Om å undre seg

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Interessant diskusjon.

Jeg oppfatter undrer meg over som sterkere enn at man bare legger merke til noe. Altså at man tenker over "hvorfor i all verden gjør han/hun det eller på den måten"? Jeg oppfatter det ikke nødvendigvis som fordømmende. Men kanskje som et synonymt til rart, altså at det ligger en liten vurdering i det. Nettopp derfor føler jeg at det er et for sterkt ord å bruke om folks valg av alkohol eller ikke. For det er ikke noe jeg vurderer på noen måte.

Jeg kan undre meg over en del folks politiske valg. Jeg undrer meg over en del prioriteringer de gjør. Eller en del valg de gjør i forhold til barneoppdragelse. Altså ting som jeg ikke synes det er noen grunn til å gjøre en stor diskusjon av, men som jeg kanskje mener at jeg selv gjør på en riktigere måte.

Jeg har lest en del litteratur om coaching (ikke døm meg, jeg er et godt menneske for det). Og er glad i Susan Gjerdes begrep "positiv nysgjerrighet", altså det å ha et oppriktig ønske om å lære mer om et annet menneske, om hvordan det mennesket tenker og oppfører seg. Uten å legge noen føringer utfra hvordan man selv tenker og oppfører seg. Og jeg oppfatter meg selv som et positivt nysgjerrig menneske. I det legger jeg å være litt slik som et barn, men med noe mer diskresjon i forhold til hva jeg faktisk spør om eller synes at jeg har noen grunn til å ha en mening om.

Positivt nysgerring er vel kanskje litt det samme jeg legger i undring. Men jeg innser at det nok er fordi jeg er pedagog.

For meg hander det om å være nysgjerrig uten å la egne verdier vær premissleverandør for det jeg møter. For da ser jeg bare en side.

[Marla Singer]

Jeg oppfatter ikke det å "undre seg" fordømmende i utgangspunktet. Jeg ville ikke uttrykt meg slik selv om det jeg egentlig mente var at jeg var irritert eller syntes noe var feil eller rart.

Når det gjelder folk som lurer på hvorfor andre ikke drikker alkohol oppfatter jeg det imidlertid fort som, om ikke fordømmende, så som vurderende. Det er fordi jeg ikke forstår hvorfor det er noe å undres over (hvis man har sagt at man f.eks. ikke har lyst på), på lik linje med at noen ikke er sulten og derfor ikke spiser.

[Katta]

Å undre seg har nok en litt negativ klang for meg. Det er noe som er rart, som det ikke bør være og man undrer seg. Å kalle det fordømmende er å overdrive, men det er heller ikke helt åpen nysgjerrighet på verden heller, det er en nyanse mer negativt/bestemt på hva som er normen. Jeg er nysgjerrig på mye rart, legger merke til mye og jeg spør også kanskje litt for ofte når jeg lurer. Jeg forsøker så godt jeg kan å spørre på en åpen måte uten at det kan oppfattes som kritikk, men jeg får det helt sikker ikke alltid til.

For å ta den andre tråden, jeg legger merke til om folk drikker vin eller vann. Men jeg undrer meg ikke over det, altså jeg lurer ikke på om de har noen spesifikke årsaker til å fritas fra normal drikkeadferd. Men selv om jeg hadde undret meg hadde jeg ikke nødvendigvis fordømt dem på noen måte.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Men selv om jeg hadde undret meg hadde jeg ikke nødvendigvis fordømt dem på noen måte.

Men du mener at mange andre som også skrev at de undret seg var fordømmende? For meg er det ganske fordømmende i seg selv, altså.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Men du mener at mange andre som også skrev at de undret seg var fordømmende? For meg er det ganske fordømmende i seg selv, altså.

Nei, det mener jeg da ikke. Herlighet som man snakker forbi hverandre. Enkelte er fordømmende, men flertallet er nok ikke det på noe vis. Det jeg forsøker å si er at jeg synes det er merkelig hvordan det å drikke noe med alkohol i er en helt annen type handling på et helt annet plan enn det å velge hva man ønsker å drikke til maten er. Hvorfor undrer man seg over at folk velger bort vin, men ikke over at de velger bort melk til hotellfrokosten?

[007]

Jeg er grunnleggende nysgjerrig, så jeg undrer meg og lurer på mye. I tillegg er jeg en direkte person, så jeg spør også ofte når jeg lurer. Jeg har spurt folk som ikke drikker om de er avholds (jeg har aldri opplevd at folk har blitt synlig fornærmet) og jeg har til og med spurt folk om de ønsker seg barn eller ikke. (Og har hatt interessante samtaler om dette med at samfunnet forventer at en skal få barn i en viss alder og antall barn og sånt.) Man kan fint lure på ting eller undre seg over ting uten at man dermed måler andres handlig i rett eller gal.

