Bør pårørende/ofre få medbestemmelsesrett til når innsatte får permisjon?

[Sitron]

Poll kommer.

[Sitron]

Jeg trenger en god del stemmer her innen torsdag morgen, er dere snille.

[Observatøren]

Hva er insatte?

[Sitron]

Ja, si det du.

[polarjenta]

Nei, men man bør bli flinkere til å varsle om permisjoner, slik loven i dag tilsier at man skal

Det stemte jeg, og det har litt sammenheng med et svar litt lengre nede, nemlig at jeg tror at det ikke vil bli objektivt om en pårørende skal være med å bestemme. Om man derimot bør gjøre noe med bestemmelsene for når en som er dømt for en eller annen forbrytelse er jo en annen sak. Syns av og til det virker som at folk som er dømt for alvorlige forbrytelser får litt for fort permisjoner, men dette vet jeg jo ikke for jeg har ikke satt meg inn i reglene for dette.

[Ru]

Jeg føler at jeg er litt på tynn is her, all den tid jeg ikke har satt meg så veldig mye inn i akkurat dette.
I utgangspunktet mener jeg at pårørende må få uttalerett om mulig. Og at loven følges mtp. varsling.
Om de skal få medbestemmelsesrett er jeg derimot usikker på. :bådeog:

[Bequita]

Det er da ikke rettsystemets ansvar å passe på slikt? Nei.

[Irma]

Jeg synes dette spørsmålet er vanskelig. Har fulgt Ada Sofie Austergard sin kamp i fordhold til dette, og jeg skjønner henne veldig godt. Samtidig er det noe som sier meg at automatisk varsling til pårørende nødvendigvis bare er positivt. Følger med i tråden, og stemmer muligens senere.

[Skilpadda]

Er det noen som mener at ofrene eller de pårørende skal ha medbestemmelsesrett om slikt? Det høres helt meningsløst og galt ut for meg. Denslags er det da rettssystemet og fengselsvesenet og slikt som skal bestemme, ikke privatpersoner som er sterkt subjektivt og personlig engasjert i saken.

[Libra]

Jeg mener at de ikke bør få medbestemmelsesrett. Grunnen til det er at straffesystemet vårt er basert på to tanker; straff og rehabilitering. Et offer eller en pårørende vil i de fleste tilfeller kun ha straffetanken i fokus. De som skal innvilge eventuelle permisjoner har rehabiliteringshensynet å ta i tillegg. Hadde det vært opp til ofre/pårørende så skulle nok de fleste forbrytere vært nektet permisjoner og oppbevart i fengsel for evig tid.

[Irma]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Er det noen som mener at ofrene eller de pårørende skal ha medbestemmelsesrett om slikt? Det høres helt meningsløst og galt ut for meg. Denslags er det da rettssystemet og fengselsvesenet og slikt som skal bestemme, ikke privatpersoner som er sterkt subjektivt og personlig engasjert i saken.

Så vidt jeg har skjønt er det ikke dette det er snakk om. Spørsmålet er om familiemedlemmer skal bli varslet dersom en domfelt får permisjon. Eksempelvis vil Ada Sofie Austergaard gjerne vite det dersom hun kan risikere å møte datterens drapsmann på butikken. Dette er ganske forståelig. Det er imidlertid ikke alle saker som er så spesielle som denne, derfor tenker jeg at det ikke kan være gjennomførbart med en generell regel på dette. Hvor skal grensen gå for når familien bør varsles? Hvor alvorlig må forbrytelsen være? Hvilke familiemedlemmer bør få informasjon? Det er mange spørsmål som dukker opp i mitt hode iallefall.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Er det noen som mener at ofrene eller de pårørende skal ha medbestemmelsesrett om slikt? Det høres helt meningsløst og galt ut for meg. Denslags er det da rettssystemet og fengselsvesenet og slikt som skal bestemme, ikke privatpersoner som er sterkt subjektivt og personlig engasjert i saken.

Ja, moren til et av Baneheiaofrene saksøker nå staten fordi hun mener at hun skal ha rett til medbestemmelse når det gjelder permisjon.

Jeg er til en VISS grad enig. Ikke til at de skal ha rett til medbestemmelse, men rett til å bli hørt. Jeg syns for eksempel at de ikke skal få perm f.eks 19. mai, som er når jentene ble drept. Om foreldrene syns det samme, så mener jeg at de har rett til å få disse synspunktene hørt.

Samtidig mener jeg at man ikke kan få amerikanske tilstander der pårørende har mye å si enkelte ganger når det gjelder prøveløslatelse. For ikke å snakke om dødsdom eller ikke.

