Det jeg ser som problemet med Knausgård

Opprinnelig lagt inn av Java, her.

Jeg er veldig uenig i din analyse av hans egen rolle i bøkene, Smilefjes.

Han tar faktisk oppgjør med seg selv på mange områder. Han beskriver et inderlig ønske om å være en god far for egne barn. Fritt etter hukommelsen, det han ønsker er at hans egne barn ikke skal huske han i detalj fra sin oppvekst. Akkurat slik han ikke husker sin egen mor, den trygge klippen. Han husker faren han var redd.

Jeg kom aldri særlig langt etter at han hadde egne barn. Men jeg fikk med meg et klart inntrykk av at han ikke søkte særlig godt etter nærhet med dem. At han liker best distanse til alle. Seg selv også. Og at han ihvertfall ikke slipper andre inn.

Jeg tror nok at han selv mener at han tar et oppgjør med seg selv. Men jeg syns ikke det virker som om det er ekte. Han virker som om han vil være suksessfull og ferdig med å lykkes uten å ha all verdens interesse for veien man faktisk må gå for å utvikle seg.

Jeg kan ikke begrunne dette bedre enn at det er mitt inntrykk. De ekte følelsene han skildrer i bøkene så langt jeg har sett er de han observerer hos andre. Hans egne følelser virker på meg som om han distanserer seg og hever seg over det meste og de fleste.

[Katinka]

Min kamp-serien er fantastisk litteratur, den som svertes mest i bøkene er KOK selv og ellers kunne jeg ikke vært mer enig med Java.

[Kanina]

Men ærlig talt: spiller det noen rolle hvorvidt han utleverer seg selv mer enn andre? Og spiller det noen rolle hvorvidt han er den stakkars misforståtte, nå selvransakede martyren eller om han er en selvsentrert overkjørende drittsekk? På det faktum at han utleverer intime situasjoner med andre, identifiserbare mennesker? For det er jo det som er kjernen.

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Men ærlig talt: spiller det noen rolle hvorvidt han utleverer seg selv mer enn andre? Og spiller det noen rolle hvorvidt han er den stakkars misforståtte, nå selvransakede martyren eller om han er en selvsentrert overkjørende drittsekk? På det faktum at han utleverer intime situasjoner med andre, identifiserbare mennesker? For det er jo det som er kjernen.

Nei, det spiller ingen rolle i det hele tatt.

Det er ikke greit å gjøre det han har gjort.

Fantastisk litteratur?

[Heilo]

Jeg får gjenta at jeg ikke har lest bøkene og derfor ikke uttaler meg om Knausgårds fortellerstemme men baserer meg på dokumentaren og på debatten i avisene. Jeg synes det er rart å si at "ja, jeg forstår at dette er sårende og krenkende, og jeg ønsker ikke å såre og krenke deg, men jeg valgte å gjøre det likevel" (nå siterer jeg ikke Knausgård men karikerer/destillerer det jeg oppfattet som hans posisjon). På grunnlag av dette tror jeg at jeg forstår hva Smilefjes mener. Er det egentlig selvrefleksjon å beskrive seg selv på en nedsettende måte men uten å ta ansvar for denne beskrivelsen, uten å kunne handle på en annen måte i forhold til den?

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Jeg får gjenta at jeg ikke har lest bøkene og derfor ikke uttaler meg om Knausgårds fortellerstemme men baserer meg på dokumentaren og på debatten i avisene. Jeg synes det er rart å si at "ja, jeg forstår at dette er sårende og krenkende, og jeg ønsker ikke å såre og krenke deg, men jeg valgte å gjøre det likevel" (nå siterer jeg ikke Knausgård men karikerer/destillerer det jeg oppfattet som hans posisjon). På grunnlag av dette tror jeg at jeg forstår hva Smilefjes mener. Er det egentlig selvrefleksjon å beskrive seg selv på en nedsettende måte men uten å ta ansvar for denne beskrivelsen, uten å kunne handle på en annen måte i forhold til den?

Der greide du å si det helt riktig for meg.

Hadde selvransakelsen og oppgjøret vært ekte ville det fremste beviset vært et fravær av mye av det som står i disse bøkene.

[Kanina]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Der greide du å si det helt riktig for meg.

Hadde selvransakelsen og oppgjøret vært ekte ville det fremste beviset vært et fravær av mye av det som står i disse bøkene.

Hva vet vi om hva han faktisk har utelatt? Kanskje han bare har tatt litt oppgjør..?

