Bare meg som er streng?

[Maverick]

Jeg tror, som flere andre, at det ikke er den ene dagen i året som gjør ungene bortskjemte. Har ingen fastpris, men har ikke mulighet til å ta helt av heller.

[Tjorven]

Og i år kommer det til å være vanvittig sprik i verdien på presangene til de to ungene mine. Det at knerten får en PC medfører ikke at vi kjøper noe tilsvarende dyrt til snuppa. Hun får ny vinterjakke til en helt annen pris (slett ikke en av de dyre merkejakkene, men en jakke som jeg er helt bombesikker på at hun kommer til å elske).

Det er godt mulig at ungene mine er bortskjemte. Det synes jeg er vanskelig å vurdere. Det er helt sikkert noen som synes at de er det. Vi bor i et område av byen med stor spredning i økonomisk romslighet, så det er godt mulig at det for en del fremstår som at de er bortskjemte. Jeg synes vi holder igjen på ganske mye, men så er det en god del ting vi gjør som tilsier noe annet.

[Maverick]

Bortskjemthet har vel ikke så mye med hva man har, men hvordan man forholder seg til det.

[Gaia]

Jeg syns foreldre skal holde seg langt unna hva besteforeldre, tanter og onkler ønsker å gi. Man kan selvfølgelig ønske noe, på vegne av barna, eller videreformidle ønskelister, men det å mene noe om hvor mye en gave bør koste tenker jeg er helt feil, på alle plan. Det man derimot kan gjøre, er å lære barna å sette pris på det de får, lære dem å se forbi prislappen og se tanken som ligger bak. Det verste som fins er utakknemlige mennesker. Men det handler ikke om prisen, men evnen til å verdsette. Tenker jeg.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Bortskjemthet har vel ikke så mye med hva man har, men hvordan man forholder seg til det.

Godt sagt! Utfra denne definisjonen har jeg tre barn som ikke er bortskjemte og ei som er det. Hos oss er det rett og slett personlighet som avgjør det.

Samme var det for meg og mine søsken. Vi var to som ikke var det og tre som var (og fortsatt er) skikkelig bortskjemte.

[Millen]

Opprinnelig lagt inn av Cumulus, her.

Jeg synes mange kjøper veldig dyre gaver til barn. Sett under ett får våre barn her veldig mange gaver i mine øyne. De får fra 3 sett besteforeldre, 3 sett onkler/tanter og et par eldre slektninger. I tillegg til oss foreldre. Jeg synes derfor at sett hen til antall gaver, bør gavene ikke være for dyre. Jeg vil ikke at barna skal bli bortskjemte.

Er det bare jeg som tenker slik?

Hva har det med å være streng? :skjønner ikke:

[My]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Det er godt mulig at ungene mine er bortskjemte. Det synes jeg er vanskelig å vurdere. Det er helt sikkert noen som synes at de er det. Vi bor i et område av byen med stor spredning i økonomisk romslighet, så det er godt mulig at det for en del fremstår som at de er bortskjemte. Jeg synes vi holder igjen på ganske mye, men så er det en god del ting vi gjør som tilsier noe annet.

Da jeg var for å kjøpe vintersko sammen med yngstejenta på 10 ba jeg henne prøve et par Viking gore-tex med prislapp på 999 kr. Hun ble litt paff, og jeg sa at det er ofte såpass mye det koster for vintersko nå, hvis man skal ha med gore-tex, og jeg var faktisk forberedt på å betale noe i nærheten av det. Det endte riktignok med et annet par, som var nedsatt, men etterpå, da vi gikk derifra, bemerket hun at hun følte seg så bortskjemt, siden hun lett kunne fått et par sko til tusen kroner.

Og med det konkluderte jeg med at hun nok ikke er spesielt bortskjemt.

[Skilpadda]

Vi har ingen makspris eller føler noe behov for det. Vi har liten familie, og søsknene våre ser ut til å legge seg på noenlunde samme nivå som vi gjør, helt uten at vi har avtalt noe. Besteforeldrene pleier å gi oss penger, og så kjøper vi julegavene til Poden fra dem.

Våre gaver pleier å koste mer enn det du skisserer, men jeg synes ikke nødvendigvis dyrere eller billigere er så veldig viktig, det viktige er at man får ting man blir glad for, og at det ikke går helt over styr. Begge deler er mulig med både videre og strammere budsjettrammer.