Austegard saksøker altså staten, men en litt eldre uttalelse fra Farstad (mor til en drept gutt) viser at hun som mor til et drept barn ikke ønsker at pårørende skal kunne ha reell innvirkning på dette.

På faget mitt skal vi hver uke legge frem (forskjellige folk hver uke altså) en sak som har fanget vår interesse i nyhetene og dette er altså vår sak. Den skal belyses fra flere sider og jeg syns det hadde vært artig å tatt med hva "mannen i gata" mener om dette. Ergo en poll på FP.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Irma, her.

Så vidt jeg har skjønt er det ikke dette det er snakk om. Spørsmålet er om familiemedlemmer skal bli varslet dersom en domfelt får permisjon.

Dette er nedfelt i loven allerede.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Samtidig mener jeg at man ikke kan få amerikanske tilstander der pårørende har mye å si enkelte ganger når det gjelder prøveløslatelse. For ikke å snakke om dødsdom eller ikke.

Absolutt.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Den skal belyses fra flere sider og jeg syns det hadde vært artig å tatt med hva "mannen i gata" mener om dette. Ergo en poll på FP.

Jeg føler meg beæret over å få uttale meg på vegne av mannen i gata. (Tro hva han ville sagt til det? )

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Er det noen som mener at ofrene eller de pårørende skal ha medbestemmelsesrett om slikt? Det høres helt meningsløst og galt ut for meg. Denslags er det da rettssystemet og fengselsvesenet og slikt som skal bestemme, ikke privatpersoner som er sterkt subjektivt og personlig engasjert i saken.

Jeg kjenner at jeg er dønn enig med deg.
Uttalerett - ja. Medbestemmelsesrett - nei.

Så var det den grensen for NÅR man skal få denne utttaleretten da.

En av vitnene eller hva de nå er i den saken som går nå, fikk datteren drept (?) av datterens tidligere kjæreste eller lignende. Nå er da altså denne kjæresten også nabo til foreldrene til hun han drepte, og han skal/skulle på perm den helgen de skal/skulle holde konfirmasjon for en av de andre døtrene.
Jeg skjønner godt at de synes det er kjipt å få dagen ødelagt av at han går og soser "fri" rundt i nabolaget da.

(Jeg vet ikke om jeg husker dette rett, jeg så det i forbifarten på tv.)

[Sitron]

Nettopp i slike situasjoner syns jeg det er greit at ofre blir hørt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Nettopp i slike situasjoner syns jeg det er greit at ofre blir hørt.

Ja, det er jo slike ting som godt kan tas med i vurderingen når det skal bestemmes om og når en innsatt skal få permisjon. Men det kan jo ikke være noen lovfestet vetorett for ofrene eller deres familie.

[Sitron]

Ikke vetorett, nei, men om retten til å bli hørt blir innført, så må det nesten være slik at det "tas sterkt hensyn til" nettopp slike ting.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Nettopp i slike situasjoner syns jeg det er greit at ofre blir hørt.

Jeg er helt klart enig. Men det burde jo, i et perfekt samfunn, være nok med en uttalerett. Et hvilket som helst empatisk menneske klarer jo å se at den helgen var et maks dårlig tidspunkt.

[Inagh]

Umiddelbart tenker jeg at det blir feil om pårørende og ofre får bestemme om en innsatt skal ha permisjon eller ikke. Det kan være mye nag, bitterhet - hat og vonde følelser som spiller inn i slike tilfeller.

Hadde f.eks. noen gjort gutta mine noe vondt og blitt arrestert for dette, ville jeg neppe ønsket å se dem på gata igjen noen sinne...

Jeg tror ikke jeg i min fortvilelse og sinne ville klare å se at dette mennesket var i ferd med "å betale sin gjeld" - og at denne personen trenger å tilvennes et liv utenfor murene igjen, da gjennom permisjoner etc.

Men - jeg syns at pårørende og ofre bør bli hørt og få si sin mening. Slik får man jo også et varsel og et psykologisk "forsprang" om du skjønner - man får tid til å snakke, tenke og uttrykke hva man frykter. I verste fall får man tid til å gjøre tiltak for å unngå å møte vedkommende, om man ikke ønsker dette. Og - som flere nevner her - kan man gi uttrykk for at enkelte dager og helger ville det være ekstra vondt og sårende å oppleve forbryteren som en "fri" person.

Takk og lov har jeg aldri vært i en situasjon hvor jeg har kjent på dette - og håper jeg aldri får behov for å leve etter hva jeg sier her...