Fra tynn/slank til overvektig

[ItsOnlyMe]

Sitter og undrer litt...
Personer som har vert tynne/slanke/normalvektige og begynner å legge på seg....og etter noen år er enkelte blitt ekstremt overvektige?? Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"? ( tenker da ikke på bivrkning av event. medisinbruk da det er vansklig å ta fatt i/kontrollere). Lyser det ikke et rødt varsel-lys en eller annen gang? Forteller ikke omgivelsene noe? (Og kleskapet...) Eller lar man det bare "skure å gå" rett og slett fordi problemet med vekten blir så stort at det er uoverkommelig..?

Mener ikke å kritisere noen eller no`sånt, jeg bare undrer....

[Dixie Diner]

Du spør godt og jeg har ofte tenke på det samme. Det er ikke lett å svare på. Jeg er tynn nå, men har vært sykelig overvektig i mange år før dette (har gått fra BMI på 44 til BMI på 20 på de siste 3,5 årene). Før overvekten var jeg slank. Jeg begynte å misbruke mat, slik som alkoholikere misbruker alkohol eller narkomane bruker narkotika. Jeg spiste ikke fordi jeg var sulten, men fordi jeg døyvet et savn/følelser. Det ble verre etter at pappa døde da jeg var 20 (han ble bare 47 år), da spiste jeg bort sorgen. Mat ble en større og større venn, jeg tydde alltid til mat i stedet for piller eller det å kjenne etter på følelsene. Mat "reddet" meg fra alle typer negative situasjoner, men gjorde selvsagt problemet bare større uten at jeg så det.
Selvsagt lyser varsellampene, det gjør de ganske ofte når man blir større og større. Men man klarer ikke å ta tak i det. Man klarer det kanskje en stund, men så blir man dratt inn i suget igjen, slik som en alkoholiker begynner å drikke igjen etter å ha holdt seg unna en stund. Det som på noen måter er enda verre med mat enn med alkohol og narkotika er jo at man MÅ ha mat. Narkotika og alkohol kan man holde seg helt unna, mat må man ha. Jeg sier ikke at overspising er verre enn alkoholisme og narkotika altså, bare poengterer at det kan være et rent helvete å komme seg utav ved egen hjelp. Mange trenger hjelp utenfra, men som sterkt overvektig er man dømt nedenom og hjem av samfunnet, også av helsevesenet, og man er ofte for skamfull til å søke om hjelp. Ikke får man ofte andre råd enn "spis mindre og tren mer" heller, så det er ofte dødfødt å få hjelp fra noen.

[mkj]

Jeg har aldri vært SÅ stor, men det er vel de samme mekanismene som gjør at jeg er 10 kg for tung, som for de som er 50. Jeg klarer ikke ligge unna, jeg klarer ikke ta de riktige valgene, selv om jeg jo VET hva jeg burde velge.

Sansynligvis kunne jeg ha vært veldig stor om jeg var glad i mat i tillegg til søppelmat. For mange spiser begge deler, jeg har 'heldigvis' bare spist en av delene.

Jeg kan ikke se at det burde være lettere å ta tak i dette om det er 10 eller om det er 50 kg. Problemet ligger i dårlig selvbilde og at man får et skjevt forhold til mat i større eller mindre grad selvsagt.

Det kan vel være sånn at man har det såpass trasig mens dette står på - at man er i en slags fornektelse muligens.

[Trois]

Hos meg lyste det faktisk ingen varsellampe før jeg hadde lagt på meg over 30 kilo. Skummelt men sant

[Kaktus]

Opprinnelig lagt inn av Trois, her.

Hos meg lyste det faktisk ingen varsellampe før jeg hadde lagt på meg over 30 kilo. Skummelt men sant

Samme her. Forandringen skjer jo ikke over natta. Og så plutselig sitter man der.

[Joika]

Her lyser varsellampene i det jeg begynner pushe størrelse 44 og alle favorittklærne mine begynner bli trange. Merker det også på at det blir vanskeligere å finne klær som passer. Da vet jeg at jeg må ned for å at jeg skal klare holde vekta i sjakk på et nivå jeg føler er ok for meg. Jeg har vært større enn dette en gang, og det vil jeg ikke skal skje igjen, for jeg liker ikke følelsen det ga meg. Men jeg har ikke noen spiseforstyrrelser, og jeg tror det også er derfor jeg ikke blir veldig stor og at jeg faktisk får til å ta tak.

