Hvor kommer du (opprinnelig) fra? Greit, eller ugreit å spørre om?

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Forskjellen er:

Ukjent: Hvor kommer du fra?
Etnisk norsk venninne: Stavanger.
*godkjent*

Ukjent: Hvor kommer du fra?
Jeg: Stavanger.
*ikke godkjent*
Ukjent: Nei, jeg mener, hvor kommer du egentlig fra?

Spørsmålet oppfattes, for meg, ikke som god nysgjerrighet, og det er til tider irriterende. Hvorfor i alle dager har det så mye å si hvor jeg er født?

Har fått sånne spørsmål jeg og, på tross for at jeg er etnisk norsk, men det kommer nok av at jeg er veldig mørk til å være nordisk. Syntes ikke det gjør noe jeg, men kan det hende det er fordi jeg kan svare "jeg kommer fra norge"? Jeg vet ikke helt jeg. Når jeg har vært i utlandet så syntes jeg bare det er stas å fortelle hvor jeg er fra egentlig. Mye fordi utlendinger fortsatt forundres over at ikke alle skadinavere er blonde og blåøyde.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av oslo78, her.

Jeg glemte å si at jeg uansett ikke spør barn dette spørsmålet, verken lyse eller mørke. I forhold til barn synes jeg det som regel er irrelevant, de er jo som regel fra det stedet vi er på.

Edit: Jeg har oppfølgingsspørsmål til alle om de aller fleste emner. Å bare spørre et spørsmål om et emne synes jeg høres latterlig ut og som en svært lite fruktbar samtale. Jeg bare flirer. "Hvor er du fra?" Svar. "Hva er favorittmaten din?" Svar. "Hvordan trives du her i bydelen?" Svar. "Hva synes du om statsministeren vår?" Svar.

Det må da være helt vanlig med oppfølgingsspørsmål innenfor samme tema? Det praktiserer i hvert fall de fleste jeg møter, og det er jeg glad for. Ellers ville jeg følt stemningen som svært trykket.

"Jeg glemte å si" ....
Jeg prøver å unngå og være personlig men har vært det gjennom hele tråden med utangspunkt i situasjonen til min datter, dvs jeg har diskutert på grunnlag av hvordan det oppleves for "brune" norske å bli spurt dette kontinuerlig og ikke få godkjent svaret de gir. Så sier du da helt tilfeldig at du ikke spør barn om dette, så da har vi jo bare snakket forbi hverandre, egentlig.

Dette er vel nok igjen et prakteksempel av en FP tråd der man stort sett har en diskusjon for the sake of having it. - Og midt i et jobbmøte ser jeg Skilpadda gå forbi utenfor vinduet til der vi sitter å spiser. Jeg kjenner ikke Skilpadda (men kjente henne igjen fra bilder her på FP) men ble nok tydlig distrahert for jeg falt helt ut av samtalen og ble spurt flere ganger "går det bra Lisa".

[livit]

Jeg synes det er svært vanskelig å bli spurt om hvor jeg kommer fra da jeg hadde bodd 8 steder før fylte 6 år... det stedet jeg har bodd lengst og føler meg mest hjemme er her jeg bor nå.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

"Og ikke nok med at jeg har innrømmet at jeg egentlig er Totning, - midt i et jobbmøte ser jeg Skilpadda gå forbi utenfor vinduet til der vi sitter å spiser. Jeg kjenner ikke Skilpadda (men kjente henne igjen fra bilder her på FP) men ble nok tydlig distrahert for jeg falt helt ut av samtalen og ble spurt flere ganger "går det bra Lisa".

Og ikke nok med det - da jeg skulle prikke deg og bekrefte at joda, det var meg du så, så greide jeg å prikke rine i stedet. Er det rart det blir misforståelser (og krig) i verden, sier jeg bare!

[Guava]

Opprinnelig lagt inn av livit, her.

Jeg synes det er svært vanskelig å bli spurt om hvor jeg kommer fra da jeg hadde bodd 8 steder før fylte 6 år... det stedet jeg har bodd lengst og føler meg mest hjemme er her jeg bor nå.

Synes du det er vanskelig å bli spurt eller er det å svare som er vanskelig?

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Joika, her.

