Filmer sett i 2013

[Skilpadda]

Januar:

1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.

2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.

3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.

4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.

5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? ") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.

6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.

7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.

Februar:

8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?

[Cuyahoga]

Jeg ser jo nesten aldri filmer, siden jeg har en lei vane med å sovne etter fem minutter. Men jeg kan kanskje skrive litt om de jeg ser.

Snowwhite and the Huntsman:
Den var forsåvidt underholdene nok til at jeg holdt meg våken, selv om den passere som ganske lettglemt. Det eneste som har festet seg skikkelig, er at Kirsten Stewart må være en av de sletteste skuespillerne jeg har sett. Hun har tydeligvis bare et ansiktsutrykk, og det uttrykker absolutt ingen ting. Er hun altså up and coming? :knirk:

Moonrise Kingdom:
Det var mannen min som overtalte meg, og for en fantastisk, fabelaktig film! Jeg var fullstendig fengslet filmen gjennom, over historien, over de triste menneskene, over filmingen, over musikken, over de fantastiske ungene. "Den jenta har egentlig bare et uttrykk gjennom hele filmen", sa mannen min, "men hun klarer sannelig si mye gjennom det. Sånn i motsetning til hun Snøhvit-dama." Det haddde han helt rett i.

Kan jeg vise Moonrise Kingdom til andreklassingen min? Jeg tror hun hadde elsket historien, egentlig.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Cuyahoga, her.

Kan jeg vise Moonrise Kingdom til andreklassingen min? Jeg tror hun hadde elsket historien, egentlig.

Poden elsket den da vi så den på kino i fjor vår, da han var ni. Og da han skulle ha film- og overnattingsselskap på tiårsdagen, var det denne han valgte. Jeg ser ingen grunn til å ikke vise den for en andreklassing du tror vil like den.

[Marla Singer]

1. Game of thrones. Første sesong. Jeg er jo ganske treig, men nå har jeg endelig sett. Gleder meg til fortsettelsen!
2. Hvidsten Gruppen. Jeg likte denne veldig, veldig godt, til tross for at jeg i utgangspunktet er ganske mettet på filmer fra andre verdenskrig. Hvidstengruppen var en dansk motstandsgruppe som var aktive i 43-44, som blant annet tok imot våpen og ammunisjon som ble sluppet fra engelske fly. I 44 ble gruppen arrestert, og åtte av medlemmene ble henrettet. Noen mener visst at det er for lite action, andre at det er for mye tydelig dramatikk til tider. Jeg elsket den altså litt. Her en en anmeldelse som beskriver filmen godt (hun påpeker orddelingen i filmtittelen - jeg trodde det var dansk skrivemåte!).

[Marla Singer]

1. Game of thrones. Første sesong. Jeg er jo ganske treig, men nå har jeg endelig sett. Gleder meg til fortsettelsen!
2. Hvidsten Gruppen. Jeg likte denne veldig, veldig godt, til tross for at jeg i utgangspunktet er ganske mettet på filmer fra andre verdenskrig. Hvidstengruppen var en dansk motstandsgruppe som var aktive i 43-44, som blant annet tok imot våpen og ammunisjon som ble sluppet fra engelske fly. I 44 ble gruppen arrestert, og åtte av medlemmene ble henrettet. Noen mener visst at det er for lite action, andre at det er for mye tydelig dramatikk til tider. Jeg elsket den altså litt. Her en en anmeldelse som beskriver filmen godt (hun påpeker orddelingen i filmtittelen - jeg trodde det var dansk skrivemåte!).
3. Shame. Jeg lette etter gode filmer, og fant denne på en eller annen liste over årets beste. Vel, vel. Ihvertfall overfladisk, handler filmen om en sexavhengig mann. Det er det det står igjen som for meg, også. Selv om et par replikker og hendelser mot slutten antyder en dypere mening, funket ikke dette for meg. Men skuespiller Michael Fassbender, som spiller hovedrollen, er virkelig bra. Heldigvis.

[GinaK]

Lager en liste, jeg også. Det går nok aller mest i filmer hjemme som gutta også kan se.

