[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Fabelastisk, her.

Det jeg tenker på er om mine holdninger til kirka påvirker mine barn. Jeg er selverklært ateist, men jeag er veldig tydelig på at mine barn har full frihet til å velge den troen de vil. Dersom de snakker om noe de har hatt på skolen eller i forbindelse med kirkekoret prøver jeg så godt jeg kan å la mine holdninger ha minimal innvirkning på barnets oppfatning. Fy søren, så vanskelig!

Det synes jeg også er interessant, de fleste av oss har jo en ganske bestemt mening om at noe er riktig og noe er galt. Likevel er det mange som har som ideal at barna skal få velge selv helt fritt på dette området, men man på de fleste andre områder finner det naturlig å lære barna det man kan?

[Maverick]

Barna mine har inngående kjennskap til to sekter og statskirken. Jeg er ateist. Det blir spennende å se hva de ender opp med.

Det eneste jeg er svært bastant på er at ingen VET. Alle TROR. Samme hva de sier selv.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Jeg synes det er fint og interessant å lese om hvorfor man velger å snu ryggen til kirka eller bli sint på den. Noe dreier seg kanskje om usunne maktstrukturer, men ikke alt vil jeg tro. Det vokser jo opp barn idag også, og håper de ikke får de samme negative opplevelsene.

Eg tenker at mitt val i stor grad handler om usunne maktstrukturar. Men ikkje bare, det handler i like stor grad om at eg gjennom over tjue år av livet mitt har prøvd å vere noko meir enn eg er, eg har prøvd å tru, men ikkje fått det til. Og innafor den formen for predestinasjonstenking som ein finn i trua som gave-retorikken, blir det å ikkje klare å tru eit enormt nederlag på eit eksistensielt nivå. Dersom ein trekk resonnementet langt nok, blir konklusjonen at ein ikkje er (skapt?) god nok til å få den gaven frå Gud. I alle fall blei det slik eg tenkte. Og for min del kom eg bare til eit punkt der eg måtte legge bort dei tankane.

Eg tenker ofte på religiøsitet som ei eigenskap ved individet, på linje med kreativitet og musikalitet. Ein del ha ei åndelig side som ein veldig klar del av personlegheita, medan andre har ikkje den same dimensjonen som så klar i identiteten sin. Eg aner ikkje om dette stemmer, men viss det er slik, vil det jo vere forskjeller på barn som veks opp nå og.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det synes jeg også er interessant, de fleste av oss har jo en ganske bestemt mening om at noe er riktig og noe er galt. Likevel er det mange som har som ideal at barna skal få velge selv helt fritt på dette området, men man på de fleste andre områder finner det naturlig å lære barna det man kan?

Eg trur ikkje det er mogleg som foreldre å ikkje påverke barna med livssynet sitt. Og verdinøytralitet er og verdiar, kor ein har vald bort ein del andre verdiar. Men sjølv om ein prøver å verken uttale seg kritisk om kristentro ellee buddhisme, vil ein gjere val på ungane sine vegner. Skal barnet få bøker med religiøse historier, cd-ar med religiøs musikk og skal barnet delta i aktivitetar i organisasjonar med religiøs tilknytning? Skal ein velje bort alt dette på barnets vegne? Ikkje minst kva slags kultur barnet får inn, gjennom bøker og musikk, trur eg er eit område mange ikkje reflekterer over val dei gjer og kva dei formidler.

[Albertine]

Mine barn er døpt i kirka og har faddere som omfavner den kristne tro. Det ville ikke ramle meg inn å hindre dem i å lese bøkene de har fått, tvert i mot. For min del er det viktig at de får lære om. kristendommen og andre religioner, og så får de ta stilling til det de tror på. Med eller uten hjelp fra meg.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Fabelastisk, her.

Mine barn er døpt i kirka og har faddere som omfavner den kristne tro. Det ville ikke ramle meg inn å hindre dem i å lese bøkene de har fått, tvert i mot. For min del er det viktig at de får lære om. kristendommen og andre religioner, og så får de ta stilling til det de tror på. Med eller uten hjelp fra meg.