Har fått sånne spørsmål jeg og, på tross for at jeg er etnisk norsk, men det kommer nok av at jeg er veldig mørk til å være nordisk. Syntes ikke det gjør noe jeg, men kan det hende det er fordi jeg kan svare "jeg kommer fra norge"? Jeg vet ikke helt jeg. Når jeg har vært i utlandet så syntes jeg bare det er stas å fortelle hvor jeg er fra egentlig. Mye fordi utlendinger fortsatt forundres over at ikke alle skadinavere er blonde og blåøyde.

Men du sier du er norsk, og det er greit da? Eller hvordan hadde det føltes hvis folk ikke hadde godtatt svaret du ga? "Nei du kan ikke være norsk, hvor er du egentlig fra?" Så sier du norsk igjen, men svaret ditt blir rett og slett ikke godtatt? For det er det jeg snakker om i tråden.

Jeg kjenner også folk som har svart hår og mørke øyne som har blitt kalt pakkis gjennom hele oppveksten i Oslo men stort sett, når folk spør og de svarer Norge, så opplever de at folk stort sett godtar svaret de får.

Du sier det er "stas" å være i utlandet å si du er norsk. Tror du det er "stas" å være norsk i Norge og bli spurt og konfrontert med det at du er norsk gjennom hele livet? Quite a difference I would suggest.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Og ikke nok med det - da jeg skulle prikke deg og bekrefte at joda, det var meg du så, så greide jeg å prikke rine i stedet. Er det rart det blir misforståelser (og krig) i verden, sier jeg bare!

[oslo78]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

"Jeg glemte å si" ....
Jeg prøver å unngå og være personlig men har vært det gjennom hele tråden med utangspunkt i situasjonen til min datter, dvs jeg har diskutert på grunnlag av hvordan det oppleves for "brune" norske å bli spurt dette kontinuerlig og ikke få godkjent svaret de gir. Så sier du da helt tilfeldig at du ikke spør barn om dette, så da har vi jo bare snakket forbi hverandre, egentlig.

Dette er vel nok igjen et prakteksempel av en FP tråd der man stort sett har en diskusjon for the sake of having it. Og ikke nok med at jeg har innrømmet at jeg egentlig er Totning, - midt i et jobbmøte ser jeg Skilpadda gå forbi utenfor vinduet til der vi sitter å spiser. Jeg kjenner ikke Skilpadda (men kjente henne igjen fra bilder her på FP) men ble nok tydlig distrahert for jeg falt helt ut av samtalen og ble spurt flere ganger "går det bra Lisa".

Ja, det var liksom det jeg plutselig kom på - at du hadde snakket om barnet ditt. Resten av diskusjonen har jeg oppfattet at dreier seg om voksne mennesker i "smalltalk", og det var derfor jeg følte for å presisere at dette er et tema jeg ikke snakker med barn om med mindre de er elever av meg og jeg må vite det pga bestilling av tolk til utviklingssamtale eller noe sånt.

[polarjenta]

Jeg har to barn, de har en far som er mørkhudet, derfor er de også noe mørkere enn andre barn. Og ja, de er norske, men de er også halvt afrikansk, og for meg er det viktig at de er stolte av denne bakgrunnen også. Så jeg syns det er helt greit at folk spør, men det jeg opplever er egentlig at når de svarer at de er norske så er det helt greit, men at dersom pappaen er dammen med dem, så spør de gjerne hvor han er fra. Om jeg er sammen med dem så går kommentarene mest på at de er så like meg osv, ikke så mye om hudfarge og denslags.
For min del syns jeg det er helt naturlig og si at de er norske men at pappaen er fra et land i Afrika(jeg sier som regel navnet på landet da).

Samtidig så skjønner jeg at folk kan bli lei, og jeg vet at xen min innimellom syns det ble litt mye når alle spurte han om hvor han kom fra, så tilslutt begynte han å tullesvare, det var ikke alle som syns det var like morsomt når han svarte et eller annet sted i Finnmark osv. Man tuller visst ikke med sånt.

Ja, også syns jeg dere leser Rine en smule med vrange øyne.

[Appelsin]

Jeg er vel ganske lik Joika ift. mørkt utseende og opplever stadig vekk at folk spør meg hvor jeg kommer fra.
Når jeg sier navnet på hjembygda mi blir mange litt forfjamset eller noen ler litt (av seg selv, antar jeg). Da pleier jeg å si at jeg vet at det kan se ut som at jeg kommer fra et annet land, men at jeg ikke gjør det.
Det aner meg at det vil være noen hakk mer krevende om jeg skulle føle meg forpliktet til å si noe om hele/halve slekta eller hvorfor jeg har landet i Norge eller hva som helst. Spørsmålet i seg selv er det på en måte ingenting galt med, men det kan jo være fryktelig sensitivt for enkelte, eller bare kjipt å bestandig skulle svare.