1. Game of Thrones, 1.sesong. Så den i julen da.
2. Poppers Pingviner med Jim Carrey. Hysterisk komedie.
3. Madagaskar 3. Morsom animasjonsfilm.
4. Ratrace. Komedie. Så den på filmbursdag for 11åringen. Fjåsete film med bla. John Cleese, Rowan Atkinson, Woopi Goldberg. Gutta lo så de skrek så det var et vellykket valg.
5. 2012. Så den med eldstemann og kompis. De synes den var kjempespennende og litt gruskummel...
6. John Carter. Sikkert sett den for 5. gang nå. Gutta digger den, synes ikke den var så ille selv heller. Barsk type å se på hjelper
7. Kon-Tiki. Bra nok, da har vi alle sett den.
8. James Bond, Quantum of Solace. Jeg fikk siklet litt på James og eldstemann og kompisen synes det var stor stas å se.
9. Pus med støvler. Like fin denne gangen.
10. Prometheus. Helt grei, det er gubben som liker sånne type filmer..
11. Safe House. CIA agent som må forsvare seg selv og en avhopper. Jeg digger Denzel Warshington, samme om han er helt eller skurk..
12. Grey med Liam Nesson. En gjeng mannfolk som var på flukt fra ulver. Må ha vært veldig kunstige ulvelyder for voffsen gadd ikke å leè en muskel ila filmen... han reagerer veldig på dyr ellers som vises på tv`n.

[him]

Januar
1."Life of Pi". For min del var dette først og fremst en vakker film med nydelige tablåer. Jeg leste boken da den kom ut og filmen er tro mot historien. Det er først og fremst det vakre i filmingen jeg legger merke til. Ellers første film uten barnevakt - det gjorde sitt til at jeg ikke greide å konsentrere meg til det fulle om filmen.

2. "six feet under" - sesong 2. Dette er en serie jeg og mannen min begynte på sammen, men den fenget bare meg.

3. "six feet under" - sesong 3

4. "six feet under" - sesong 4

Februar

5. "six feet under" - sesong 5. Siste og avsluttende sesongen. Jeg har en tendens til å se serier temmelig intenst. For denne serien sin del var det slik at jeg ble lei fordi jeg så sesong 1 og 2 sammen med mannen og det tok så lang tid, og så speedet jeg opp på slutten. Det som er interessant med å se seriene såpass raskt er at jeg synes det er lettere å legge merke til de filmatiske knepene de gjør for å sette stemningen i filmen. Denne serien var jo stikk motsatt av Sopranos. På slutten blir Tony fremstilt mer og mer utiltalende, mens her ble alle fremstilt bedre og bedre.

[Skilpadda]

Januar:

1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.

2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.

3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.

4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.

5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? ") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.

6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.

7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.

Februar:

8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?

9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.

[Mirasol]

Januar:

1. 1/1: Grusomme meg. TV-film. Tidtrøyte mens jeg trente.
2. 1/1: Det regner kjøttboller. TV-film. Egentlig mest bakgrunnsstøy og en gjenganger.
3. 1/1: Olsenbandens siste bedrifter. TV-film. Moro å se disse gamle filmene
4. 1/1: Fjellbackamorden: Øynene som ser. TV-film. Trodde jeg hadde lest alt av Läckberg, men denne var ny for meg.
5. 2/1: Olsenbanden for full musikk. TV-film. Overdose av disse karene nå egentlig!
6. 4/1: Varg Veum: Kalde hjerter. DVD. Bra film, en av de bedre Veum-filmene.
7. 4/1: Tomme tønner 2: Det brune gullet. DVD. Ingen høydare.
8. 5/1: En helt vanlig dag på jobben. TV-film. Se og hør-filmen, var ikke noe særlig, surfet etter ferier samtidig .
9. 8/1: Free Willy. TV-film. Koselig gjensyn fra egen "barndom". Ungene elsket denne.
10. 9/1: Historien om Desperaux. TV-film. Litt skummel, litt kjedelig og litt fin.
11. 10/1: Kon-Tiki. DVD. Kjapt gjensyn på denne da en syk tiåring ville se den.
12. 10/1: Poppers pingviner. DVD. Denne slo an hos hele familien. Morsom og søt.
13. 11/1: Til siste hinder. DVD. Norsk hestefilm. Litt lite troverdig, men jentene likte den.
14. 11/1: Lay the favorite. DVD. Kjent skuespiller er ikke alltid ensbetydende med bra film. Mannen likte den da.
15. 12/1: The Big year. DVD. Gjesp. Bra skuespillere, kjedelig film! Lese bakpå først kanskje!?
16. 12/1: En ganske snill mann. TV-film. Switchet innom denne, og det var et fornøyelig gjensyn!
17. 13/1: That's my boy. DVD. Morsom film med Adam Sandler.
18. 13/1: Seven Pounds. DVD. Nydelig og rolig film med Will Smith.
19. 19/1: Free Willy 2. DVD. Ungene elsket denne også, jeg måtte sippe litt jeg!
20. 19/1: Free Willy 3. DVD. Siste i serien, ungene ville se mer!
21. 19/1: Upperdog. Blu-ray. Norsk. Helt grei film, fine karakterer.
22. 20/1: Zookeeper. DVD. Tenkt som underholdning for barna, men var jo mer som en romantisk komedie også da.
23. 20/1: Pax. DVD. Sterk norsk film om 7 menneskeskjebner.
24. 20/1: 90 minutter. DVD. Norsk film, sterke scener fra ulike familiers liv.