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Bortskjemthet har vel ikke så mye med hva man har, men hvordan man forholder seg til det.

Og dette.

[Eia]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Bortskjemthet har vel ikke så mye med hva man har, men hvordan man forholder seg til det.

Jepp! Mine trenger dessverre å lære litt mer om dette, derav et par-tre omvendt julenisse-luker i adventskalenderen i år, samt hyppige diskusjoner rundt ønskelisten.

[My]

Jeg synes forresten det er minst like mange bortskjemte voksne rundt om. Som ikke blir glade for gavene de får, med mindre de er plukket ut fra ei forhåndsutsendt ønskeliste, eller bestillingsliste. Som blir misfornøyd hvis de får noe de ikke nødvendigvis har bruk for, som de ikke selv ville ha valgt ut, eller som ikke passer inn i resten av stilen og interiøret i huset. Jeg hører jo stadig folk snakke om at de ikke kan fatte og begripe hva de skal kjøpe til foreldre og andre voksne, som ikke vil ha noe, ikke trenger noe, ikke ønsker seg noe, har for mye ting allerede, er svært kresne etc.

Ungene blir stort sett glade for alt de får. I alle fall mine.

[Blondie]

Veldig enig, LilleMy! Sutring over gaver, det være seg innhold eller pris, er noe av det minst sjarmerende som finnes. Det er vel heldigvis ytterst sjeldent at gaver blir gitt for å irritere.

[Tallulah]

Jeg syns ikke du er spesielt streng, vi ligger vel omtrent på samme nivå uten at noe er avtalt. Jeg er ganske mye eldre enn søsknene mine, så Hiawata fikk naturligvis veldig rimelige gaver fra dem da han var liten og de var studenter. Deres barn får dyrere gaver av meg, fordi jeg har større økonomiske muskler. Samtidig er det år vi ikke har så god råd, og da strammer vi selvsagt inn gavebudsjettet. Vi legger mest vekt på at gaven skal være ønsket, og mindre på pris, men har nok en mentalt øvre grense. Vi voksne søsknene donerer til gode formål i hverandres navn.

Det hender at Hiawata får ekstremt dyre gaver, men da er det ofte noe han ønsker seg veldig-veldig eller virkelig trenger, og vi er flere som spleiser. Også får han kanskje noe veldig rimelig ved neste anledning. I stedet for å sette faste priser på gaver prøver vi å vise verdien av ting, ved at dyre gaver betyr færre gaver i form at mange spleiser, at jul ikke er en anledning til bestilling (men detaljerte ønskelister er ok, men bør inneholde ting i ulike prisklasser).

Vi prøver å benytte jul og bursdag til å også gi "fornuftige" gaver som han ville fått uansett, slik som snowboard (som er den vinteraktiviteten familien driver med), datamaskin etc. "Dessverre" for denne orningen er at bursdagen også er på tidlig vinter, så det er vanskelig å gi sykkel og slikt, spesielt da han var yngre og kunne tenkes å vokse fra tingen innen sommeren kom.

[Novla]

Opprinnelig lagt inn av Myria, her.

I følge din standard får våre dyre gaver fra oss (og i tillegg får de alt av ski, sykler og nyttige ting utenom jul og bursdag, men mulig det forandrer seg ettersom de blir eldre og ønsker seg dyrere utstyr). Jeg tenker som andre at det er ikke julegavene som gjør et barn bortskjemt, det er hverdagen som teller mest.

Dette. Jeg er så vill og gal at jeg gir ikke "nyttige" ting; jul og bursdag skal være magi, fest og moro!

(Men som Myria er jeg åpen for at det kan endre seg om ungene ønsker seg dyrere jakker, ski og sykler enn jeg fatter vitsen med når de blir større, altså.)

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Bortskjemthet har vel ikke så mye med hva man har, men hvordan man forholder seg til det.

Jepp. Den dagen ungene viser seg utakknemlige tipper jeg det kommer innstramminger, men til nå er de i hvert fall glade for det meste (4-åringen insisterte på å vise frem den fine trusa han fikk i kalenderen i barnehagen i går ).

