Francis Meyers lidenskap. Diskusjonstråd

[Toffskij]

Kjør debatt!

Hva syntes dere om hovedpersonen?

[Observatøren]

Jeg synes ikke at Francis var troverdig. Dessverre. Jeg ville så gjerne at dette skulle være en godt fortalt kjærlighetshistorie - uten at den nødvendigvis kulminerte i et forhold, men jeg opplevde bare hans famling og rot som usjarmerende og dumt. Litt for omstendelig, kanskje?

Jeg synes at en del av karakterene var som tatt ut av myter og fordommer mot akademikere, skjønt noen medvirket til tilløp til fnising iblant.

[Toffskij]

Jeg er litt spaltet, jeg. Det er mye i boka jeg synes er bra. Språket er godt. Den er skikkelig spennende og lever opp til Umberto Ecos idealer. Miljøet er ekstremt velkjent for meg (jeg har sittet på samme korridor som Meyer, OG disputert i Gamle festsal), og det er godt og gjenkjennelig skildret. Samtidig synes jeg sjelden skildringene er så veldig vittige (som hos Helene Uri), de er bare beklemmende velkjente. ("Å herregud, akkurat sånn er det." )

Og beklemmelse er vel et stikkord for følelsen jeg satt med gjennom hele boka. For jeg satt og var regelrett flau over Francis Meyer, der han går rundt og koser seg med sin antatte integritet og professorale storsinnethet, og er ute av stand til å se alle de etiske overtrampene han uten å nøle begår hver eneste gang det er lønnsomt for ham. Så flere ganger orket jeg knapt å lese videre. "Nei, Francis, ikke GJØR det! Det kommer til å gå så ille!" Det gir jo boka veldig mye driv, og Meyer er jo interessant og ganske nyansert, og på mange måter tatt på kornet, men jeg har nå engang problemer med romaner der jeg ikke liker noen av personene (og det gjør jeg ikke her).

Jeg synes disputasscenen i Gamle festsal var strålende skrevet og aldeles grøssende forferdelig. Jeg hadde vondt i kroppen i flere dager. Uææææ! Og etter det døde i grunnen boka litt for meg. Jeg syntes ikke avsløringene og opprullingen på slutten lever opp til undergangsforventningene disputasscenen gir, resten av boka er et stort antiklimaks. Men det er mulig dette skyldes miljøskade fra min side, hva synes dere?

Til slutt skal det sies at jeg leste boka rett etter A.S. Byatts Possession, som er en bok som er ganske lik på mange måter. Den handler også om en kjærlighetshistorie mellom to forskere som graver fram beviser for to gamle dikteres kjærlighetshistorie. Men den er ca. tusen ganger bedre, så etter den var det ikke så lett å være rettferdig mot Langeland. (Dog bør jo Langeland ha lest Byatt, og kanskje det var der han knabbet plottet. I intertekstualitetens navn.)

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Observatøren, her.

Jeg synes at en del av karakterene var som tatt ut av myter og fordommer mot akademikere, skjønt noen medvirket til tilløp til fnising iblant.

Jeg syntes karakterene var høyst realistiske. Dessverre.

[Observatøren]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg syntes karakterene var høyst realistiske. Dessverre.

Men de var litt for mye. Greit nok at de finnes i virkeligheten, men de gjorde ikke noe for boken? Jeg trodde ikke på dem. Bortsett fra de rødmussede på vei ut av dusjen.

Og jeg er helt enig i disputasscenen. Det som gav meg latterkrampe var hvordan teknikken sviktet... og det kjente jeg meg igjen i.

[Toffskij]

Han kunne godt spart seg for Gløsbertøra og det evinnelige "Garlborg".

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Jeg syntes karakterene var høyst realistiske. Dessverre.

Dette må jeg signere. Jeg har tilbragt min stipendiatperiode i et helt annet fagfelt, men karakterene kjente jeg desverre igjen. De FINNES!

Jeg ble også flau over Francis Meyer. Han valgte feil, gang på gang, og trodde han valgte rett.

Jeg lo mange ganger. Det var noen herlig treffende beskrivelser av mennesker og miljø.