Februar:

25. 16/2: Den utrolige reisen. TV-film. Nydelig film med dyr i hovedrollen, ungene elsket den også.
26. 17/2: Rive-Rolf. Kino. Morsom for små og store.
27. 17/2: Buddy (Air Bud) TV-film. Koselig film, også med en hund i hovedrollen.
28. 17/2: Dan in real life. TV-film. En overraskende fin film. Musikk av Sondre Lerche.

[him]

Januar

• "Life of Pi"

For min del var dette først og fremst en vakker film med nydelige tablåer. Jeg leste boken da den kom ut og filmen er tro mot historien. Det er først og fremst det vakre i filmingen jeg legger merke til. Ellers første film uten barnevakt - det gjorde sitt til at jeg ikke greide å konsentrere meg til det fulle om filmen.

• "six feet under" - sesong 2

Dette er en serie jeg og mannen min begynte på sammen, men den fenget bare meg.

• "six feet under" - sesong 3

• "six feet under" - sesong 4

Februar

• "six feet under" - sesong 5

Siste og avsluttende sesongen. Jeg har en tendens til å se serier temmelig intenst. For denne serien sin del var det slik at jeg ble lei fordi jeg så sesong 1 og 2 sammen med mannen og det tok så lang tid, og så speedet jeg opp på slutten. Det som er interessant med å se seriene såpass raskt er at jeg synes det er lettere å legge merke til de filmatiske knepene de gjør for å sette stemningen i filmen. Denne serien var jo stikk motsatt av Sopranos. På slutten blir Tony fremstilt mer og mer utiltalende, mens her ble alle fremstilt bedre og bedre.

• Hobbiten: En uventet reise

Likte den veldig godt. Veldig gjenkjennende film for min del. Skulle bare mangle, jeg har sett "Ringenes Herre" (flere ganger) og lest bøkene (flere ganger). Fikk mer følelsen av å treffe en gammel venn enn å se en film.

[Skilpadda]

Januar:

1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.

2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.

3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.

4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.

5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? ") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.

6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.

7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.

Februar:

8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?

9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.

10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.

[GinaK]

Lager en liste, jeg også. Det går nok aller mest i filmer hjemme som gutta også kan se.

1. Game of Thrones, 1.sesong. Så den i julen da.
2. Poppers Pingviner med Jim Carrey. Hysterisk komedie.
3. Madagaskar 3. Morsom animasjonsfilm.
4. Ratrace. Komedie. Så den på filmbursdag for 11åringen. Fjåsete film med bla. John Cleese, Rowan Atkinson, Woopi Goldberg. Gutta lo så de skrek så det var et vellykket valg.
5. 2012. Så den med eldstemann og kompis. De synes den var kjempespennende og litt gruskummel...
6. John Carter. Sikkert sett den for 5. gang nå. Gutta digger den, synes ikke den var så ille selv heller. Barsk type å se på hjelper
7. Kon-Tiki. Bra nok, da har vi alle sett den.
8. James Bond, Quantum of Solace. Jeg fikk siklet litt på James og eldstemann og kompisen synes det var stor stas å se.
9. Top Gun. Fortsatt kuul.
10. James Bond, Skyfall. Best med denne kjekkasen ja.

