Del et dikt!

[Høst]

Tenk om det var meg...

av
Helge Øverås





Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på et støvete fortau i Calcutta,
fem år gammel, på fanget til min tiggende mor
og med et forundret blikk på alle de fremmede menneskene
som haster forbi i den tunge røyken som ligger over gatene.

Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en snødekket trapp i Bucuresti,
åtte år gammel, iskald på hendene
og uten andre eiendeler enn de klærne jeg har på meg,
den slitte trekkspillkassa med noen få mynter i
og det lille trekkspillet som jeg lærte meg å spille på i fjor.

Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en skitten pappeske i slummen i La Paz, sulten og tørst,
sammen med gatabarna som ruser seg på lim for å glemme smerten ved å måtte bo på gata
og sove i kloakkrørene for å holde varmen gjennom de lange og farlige nattetimene.

Tenk om det var meg
som akkurat nå - etter lang tid på flukt - satt barbeint og sliten i fjellene over Goma,
uten annet å leve på enn regnvann og røtter, og på leting etter faren min
som ble borte i kaoset da tutsiene angrep flyktningeleiren i Kahindo med granater for noen uker siden.

Tenk om det var meg
som akkurat nå var barnesoldat og satt innesperret i et varmt og overfylt fengsel i Kigali,
tiltalt for drap sammen med soldatene som drepte moren og
faren min
og som truet med å ta også mitt liv hvis jeg ikke gjorde som de sa.

Tenk om det var meg
som akkurat nå dro en av de tunge gruvevognene langt inne i fjellet i Serro Rico,
i 40 graders varme og med bare det flakkende lyset fra gruvelykta til å lyse opp de trange og farlige gangene
hvor lufta er så tynn og forurenset at alle kameratene mine får ødelagt lungene sine og dør før de har fylt 35.

Tenk om det var meg
som akkurat nå ble vekket midt på natta på en liten hybel i Ankara,
av sivilkledde og bevæpnede politifolk som setter bind foran øynene mine
og tar meg med til hovedkvarteret hvor jeg i over en uke blir forhørt, slått og torturert
- bare fordi jeg deltok i en demonstrasjon mot innføring av studieavgift på universitetene i Tyrkia.

Tenk om det var meg
som akkurat nå satt ensom og forlatt i en kald og trekkfull kjellerleilighet midt i Sarajevo,
97 år gammel, uten slekt og venner etter å ha overlevd tre kriger,
og uten andre eiendeler enn en seng, et par stoler, et kjøleskap og den lille leiligheten
hvor vinduene er dekket til med plast etter at glasset ble blåst ut av artillerigranatene.

Tenk om det var meg - hva ville jeg ha tenkt da...?

Hvorfor er det jeg
som sitter her i dette rike og fredelige landet
med nok mat og klær, i en varm stue og med «hvit jul» i gatene utenfor?

Hvorfor er det jeg
som sitter her i sofakroken og koser meg med julebakst,
i et rom fylt med julepynt og levende lys
og med Billie Holidays nydelige stemme strømmende ut av høyttalerne i bakgrunnen?

Hvorfor er det jeg
som sitter her og filosoferer over tilværelsen
og opplever den gode følelsen av ro, fred, trygghet og undring
som alle mennesker har krav på å få oppleve?

Hvorfor er det jeg
som sitter her og lurer på om jeg noengang fullt ut vil forstå
hvor heldig jeg er som er født i denne delen av verden
og hvordan livet mitt ville ha vært hvis jeg hadde vært født av andre foreldre,
på et annet tidspunkt og under andre himmelstrøk?

Hvorfor er det jeg...?

[Høst]

Nordaførr vårvise

av Halvdan Sivertsen



Alt det du vet om e vinter'n som tappa dæ tom
Og natta som vet den har vunne.
Du har TV'n og tankan dæ sjøl og et rom
Og liv som har levd og forsvunne.
Du vet det e været som hold dæ førr narr,
Men du kjenn ingen ansikta i januar
Og du lengta mot lyset fra mørket om morran.
Og fra frosten som frys fast i såran

Joda du vet du har venna at du har det bra,
Men tengan e tøngre å bær på.
Du e ensom og hjelpelaust nordaførr da,
Det e langt inn te hjerta med klær på.
Du kunn ha gådd ut men korhen sku du gå,
Så håpa du heller at nå'n banka på
Jo det vet å bit fra sæ det landet vi 1ev i,
Han e lang vinter'n men ikke evig


Førr nu e det vår her i byen og gatan e bar
Det spire og gror i landet.
Og det gjør oss takknemlig førr det som vi har
Og vi trur på oss sjøl litegranne.
Det hende vi tell og med føle oss fri,
Vi vet vi e hjemme og her ska vi bli
Vi e sterk og kan ta ka som helst når det kommer,
Vi har sola og snart e det sommer

[Blondie]

Er egne dikt også lov?

*poff*

-Blondie

[Che]

Nydelig dikt, Blondie!

Visst gör det ont av Karin Boye er nok diktet jeg liker best egentlig!

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hele vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslantungd de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

[Høst]

Månekveld

- av Inger Hagerup

Så underlig det er å stå og fryse
i måneskinnets ensomhet en kveld
Og kjenne kulden i fra det døde lyset,
Men være levende allikevel.

Jeg er en gave livet en gang gav meg
Av lyst og smerte og av kropp og sinn.
Og disse ting skal døden snart ta fra meg.
Han holder alt sin bleke hånd om min.

