Er det suspekt å ønske seg 3 eller flere barn?

[Olympia]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det kommer litt an på hvordan man sier det.

Hvis jeg er i dialog med et menneske og uttrykker mitt ønske om fire barn, og vedkommende svarer "oj, hjelp!, nei det holder med to - man skal jo følge dem opp også..." høres det mer ut som man bør stoppe med to barn, da det ikke er mulig å følge opp flere på en ordentlig måte. Og tro meg, noen mener faktisk det.

Svarer man for sitt behov, er det naturlig å vinkle det sånn. "Fire, sier du? Jeg ønsker meg ikke flere enn to, for jeg skal jo følge dem opp også".

Det har du selvsagt helt rett i. Jeg har stort sett sagt at det holder med to når jeg snakket om min egen familieplanlegging, til noen som har flere barn. Da har jeg syntes det var irriterende at noen tar seg nær av sånt. Det blir litt som når man sier at man ønsker seg ett barn av et spesielt kjønn og den man snakker med blir dødelig fornærmet fordi vedkommendes barn er av det andre kjønnet. Det er derfor jeg sa det, liksom...

[Anuk]

Vil man ikke ha barn er det toppen av egoisme, faktisk blir man et menneske som bare tenker på seg selv og ikke har omtanke for andre av det.

Ett barn og man er egoistisk som ikke vil gi barnet søsken.

To barn er det perfekte - hvis det er ett av hvert kjønn, vel og merke.

Tre barn og begynner det å bli mye, men det kan forsvares hvis man har to gutter fra før og ønsker seg en jente - eller man har særdeles god økonomi slik at man kan ha au-pair og stor bil.

Fire barn - og gud forby fler - da hører man til en sekt eller noe annet suspekt.

Man må være A4 må vite!

[syllan]

vi har to jenter på 6 å snart 5 år.. å jeg kjenner at jeg ikke er ferdig med babyer enda... sambo er enig i at vi skal prøve på nr 3 om en stund

nevnte for resten av familien (mamma,pappa å søster) at jeg hadde lyst på en til.. å di holdt på å forgå... hva i all verden skulle jeg med en til?? å om jeg hadde tenkt å befolke verden alene.. å hvordan skal dere klare å følge opp tre barn.. osv..

vi er en helt vanlig familie.. mor far å to barn, bor i enebolig kjører stasjonsvogn har hund å katt.. å ser ikke problemet med et barn til...??..

jeg blir

men en ting er sikkert.. jeg gidder ikke høre på dem

[banana]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg skulle egentlig ønske folk holdt munn og passet sine egne saker litt mer. Det er utrolig upassende og privat å blande seg in andres familieplanlegging, er det ikke?

Jeg synes en viss grad av interesse er hyggelig, jeg. Jeg mener, vi spør om alle andre ting i livet, f.eks. hva man har tenkt å gjøre etter studiene, eller når firmaet nedbemmanner. Det er dette med barn som er så utrolig følsomt at man knapt har en sjanse til å ikke trå feil. Jeg har selv vært der, poden ble eldre og eldre og en gammel tante sa "Det blir vel på tide med en til? Må'kke vente til toget har gått, vet du". Så jeg har hørt det jeg også. Men ærlig talt, tror du ikke de fleste heller bare er interessert framfor å ville fortelle hva man skal gjøre?

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Hvorfor kan ikke heller folk utvikle en akseptabel grad av sosial intelligens?

Jeg synes dette er interessant. Det kan vel være at begge parter bør gå litt i seg selv? Er det helt opplagt at det utelukkende er de som viser interesse som bør begrense seg? Kanskje de som føler seg tråkket på også kan utvide toleransen litt. Med referanse til mitt forrige innlegg så synes jeg det er skremmende vanskelig å gjøre ting riktig når det kommer til interesse for andres barn.