[Skilpadda]

Januar:

1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.

2. Killing Them Softly. Andrew Dominik lager nok en film der han demonstrerer hvor kjekk Brad Pitt er, til og med som avstumpet morder. Jeg var fornøyd nok med dette til å skrive en egen bloggpost om resultatet.

3. Playtime. Fransk klassiker fra 1967 som minner om både gammel stumfilm og moderne film. Dialog på engelsk, fransk og tysk - det som er mest nødvendig å få med seg sies på engelsk, men selv dette klarer man seg egentlig uten. Den har veldig lite egentlig "handling", men viser en gruppe mennesker (med Jacques Tati som klossete, sympatiske Monsieur Hulot i sentrum) som beveger seg inn og ut av hverandres historier i løpet av en lett surrealistisk dag i et lett surrealistisk Paris. Fascinerende, veldig morsom og med en grunnleggende varme som gjør at man fatter litt godhet for selv de mest irriterende figurene. Utrolig presis koreografi og mengder av vittige detaljer.

4. The Hobbit: An Unexpected Journey. Jeg hadde hatt vett til å skru ned forventningene i alle kanaler, og ble dermed heller positivt overrasket. Naturligvis er filmen altfor lang, men det er mest de eviglange løpe- og/eller actionsekvensene som er problemet; det som er lagt til i forhold til romanen synes jeg jevnt over er fornuftige valg. (Det hjalp naturligvis på oppfatningen min at tiåringen var så revet med av alt det spennende!) Gollum er fabelaktig, jeg liker jevnt over dvergene (James Nesbitt!), og Martin Freeman er naturligvis perfekt som hobbit. Og så synes jeg det var helt greit og faktisk også storymessig ganske lurt å knytte den så tett til LOTR-filmene ved å blant annet ta med Galadriel og Saruman (i et møte som bare såvidt refereres til i Hobbiten, men som Gandalf forteller en hel del mer om i LOTR). Alt i alt kunne det vært langt verre.

5. Seven Psychopaths. Det er bare noen måneder siden jeg så den forrige (og første) filmen til Martin McDonagh, In Bruges, som jeg da beskrev som "en trist og brutal film om triste og brutale mennesker". Ordene kunne jeg gjentatt nå, men de ville betydd noe annet, for dette er en ganske annerledes film. Mye er likt på overflaten; her er også brutale leiemordere og brutale mafiabosser og relativt uskyldige mennesker fanget i kryssilden, dessuten Colin Farrell i hovedrollen og, ikke minst, en Tarantinosk mengde blod og gru - men Seven Psychopaths er først og fremst gøy. (Gitt at man ikke lar seg uroe av store mengder blod og gru, såklart.) Martin McDonagh har kanskje ikke syntes det var så lett å gå løs på film nummer to, for handlingen her spinner rundt en fordrukken, irsk manusforfatter ved navn Martin som sliter med å komme i gang med manuset til den nye filmen sin, Seven Psychopaths. Handlingen blander elegant bruddstykker (som nærmest utgjør flere fantastiske, små kortfilmer) fra den planlagte filmen med Martins eget liv, som etter hvert får stadig mer til felles med filmen han lager. Bestevennen Billy, spilt av en strålende Sam Rockwell, gjør det han kan for å avhjelpe idétørken, har sterke egne meninger om retningen filmen skal ta ("No shoot-outs?!?!? ") og setter i gang en hel del kaos og problemer, blant annet gjennom sitt samarbeid med den stoiske, kvekerske, småkriminelle Hans, spilt av en like strålende Christopher Walken. Nydelig urovekkende mindre roller bekles av blant andre Tom Waits og Harry Dean Stanton, og alltid pålitelige Woody Harrelson er en parodisk brutal mafiaboss hvis eneste svakhet - som setter i gang det meste av vold og problemer i filmen - er den nusselige lille shihtzuen Bonny. Eminent underholdende og fantastisk castet, og det er godt gjort å holde sammen så mange tråder og metanivåer til én enkelt film - særlig en så morsom og tilgjengelig film som dette.