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Jeg syns foreldre skal holde seg langt unna hva besteforeldre, tanter og onkler ønsker å gi. Man kan selvfølgelig ønske noe, på vegne av barna, eller videreformidle ønskelister, men det å mene noe om hvor mye en gave bør koste tenker jeg er helt feil, på alle plan. Det man derimot kan gjøre, er å lære barna å sette pris på det de får, lære dem å se forbi prislappen og se tanken som ligger bak. Det verste som fins er utakknemlige mennesker. Men det handler ikke om prisen, men evnen til å verdsette. Tenker jeg.

Dette. Og som foreldre er det vår jobb å forklare ungene at dette har faktisk noen brukt tid og penger på å gi deg, så selv om det kanskje ikke er det du ønsket deg mest, bør du sette pris på at noen har tenkt på deg og ønsket å glede deg.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Novla, her.

Dette. Jeg er så vill og gal at jeg gir ikke "nyttige" ting; jul og bursdag skal være magi, fest og moro!

Heldigvis syns vi snowboard, sykler og datamaskiner er magi, fest og moro.

[Novla]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Heldigvis syns vi snowboard, sykler og datamaskiner er magi, fest og moro.

Og da er jo det utmerket på alle vis!

(Jeg ser for meg at minstemann, som er av den mer fysiske typen, kan sette pris på sånt etterhvert, mens både jeg og eldste nok hadde begynt å grine om vi fikk ski til jul. )

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Novla, her.

(Jeg ser for meg at minstemann, som er av den mer fysiske typen, kan sette pris på sånt etterhvert, mens både jeg og eldste nok hadde begynt å grine om vi fikk ski til jul. )

Sønnen vår går ikke på ski, så det gir vi ham selvsagt ikke. Men om han hadde gjort det hadde jeg blitt temmelig sur om han begynte å grine av gaven sin.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Novla, her.

Og som foreldre er det vår jobb å forklare ungene at dette har faktisk noen brukt tid og penger på å gi deg, så selv om det kanskje ikke er det du ønsket deg mest, bør du sette pris på at noen har tenkt på deg og ønsket å glede deg.

JA! Og akkurat dette er det jammen meg en del voksne som hadde trengt å få høre også.

[Tjorven]

Opprinnelig lagt inn av Novla, her.

(Jeg ser for meg at minstemann, som er av den mer fysiske typen, kan sette pris på sånt etterhvert, mens både jeg og eldste nok hadde begynt å grine om vi fikk ski til jul. )

Vi gir også praktiske ting til jul og bursdag, men holder litt styring på hvilke praktiske ting som ungene faktisk vil sette pris på.

Knerten fikk slalåmski til bursdagen sin i oktober (kjøpt brukt av FP-venn ). Det var stor stas. Han hadde nok ikke blitt like overlykkelig over nye langrensski, så det fikk han ikke (selv om han strengt talt hadde trengt det også).

Nå sitter han og surmuler over hvor treig pc'en hans er. Og den er virkelig treig, så han kommer til å bli veldig godt fornøyd med ny pc. Pc brukes både til fest og morro og til skolearbeid, og det flytter nok grensa mi for hvor mange 1000 man kan bruke ganske betydelig.

[Novla]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Sønnen vår går ikke på ski, så det gir vi ham selvsagt ikke. Men om han hadde gjort det hadde jeg blitt temmelig sur om han begynte å grine av gaven sin.

Nå antydet kanskje kneggesmileyen at det ikke var heeelt bokstavelig ment, ja?

Men altså, når man bor i Tromsø er ski noe man MÅ ha, til skoleturer og denslags, så da blir det (for meg, må jeg nesten understreke) helt feil å gi det i gave til noen som ikke har glødende interesse for ski.

[Neket]

Jeg fokuserer ikke så veldig på pris på gavene. Jeg gir de det de trenger/ønsker seg. Det trenger heller ikke være likt.

Ett år fikk eldste for eksempel dyr telefon og smartklokke, jeg tror verdien var på 10000 til sammen (jeg hadde vunnet den). Minste fikk selvsagt ikke gave til 10000 av den grunn. Vi ligger nok på mellom 1000-2000 per ban, med mindre det er noe helt spesiellt. De får to da. En av oss, og en av nissen. Tror ikke de blir så bortskjemte av den grunn.

Min familie har et ganske edruelig forhold til gaver, og mannen sin famile har ikke så mye penger. Så det begrenser seg jo litt selv - selvom de absolutt får mer enn nok.