[Polyanna]

Jeg kom forresten på en litt morsom situasjon der jeg og et vennepar var i Frognerparken i sommer, med til sammen 5 barn. Venninnen min var litt til og fra, så jeg og han pappaen satt der en del alene (og løp frem og tilbake til lekeplassen) med 5-åring (ser ut som han er 6), 3-åring, 2-åring og 2 jevnstore babyer. Det var utrolig mange mennesker som stoppet opp og niglodde, og det var helt tydelig at de regnet som gale oppi hodet sitt. Og flere kom faktisk og spurte sjokkert om alle var våre!

Opprinnelig lagt inn av amo, her.

Vi har jo tre barn. Utrolig mange "negative" kommentarer da vi ventet nummer tre. Herrlighet, orker dere begynne på nytt? Er dere ikke fornøyd med de to dere har? Og andre "teite" kommentarer.
Hallo,hva svarer man på slikt. Nei, vi er ikke fornøyd med de to eldste, men håper vi klarer å lage et prakteksemplar på tredje forsøk?

Nei, hva svarer man på sånt?
"Nei, vi orker ikke å begynne på nytt, så denne skal vi selge"
Man skulle svart noe de overhodet ikke var forberedt på, bare for å få se hakeslippet.
Vi er 4 søsken, og gubbe har 2 søsken, og veldig mange i bekjentskapskretsen har 3 el. flere barn. Vi har to, og er fornøyde med det. Det må vel være opp til hver enkelt.
Skulle gått bort til naboen og kommentert at de har to biler? Er det virkelig HELT nødvendig??! Det blir jo forferdelig dyrt, med serviceutgifter på TO biler?! Eller naboen som har digert hus med 5 soverom, men bare ett barn. HVA i all verden skal dere med det digre huset??!

Mye ubetenksomhet ute og går. Om folk passet sine egne saker, og tok ansvar for seg selv, så hadde verden vært et bedre sted. Kanskje.

[mammami]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg har inntrykk av at det er stas å ha flere enn to barn, da er man litt sånn supermann og wonderwoman.

Vi venter nr 4 nå - hils på Wonderwoman

Men ungene våre er ikke status-symboler - og vi er ikke superhelter. Jeg blir egentlig litt lei meg dersom noen oppfatter det sånn, men velger å tenke at det ikke er så veldig vondt ment.

Vi ønsket oss ett barn - håpet på to, og jeg, ihvert fall - drømte om tre. Fire var ikke i mine tanker, og mannen min syntes det var for mange. Det tok utrolig lang tid å få til nr 1; 6 års prøving og ivf måtte til.
Nr 2 kom av seg selv, litt enklere enn første gang. Nr 3, og nr 4 som er på vei - er strengt tatt resultatet av at mange års ufrivillig barnløshet fører til at man ikke tror man trenger prevensjon...

Jeg oppfatter at tre barn er ganske "normalt" nå, mens fire er bittelitt vilt. Men likevel er reaksjonene fra omgivelsene stort sett positive, heldigvis.

Generelt må man vel bare akseptere at vi er forskjellige, noen vil ikke ha barn, noen vil ha to - noen er lykkelige over fire - osv. Om man klarer å følge opp ett, to, tre, fire eller flere barn er jo også veldig person- og situasjonsavhengig.
Noen har mer enn nok med ett, andre takler 5 så fint som bare det. De fleste av oss ligger et sted i mellom, vi gjør så godt vi kan, rett og slett.

Suspekt å ønske seg 3 eller flere? Jeg synes IKKE det. Men jeg er vel litt - biased - som det heter på nynorsk....

[him]

Opprinnelig lagt inn av mammami, her.

Vi venter nr 4 nå - hils på Wonderwoman

Men ungene våre er ikke status-symboler - og vi er ikke superhelter. Jeg blir egentlig litt lei meg dersom noen oppfatter det sånn, men velger å tenke at det ikke er så veldig vondt ment.

Jeg tror ikke at folk som har mange barn tenker på barna sine som statussymboler, men jeg tenker at det at de kan ha så mange barn gjenspeiler at de er veldig ressurssterke (på den ene eller den andre måten).

