Skilsmisse-statistikken

[Olympia]

Det er egentlig litt spennende; Hvor mange av oss skilsmissebarn er redde for å skille oss eller hvor mange synes det er en ok løsning når samlivet skranter.

[Tinka]

Opprinnelig lagt inn av Olympia, her.

Det er egentlig litt spennende; Hvor mange av oss skilsmissebarn er redde for å skille oss eller hvor mange synes det er en ok løsning når samlivet skranter.

Er skilsmissebarn selv.

Det skal ikke bli at jeg skal bli i ekteskapet for enhver pris.

Noen ganger så hender det at man rett og slett ikke har mere å gi eller at andre ting spiller inn.

Det er så forskjell ifra menneske til menneske hva man er villig til å gjøre osv, for å bevare forholdet mm.

Noen klarer seg uten ytre hjelp, andre får ytre hjelp men klarer allikevel ikke å redde forholdet.

[Polyanna]

Blå: Det er flott når voksne klarer å være voksne etter en skilsmisse. Dessverre skjer det altfor ofte at de ikke er det. Jeg mener å huske å ha lest helt nylig at 1 av 3 skilte par lever i en vedvarende konflikt over barna. Det er forferdelig mye! Jeg aner ikke om hvordan det har utviklet seg over tid, om det blir verre eller bedre.

[Tinka]

Polyanna: min erfaring er at konflikten/e er der resten av tiden desverre i mange tilfeller.

Kjenner til noen som skilte seg på 70 tallet og som fortsatt ikke kan møte hverandre uten at det blir bråk, helt tullete etter min mening.

Min eks som er pappaen til min datter, da vi skulle gå ifra hverandre så satte vi henne i høysetet og prøvde å få livet hennes så "normalt" som vi klarte etter bruddet og det fikk vi til.

Vi samarbeidet godt i mange år og nå er hun voksen.

Men vi kan fortsatt møtes og ta en kopp te ell.

[Blå]

Jeg er klar over at jeg generaliserer ut fra et veldig lite utvalg her. Men jeg mener å se at tendensen i vår generasjon er mye bedre i forhold til at foreldre klarer å samarbeide etter en skilsmisse enn det den var i vår foreldregenerasjon.

Som skilsmissebarn selv vil jeg ikke se bort fra at jeg kan bli skilt, selv om jeg ikke ser et glimmer av sannsynlighet for det nå. Med bakgrunn i at jeg fremdeles, 19 år etter at mine foreldre ble skilt lever med et grums av gamle konflikter og problemer så har min mann og jeg allerede hatt "den store samtalen" om hvordan vi eventuelt skulle prøve å organisere oss dersom så galt skulle skje. Det er i hvert fall sikkert at en slik skilsmisse som jeg selv har gjennomlevd, det kommer mine barn aldri til å oppleve.