Kritikk mot tematikk i Snøfall 2

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Nettopp. Det underbygger egentlig poenget til flere, da. At serien kanskje egentlig gir aller mest til voksne, både i innhold, og i hva vi mener er bra og oppbyggelig for ungene å se og oppleve.

Ja, det var mest en kommentar til at du sa du er voksen og velger å se ting tilpasset din målgruppe.

Ellers er det jo utrolig mye underholdning for barn som har to lag med humor, et for barn og ett for voksne. Her i distriktet har de jo i 22 år med stor suksess laget juleshow for barn, som også vi voksne synes er gøy. Jeg har i alle år tatt med mine, de er nå 18 og 23 og elsker den enda. Og når man hører responsen fra de små ungene i salen, så fenger det dem også at Svartnissen for ørtende gang forsøker å stjele jula.

[Maverick]

Jeg tror det er en stretch å mene at Snøfall ikke er laget med barn som målgruppe, selv om voksne også liker å se serien.

[Karamell]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Nei, jeg er en voksen dame med voksent barn, så jeg prioriterer å se ting tilpasset min målgruppe.

Oi, der klarte du å være ganske nedlatende. Gratulerer.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg tror det er en stretch å mene at Snøfall ikke er laget med barn som målgruppe, selv om voksne også liker å se serien.

Nei, det er vel en serie som gjør det Disney og Pixar har gjort i årevis - lager underholdning med flere lag der noe treffer barn, og noe voksne.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Nå er det jo mange som forteller om barn som liker serien veldig godt også da, og at det er de voksne som synes det blir vanskelig. Både i denne tråden og i media for øvrig.

Ja, og det er mange som sier det motsatte også. Jeg gjentar, det er ikke én sannhet her. Det går an at en og samme serie er mange ting på en gang. Jeg er egentlig enig med både dem som syns det er supert at dette blir tematisert, og viser fram en virkelighet det kan være vanskelig å beskrive selv og dem som syns at jula av og til kan få slippe. Jeg er for mangfold av historier og av hvem som blir representert, og nettopp derfor ønsker jeg meg større variasjon i julesjangeren. Ikke minst ønsker jeg meg kvalitetsjulefilm eller kvalitetsjulelitteratur for voksne! For der er det mangler, altså.


Mitt eneste poeng, er at i barnekulturen, er det en overvekt av kunst som spiller på de sterke følelsene på relativt simpelt vis. Og at kultur som tar for seg "sterke tema" ofte blir sett på som kvalitet, nesten utelukkende på grunn av temavalg. Om vi skal snakke om å ta barn på alvor, kunne det jo vært interessant å utforsket nettopp sterke følelser og å fange interessen uten den enkleste av enkle troper.

Det betyr ikke at ikke Snøfall2 er bra, høy kvalitet og faller i smak hos mange. Det betyr bare at variasjon er OGSÅ fint.

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Ja, det var mest en kommentar til at du sa du er voksen og velger å se ting tilpasset din målgruppe.

Jagd et handler mest om at det er nok å ta av, om jeg ikke skal adde enda en serie.

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Ellers er det jo utrolig mye underholdning for barn som har to lag med humor, et for barn og ett for voksne. Her i distriktet har de jo i 22 år med stor suksess laget juleshow for barn, som også vi voksne synes er gøy. Jeg har i alle år tatt med mine, de er nå 18 og 23 og elsker den enda. Og når man hører responsen fra de små ungene i salen, så fenger det dem også at Svartnissen for ørtende gang forsøker å stjele jula.

Ja, det er et vanlig og ganske enkelt grep for å tekke publikum. Ofte kjempebra, andre ganger er jeg ikke vilt begeistret for sånt. Jeg har også opplevd barn som blir usikre når de voksne ler og barna selv ikke tar vitsen.

Og en siste ting: skulle ønske vi sluttet å snakke om barn som et heterogent publikum. Barn tåler, barn liker, barn vil ha. Det er forskjellig.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Oi, der klarte du å være ganske nedlatende. Gratulerer.

Nei, jeg har bare ikke tid til å se på barne-TV.

[liefje]

Sønnen min har bare blitt skremt av ting på tv én gang. Det var han som ble kalt Børre (Bølle) fra i Linus i Svingen. Så jul i svingen slo aldri an hos oss. Haha

[Magica]

Jeg spurte datteren min på 9 år, snart 10 om hva hun syns om Snøfall 2 og hun sa bare terningkast 6.

[My]

Opprinnelig lagt inn av liefje, her.

Sønnen min har bare blitt skremt av ting på tv én gang. Det var han som ble kalt Børre (Bølle) fra i Linus i Svingen. Så jul i svingen slo aldri an hos oss. Haha

Haha, samme med guttungen min. Ikke bare Børre (han også), men hele opplegget, med unger som fant på ting de ikke hadde lov til og kunne bli oppdaget. Regelbrudd! Skrekk og gru!

Månetoppen var også for skummelt, med rødnisser som ikke måtte bli sett av mennesker, og blånisser som måtte rekke å komme seg inn før fjellet stengte. Han ble kjempestresset og turde ikke å se på.

[Malama]

Mine blir definitivt mer skremt av mørke enn andre ting i serien.

[Fakse]

Opprinnelig lagt inn av Malama, her.

Mine blir definitivt mer skremt av mørke enn andre ting i serien.

Ja, samme med mine. Selv tenåring synes mørket er litt creepy. Og o dag syntes yngste det var skummel at han gikk ut på vidda.