6. Avengers. Denne så vi på kino i fjor, og det var morsomt å se den igjen sammen med tiåringen. Han er enda ikke særlig blasert i forhold til spenningsfilmer, og det ble frenetisk gumling av popcorn i mange scener, men det var likevel ikke noe problem å få med seg det meste av humoren. Og det er jo virkelig en både skikkelig morsom og skikkelig spennende film.

7. Django Unchained. Liker man Tarantino - eller i det minste tolererer Tarantino - er dette en høyst underholdende og temmelig brutal film med slående karismatisk hovedperson og et dystert bakteppe av slaveri i Sørstatene like før den amerikanske borgerkrigen. Jeg tenkte en hel del om denne filmen og skrev deretter en entusiastisk bloggpost om den.

Februar:

8. Holy Motors. Det er veldig synd (om enn til en viss grad forståelig) at denne ikke har blitt satt opp på kino her til lands. Det er den mest originale og underlige filmen jeg har sett på lange tider - et fransk overflødighetshorn av barokke påfunn med en uforståelig, men merkelig trist rammehistorie. Hovedpersonen "Oscar", spilt på høyst imponerende vis av Denis Lavant, spiller den ene rollen mer merkelig og annerledes enn den andre, mens sjåføren Céline er omtrent det eneste som knytter de ulike personene sammen. Jeg var dessverre usigelig trøtt da jeg så den, og slet tidvis med å holde meg våken, men kanskje kledde den i grunnen å få innslag av mine egne, surrealistiske drømmer som smittet over på en del av scenene?

9. Broen (10 episoder). Vellaget, spennende og tidvis både brutal og urovekkende dansk/svensk kriminalserie. Fascinerende samspill mellom veldig dyktige skuespillere, særlig de to samarbeidende etterforskerne - svenske Saga, med tydelig (men aldri eksplisitt nevnt) Aspergers syndrom, og danske Martin, som er en jovial og menneskekjær mann som likevel viser seg å ikke alltid håndtere sitt eget privatliv så godt. Fellesskapet mellom dem byr på en god del komikk innimellom, men blir rent ut gripende underveis, og selve kriminalhistorien er mer enn spennende nok.

10. Something Wild. Jonathan Demme-film fra 1986, og det er veldig tydelig en 80-tallsfilm, ikke bare når det gjelder klær og hår, men når det gjelder noe udefinerbart skarpt og upusset i kantene. Mannen kommenterte etterpå at den ikke er "fokusgruppetestet", og det er kanskje noe der; den har klare innslag av både romantisk komedie og road movie, men er ikke helt noen av delene, og den er både tidvis for usympatisk og for brutal til at jeg tror den ville sluppet gjennom en moderne, strømlinjeformet fokusgruppe. Her ser vi Melanie Griffith i sine glansdager sammen med en like overbevisende Jeff Daniels, begge med langt mer vaklende identitet og langt nærmere en slags psykisk kollaps enn de ser ut til til å begynne med. Og at Martin Scorsese castet Ray Liotta i Goodfellas etter å ha sett ham i denne, det finner jeg høyst forståelig; det er sjelden noen ser så åpenbart skummel ut fra første scene. Typisk for Jonathan Demme har det alltid vært å fokusere sterkt på musikk, så også her; soundtracket kunne fortjene en egen post, og musikerne som figurerer i filmen får også en god del mer plass enn det som er vanlig.

11. Killer Joe. Dyster kvasi-noir med kraftige og ubehagelige innslag av svart humor i de første to tredjedelene, noe som gjør det enda verre når den faller sammen i totalt motbydelig brutalitet i den siste. Skremmende effektiv tidligere fløtepus Matthew McConaughey som nesten Robert Mitchum-aktig psykopat, og en nesten like ubehagelig white trash-familie som alle lurer eller svindler eller svikter eller skader hverandre - alle, unntatt den engleaktig uskyldige Dottie, som ender opp som offerlam i den morderiske planen til broren og faren. (Den presumptivt verste personen i hele familien, moren til Dottie, får man ikke engang møte, men må forestille seg på egen hånd hvor ille hun er.) Jeg er fremdeles usikker på hva jeg synes om filmen - den er spennende og underholdende og veldig godt spilt og skrudd sammen, men slutten ble i meste laget for meg, kanskje like mye fordi den slipper taket i den ellers velkomponerte og spennende handlingen som fordi den er så brutal.

