Fra tynn/slank til overvektig

[Philippa]

Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt. Selv jobber jeg i treningsbransjen, og trener mye selv og elsker naturligvis å trene. MEN: det er ikke det at man ikke trener som gjør at vekten øker. Det er det som puttes inn i munnen. Naturligvis gjør trening sitt til at man kan spise mer, men man skal trene ganske hardt og lenge for gå ned bare ved hjelp av trening. (For å ta av ett kilo, skal man forbrenne ca 7000 kcal. Det vil si ca 14 timer med løping. Det er mye løping.)

Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!

Det er jeg helt enig med deg i. Problemet kommer når man mister kontrollen, trøstespiser fordi man synes man er feit, osv. Så er man i den onde sirkelen. Jeg vet ALT om hva jeg bør og ikke bør spise, men det hjelper så lite når man ikke har kontroll.

[Tussa]

Men korfor er dette så vanskelig å ha kontoll over? Og korfor er det slik at så mange har full kontroll over resten av livet sitt men ikkje maten?

Og er det her det kjem inn at overvektige kvinner ikkje blir ledera? Har en ikkje kontroll på maten har en ikkje kontroll på resten?

Det er vel en slags allmenn fordom at dei som er overvektige ikkje har kontroll over mat og trening?

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt. Selv jobber jeg i treningsbransjen, og trener mye selv og elsker naturligvis å trene. MEN: det er ikke det at man ikke trener som gjør at vekten øker. Det er det som puttes inn i munnen. Naturligvis gjør trening sitt til at man kan spise mer, men man skal trene ganske hardt og lenge for gå ned bare ved hjelp av trening. (For å ta av ett kilo, skal man forbrenne ca 7000 kcal. Det vil si ca 14 timer med løping. Det er mye løping.)

Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!

Jeg er ikke enig. Dette tror jeg er veldig individuelt altså. Jeg kan leve på 1300 kalorier men ikke gå ned i vekt. For sure. Trener jeg ikke så skjer det ikke noe..... Dessverre. Tror ganske mange har det sånn.

[Synnemor]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt.
Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!

Jeg er veldig treningsfokusert, det er helt sant. Du har rett i at kosthold er ekstremt viktig ifm vektnedgang - skal man gå ned i vekt må kcal inn < kcal ut. Min teori går på at jeg tror svært få klarer å få en varig vektnedgang dersom de kun slanker seg ved å redusere matinntaket. Da vil jo forbreninningen gå ned slik at man legger på seg igjen så fort man spiser litt mer igjen. Det er ikke så mange som klarer å spise lite resten av livet. Trener man derimot mens man slanker seg (og etterpå), holder man forbrenningen oppe slik at man lettere unngår vektoppgang.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

:minefelt:

Er det ikke litt slik at man lettere legger på seg jo nærmere 30 år man kommer? Man spiser det samme som før, men kiloene sitter plutselig bedre. Man merker det ikke så godt, man er kanskje mindre aktiv.

For min egen del er det nok at lysten på sjokolade og misnøyen mot å trene er sterke enn lysten til å være slank.

Det er nok ganske inviduelt. Jeg har aldri lagt på meg et gram uansett og tror nok aldri jeg kommer til å gjøre det. Er nå 34.

[Philippa]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Det er jeg helt enig med deg i. Problemet kommer når man mister kontrollen, trøstespiser fordi man synes man er feit, osv. Så er man i den onde sirkelen. Jeg vet ALT om hva jeg bør og ikke bør spise, men det hjelper så lite når man ikke har kontroll.

For all del - jeg skal ikke tøffe meg for mye her jeg sitter med Cola Zero, Stratos og ostepop... Men synes bare det er viktig å få frem at det ikke hjelper å trene uten at man tar tak i kostholdet. Mange overvektige som tenker at "jeg får jo ikke trent/liker ikke å trene, så da kan jeg jo bare fortsette å være overvektig da"

[Vianne Rocher]

Tja, jeg er ikke i kategorien sykelig overvektig, enda.
Men noen sylfide er jeg definitivt ikke lengre. Jeg var en str. 34/36 frem til jeg var 24-25 år. Nå er jeg 29 og bruker 44.
Sånn midt i tjueårne ble jeg veldig glad i, og opptatt av matlaging, kjærestekos, cafèliv, vinkvelder og begynte sakte men sikkert å legge på meg. Jevnt og trutt. La omtrent ikke på meg i svangerskapet med poden. Gikk ned 15 kg den uka poden ble født, mest sannsynlig pga. av traumet med KS og reoperasjon. Da var jeg m.a.o. tilbake på akseptabelt nivå noen måneder, så "plutselig", uten at jeg egentlig la merke til det hadde jeg lagt på meg 20 kg på rekordtid.
Og her sitter jeg. Det er kombinasjonen latskap, alt for glad i mat, det gode liv, tv og nett og å ikke klare/gidde og sparke meg ut av døra for å løpe/trene/Whatever.
Det til tross for at jeg for tiden er hemmafru med barn i barnehagen og plenty tid til trening. Jeg er rett og slett bare udugelig lat og en elendig selvpisker.
I tillegg klarer jeg alltid å synes at jeg ikke er så verst selv om jeg ser at jeg er alt for tykk og kjenner på helsa at jeg skulle bevegd meg mer.