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Noen ganger får jeg ikke med meg noe som helst, noen ganger registrerer jeg, noen ganger er ting såpass oppsiktsvekkende at jeg undrer meg (som i ke?) og noen ganger fordømmer jeg og Tenker i stor grad Mitt.

Jepp, sånn er jeg også. Når strikkeren plutselig syr kan jeg tenke "Ke? Har hun kastet seg på sybølgen? Ble hun lei av strikking?" Når en kollega har byttet ut ostesmørbrødene og spiser salat, så kan jeg undre meg over endringen og lure på om hun er på slankekur. Når naboen har gått ned 50 kg på 6 mnd lurer jeg på om hun er operert (og ja, jeg kan fint finne på å spørre) og når en pappa på foreldremøte bytter plass fordi han tydelig ikke vil sitte ved siden av Aslam, da undrer jeg meg over holdningene og tenker faktisk mitt.

[Nenne]

Jeg undrer meg egentlig mindre og mindre tror jeg. Jeg har med årene lært meg at på seg selv kjenner man virkelig ingen andre og har endt opp med å akseptere at når folk gjør det som for meg er underlige ting, så aksepterer jeg det bare med et skuldertrekk og tenker at det skjønner jeg ikke, men det er ikke min sak. Jeg gidder ikke å legge så mye i det som regel.

[Milfrid]

Jeg er ikke et større menneske enn at jeg av og til Tenker Mitt (som er sen lite sjarmerende varianten av undring). Jeg har heldigvis vett til å ikke si alt jeg tenker høyt (det skyldes ikke oppdragelse, min kjære mor tenker med munnen, stort sett. ).

Jeg skulle gjerne vært en som aldri tenker sitt. Det er liksom ikke noe jeg er fryktelig stolt av.

[Milfrid]

...når det er sagt så har jeg venner i alle samfunnslag, med alle politiske tilbøyeligheter (vel, ikke de ekstreme ytterpunktene), alt fra ufaglærte, via håndverkere til de med doktorgrader. Og jeg synes jeg er veldig tolerant, sånn egentlig. Men folk er veldig lite ensimensjonale, og det går an å like noen veldig godt, og fremdels tenke sitt om mindre sjarmerende sider ved dem. Synes jeg. Så lenge man ikke baktaler og dømmer, så må man få leve med at man noen ganger undres/tenker sitt/sniller/fniser litt.

[Blåbær]

Jeg syns den nordmenn flest fordømmer mye og undrer seg lite. Verst av alt er de som ender opp i en salig blanding av angrep og forsvarsposisjon hver gang de møter på folk som velger annerledes enn det de gjør. Jeg har møtt mange slike, særlig etter jeg ble mor.

I likhet med Lenam har jeg tenkt mye over dette, og da særlig i forhold til barn (førskolelærer her også ja ). Den iveren etter å sette barn og mennesker generelt i båser skremmer meg. I en tid der vi snakker så varmt om individualitet og egenverdi så lever denne iveren etter å definere folk fremdeles veldig i oss. Du skal ikke se lengre unna enn her på FP; det er fryktelig mange tråder der i diskuterer og undersøker normaliteter (dog ofte noe mer nyansert, reflektert og mer undrende enn det jeg har møtt IRL/andre steder på nett) .

[Tallulah]

Kan det være en dialektforskjell? Regionsforskjell? Profesjonsforskjell? Jeg oppfatter begrepet likt som Mave, og at de aller fleste ganger blir det ikke brukt som et nøytralt nysgjerrighetsbegrep, men som en litt perpleks "Jasså?". I undring ligger det en ikke unøytral refleksjon og/eller vurdering, for meg. Undertonen har mye å si, det kan brukes noe sarkastisk.

Det kan virke som begrepet vektes ulikt i dagligtale og av pedagoger som bruker det som et nærmest fagbegrep om noe jeg som lekmann kanskje ville kalt nysgjerrighet.

[Madicken]

For meg er det en viss forskjell i det å være forundret (positivt, nysgjerrig) og det å undre seg (jasså, så det er kanskje sånn det egentlig er/det hørtes besynderlig merkelig ut/her er det kanskje ugler i mosen), så jeg passer på å ikke være uklar (som jeg sikkert er nå ) når jeg bruker uttrykkene i ulike sammenhenger.

[Blåbær]

For meg (pedagog) blir det å undre seg over noe en blanding av nysgjerrighet og refleksjon.

[Guava]

Jeg tenker at det å undre seg er ganske nøytralt, men at motivasjonen for undring, hvordan undringer uttrykkes og kommer til syne kan være mye forskjellig.

Å undre seg er i min forståelse i alle fall noe helt annet enn å nøytralt registrere noe.
Jeg kan registrere at Morten drysser salt på maten i dag, selv om han ikke gjorde det i går, men om dette skal gå videre til å bli undring krever det at jeg reflekterer over noe mer enn faktum. Dersom jeg begynner å tenke over hvorfor Morten gjør dette og ønsker å finne ut av det går det over i kategorien undring, som ligger tett opptil nysgjerrighet. Å begynne å spørre Morten ut om sitt valg av salt kan veldig lett bli en invaderende og merkelig sak dersom man ikke har en motivasjon for å spørre som Morten henger med på.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Blåbær, her.