Nå har jeg ikke tid til å skrive mer akkurat nå, men jeg er fornøyd med boken. Den moret og irriterte meg og gjorde meg ganske så flau, men jeg kjedet meg ikke.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Han kunne godt spart seg for Gløsbertøra og det evinnelige "Garlborg".

Han kunne ihvertfall prøvd å få hedmarksdialekten til å være nettopp det.

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Han kunne godt spart seg for Gløsbertøra og det evinnelige "Garlborg".

Enig! Jeg syns i det hele tatt at han kunne latt være å skrive på dialekt (og dansk). Det ble bare dumt syns jeg.

Enig i at boka har en litt spennende driv i perioder, men likevel ikke overbevisende. Er ikke ferdig enda, og har ennå ikke lest disputasen så da kan jeg glede meg til den, kanskje..

Også syns jeg beskrivelsen av studenten på første rad tok litt av i starten - klarte ikke tro på det. Litt i samme gate som Gløsbertøra - å ville hoppe ut av vinduet pga endringer i krav til litteraturvalg? Det ble for mye, syns jeg.

[Bluen]

Jeg syntes boka var hysterisk festlig, rett og slett. Nå har jeg aldri satt mine bein på dette instituttet på Blindern, men jeg tilbrakte noen år ved søsterinstituttet på NTNU. Dette begynner å bli noen år siden (ni, for å være helt nøyaktig), så det er mulig at avstanden i tid er en positiv faktor for min lesning. Det var et gledelig gjensyn med konflikter og mennesketyper som jeg nesten hadde glemt. At ikke alt var helt realistisk, synes jeg i grunnen ikke er noen helt relevant innvending. Det er jo satt litt på spissen, og det må vel slik litteratur av denne typen være? Et fullrealistisk bilde ville jo vært sørgelig tamt.

Flere av dere har trukket fram Gløsbertøra, og han er vel den mest karikerte skikkelsen i romanen. Jeg er ikke bedre enn at jeg fniste høyt av ham gjentatte ganger. Som kjenner av ymse hedmarksdialekter ergret jeg meg litt over de mange feilene, men det overskygget ikke fniseanfallene. Østkantdialekta har Langeland åpenbart heller ikke taket på. Det er nesten rart at det går an å hoste opp såpass rare feil - dette burde vel forlaget ha tatt tak i?

Francis Meyer var vel ikke 100 % troverdig i mine øyne heller, men heller ikke det la noen nevneverdig demper på lesegleden min. Selve kjærlighetshistorien (eller lidenskapen) var vel ingen klassiker, akkurat, og slutten var ikke bra. Jeg skjønte aldri helt om Nadia noen gang virkelig hadde vært på gli, eller om det bare var et spill fra hennes side. Boka har absolutt sine svakheter, men det er likevel sjelden jeg har kost meg så gjennomført med en roman. Det er artig at Langeland fletter inn en del realistiske elementer, synes jeg. F.eks. lo jeg høyt da jeg skjønte at alle invitasjonene til instituttseminaret var autentiske.

[Noba]

Jeg ble skuffet over hovedpersonen. Jeg er helt sikkert blåøyd, men jeg hadde trodd at en litteraturprofessor burde ha fått litt flere sosiale antenner og "menneskelig gangsyn" etter å ha studert og levd i åresvis i litteraturens verden hvor nettopp menneskenes natur og følelsesmekanismer er det som gjentatte ganger beskrives. Og som også beskrives inngående og dypt, ikke overfladisk som i en legeroman. For meg ble som at eksperten på litteratur ikke virkelig forstod faget sitt, at han ikke kan ha virkelig lest (og lært). Uten sammenligning forøvrig minner det meg om da jeg strøyk på eksamen i organisk kjemi på tross av at jeg kunne all teorien på rams. Jeg skjønte ikke en tøddel av reaksjonsmekanismene og da hjalp ikke min oppramsing av terorien det døyt, reaksomsmekanismene var selve kjernen i faget...