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Her lyser varsellampene i det jeg begynner pushe størrelse 44. Da vet jeg at jeg må ned for å at jeg skal klare holde vekta i sjakk på et nivå jeg føler er ok for meg. Jeg har vært større enn dette en gang, og det vil jeg ikke skal skje igjen, for jeg liker ikke følelsen det ga meg. Men jeg har ikke noen spiseforstyrrelser, og jeg tror det også er derfor jeg ikke blir veldig stor og at jeg faktisk får til å ta tak.

Du och jag.

[Karamell]

:minefelt:

Er det ikke litt slik at man lettere legger på seg jo nærmere 30 år man kommer? Man spiser det samme som før, men kiloene sitter plutselig bedre. Man merker det ikke så godt, man er kanskje mindre aktiv.

For min egen del er det nok at lysten på sjokolade og misnøyen mot å trene er sterke enn lysten til å være slank.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Du och jag.

Det som irriterer meg litt er at jeg er VELDIG flink til å trene og sånt når poden ikke er hjemme (15% av tiden). Men når han er hjemme, så skjer det ikke.... Jeg spiser ganske normalt, men skeier i perioder ut mer enn ellers ja. Men ikke noe overspising eller uhorvelige mengder kalorier går ned noen gang egentlig. Det er det hersjens treninga det hele hviler på mener jeg. Skulle virkelig ønske jeg fikk til å trene sammen med andre, på faste dager ol. Da er det jo morro.....

[Karamell]

For meg er det 46 som er "skjerpe seg" størrelsen. Og bilder. det var det som skjedde sist jeg slanket meg 4-5 år siden) og det er det som skjer nå. :godt i gang: Jeg har heller ingen spiseforstyrrelse og har ingen traumer i forhold til mat.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

:minefelt:

Er det ikke litt slik at man lettere legger på seg jo nærmere 30 år man kommer? Man spiser det samme som før, men kiloene sitter plutselig bedre. Man merker det ikke så godt, man er kanskje mindre aktiv.

For min egen del er det nok at lysten på sjokolade og misnøyen mot å trene er sterke enn lysten til å være slank.

Jo kanskje det, men hvis det er snakk om å gå fra slank til ekstrem fedme så handler det jo om litt andre ting.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Er det ikke litt slik at man lettere legger på seg jo nærmere 30 år man kommer?

Det tror jeg ikke er noen allmenn regel. Da tror jeg snarere at det er en del genetikk med i bildet, og medfødte anlegg.

[Harriet Vane]

Jeg var ti kilo for mye da jeg ble gravid med eldste (øl, mange karbs, blitt eldre, ingen trening) og la på meg 30 kilo under graviditeten (bekkenløsning,kaffe latte og croissanter) , og så gikk bare ti av ved fødselen og ti i løpet av det første året etterpå. Og så satt jeg der, da og veide tjue kilo for mye, plutselig. (Jeje, plutselig og plutselig)

Det var trening, kostomlegging og varig livsstilsendring for hele familien som ble nøkkelen for meg. Jeg gikk ned de tjue kiloene på et år. Noe kom tilbake pga litt for lite trening, og jeg kom meg ikke så mye ned mellom de to siste graviditetene som jeg hadde ønsket, så jeg har en jobb å gjøre i permisjonen nå. Jeg skal tilbake til mitt livs form, bokstavelig talt. Resten av mitt livs form.

Det er å øke aktivitetsnivået som er nøkkelen fremover, jeg har det kostholdet jeg ønsker og makter å ha. Det kunne vært enda bedre, men resten av familien skal også spise maten, og jeg gidder ikke lage mer enn et måltid ad gangen.

[Tussa]

Eg trur nok Iset har rett i det ho skrive her. Og at det kan vere provoserende på andre at vi skrive at våre klokker ringe på 42/44/46 whatever. Men i dette sjiktet har nok Karamellen rett, lysta på sjokolade og sofaliv er sterkare enn lysta på str. 38.

[Kaktus]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg skal tilbake til mitt livs form, bokstavelig talt. Resten av mitt livs form.

