikke en aktuell problemstilling enn så lenge. Jeg har vært begravd i verv store deler av ungdommen og tidlig i voksenlivet, og kjenner at det er godt å ikke ha noen akkurat nå, men jeg regner jo med å stille opp ved behov etterhvert. Jeg satt i FAU i barnehagen, men det ble forventet at en stilte opp på absolutt alt og skaffet "vikar" hvis en ikke kunne (og alle har jo ikke flust av folk å ta av til hverken barnevakt eller pølsesalgansvarlig), og nærmest sagt at hvis en ikke kunne det måtte en bare trekke seg, så da gjorde jeg det da. Det samme gjorde det meste av det FAUet, så jeg håper de som styrer det nå har litt høyere medmenneskelig faktor. Jeg venter med å melde meg til noe mer en stund til, kjenner jeg.

[Milfrid]

Både og. Jeg er oppmann man på fotballen men har null ork eller lyst til å sitte i FAU eller være klassekontakt. Heldigvis så er riften om de vervene så stor at jeg slipper å se i gulvet.

Jeg er i en situasjon hvor jeg må prioritere og jeg velger kun overskuddsprojekt. Jeg har null dårlig samvittighet for det.

[Fløyel]

Ja, alt fra FAU-leder, FAU-representant, dugnadsansvarlig, turkomite, 17. maikomite, i S.U, i barnehagen satt jeg også i styret. Samme på fritidsaktiviteter. De fleste i nærmiljøet vet hvem jeg er og jeg har enkelte år unnlatt å stille på foreldremøter, for her stirrer de ikke i gulvet når personer skal velges, de stirrer på personer de vet sier ja.

I år er jeg kun klassekontakt, det toppet seg litt i fjor og jeg har konsekvent sagt nei til alt, bortsett fra ting JEG syntes er gøy.

[Blå]

Det går litt i perioder for meg. Jeg tenker at jeg har gjort min del, men ikke så veldig mye mer. Jeg stiller og jeg tar på meg ting. Men etter en ganske hard tørn for noen år siden da engasjementet til slutt gikk ut over både søvn og jobb så har jeg vært litt mer tilbakeholden.

Jeg sier ja til det jeg blir bedt om, men tar i liten grad på meg lederansvar.

[Isa]

Sånn passe vil jeg si. Er oppmann i svømmeklubben og har vært klassekontakt i mange år. Skal være med på treningsleir som leder nå til sommeren.

[Chanett]

Jeg har ikke noe behov for å være frivillig, ikke gir det meg noe særlig heller. Jeg har stor omgangskrets og nok av mennesker å bruke tid på og en jobb med barn og unge. På ingen måte et behov eller en følelse av at det er givende. Men jeg gjør det fordi jeg er forelder og jeg mener at foreldre skal bidra, med glede eller av plikt.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jada, massevis av skabbedasker, sikkert. Men folk tar gjerne feil i antakelsene sine om hvem som "snylter" så veldig og hvem som har mer kronglete liv eller bidrar på arenaer vi ikke vet noenting om (tar vakter på krisesenteret, pleier gamle foreldre, tar alt praktisk hjemme fordi mannen har en depresjon). Så for min del begynner jeg aldri spekulasjonen en gang og jeg får utslett hver gang jeg har et verv og sitter i et møte hvor noen med en dårlig skjult selvgod mine over eget bidrag disser foreldre som "aldri bidrar".

Veldig enig.

Jeg burde sikkert holdt meg unna denne tråden (tror også vi har hatt en tidligere, mulig det var en jeg startet? Husker ikke), for jeg synes slike ting er vrient. Jeg bidrar på mange fronter i livet mitt, jeg gjør mer enn det jeg burde. Først og fremst på å forsøke å holde meg i jobb, og som mor til barn med spesielle behov. Jeg er flink til IKKE å ta ansvar ift barnas aktiviteter. For jeg prøver å fungere i det daglige i stedet. Jeg har heldigvis en mann som stiller på alt mulig, og jeg har ikke fått noen kommentarer noen gang. Men jeg ser jo hva mange tenker i tråder som denne (ikke nødvendigvis denne). Og ja, det svir av og til litt, men stort sett driter jeg i det. Jeg har ingen plikt til å fortelle andre om mitt utfordrende liv. Skjønt noen ganger føler jeg det.

[Maverick]

Jeg bidrar forsåvidt med å prøve å senke forventningsnivået for hva som må til av organiserte aktiviteter og klassehappeninger, og hvor gjennomorganisert de trenger å være, og hvor mye de skal koste.


Årstidsfester, ekstra julesamling, to klassefester utenom i året, påskefrokost, akefester og så videre i tillegg til vennegrupper? Neineinei.

[Cumulus]

Jeg er veldig enig i at det alt bare blir mer og mer organisert og styrete på alle plan ift barna. Jeg er en person som egentlig er supersosial og orgete, men har de senere årene slitt meg ut nettopp pga det... så at man da skal måtte organiserer seg i så sinnsykt mye for å få ting til å gå rundt går jo på bekstning av et eller annet.....