Jeg likte boka godt på tross av at hovedpersonen skuffet (eller kanskje nettopp derfor - godt med en hovedperson som for en gangs skyld er litt mer ordinær enn hva de normalt er), men et annet paradoks for meg ble at jeg syntes språket var dårlig. En ting er at det ble for mye fagterminologi for ulærde meg, men en annen ting var denne gjenntatte skrivingen på dialekt. Jeg synes det nærmest ble en latterliggjøring av folk som snakker dialekt. For meg er det sånn at en som virkelig er en god forfatter klarer å ta meg med inn i den verden han beskriver uten å måtte skrive dialekt, eller spansk eller fransk eller overdrevent bruke fagterminologi som er ukjent for hvermansen.

En annen kommentar jeg har som jeg synes var helt utrolig teit, var at forfatteren inkluderte seg selv som en av karakterene i boka. Den kunne han spart seg

[Toffskij]

Du har sikkert lest De beste blant oss også, Elinblu? Den syntes jeg var vittig. Denne lo jeg langt mindre av. (Kanskje jeg rett og slett har ledd fra meg?)

Opprinnelig lagt inn av Elinblu, her.

Det er artig at Langeland fletter inn en del realistiske elementer, synes jeg. F.eks. lo jeg høyt da jeg skjønte at alle invitasjonene til instituttseminaret var autentiske.

Ja, det syntes jeg var morsomt også. Spesielt siden jeg har eksakt samme forhold til litteraturviternes seminarer som Meyer har til lingvistenes. Jeg synes også de fleste reelle personene som er flettet inn, fungerer bra. Til og med Umberto Eco, frekt som det er.

Jeg får heller ikke taket på Nadia, men er litt uenig med meg selv om jeg synes det er en svakhet ved boka. Hele romanen er jo i ekstrem grad fortalt fra Meyers selvsentrerte og nokså mangelfulle synsvinkel, og ganske elegant gjennomført, synes jeg. Dermed får vi ikke vite mer om Nadia enn Meyer gidder å finne ut. Hun er vakker, hun er skarp (men gud bedre for et språk hun har ), det er høyst smigrende for ham at hun er interessert i ham osv. Samtidig hadde det vært mer tilfredsstillende med en tydeligere avklaring. Er det at hun visste om brevet så lenge, egentlig god nok motivasjon for den snåle oppførselen hennes?

Opprinnelig lagt inn av noba, her.

Jeg ble skuffet over hovedpersonen. Jeg er helt sikkert blåøyd, men jeg hadde trodd at en litteraturprofessor burde ha fått litt flere sosiale antenner og "menneskelig gangsyn" etter å ha studert og levd i åresvis i litteraturens verden hvor nettopp menneskenes natur og følelsesmekanismer er det som gjentatte ganger beskrives.

Akkurat den biten stemmer godt med de karikatur-pregede forestillingene som synes å florere om professorer, slik jeg oppfatter det. Dypt inne i faget men fjernt fra virkeligheten.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Mammatuss, her.

Akkurat den biten stemmer godt med de karikatur-pregede forestillingene som synes å florere om professorer, slik jeg oppfatter det. Dypt inne i faget men fjernt fra virkeligheten.

Ikke sant - og paradoksalt nok gjelder denne stereotypien i ekstra høy grad litteratene (sa språkviteren fordomsfullt og skadefro). Grunnen til at det fryder meg litt generelt og i denne boka spesielt, er kanskje minnet om fordums skikkelser på instituttet - disse oppblåste litteraturviterne som mente seg høyt hevet over det enten bondske eller komisk tekniske folket på språksiden.

Jeg har lest De beste blant oss også, og likte den. Den er jo virkelig hentet fra mitt miljø rent faglig. Nå er det vel snart et år siden jeg var ferdig med den, men jeg ler mer av Langeland, tror jeg.

[Noba]

Opprinnelig lagt inn av Tinetoff, her.

Er det at hun visste om brevet så lenge, egentlig god nok motivasjon for den snåle oppførselen hennes?

Det stussa jeg på også

[Tjorven]

Jeg ble litt irritert over hvor voldsomt karrikert forskermiljøet ble skildret. Jeg har aldri beveget meg i de kretser, og blir litt skremt når jeg hører at dere som har det mener at skildringen er realistisk.