Det er å øke aktivitetsnivået som er nøkkelen fremover, jeg har det kostholdet jeg ønsker og makter å ha. Det kunne vært enda bedre, men resten av familien skal også spise maten, og jeg gidder ikke lage mer enn et måltid ad gangen.

Det er den tanken jeg har nå. Har gått ned en del, skal ned litt til, og til våren, når jeg er ferdig med amming, skal jeg bli en som jogger.

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Eg trur nok Iset har rett i det ho skrive her. Og at det kan vere provoserende på andre at vi skrive at våre klokker ringe på 42/44/46 whatever. Men i dette sjiktet har nok Karamellen rett, lysta på sjokolade og sofaliv er sterkare enn lysta på str. 38.

Jeg føler at jeg ikke har så mye valg jeg. Sitter jo i aleneforeldrefella i 11 dager i strekk av gangen. Da blir det mye sofaliv (ikke så mye sjokolade).

Jeg er hellig overbevist om at jeg hadde trent mer om jeg hadde hatt noen til å sitte her på kvelden et par dager i uka, så jeg kunne kjørt til SATS (om jeg hadde bil) og trent på gøyale timer.

Minn meg på dette om jeg noen gang kommer i denne situasjonen.

[Tussa]

Eg sitte jo i samme fella, men eg ser jo at eg kan gjere noko meir. Eg KAN parkere bilen 500 meter frå jobb, eg KAN sette den pilates-dvden på etter ungane har lagt seg, eg KAN bruke tida med ungane i svømmehallen på å få tatt nokre lengder (noko eg gjorde i dag ) og eg KAN ta en joggetur mens ungane sykle ved sida av.

[Tangina]

Jeg var tynn og til og med mager til jeg var i midten av 20-åra. Jeg kunne spise alt jeg ville og la ikke på meg. Plutselig endret det seg, og jeg la på meg sakte men sikkert (med unntak av et par ekstreme perioder hvor jeg var undervektig). Rett før jeg ble gravid, var jeg kanskje 10 kg overvektig, og da hadde jeg bestemt meg for å ta fatt. Men så ble jeg gravid, og kunne jo ikke slanke meg, og siden da har det bare gått oppover og oppover. Jeg forsøkte meg på en Grede Rode-kur i fjor, men det orket jeg ikke. Jeg finner meg ikke til rette i rollen som salatknaskende flink pike - jeg er mer typen som ligger i sofaen med chips og øl. Det går bedre med lavkarbodiett. Så er det treninga, og det får jeg i hvert fall ikke til. Jeg var et astmatisk barn uten ballfølelse, og etter det ble slutt på traumatiske gymtimer, har jeg ikke vært i nærheten av å trene med unntak av noen spede forsøk på å følge flowtimer på SATS.

For å oppsummere, så lyste alarmklokkene da jeg var pluss 10, men jeg ignorerte det av naturlige grunner. Etter det har jeg vært fanget av tidsklemme og manglende erfaring med trening og sterk motvilje mot kaloritelling og kroppsfokus. Dermed er det blitt 30 kg for mye. Håpet er at lavkarbo og en eller annen treningsrutine (som jeg enda ikke har funnet) skal hjelpe. Og jeg veier meg ikke lenger - jeg orker ikke ha det fokuset. Livet har mange nok utfordringer som det er.

[Bluen]

Spinningsykkel hjemme, Joika! Genialt. Eller ellipsemaskin (som du vel er inne på!)

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Eg sitte jo i samme fella, men eg ser jo at eg kan gjere noko meir. Eg KAN parkere bilen 500 meter frå jobb, eg KAN sette den pilates-dvden på etter ungane har lagt seg, eg KAN bruke tida med ungane i svømmehallen på å få tatt nokre lengder (noko eg gjorde i dag ) og eg KAN ta en joggetur mens ungane sykle ved sida av.

Ja men det er ikke min ide av morsom trening. Jeg er der at om det er kjedelig og lite lystbetont, så er det ikke noe å satse på. Jeg har vært ganske aktiv innen spesielt en idrett før, og det var jo kjempegøy. Å trene for å trene er ikke noe jeg gjør.

Håper nå at en ellipsemaskin foran TVen kan fungere da. Kanskje jeg glemmer at jeg trener?