[Røverdatter]

Jeg har sansen for prosjektet til Knausgård og syns han skriver som en Gud. Han har jo også bemerket seg som forfatter i forkant av prosjektet og mottatt flere priser for de tidlige bøkene.

I tillegg til at jeg syns prosjektet er modig og interessant, så syns jeg det er veldig spennende at debatten har blitt så stor og at den foregår på så mange nivå. Det var jammen på tide at det ble rusket litt i det litterære Norge. Etter min mening har det ikke blitt skrevet romaner som har vært banebrytende på samme måte på 40-50 år. Knausgård bryter både med etiske retningslinjer og med tabuområder, og det i seg selv er noe jeg har veldig sansen for. At bøkene i tillegg er velskrevne ser jeg på som en diger bonus. Dette er god litteratur, på det punktet er jeg enig med kritikerne og mange av leserne.

Det største etiske dilemmaet er at han utleverer andre personer helt klart. Det er imidlertid ikke noe uvanlig ved en roman at det finnes virkelige personer og virkelige hendelser. Forskjellen på Knausgård og andre er at han ikke legger skjul på at hans roman ligger veldig nært opp til virkeligheten. Andre som blir utlevert av andre forfattere blir bare gjenkjent av de aller nærmeste, mens Knausgårds nærmeste blir utlevert til alle og enhver bare i egenskap av å være en av Knausgårds nærmeste. Jeg har ingen problemer med å se at det kan oppleves sårende og stigmatiserende, overhodet ikke. Allikevel er jeg i tvil om jeg syns det er nok til å stoppe det litterære prosjektet til Knausgård.

Hva hver enkelt leser mener om Knausgård som person, syns jeg er fullstendig uinteressant i diskusjonen om bøkene. Men siden det er blitt gjort til et slags hovedtema i denne tråden må jeg si at jeg syns han er alt det et menneske vanligvis er, fra tullete, useriøs og totalt ansvarsløs til dyp og velfundert. Jeg tror de fleste som har levd i noenlunde samme tid kan kjenne seg igjen i sider ved Knausgård, og det tror jeg er hovedgrunnen til at han har hatt så stor suksess med bøkene.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Kasia, her.

Jeg har sansen for prosjektet til Knausgård og syns han skriver som en Gud. (...) Jeg har ingen problemer med å se at det kan oppleves sårende og stigmatiserende, overhodet ikke. Allikevel er jeg i tvil om jeg syns det er nok til å stoppe det litterære prosjektet til Knausgård.

Det er denne posisjonen her jeg ikke kan være enig med. At noe er god litteratur er ikke for meg en akseptabel unnskyldning for å gjøre uetiske handlinger.

Og altså, det er forskjell på å skrive fiksjon på grunnlag av ting man har opplevd eller hørt om, og å skrive en kvasiroman som man hevder er sann.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Men ærlig talt: spiller det noen rolle hvorvidt han utleverer seg selv mer enn andre? Og spiller det noen rolle hvorvidt han er den stakkars misforståtte, nå selvransakede martyren eller om han er en selvsentrert overkjørende drittsekk? På det faktum at han utleverer intime situasjoner med andre, identifiserbare mennesker? For det er jo det som er kjernen.

Han fremstiller ikke seg selv som misforstått. Han fremstiller seg selv bunnløst ærlig i mange situasjoner der han behandler andre på en sjofel måte. Han beskriver hvor kjip han selv er. Med unntak av faren hans er det ingen andre mennesker i bøkene jeg oppfatter som dårlige mennesker. Jeg oppfatter dem som sammensatte og spennende mennesker. Det rettferdiggjør ikke at han tar seg friheten å utlevere situasjoner med dem, men det er ingen andre han beskriver så bedritent som seg selv.

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Hva vet vi om hva han faktisk har utelatt? Kanskje han bare har tatt litt oppgjør..?

En som har opplevd noe som helst noensinne vil vel aldri klare å skrive så mange ord om så kjedelige ting.

Og velskrevet? Når vi er over på fargeintensiteten i gulrøtter versus brokkoli så er det forfatterens svar på gitaronani altså. Det er mye teknikk, man må øve masse, men det er fullstendig uten mening i noen som helst sammenheng.

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Kanina, her.

Hva vet vi om hva han faktisk har utelatt? Kanskje han bare har tatt litt oppgjør..?

Jeg har lyst til å være kjip nå og skrive: hva vet du om hva han faktisk har skrevet.

Opprinnelig lagt inn av Java, her.