Jeg spør ofte hvor folk opprinnelig kommer fra, men da er det ut i fra at de har en dialekt jeg lurer på. Det har ikke noe med utseendet å gjøre. Jeg håper det er greit og det virker jo sånn når folk svarer, egentlig.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av meisje, her.

En kommentar fra en som er lys i huden og har flyttet flere ganger under oppveksten. Jeg syns det er vanskelig å spare på det såpørsmålet om hvor jeg kommer fra, fordi det ikke finnes et kort og enkelt svar. Mange aksepterer ikke når jeg svarer Norge, fordi de trenger å vite hvilket sted eller landsdel jeg har bakgrunn fra.

Den siste tiden har jeg pleid å svare at jeg ikke kommer fra et sted men har bodd på flere steder under oppveksten. Dette fører noen ganger til en lang og inngående utspørring, som leder samtalen inn på et spor jeg selv ikke ønsker. Tips for å stoppe den eller hvordan man innleder samtalen mottas gjerne.

Åh, denne kan jeg svare på!

Det er jo en ypperlig icebreaker hvis man har behov for smalltalk. Og hvis man ikke gidde å smalltalke så mye så svarer man det stedet man bodde sist før man flyttet hjemmefra. :erfaren globetrotter:

Jeg lar meg ellers fascinere over diskusjonen. Jeg oppfatter at spørsmålet "hvor er du fra?" innleder veldig mange samtaler. Siden jeg jo har bodd lengst i Oslo, og dessuten er født her, så er jo i teorien det riktige svaret. Men siden jeg aldri har gått på skole i Oslo så ender det opp som Helt Feil og innimellom blir det spørring og graving og oppfølgingsspørsmål.

Og ellers pleier jeg stort sett ikke å spørre om hvor folk egentlig kommer fra. Min erfaring er at den informasjonen gjerne dukker opp i samtalen etter hvert, dersom den jeg snakker med syns det er noe å snakke om.

[Hulda]

Jeg spør ikke om det fordi folk er mørke i huden, men fordi jeg lurer på hvor de er fra. Uansett om de er fra Norge, eller et helt annet land.

Det er mange som spør hvor jeg er fra også, sånn opprinnelig. :breitrønder:

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Det er ganske instruktivt å bo en stund i utlandet, på et sted der man er veldig synlig utlending.

– Unnskyld meg, men hvor er du fra?
– Norge.
– Hva i ALLE DAGER gjør du her?!

Tror jeg har hatt flere hundre sånne samtaler med vilt fremmede, og 90 % av de som synes det er en god idé å spørre om slikt, er folk jeg helst ikke vil snakke med.

Jeg har også hatt mange sånne samtaler. Men jeg synes i grunnen det er litt kjekt jeg. Det er ekstremt mange amerikanere som har en vag bakgrunn fra Norge når de bare kjenner etter, har jeg funnet ut.

Og så får man sånne morsomme historier som den jeg ble fortalt i går. Og da man virkelig er glad for at man skal hjem til Norge og ungene ikke skal gå på High School her...

Geografilæreren til norsk gutt?. "So, you are from one of the Norwegian countries?" Geografilæreren!

/

Ellers kan jeg jo bare gjenta at jeg er mor til et stk brunt barn som synes det er stas å fortelle at hun er fra Colombia til alle som gidder å høre på. Så folk er forskjellige. Og siden jeg selv er ei som ofte tråkker i salaten med begge beina, så må jeg si at jeg garantert har tråkket folk på såre tær med teite spørsmål. Men alternativet er jo å holde kjeft, og alle som kjenner meg vet at det egentlig ikke er et alternativ.

[Lisa]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Jeg har også hatt mange sånne samtaler. Men jeg synes i grunnen det er litt kjekt jeg. Det er ekstremt mange amerikanere som har en vag bakgrunn fra Norge når de bare kjenner etter, har jeg funnet ut.