Selv har jeg lyst på flere barn, men fornuften har tatt tak i meg og sier nei.

[Blondie]

Opprinnelig lagt inn av mammami, her.

Jeg oppfatter at tre barn er ganske "normalt" nå, mens fire er bittelitt vilt. Men likevel er reaksjonene fra omgivelsene stort sett positive, heldigvis.

Det har jeg inntrykk av også. Når noen får vite at vi venter nummer fire, så blir de bleke og sier gjerne noe ala "kjære vene!". Når de finner ut at vi mistet nummer tre, så blir de mildere i blikket og plutselig er det legitimt igjen.
Jeg bryr meg katta om hva andre mener, egentlig bryr jeg meg fælt lite om hvor mange/få barn andre har også...

[Eria]

Ja, dette har jeg fått høre mye.

1 år etter Torden var kommet begynte folk å lure på om ikke stakkaren skulle ha søsken. Da Bris var ventet 1 år senere spurte alle om jeg hadde vært på UL enda, og om det var en jente. Da de fikk bekreftet at hun var en jente, var vi selvsagt skrekkelig heldige, og hadde fått til det perfekt normale.

Da Lyn var på tur 6 mnd etterpå var derimot alle helt vantro over at det gikk an å få så gruelig mange barn.

[lijander]

Jeg ønsker meg også tre barn!

Men føler også det er mye slik; man skal jo klare å følge de opp også...
Og det uansett liksom...om det er fem år mellom hvert av barna (jeg kunne klart det fint i henhold til alder)
Det er jo hva man selv ønsker.
Men hvis man får en gutt og ei jente, så er det ekstremt..
Ja, nå bør dere jo være fornøye, fått en av hver

Det er opp til hver enkelt hvor mange barn man ønsker.

(kun en gang har jeg kommentert at man skal jo klare å ta vare på barna også.. Men det var pga personen har fem barn, og det er veldig fri flyt...)

[Pebbles]

Hele poenget mitt, er vel at jeg slett ikke har for vane å ta alt opp i verste mening.
Men når jeg - til tross for et ikke håsårt utgangspunkt - likevel kan oppfatte enkelte kommentarer sårende eller uhøflige, så kan det vel hende at de faktisk er det. Og at de som avleverte dem burde tenkt seg om - istedetfor at jeg som mottaker på død og liv ikke må finne på å ta noe ille opp.

Det er lov å bli såret når man har grunn til å bli såret.

Alle har vel møtt mennesker med altfor korte sosiele antenner.

Det er disse jeg snakker om - ikke folk som i all vennlighet anstrenger seg for å bedrive smalltalk.

[Aminta]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg skulle egentlig ønske folk holdt munn og passet sine egne saker litt mer. Det er utrolig upassende og privat å blande seg in andres familieplanlegging, er det ikke?

Fullstendig enig.

De som kjenner meg kan få lov å spørre om jeg har lyst på flere barn, en gang. Men så må de også respektere svaret, uansett hva det skulle være (fremmede synes jeg dog kan ungå det spm.).
Men jeg finner det ikke ufint å spørre folk jeg kjenner med et, to, fem eller sju unger om de har lyst på/ønsker seg flere barn, en eller annen gang.
Det blir jo nesten som å spørre de jeg kjenner om de har lyst å ta mer utdannelse eller bytte jobb en gang i fremtiden liksom.

Jeg ønsker meg i utgangspunktet mange barn, gjerne 4-5, vi får se hva det blir til med tiden. Men dog har jeg fått mange rare kommentarer/utbrudd når jeg har nevnt det for folk ja

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det er helt nødvendig at noen av oss tar ansvar og får tre eller flere barn. Vi må veie opp for dem som ikke får og som bare får ett eller to. Hver kvinne i fertil alder må få 2,1 barn for at befolkningen skal holde seg stabil.

Det krever mye å følge opp ungene på en skikkelig måte. Jeg har alltid ønsket meg minst fire barn, men jeg tror vi stopper på tre for jeg lurer på om ikke grensa vår for hva vi greier går der. At andre har større evnt. mindre kapasitet enn meg er vel helt normalt. Vi er forskjellige.