Han fremstiller ikke seg selv som misforstått. Han fremstiller seg selv bunnløst ærlig i mange situasjoner der han behandler andre på en sjofel måte. Han beskriver hvor kjip han selv er. Med unntak av faren hans er det ingen andre mennesker i bøkene jeg oppfatter som dårlige mennesker. Jeg oppfatter dem som sammensatte og spennende mennesker. Det rettferdiggjør ikke at han tar seg friheten å utlevere situasjoner med dem, men det er ingen andre han beskriver så bedritent som seg selv.

Han fremstiller seg selv I HØYESTE GRAD som misforstått. Hans geni erkjennes nesten bare av ham selv.

[Heilo]

Opprinnelig lagt inn av Java, her.

Jeg har lyst til å være kjip nå og skrive: hva vet du om hva han faktisk har skrevet.

Det er i grunnen et ganske viktig poeng synes jeg. Knausgård hevder at han skriver en "sann" historie. Men jeg vil sette "sann" i hermetegn, for dette er jo uansett hvilken status han gir det en selektiv gjendiktning basert på minner, inntrykk, opplevelser som det kanskje ikke finnes noen objektiv sannhet om. Problemet mitt med at han kaller dette sant, og bruker navngitte romankarakter som om de var de virkelige menneskene som han har levd livet sitt sammen med, er at han da fratar dem deres egen historie, deres eierskap til sitt liv.

[Daisy]

Opprinnelig lagt inn av Dragen, her.

Dårlig med lett litteratur på biblioteket, gitt.

Bibliotekarer er notoriske kultursnobber. De er like, alle sammen.

Min bibliotekar likte heller ikke serien.

Jeg leste også en kvart før det ble for kjedelig for meg. Jeg har også tnekt mye etter å ha lest artikkelen om Tonje Aursland i BT.

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Det er i grunnen et ganske viktig poeng synes jeg. Knausgård hevder at han skriver en "sann" historie. Men jeg vil sette "sann" i hermetegn, for dette er jo uansett hvilken status han gir det en selektiv gjendiktning basert på minner, inntrykk, opplevelser som det kanskje ikke finnes noen objektiv sannhet om. Problemet mitt med at han kaller dette sant, og bruker navngitte romankarakter som om de var de virkelige menneskene som han har levd livet sitt sammen med, er at han da fratar dem deres egen historie, deres eierskap til sitt liv.

Jepp. Jeg er imponert stort over hans ekskones evne til å skille mellom KOKs sannhet og opplevelse og objektivitet versus sine egne minner - og enda mer over hennes evne til respekt for eksmannens breiale innkreving av eierskap til objektiv sannhet.

[nolo]

Opprinnelig lagt inn av smilefjes, her.

Han fremstiller seg selv I HØYESTE GRAD som misforstått. Hans geni erkjennes nesten bare av ham selv.

Det er jeg ikke enig i. Geniet hans erkjennes vel av veldig mange, både lesere her inne, og litteraturkjennere og kritikere.

Og jeg syns det er veldig god litteratur, selv om jeg helt klart forstår at det kan være ubehagelig å figurere i romanene hans. Jeg hadde hatet det selv. Men jeg hadde vært interessert i romanskikkelsen Karl Ove selv om det ikke var en 'virkelig' person, akkurat som jeg er interessert i romanskikkelsene Harry Potter eller Kurt Wallander, nettopp fordi han er kompleks og interessant.

[DM]

Jeg har ikke lest noe av Knausgård, men jeg har fått med meg at han skriver om seg selv og menneskene i livet hans. Jeg ser at mange er motstander av dette, og jeg kan jo se hvorfor. Det jeg lurer på er; er dette verre en det som foregår på endel blogger rundtomkring?

[Java]

Opprinnelig lagt inn av Heilo, her.

Det er i grunnen et ganske viktig poeng synes jeg. Knausgård hevder at han skriver en "sann" historie. Men jeg vil sette "sann" i hermetegn, for dette er jo uansett hvilken status han gir det en selektiv gjendiktning basert på minner, inntrykk, opplevelser som det kanskje ikke finnes noen objektiv sannhet om. Problemet mitt med at han kaller dette sant, og bruker navngitte romankarakter som om de var de virkelige menneskene som han har levd livet sitt sammen med, er at han da fratar dem deres egen historie, deres eierskap til sitt liv.

Dette er jeg enig i. Han gjengir lange dialoger som han umulig kan huske og han beskriver ting fra barndommen som selvfølgelig er dikting. Det er derfor hans historie hele veien. Kona hans kaller det seg derfor også en romanfigur i hans bøker. Det er jo nettopp det det er, basert på virkeligheten. At det oppfattes som "sant" det som står er derfor uheldig.