Har du døpt barna dine selv om du er ateist? Hvorfor det? :nysgjerrig:

[mkj]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Eg trur ikkje det er mogleg som foreldre å ikkje påverke barna med livssynet sitt. Og verdinøytralitet er og verdiar, kor ein har vald bort ein del andre verdiar. Men sjølv om ein prøver å verken uttale seg kritisk om kristentro ellee buddhisme, vil ein gjere val på ungane sine vegner. Skal barnet få bøker med religiøse historier, cd-ar med religiøs musikk og skal barnet delta i aktivitetar i organisasjonar med religiøs tilknytning? Skal ein velje bort alt dette på barnets vegne? Ikkje minst kva slags kultur barnet får inn, gjennom bøker og musikk, trur eg er eit område mange ikkje reflekterer over val dei gjer og kva dei formidler.

Vi sier at de får velge selv, men de er selvsagt farget av vårt syn. Datteren vår har begynt å synes det er rart at hun ikke er døpt, fordi så mange andre. I hennes verden kan de velge konfirmasjon, mens hun ikke kan velge. Vi forklarer henne at vi ikke ønsket å velge for henne, slik de andre foreldrene faktisk har gjort for de barna som er døpt. Hvis hun vil melde seg inn i kirka så må hun ta et aktivt valg for det.

Jeg blir overrasket om de ender opp som troende, men man vet jo aldri hva som kan skje.

[Tallulah]

Selvsagt påvirker jeg barnet mitt med mitt syn. Jeg har hele tiden fortalt ham hva jeg tror og ikke tror, men snakker ikke nedsettende om andre religioner. Om han skulle velge å bli utøvende religiøs har jeg ikke noe problem med å innrømme at jeg syns det er vanskelig, men så sant jeg mener det ikke går utover common sense vil jeg selvsagt la ham velge dette og gjøre mitt beste for å ikke vise min skepsis alt for tydelig.

[Polyanna]

Vi påvirker selvsagt masse, det vil åpenbart være forskjell på å vokse opp i et hjem med søndagsskole, santalmisjonsbarneforening, kirkebesøk og bordbønn som naturlige elementer (som jeg gjorde) og ikke (slik mine barn gjør).

Men datteren min gikk en periode på søndagsskolen og jeg syns i grunnen det er greit at hun har fått den litt større eksponeringen til bibelhistorie som man får der, i forhold til KRLE. Jeg leser Narnia for henne nå, og det er nok søndagsskolen som gjør at hun (med et par hint) tar en del av alle bibelreferansene der.

Og jeg har alltid vært åpen på at "noen tror sånn og noen sånn, ingen vet". Eldste er tydelig ateist, mellomste har nok en egensnekret, søndagsskoleinspirert barnetro og minste tenker ikke så mye på hele greia, tror jeg.

[Albertine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Det synes jeg også er interessant, de fleste av oss har jo en ganske bestemt mening om at noe er riktig og noe er galt. Likevel er det mange som har som ideal at barna skal få velge selv helt fritt på dette området, men man på de fleste andre områder finner det naturlig å lære barna det man kan?

Når det gjelder religion er det jo ingen som kan si hva som er rett og galt, men jeg ønsker å legge til rette for at barna mine selv kan ta stilling til religion og tro. Vi bor i et område med høy tetthet av innvandrere og barna mine møter mange forskjellige religioner og skikker på skolen, så det er et glimrende utgangspunkt for samtaler om hva andre tror på og det gir rom for refleksjon rundt deres egne tanker og følelser rundt temaet.

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Har du døpt barna dine selv om du er ateist? Hvorfor det? :nysgjerrig:

Fordi mannen min ønsket det. Hans familie har flere medlemmer som definerer seg som kristne, så for ham var det helt naturlig å velge dåp. I og med at jeg mener at tro er en personlig sak så jeg ingen grunn til å lage bråk om dette.

[Røverdatter]

Jeg er tydelig på at jeg ikke tror, og svarer ellers ærlig på alle spørsmål som kommer. Barn har jo bare de rundt seg å lene seg på når det kommer til religiøse spørsmål, og da vil jeg tro det er naturlig at de er mest påvirket av foreldrenes syn mens de fortsatt er barn.

[Polyanna]

Våre er også døpt. Mannen er statskirkehedning og en sucker for alt som er tradisjonelt og "vanlig", det samme er familien hans. I min familie er det mange som føler sterkt at dåp er viktig og av stor betydning. For meg er det hipp som happ om det er en navnedag eller en forbønnshandling vi bruker for å feire barnets ankomst i familien. Jeg brukte derfor ikke opp trumfkort på dette.