[Jessica]

Jeg begynte å legge på meg da de to eldste var små. Jeg hadde en stillesittende jobb og mannen min jobbet mye overtid. Jeg hadde ikke mulighet til å få trent, men prøvde i helgene å dra på tur med barna. Ofte var det andre ting som måtte gjøres i helgene osv.

Etterhvert var jeg 15 kg tyngre, men dette var over flere år. Så klarte jeg å slanke meg nesten 10 kg, men så ble jeg kreftsyk. Så ble jeg frisk igjen, men med barn og utdanning ble det vanskelig å klare å få trent slik jeg ville, og jeg slet med utmattelse etter kreftbehandlingen. Året før jeg ble kreftsyk igjen hadde jeg klart å gå ned noen kilo og jeg trente regelmessig.

Lett skal det ikke være

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

For all del - jeg skal ikke tøffe meg for mye her jeg sitter med Cola Zero, Stratos og ostepop... Men synes bare det er viktig å få frem at det ikke hjelper å trene uten at man tar tak i kostholdet. Mange overvektige som tenker at "jeg får jo ikke trent/liker ikke å trene, så da kan jeg jo bare fortsette å være overvektig da"

Jeg har en slags kontroll når jeg spiser lavkarbo. For første gang i mitt liv kan jeg spise mat uten å ha dårlig samvittighet. Jeg har slanket meg siden jeg gikk i 6. klasse. Helt uten grunn selvfølgelig, men det har gjort noe med forholdet mitt til mat. Jeg tror det blir litt sånn som når feks mamma gikk fra å ha anorexi til bulimi. På ett tidspunkt ble hun så lei av å alltid være sulten at hun gikk over til den smarte ideen og spydde istedet. Begge deler har nesten tatt livet av henne. Heldigvis har jeg aldri vært i nærheten av å spy opp maten min, det er vel derfor jeg la på meg så fort etter at jeg sluttet å slanke meg.

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Mange overvektige som tenker at "jeg får jo ikke trent/liker ikke å trene, så da kan jeg jo bare fortsette å være overvektig da"

Du, det der er en drøy påstand. Er det noe du tror du vet? Det er bare ikke så enkelt, altså.

(Nei, jeg er ikke spesielt overvektig og jeg snakker ikke om meg selv)

[Synnemor]

Opprinnelig lagt inn av Haugtussa, her.

Men korfor er dette så vanskelig å ha kontoll over? Og korfor er det slik at så mange har full kontroll over resten av livet sitt men ikkje maten?

Og er det her det kjem inn at overvektige kvinner ikkje blir ledera? Har en ikkje kontroll på maten har en ikkje kontroll på resten?

Det er vel en slags allmenn fordom at dei som er overvektige ikkje har kontroll over mat og trening?

Jeg tror at det er vanskelig å få kontroll over matinntaket fordi mat er noe man ikke kan unngå - alle må ha mat. Skal man slutte med noe, er det lettere å slutte helt enn å slutte delvis.

Det med overvektige kvinner som ikke blir ledere er interessant. Jeg tror jeg har lest et eller annet sted at høyt utdannede har lavere BMI enn lavt utdannede (uten at jeg kan dokumentere dette). Mange lederstillinger krever høy utdannelse. Det kan være en del av grunnen.

Jeg tror også at en del overvektige kvinner har lav selvfølelse - de tror alle rundt dem tenker at de ikke har selvkontroll pga vekten - og mer eller mindre ubevisst utrykker dette i jobbsituasjon.

Til slutt tror jeg også at det faktisk skjer at overvektige kvinner ikke får lederjobber nettopp fordi de har rett i at de som skal ansette dem tror at de mangler selvkontroll/selvdisiplin.

Jeg ser at jeg tror veldig mye i dette innlegget....

[Anne C]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Mange overvektige som tenker at "jeg får jo ikke trent/liker ikke å trene, så da kan jeg jo bare fortsette å være overvektig da"

Jeg trener mye, 4-5 ganger i uka, det har jeg gjort i 1.5 år nå. Det hjelper ikke så mye på vekta. Kroppen funker bedre, men vekta er ganske stabilt høy. Det er selvfølgelig kostholdet mitt som er problemet. Enten spiser jeg alt for lite eller så spiser jeg for mye dritt.

[Anne C]

Jeg skulle ønske jeg ikke behøvde å spise noe i det hele tatt. Mat = store problemer for meg. Jeg har på ingen måte et normalt forhold til mat.

[Guttemammis]

Opprinnelig lagt inn av Philippa, her.