Hva tenker dere som har så mange verv om det? Jeg fatter ikke hvordan dere får tid til hvile og mulighet til å hente dere inn igjen med så mange verv og oppdrag. Får dere tid til egne venner, ekteskap eller nødvendig ro og restitusjon midt oppi alt dette? Folk har blitt så supermennesker, og det gjør meg trist.... vi kommer til å ende opp med utbrenthet alle mann om vi fortsetter sånn....

[Nooria]

Jeg er ikke flink. Til tross for at jeg henger i stroppen fra halv seks om morgenen til nitiden på kvelden føler jeg aldri at jeg er flink når det gjelder det denne tråden handler om.

Mannen er klassekontakt for klassen til det ene barnet vårt og jeg har tilbudt meg å sitte i FAU for trinnet til eldstemann fra høsten. Ja og på søndag var jeg på dugnad hele dagen og sydde kostymer til teateroppsetning som to av barna er med på. Men flink er jeg altså ikke. Jeg ville nok likt både å bidra mer og å være en del av det sosiale fellesskapet, men det er et mysterium for meg hvordan andre har tid og overskudd/engasjement.

Men jeg er flink til mange ting... og litt lei av å være flink.

Jeg kjenner meg forresten igjen i det Cumulus skriver. Jeg er supersosial og egentlig en som liker å organisere. Det er bare alt alt for mye.

[Nooria]

Jeg lurer forresten på om noen kan vise meg veien til "øverste myndighet" for alle nissefestene, påskefrokostene, fotballkampene, sommeravslutningene, vennegruppene, dugnadene osv. Jeg har en tynn bønn om at vi alle senker ambisjonsnivået litt. Litt færre arrangementer.

Maverick, så bra at du bidrar til å senke forventningsnivået! Skal vi starte en bevegelse?

[Nextlife]

Jeg har voksne barn nå, så den tid er over for min del, men mens de var små bidro jeg etter evne, mest i korps og FAU i barnehage.
Jeg var leder og ansvarlig for dugnad i perioder, og jeg var ganske oppgitt over alle de foreldrene som var oppgitte over andre foreldre som ikke deltok nok i deres øyne.
Min oppfatning er at de aller fleste bidrar med det de har ressurser til, og om man f.eks. setter inn alt man har i fotballaget til kidsa er det naturlig at det ikke er mer tid og ressurser igjen til klassekontaktarbeid osv.
Jeg heier også på alle som bidrar til å senke nivået på deltakelse på organiserte forventninger og tenker at slapp nå litt av folkens.

[Hyacinth]

Noen andre som greier å hoste opp en gammel tråd om dette? Jeg søker og søker, men finner ikke den jeg leter etter.

[Candy Darling]

Opprinnelig lagt inn av Nooria, her.

Jeg lurer forresten på om noen kan vise meg veien til "øverste myndighet" for alle nissefestene, påskefrokostene, fotballkampene, sommeravslutningene, vennegruppene, dugnadene osv. Jeg har en tynn bønn om at vi alle senker ambisjonsnivået litt. Litt færre arrangementer.

Maverick, så bra at du bidrar til å senke forventningsnivået! Skal vi starte en bevegelse?

Jeg tror faktisk det er en viktig del. Og har møtt en del mennesker som kombinerer skyhøyt ambisjonsnivå på foreldregruppens vegne med høylydt huffing over manglende deltakelse. Det er ikke spesielt sjarmerende. Jeg har også møtt mennesker som er rause og energiske og bidrar masse, og som IKKE (åpent) nedsnakker de som ikke kan eller vil bidra, og de er jo heltene her.

Men jeg må ærlig innrømme at jeg skulle ønske meg lavere press på mer eller mindre pliktig foreldredeltakelse i skolens og fritidsaktiviteters sosiale aktiviteter. Jeg tar ansvar på sommerfester og julediscoer og klassefester og kaféer og kakebaking, men jeg er ikke drivkraften, og jeg hadde gjerne sett at nivået ble senket heller enn at jeg skal ha dårlig samvittighet for å ikke melde meg frivillig til alt mulig.

[Cumulus]

Et annet viktig poeng her er dette: barna mine synes IKKE sånne tilstelninger med alle i klassen og foreldre og søsken, er ålreite. De vil ikke være med, rett og slett. Det blir altfor kaotisk, og altfor mye støy. Så vi må hale dem avgårde... og de er totalt utslitte etterpå. De elsker å ha med barn hjem fra skolen, og vi gjør det ofte. Vi passer på å be med flere barn og holder ingen utenfor. Men med så mye organiserte ting som det er nå, så blir det mindre av spontane besøk og venner med hjem. Det synes jeg er utrolig synd. Ikke alle barn elsker digre arrangementer... men ofte er det disse barna og fereldrene som setter standarden for alt sosialt. Jeg er litt oppgitt og sliten over det kjenner jeg.

[Candy Darling]

Jeg synes noe av det er veldig viktig, nettopp fordi det ikke er alle barn som kan, vil eller blir invitert til noen hjem, selv om de fleste prøver å inkludere mange. Det må finnes arenaer der alle er likeverdige og naturlig velkommen. Men det er en grense.