Dessuten føler jeg det ikke som helt troverdig at "alle" skulle falle for en person som Francis. Jeg syntes han virket så ekstremt selvsentrert, men både elskerinnen Eva, matklubbvennninnen Anne (?), studenten Nadia, kollega Cathrine (litt usikker på denne) og instituttbestyrer Gerd skal liksom ha falt for ham. Det henger ikke helt sammen i min verden.

Men for all del. Jeg syntes det var en underholdende bok, og leste den med stor iver. Kjenner også på meg at jeg om en 10-15 års tid godt kan være "tuppen og lillemor" på Blindern.

[Toffskij]

Det er jo egentlig bare Meyer som blir skildret noenlunde flerdimensjonalt, det er sant, det. Alle de andre er karikaturer.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven75, her.

Jeg ble litt irritert over hvor voldsomt karrikert forskermiljøet ble skildret. Jeg har aldri beveget meg i de kretser, og blir litt skremt når jeg hører at dere som har det mener at skildringen er realistisk.

Jeg synes ikke skildringen er realistisk i streng forstand. Det er jo utvilsomt temmelig overdrevet, men jeg synes likevel det er godt observert, og at Langeland tar mye på kornet. Det er enkelt å kjenne seg igjen. Likevel kan jeg være enig i at forfatteren kanskje går vel langt i karikeringen sin. Personlig synes jeg det er kostelig, men jeg kan skjønne at andre synes det bikker over. (Nå kjenner jeg at jeg allerede har glemt litt for mye av boka til å greie å diskutere ordentlig - pokkers korttidshukommelse!)

[Tjorven]

Et sprøsmål til: Er det så vanlig at studenter forelsker seg i veilederen sin?

Jeg leste nemlig en artikkel i avisen senest i går om at det nå skal vurdereres en regelsendring om at det skal være lov til å være et seksuelt forhold mellom student og veileder.

I boka virker det jo nesten som regelen fremfor unntaket at det skjer noe mellom veileder og student. Og det virker jo på ingen måte som om Nadia og Francis forsøker å skjule "forholdet" sitt, særlig ikke siden han stadig ber akkurat henne med på ting. Samtidig blir han jo irritert over å bli avslørt av Søren Heller. Jeg syntes det fremstår litt szisofrent (pokker, hvordan skriver man det ordet?).

[mosol]

Morsom tråd!

Jeg ble ferdig med boka på mandag etter å ha sittet på en laaaang flytur fra Roma dagen før hvor størstedelen av boka ble lest. Jeg tok meg selv i å lese som om det virkelig var en page-turner, og jeg var engasjert, men jeg ventet likevel på at spenningen skulle utløse seg.

Etter å ha lest ferdig sitter jeg igjen med inntrykket at verken Francis eller Nadia er helt troverdige, og i alle fall ikke storyen deres (men nå har jeg heller aldri opplevd Blindernmiljøet). Jeg er kanskje veldig blåøyd, men måten Francis opptrer i forelesningene på og fremstår som en furtende guttunge når Nadia ikke gir ham oppmerksomhet er helt utrolig. For meg ble det også ganske pinlig at han involverte Nadia så sterkt når han planla privatlivet sitt - som for eksempel å ta henne med til gourmetklubben. Hallo, liksom... Hvordan ble de plutselig så private? Ellers er han som type litt vanskelig å få tak på. -En krembollespisende blomsterFinn, ganske naiv, en skikkelig furt, lidenskapelig opptatt av arbeidet sitt, mener å ha høy moral når det passer seg osv.

Egentlig ventet jeg på at Nadia skulle dolke ham i ryggen, slik som hovedpersonen i "De beste blant oss" (jeg glemmer så fort...), men det kom ikke. Langeland klarte i alle fall å skape spenning rundt Nadias person og hvem hun egentlig var.

Fra disputasen og ut tok det litt av for min del, og både historien rundt den og turen til Alstahaug bidrar til at jeg ikke helt kjøper historien.

Jeg skjønner at dere som har et forhold til miljøet sannsynligvis får mer ut av boka. Hans forrige, Wonderboy, er nærmere mitt miljø, og da nikket, lo og rødmet jeg mer enn av denne boka.