Jeg ser at nesten alle dere synes at trening er det ENESTE saliggjørende for å gå ned i vekt. Selv jobber jeg i treningsbransjen, og trener mye selv og elsker naturligvis å trene. MEN: det er ikke det at man ikke trener som gjør at vekten øker. Det er det som puttes inn i munnen. Naturligvis gjør trening sitt til at man kan spise mer, men man skal trene ganske hardt og lenge for gå ned bare ved hjelp av trening. (For å ta av ett kilo, skal man forbrenne ca 7000 kcal. Det vil si ca 14 timer med løping. Det er mye løping.)

Det er kostholdet som betyr mest ved vektnedgang - sånn er det bare... Trening er bare en deilig bonus!

Heeelt enig, hvis man vil gå ned i vekt så mååå man gjøre noe med inntaket, MEN for å holde vekten så hjepler trening veeeldig godt!

[ingling]

Opprinnelig lagt inn av Synnemor, her.

Jeg ser at jeg tror veldig mye i dette innlegget....

Ja, det gjør du. Tror og mener veldig mye.

[Tussa]

I denne artikkelen står det litt om det http://www.aftenposten.no/jobb/article3763652.ece

Blant anna henviser den til svenske og danske undersøkelsar som vise at overvektige tjener dårligare enn normalvektige.

[Pebbles]

Opprinnelig lagt inn av Veravera, her.

Hvordan kan det gå så langt, før man begynner å "ta tak i problemet"? ( tenker da ikke på bivrkning av event. medisinbruk da det er vansklig å ta fatt i/kontrollere). Lyser det ikke et rødt varsel-lys en eller annen gang? Forteller ikke omgivelsene noe? (Og kleskapet...)

Veravera, jeg skjønner godt at folk som ikke selv har mat som issue i livet sitt ikke skjønner dette. Men med mindre det handler om de "ergelige 5 ekstrakiloene" så er det ofte et ganske sammensatt bilde som ligger bak en større overvekt.

Jeg takler ugreie følelser/stress ved å overspise, og i perider hvor jeg har lagt på meg mye, har jeg hatt det såpass ugreit at stramme bukser og større mage har vært totalt irrelevant.

Nå har jeg også evnen til å føle meg like fin med ti kilo ekstra som jeg gjør som normalvektig, og den biten kan sikkert også være vanskelig å sette seg inn i for folk som har et annet syn på egen kropp.

Jeg tror vi alle sliter med uheldige tanke- eller handlingsmønstre på enkelte områder, så om man prøver, så er det kanskje ikke så vanskelig å skjønne dette med overvekt likevel? Ganske mange klarer bare ikke å slutte å røyke heller, ikke sant? Eller de klarer ikke å jobbe mindre, enda de jobber så mye at det er helsefarlig. Eller de klarer ikke å bryte ut av set usunt forhold. Eller de klarer ikke å sette grenser for en innvaderende mor i livet sitt. Eller tusen andre greier.

Selv synes jeg ikke at mitt kronglete forhold til mat gjør meg noe dårligere enn hvilken som helt annen person. Men jeg registerer at mange tillater seg å tenke motsatt. Forskjellen på vektproblematikk og mye annen problematikk er jo at det er så synlig. Og jeg mistenker at mange som selv sliter med ett og annet synes det er deilig å se ned på folk med det synlige problemet. (Og nå snakker jeg på ingen måte til deg her altså - du spør av nysgjerrighet og jeg er glad for å få lov til å svare. Det er bare en generell betraktning.)

[ingling]

Zoë sier det bra. Veldig bra.

[ming]

Det er sikkert bare å "ta seg sammen"... Problemet er at man må ta seg sammen så utrolig mye lengre når man har 40 kg som skal av enn når man har 5-6 kilo som skal av! Jeg er utrolig god på å slanke meg. 25 kg, 18 kg, 10 kg - og så mister jeg konsentrasjonen på en eller annen måte, og vips! (føles det som) er kiloene på plass igjen, og jeg må starte på nytt - med de samme kiloene som sist (og gjerne et par ekstra).

Gud, så lei jeg er!

Jeg begynte å legge på meg i studietiden, da jeg flyttet hjemmefra og styrte kostholdet selv. Mye pasta og øl - kort oppsummert. Og lite trening. Og så ble jeg samboer, og det ble mye sofakos og gode middager, og det snek seg på enda litt mer. Og så ble jeg gravid, fikk bekkenløsning og ble sittende mye i ro. Ja, og sånn går nu dagan.

Jeg er ikke noe dårlig menneske av den grunn. Jeg kan kosthold, jeg liker å trene, jeg har ikke store psykiske problemer og er ikke viljesvak, men jeg er glad i mat, glad i vin, glad i søtt, har det litt for travelt i hverdagen, har litt dårlig selvbilde, og vet at veien dit jeg vil være er så lang at det nesten ikke er noen vits. Mislykkes man mange nok ganger, mister man troen på at veien fram er farbar, og det blir tyngre og tyngre å motivere seg for jobben. For det er virkelig en stor jobb! 5-6 kilo er "bare" et lite hobbyprosjekt, mens 40 er heltidsjobb i flere år.