Fniiiz, må le litt, for min kjære og jeg satt her forleden kveld og snakket om at en av årsaken til alle miljøproblemene er at vi etter hvert er så sabla mange på jorden, som alle vil ha høy levestandard. Og at vi har gjort ganske mye for miljøet ved å resirkulere barn (les adoptere ) i stedet for å lage dem selv.

Og jeg har alltid sagt at jeg skulle ha tre barn, men nå er vi plutselig salig enige om at to holder i lange baner, og at vi ikke en gang vil ha en hamster i tillegg

Ut over det må folk få velge selv. Selv om to selvfølgelig er akkurat passe, en for lite og fire aaaalt for mange . I alle fall i følge en firebarnspappa jeg kjenner. Som sier at nr to var den eneste som var planlagt, og at hvis nr fire hadde vært den første, så hadde han også blitt den eneste (han ser ikke helt logikken når jeg sier at nr to jo skulle være den eneste...). Men som alle andre ville de ikke vært noen av trollene sine foruten, de heller .

Det er vel klokt sagt at man ikke angrer på de barne man har fått, bare på dem man ikke fikk. Selv om jeg for min del tror det er et slagord for dem som fikk mange barn .

[Simone]

Eg har aldri opplevd å få negative reaksjonar når eg seier at eg vil ha tre barn. Har to no og vil gjerne ha eit barn til om eit par år. Eit par venninner av meg har fått tre barn i løpet av 3,5 år. Då dei var gravid med nummer tre fekk dei litt rekaksjonar ala "At du orkar!", "Du skal få køyrt deg" osv. Men då var det heller tettheten på ungane og ikkje direkte antallet dei fekk reaksjonar på.

No har eg ikkje lest heile tråden, så det er mulig at nokon har sagt det allerede, men eg syns faktisk at det heller begynner å bli ein trend å få tre barn samtidig som ein er høgt utdanna karrierekvinne. Har ein mistanke om at enkelte vil vise at dei er litt overmenneske og taklar meir enn gjennomsnittet. No har eg relativt høg utdanning sjølv og vil ha tre barn, så eg håpar ikkje dette blir tolka som eit angrep på andre her inne med høg utdanning og mange barn. Sjølv har eg andre grunnar til å ønske meg tre barn. Eg hadde berre eit søsken og då han døde var eg plutselig enebarn. Og sidan pappa og er død er familien min no ganske så liten. Julafta var ganske trist i ein del år for å seie det sånn! Mamma er allerede sjuk(nyresvikt) og eg får litt vondt i magen av å tenke på korleis det blir når ho blir sjuk og gammal og det kun er meg som kan ta meg av ho. Eg bur tross alt 3 timar unna med bil. Vil ikkje at mine barn skal oppleve det samme som meg. Derfor prøver eg å få familien til å ekspandere bittelitt. Men tre holder for meg, altså! Noko meir har eg ikkje overskudd til å ta meg av.

[Tjorven]

For oss er det utenkelig å få tre eller flere barn, men det har sin gode begrunnelse. Mannen min er 1 av 6, og i hans familie var det alldeles ikke tid til dem alle. Mannen min "klarte seg så bra", så han har alltid blitt plassert sist i køen. Dette vil han ikke at skal skje med sine egne barn.

Jeg sier ikke at det blir sånn hos alle familier med mange barn, men basert på mannens erfaringer så vil han ikke ha flere enn 2. Dette respetkerer jeg fullt ut.

Selv synes jeg at det er strevsomt nok med 1, og er veldig spent på hvordan det skal bli å ha 2. Men det skal nok gå bra. At andre igjen velger å få flere er helt greit for meg.

[Michayla]

Her i nabolaget er det flest familier med 3 og 4 barn.
Vet om 3 familier som har 2-

Her er det vanlig med 3 +

Naboen har 13 :knegg og mammaen til disse 13 har 16 søsken..