Og så får man sånne morsomme historier som den jeg ble fortalt i går. Og da man virkelig er glad for at man skal hjem til Norge og ungene ikke skal gå på High School her...

Geografilæreren til norsk gutt?. "So, you are from one of the Norwegian countries?" Geografilæreren!

/

Ellers kan jeg jo bare gjenta at jeg er mor til et stk brunt barn som synes det er stas å fortelle at hun er fra Colombia til alle som gidder å høre på. Så folk er forskjellige. Og siden jeg selv er ei som ofte tråkker i salaten med begge beina, så må jeg si at jeg garantert har tråkket folk på såre tær med teite spørsmål. Men alternativet er jo å holde kjeft, og alle som kjenner meg vet at det egentlig ikke er et alternativ.

*slettet*

[Joika]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Men du sier du er norsk, og det er greit da? Eller hvordan hadde det føltes hvis folk ikke hadde godtatt svaret du ga? "Nei du kan ikke være norsk, hvor er du egentlig fra?" Så sier du norsk igjen, men svaret ditt blir rett og slett ikke godtatt? For det er det jeg snakker om i tråden.

Jeg kjenner også folk som har svart hår og mørke øyne som har blitt kalt pakkis gjennom hele oppveksten i Oslo men stort sett, når folk spør og de svarer Norge, så opplever de at folk stort sett godtar svaret de får.

Du sier det er "stas" å være i utlandet å si du er norsk. Tror du det er "stas" å være norsk i Norge og bli spurt og konfrontert med det at du er norsk gjennom hele livet? Quite a difference I would suggest.

Okei, men jeg svarer ut i fra hovedinnlegget og Niobes innlegg (som jeg quotet) nå og ikke dine innlegg egentlig. Har ikke lest innleggene dine.

Jeg har opptil flere venninner som er adopterte (fra Asia) og jeg har heller aldri hørt at de opplever spørsmål om opprinnelse som noe vanskelig. Skjønner liksom ikke helt dette issuet med at svaret ikke blir godtatt. Er det så vanskelig å si at man er adoptert feks? I don't get it. De fleste legger diskusjonen død da, skulle en tro.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Men datteren din er jo fra Colombia Milfrid? Eller er hun født her? Det er fint at flere med "brune" barn deler erfaringer men siden kommentaren om at alle er forskjellig så lurer jeg på om dere mener det er feil at mitt barn sier hun er norsk når folk spør? Hun sier mamma er fra Norge og daddy fra London. Folk godtar ikke dette og vil jo frem til at det må være en mer "eksotisk" connection. (Og det er jo da daddys foreldres hjemland før de flyttet til UK). Så selv om vi jobber mye med at hun skal prøve å ha et forhold til dette landet hun strengt tatt ikke kjenner overhode (besteforeldres fødested) så vil det jo aldri føles naturlig for hun så si at hun er noe annet en norsk, eller da fra London som hun i økende grad gjør. Men for disse idiotene som sitter på bussen eller møter henne og spør uten å blunke, - "så søt, hvor kommer du fra da?" så får de bare ta innover seg at det går an i år 2012 og se ut som hun gjør og ha to foreldre som er født og oppvokst i Europa.

Datteren min er født i Colombia. Niobe er født i Sør-Korea. Datteren min synes det er kjempestas å svare at hun er fra Colombia, Niobe er ikke der.

Altså, datteren min sier jo hun er norsk. Men så sier hun også at hun er fra Colombia. For henne er det bare positivt å være fra Colombia, og det er jeg veldig glad for.

Når det er sagt så liker hun ikke å skille seg ut, så egentlig er det litt rart at hun synes det er så stas å påpeke at hun er fra Colombia. Men jeg tror rett og slett bare at hun er stolt av det og at det er derfor hun liker å fortelle det.

Og nei, jeg synes ikke det er feil at datteren din sier hun er norsk. Jeg synes alle som er norske skal få si de er norske, uavhengig av hudfarge og hvor de er født.

Jeg er såpass inne i adopsjonsverden at jeg neppe hadde spurt et menneske som snakker kav norsk om hvor det er fra, all den tid jeg hadde antatt at mennesket var adoptert eller andregenerasjonsinnvandrer. Men jeg er såpasse frekk (eller som jeg synes selv: interesserert....) at jeg kan finne på å spørre folk om de er adoptert, og i såtilfelle fra hvor. Jeg synes det er dumt om det at jeg spør om det gjør at noen føler seg ille berørt.