[Divine]

Shit, jeg er dårlig på å oppdatere. Jeg er vel ti filmer på etterskudd. Får ta meg en oppdateringsøkt i kveld.

[Mirasol]

Januar:

1. 1/1: Grusomme meg. TV-film. Tidtrøyte mens jeg trente.
2. 1/1: Det regner kjøttboller. TV-film. Egentlig mest bakgrunnsstøy og en gjenganger.
3. 1/1: Olsenbandens siste bedrifter. TV-film. Moro å se disse gamle filmene
4. 1/1: Fjellbackamorden: Øynene som ser. TV-film. Trodde jeg hadde lest alt av Läckberg, men denne var ny for meg.
5. 2/1: Olsenbanden for full musikk. TV-film. Overdose av disse karene nå egentlig!
6. 4/1: Varg Veum: Kalde hjerter. DVD. Bra film, en av de bedre Veum-filmene.
7. 4/1: Tomme tønner 2: Det brune gullet. DVD. Ingen høydare.
8. 5/1: En helt vanlig dag på jobben. TV-film. Se og hør-filmen, var ikke noe særlig, surfet etter ferier samtidig .
9. 8/1: Free Willy. TV-film. Koselig gjensyn fra egen "barndom". Ungene elsket denne.
10. 9/1: Historien om Desperaux. TV-film. Litt skummel, litt kjedelig og litt fin.
11. 10/1: Kon-Tiki. DVD. Kjapt gjensyn på denne da en syk tiåring ville se den.
12. 10/1: Poppers pingviner. DVD. Denne slo an hos hele familien. Morsom og søt.
13. 11/1: Til siste hinder. DVD. Norsk hestefilm. Litt lite troverdig, men jentene likte den.
14. 11/1: Lay the favorite. DVD. Kjent skuespiller er ikke alltid ensbetydende med bra film. Mannen likte den da.
15. 12/1: The Big year. DVD. Gjesp. Bra skuespillere, kjedelig film! Lese bakpå først kanskje!?
16. 12/1: En ganske snill mann. TV-film. Switchet innom denne, og det var et fornøyelig gjensyn!
17. 13/1: That's my boy. DVD. Morsom film med Adam Sandler.
18. 13/1: Seven Pounds. DVD. Nydelig og rolig film med Will Smith.
19. 19/1: Free Willy 2. DVD. Ungene elsket denne også, jeg måtte sippe litt jeg!
20. 19/1: Free Willy 3. DVD. Siste i serien, ungene ville se mer!
21. 19/1: Upperdog. Blu-ray. Norsk. Helt grei film, fine karakterer.
22. 20/1: Zookeeper. DVD. Tenkt som underholdning for barna, men var jo mer som en romantisk komedie også da.
23. 20/1: Pax. DVD. Sterk norsk film om 7 menneskeskjebner.
24. 20/1: 90 minutter. DVD. Norsk film, sterke scener fra ulike familiers liv.

Februar:

25. 16/2: Den utrolige reisen. TV-film. Nydelig film med dyr i hovedrollen, ungene elsket den også.
26. 17/2: Rive-Rolf. Kino. Morsom for små og store.
27. 17/2: Buddy (Air Bud) TV-film. Koselig film, også med en hund i hovedrollen.
28. 17/2: Dan in real life. TV-film. En overraskende fin film. Musikk av Sondre Lerche.
29. 18/2: Wilbur wants to kill himself. DVD. Litt spesiell, men jeg likte den godt!
30. 23/2: Karsten og Petra blir bestevenner. Kino. Koselig film, alle likte den.
31. 23/2: Napoleon. TV-film. Tenkte at denne skulle føye seg inn i rekken av koselige hundefilmer, men alle syntes denne var for kjedelig, og vi så den ikke ferdig engang.
32. 23/2: Ringenes herre, Ringens brorskap. DVD. Gjensyn til ære for elleveåringen.

[Wingman]

Opprinnelig lagt inn av merch, her.

kino 2013 (ser altfor mye tv film til å oppdatere)

The impossible. sterk film om viljen til å overleve og familier i nød.