[isola]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Da blir det jo veldig rart å sammenlikne.

Det syns ikke jeg. Det er to eksempler på kalendere som bare er glitter og gøy. Både Sesam Stasjon og Barnas Supershow var enormt populært ellers, de hadde alle forutsetninger for å lykkes. Så hvorfor floppet de? Kanskje det rett og slett ikke har nok substans?

[Zulu]

Barnas superjul var vel temmelig populær blant barna, var den ikke? Men den samlet nok ikke hele familien som disse mer fortellingsdrevne kalenderne gjør.

[My]

Vi hadde vel en egen tråd om den? (Mine var for små)

[Karamell]

Mener min eldste så Barnas superjul. Men har sett alt som har gått og skal se Snøfall 2 når han r ferdig med eksamen nå, sier han. Favoritten er Jul i Svingen og Marvin.
Yngste så aldri noe som helst.

[Ru]

Jeg har en trettenåring som jeg ser Snøfall med hver dag. På hennes initiativ. Det virker som de fleste i klassen (både gutter og jenter) ser den og snakker om den, for det var på randen til krise da vi havnet bakpå.
Trettenåringen blir selvsagt påvirket på helt andre måter enn yngre barn, men hos oss fører serien til fine samtaler og refleksjoner, hun ser hva som skjer (nå blir hun sjalu, nå vet ikke hun hvordan hun skal håndtere det som har skjedd) og kommer med fine betraktninger. Mammaen med kreft brukes det ikke mye tid på, annet enn snakket om savn og at man kan forbinde sykehuset med fæle ting og ikke vil dra og den slags. Igjen; det får frem skikkelig fine refleksjoner, og jeg gleder meg til å se resten.

Og så er det jo noen fantastiske karakterer i serien, det skal de ha. Det er alskens der, liksom.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Snøfall fenger ganske bredt tror jeg, så målgruppen er nok ikke bare barn. Jeg kjenner flere voksne mennesker som koser seg med serien og kan sitte mutters alene og se den, inkludert min 55 år gamle samboer.

Vi tre ser den: gutt 15, jente snart 19 og meg på 51.

[Polyanna]

Dette ble en fin debatt. Jeg har ikke sett serien, men merker meg synspunktene med interesse. Hørte også en pappa på radioen snakke om dette, og han snakket om dette med overdødeligheten blant foreldre, i kultur for barn. Og han sa noe som sikkert er opplagt for mange, men jeg har bare aldri tenkt på det: Det at foreldrene gjerne er døde er ikke nødvendigvis for å lage det trist og vanskelig, men for å skape et "rom" for en del handling som det ikke er plass til hvis det er en mamma der. Pippi kan ikke ha hest på kjøkkenet om hun bor med mamma, liksom.

[nokon]

Eg har også fulgt debatten med Eivind Løvdal og han andre enkemannen. Eg stusser over ein del av poenga til Løvdal, og merker at mi oppleving er at barnefilmer er altfor fulle av skilte foreldre som held kvarandre i hendene til slutt ... Så med fare for å redusere hans erfaringar, trur eg ein kjenner veldig sterkt på filmar og seriar som treff eigne barn.

Som Mave, er mi oppleving og at det slitne, overarbeida aleinemora er langt meir overrepresentert enn dei døde foreldra, men eg har ikkje satt meg ned og systematisert det slik Løvdal har gjort.

Eg tenker òg at det blir urimeleg å samanlikne for eksempel Snøfall, som tematiser sjukdom på ein grundig måte, med Pippi, der "død mor" bare er skrive ut av manus fordi ein treng handlingsrom for barna.

[My]

Når det gjelder film så er det vel ikke å gjenspeile virkelighetens verden mest mulig som nødvendigvis er poenget. Selvsagt er det overdødelighet blant foreldre i eventyrene. Det å bli adskilt fra foreldrene er jo noe av det mest dramatiske barn kan utsettes for, og det blir derfor spunnet mye rundt akkurat det i film, bøker og eventyr. Barn med foreldre som dør, barn som går seg vill i skogen, barn som blir bortført av monster/skurk/troll/udyr ... onde stemødre ... i tillegg til handlingsrommet det gir, i forhold til barns mulighet til å gjennomføre heltedåder de ellers ikke kunne ha gjort. Settingen duger til veldig mange formål, i tilfellet Snøfall også til litt folkeopplysning og bevisstgjøring om noe som for mange er vanskelig og traumatisk, mens noen vil oppleve gjenkjennbarheten som noe verdifullt, for andre mer fremmed, og bare et trist og dystert bakteppe. Og da i den mer virkelighetsnære enden av skalaen.

Det er jo på samme måte med drama og spenningsfilmer for voksne, det er veldig mye drap, skyting, biljakt etc. MYE mer enn i det virkelige liv. I tillegg selvsagt, til alle de ulykkelige eller kompliserte kjærlighetshistoriene, som ender lykkelig eller trist til slutt.

Jeg synes ikke det kunstig høye antallet foreldreløse barn i barnelitteratur og -film er noe rarere eller verre enn det kusnstig høye antallet drap i små engelske landsbyer, i voksenlitteratur og -film. Det handler om spenning og drama. Men det er kanskje fordi jeg selv som barn elsket bøker og filmer som Anne fra Bjørkely, Den Hemmelige Hagen, Annie, Rasmus på Loffen, Mio min Mio, Oliver Twist, Huckelberry Finn, Heidi, etc, etc ... Jeg sammenlignet jo ikke det med mitt eget liv.