For meg (pedagog) blir det å undre seg over noe en blanding av nysgjerrighet og refleksjon.

Ja, enig i at nysgjerrrighet ikke inneholder samme grad av refleksjon, eller tanke som undring. Jeg har dog ingen problemer med å skille mellom begreper som "barns undring" og "Det undrer meg at du ikke har fått med deg at Tybring-Gjedde er omstridt". Det første er en nøytral bruk av begrepet, det andre sterkt sarkastisk. Man kan bruke forbauser på samme måte. Å bli forbauset kan være nøytralt, å sette "Det forbauser meg ..." inn i samme setning som over er sarkasme.

[Niobe]

Jeg tror problemet er at folk kaller seg "undrende", når de egentlig mer eller mindre udekket himler, sukker, stønner, håner og/eller latterliggjør. Når man har opplevd det noen ganger, så er man gjerne ikke like positivt innstilt til andres "undring" lenger.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Nei, det mener jeg da ikke. Herlighet som man snakker forbi hverandre. Enkelte er fordømmende, men flertallet er nok ikke det på noe vis. Det jeg forsøker å si er at jeg synes det er merkelig hvordan det å drikke noe med alkohol i er en helt annen type handling på et helt annet plan enn det å velge hva man ønsker å drikke til maten er. Hvorfor undrer man seg over at folk velger bort vin, men ikke over at de velger bort melk til hotellfrokosten?

Til det første: Jeg oppfattet det som om mange uten videre gikk ut fra at folk som skrev at de undret seg i den andre tråden var fordømmende, noe jeg synes er rart å gå ut fra når man i samme setning/innlegg framstiller seg selv som en oppriktig undrende og en som sjelden dømmer. Hvis man virkelig er en så åpen person, er det rart at man ikke kan ta tvilen komme vedkommende ( altså de som undret seg over at noen valgte vin og ikke vann) til gode. Det riktige, hvis man skal følge logikken til de nysgjerrigundrende og ikke-dømmende, ville jo være å undre seg, på en åpen og nysgjerrig måte, på hvorfor noen lager en stor deal ut av andres drikkevalg?
Håper dette ikke ble for komplisert, jeg falt nesten av selv en stund.

Ang. forskjellen på vin og melk. Jeg har ikke forsket på dette, (men det finnes helt sikkert noen som har) men mye peker i retning av at vin og andre alkoholholdige drikker har en helt annen kulturell betydning enn det melk og jus har. Det forteller noe om deg at du ikke drikker, at du bare drikker dyr/billig vin, at du bare liker rusbrus osv. For meg framstår det som om man gjør seg litt dum hvis man ikke kan forstå at melk ikke har samme betydning i i samfunnet som vin. Hvorfor har man ikke melkesmakingskurs, f.eks, det burde man jo, hvis man skal følge din logikk, bli ganske så opprørt over.

[Tjorven]

Dette forklarer jo hvorfor folk svarer så forskjellig i alkoholtråden.

Jeg tenker "lurer på hvorfor det er sånn" når jeg sier at jeg undrer meg. Ikke i negativ forstand, men sånn at jeg bare forsøker å forstå hvorfor. Jeg liker å lure på hvorfor folk gjør som de gjør.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Kan det være en dialektforskjell? Regionsforskjell? Profesjonsforskjell? Jeg oppfatter begrepet likt som Mave, og at de aller fleste ganger blir det ikke brukt som et nøytralt nysgjerrighetsbegrep, men som en litt perpleks "Jasså?". I undring ligger det en ikke unøytral refleksjon og/eller vurdering, for meg. Undertonen har mye å si, det kan brukes noe sarkastisk.

Det kan virke som begrepet vektes ulikt i dagligtale og av pedagoger som bruker det som et nærmest fagbegrep om noe jeg som lekmann kanskje ville kalt nysgjerrighet.

Jeg tror du har rett i det. Å være i undring er en av grunnpilarene for veldig mange pedagogiske filosofier.

Kanskje er det ikke selve begrepet som er viktig for meg? Kanskje er det tanken om at isteden for å Tenke Sitt, så må man se utenfor sin egen nese. Kanskje er det å lytte et mer dekkende begrep for det jeg tenker. Å lytte med alle sansene.

[Lenam]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Jeg tror problemet er at folk kaller seg "undrende", når de egentlig mer eller mindre udekket himler, sukker, stønner, håner og/eller latterliggjør. Når man har opplevd det noen ganger, så er man gjerne ikke like positivt innstilt til andres "undring" lenger.

Men da er det jo ikke undring, men dømming.