A good day to Die Hard skuffende greier

Zero Dark Thirty tja...

[Divine]

Argh! Jeg skrev en lang oppdatering om de siste 11 filmene jeg har sett, og så bare lukker IE seg? :dobbelt-gaah:

Vel får prøve igjen om litt. :sur nå:

[LilleT]

Jeg trodde jeg hadde et innlegg en plass ...?

Det har uansett vært en veldig dårlig start på filmåret 2013, men i går så jeg i det minste James Bond.

Februar:
Skyfall
Til ungdommen

Mars:
Harry Potter og fangen fra Azkaban
Änglagård – alle gode ting er tre
Harry Potter og ildbegeret
Harry Potter og mysteriekammeret
Legally Blonde
Harry Potter og føniksorderen
Tina og Bettina
Harry Potter og dødstalismanene, del 1
Harry Potter og dødstalismanene, del 2
The boy in the striped pyjamas
Beasts of the southern Wild

April:
En magisk sommer
Ringenes herre - Ringenes brorskap
Lawless
Ringenes herre - To tårn
90 minutter
E.T.
Argo
Ringenes herre - Atter en konge
Palme
En kongelig affære
Hyptnotisøren

Mai:
Hobbiten
Searching for Sugar man
Amour
Mer eller mindre mann

Juni:
Gutter er gutter
Forrest Gump

Juli:

August:
The hunger games

[Divine]

Trodde jeg hadde mistet nok et innlegg, men ser nå at jeg har redigert forrige i stedet for å skrive nytt. :surrehue: Vel, dere får se der om dere er interessert.

[him]

Januar

• "Life of Pi" (kino, 3D)

For min del var dette først og fremst en vakker film med nydelige tablåer. Jeg leste boken da den kom ut og filmen er tro mot historien. Det er først og fremst det vakre i filmingen jeg legger merke til. Ellers første film uten barnevakt - det gjorde sitt til at jeg ikke greide å konsentrere meg til det fulle om filmen.

• "six feet under" - sesong 2 (dvd)

Dette er en serie jeg og mannen min begynte på sammen, men den fenget bare meg.

• "six feet under" - sesong 3 (dvd)

• "six feet under" - sesong 4 (dvd)

Februar

• "six feet under" - sesong 5 (dvd)

Siste og avsluttende sesongen. Jeg har en tendens til å se serier temmelig intenst. For denne serien sin del var det slik at jeg ble lei fordi jeg så sesong 1 og 2 sammen med mannen og det tok så lang tid, og så speedet jeg opp på slutten. Det som er interessant med å se seriene såpass raskt er at jeg synes det er lettere å legge merke til de filmatiske knepene de gjør for å sette stemningen i filmen. Denne serien var jo stikk motsatt av Sopranos. På slutten blir Tony fremstilt mer og mer utiltalende, mens her ble alle fremstilt bedre og bedre.

• Hobbiten: En uventet reise (kino, 3D)

Likte den veldig godt. Veldig gjenkjennende film for min del. Skulle bare mangle, jeg har sett "Ringenes Herre" (flere ganger) og lest bøkene (flere ganger). Fikk mer følelsen av å treffe en gammel venn enn å se en film.

• Harry Potter og føniksordenen (dvd)

Bonusfilm, etter at vi hadde hørt gjennom lydboka. Filmen blir jo vanvittig komprimert etter å hørt boken. Hvor er Florens? Og moren til Siris skulle jeg gjerne ha sett. Og alle luene som Hermine strikket. Vel, sånn blir det jo når bøker blir til film. Karakterene er virkelig gode, og jeg liker enda Severus (selv om han også er mye bedre i bøkene!). Men for all del - jeg ville ikke ha gått glipp av filmene, heller.

• Rive Rolf (kino, 3D)

Morsom film, og som jeg sa til ungene: Tenk at dere har tatt oss med på en romantisk film! Jeg indentifiserte meg nok noe med "dynamittjenta", sur og bister - men gjorde jobben. Og så kjenner jeg ei som ligner på glitchen! Og moralen er jo upåklagelig: Det er noe godt i oss alle! (Hvis man ser bort fra de Alien lignende kreaturene da. De kan vi bare splatte med svære, svære gunnere. )