Og om jeg hadde truffet deg, Lisa, så hadde jeg kanskje spurt om datteren din var adoptert. Hadde det vært et spørsmål du ble støtt av?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Geografilæreren til norsk gutt?. "So, you are from one of the Norwegian countries?" Geografilæreren!

/

Da kan jeg følge opp med at min gegrafilærer som senior på high school i USA egentlig var skolens fotball coach. Senior er da omtrent som trdje klasse på videregående. Geografitimen minnet om de vi hadde i fjerde klasse på barneskolen, hvor hvert kapittel tok for seg ett land, og listet opp flagg, nasjonalrett, antall innbyggere osv. Det måtte vi pugge til neste time, også fikk vi den samme lista som spørsmål. Av en eller annen grunn var Albania et land som var viktig nok til å få sitt eget kapittel, men ikke Norge. Mens vi pugget skrev læreren "dikt" til oss. Mitt lød som følger:

She's never been to college
She's never been to school
But when it comes to dating americans
She's an educated fool

[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Datteren min er født i Colombia. Niobe er født i Sør-Korea. Datteren min synes det er kjempestas å svare at hun er fra Colombia, Niobe er ikke der.

Altså, datteren min sier jo hun er norsk. Men så sier hun også at hun er fra Colombia. For henne er det bare positivt å være fra Colombia, og det er jeg veldig glad for.

Når det er sagt så liker hun ikke å skille seg ut, så egentlig er det litt rart at hun synes det er så stas å påpeke at hun er fra Colombia. Men jeg tror rett og slett bare at hun er stolt av det og at det er derfor hun liker å fortelle det.

Og nei, jeg synes ikke det er feil at datteren din sier hun er norsk. Jeg synes alle som er norske skal få si de er norske, uavhengig av hudfarge og hvor de er født.

Jeg er såpass inne i adopsjonsverden at jeg neppe hadde spurt et menneske som snakker kav norsk om hvor det er fra, all den tid jeg hadde antatt at mennesket var adoptert eller andregenerasjonsinnvandrer. Men jeg er såpasse frekk (eller som jeg synes selv: interesserert....) at jeg kan finne på å spørre folk om de er adoptert, og i såtilfelle fra hvor. Jeg synes det er dumt om det at jeg spør om det gjør at noen føler seg ille berørt.

Og om jeg hadde truffet deg, Lisa, så hadde jeg kanskje spurt om datteren din var adoptert. Hadde det vært et spørsmål du ble støtt av?

Nå er jo ikke jeg Lisa, men jeg har fått spørsmål om guttene er adopterte, og jeg blir ikke støtt av det. Som regel kommer spørsmålet fra folk som ikke har sett på dem sånn helt ordentlig, for når det gjør det blir de litt flaue siden spesielt storebror er lik meg.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Da kan jeg følge opp med at min gegrafilærer som senior på high school i USA egentlig var skolens fotball coach. Senior er da omtrent som trdje klasse på videregående. Geografitimen minnet om de vi hadde i fjerde klasse på barneskolen, hvor hvert kapittel tok for seg ett land, og listet opp flagg, nasjonalrett, antall innbyggere osv. Det måtte vi pugge til neste time, også fikk vi den samme lista som spørsmål. Av en eller annen grunn var Albania et land som var viktig nok til å få sitt eget kapittel, men ikke Norge. Mens vi pugget skrev læreren "dikt" til oss. Mitt lød som følger:

She's never been to college
She's never been to school
But when it comes to dating americans
She's an aducated fool

Unnskyld, men.

Min erfaring er at skolen blir dårligere og dårligere og dårligere her i USA. Jeg er ganske imponert over pensum på elementary school her. Men jeg hører de som har unger på Junior High og High school er langt fra like imponert. Når man feks deler ut prøvesvarene på forhånd, sånn at de på footbal teamet skal få gode nok karakterer...

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Unnskyld, men.

Jeg vet. Jeg har tatt vare på det.

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Når man feks deler ut prøvesvarene på forhånd, sånn at de på footbal teamet skal få gode nok karakterer...

Jada, det var helt vanlig på min skole også. For noen og tjue år siden.

Under graduation, etter å ha vært der ett år så ble jeg også ropt opp som Tallulah from Sweden, og på æresplaketten hadde de stavet navnet mitt feil.