Men ennå lever jeg. Jeg elsker noen
Og kjenner lykkens forte, søte sting,
For ennå har jeg ikke nådd til broen
Som går fra allting til ingenting.

Å, vær tålmodig død, og skynd deg ikke!
Du blir min siste mørke kjærlighet.
La meg gå langsomt gjennom øyeblikket
Imot din dype, dype evighet.

[Høst]

Verdens minste tannebiss

(av Zinken Hopp)

Du vesle fugleungen min
Den lubne skjønne kroppen din
Med de små rare klærne på
Og foten din med tærne på
Og hånden din og armen din
Og lukten din og varmen din
Er som et kjempemesseig hav
Din mor kan øse lykke av

Men uten kamp og uten slag
Skal jeg gi slipp på deg en dag
Hvor min du er -allikevel
Skal du bli stor og bli deg selv
Nå kan jeg bare pleie deg
Og elske deg og eie deg
Og leke med deg og ta i deg
Og være bunnløst glad i deg

Men når du selv om litt blir stor
Så vil du si: "Nei, æsj da mor! "
Og selvsagt har du rett i det
Det finnes ikke vett i det
Og så en dag om femten år
Skal denne bylten uten hår
Som sutter sine egne tær
Si: "Mor, så gammeldags du er"!

Og ser du mitt fotografi
Så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far
Å, gid så rare dere var! "
Hva sorger det vil volde meg
I strid for å beholde deg
Hva kamp det enn vil skape meg
Så vil jeg sikker tape deg...

Vi snakker sammen uten ord
For selvsagt skjønner jeg, din mor
All verdens rare gurglelyd
Jeg legger munnen form av fryd
Mot nakkegropens myke skinn...

Å, vesle fugleungen min!

[Høst]

Jeg tror
Inger Hagerup

Jeg tror på mange ting. På blod. På ild.
Jeg tror på stier hvor en kan gå vill.
Jeg tror på drømmer som en hører til.

I blinde går jeg. Led meg ikke hjem.
La natten føre meg bestandig frem.
Et sted i mørket står en dør på klem.

Et sted på grensen mellom ånd og kropp,
et sted hvor selve tiden siet stopp
-der skulle vel mitt hjerte flamme opp -?

Hør ikke på meg. Alle mine ord
er farlige profeter, falske spor.
Jeg er en ganske annen enn du tror

[Høst]

Minnene

Ta det med deg!
Det minste av grønt
som har hendt deg
kan redde livet ditt en
dag
i vinterlandet.

Et strå bare,
et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
skal hindre skredets
tusen drepende tonn
i å styrte utfor.

Hans Børli

[Høst]

Alle tilfeller

- av Wislawa Szymborska

Det kunne hendt.
Det måtte hende.
Det hendte tidligere. Senere.
Nærmere. Lenger borte. Det hendte ikke deg.
Du overlevde, fordi du var den første.
Du overlevde, fordi du var den siste.
Fordi du var alene. Sammen med andre.
Fordi du gikk til venstre. Til høyre.
Fordi det falt regn. Skygge.
Fordi det var solskinn.
Heldigvis - det var en skog der.
Heldigvis - det vokste ikke trær der.
Heldigvis - en skinne, en krok, en bjelke, en bremse,
en innsmett, en sving, en millimeter, et sekund.
Heldigvis - det fløt et halmstrå på vannet.
På grunn av, derfor, allikevel, tross.
Hvordan ville det gått, hadde hånden, foten
bare et skritt, en hårsbredd
fra et sammentreff av omstendigheter.
Så er du her altså? Rett fra øyeblikket
som ennå står på gløtt.
Nettet hadde én maske, og den smatt du
igjennom?
Jeg kan ikke få fullundret meg, fulltiet.
Hør
hvordan hjertet ditt banker i meg.

[Høst]

VÅG Å VÆRE

- av Hans Olav Mørk


Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt
er svakest likevel?

Våg å være nykter
Våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil -
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann!

[Mei]

Rapport II

Under håret er vi alle skallet.
Mellom ørene venter ingen ord.
Midt i munnen er vi alle tomme.
Over hodet er det ingenting.
Øynene våre gjemmer ingen bilder.
Hud har vi over oss når vi sover.
Om dagen bærer vi klær for å syns.
Men hendene våre griper hverandre.
Og midt i hjertet er vi alle røde.

(Lars Saabye Christensen)

[Irma]

dråpen
henger der
ikke

Jan Erik Vold

[amylin]

Ord over grind

Du går fram til mi inste grind,
og eg går òg fram til di.
Innanfor den er kvar av oss einsam,
og det skal vi alltid bli.
Aldri trenge seg lenger fram,
var lova som gjalt oss to.
Anten vi møttest tidt eller sjeldan
var møtet tillit og ro.
Står du der ikkje ein dag eg kjem
felle det meg lett å snu
når eg har stått litt og sett mot huset
og tenkt på at der bur du.
Så lenge eg veit du vil koma i blant
som no over knastande grus
og smile glad når du ser meg stå her,
skal eg ha ein heim i mitt hus.

Halldis Moren Vesaas

[Acsa]

Din ungdom

Din ungdom er gitt deg til odel og eie...
Du skal ikke høkre den bort -
men være den tro så den åker du pløyer
kan gro når din gjerning er gjort.

Den er ikke evig. Du kan ikke vente
bestandig å eie dens ild.
Men kjemper du for den, og er du den verdig,
så blir den - så lenge du vil.

Din ungdom er skatten du aldri kan øde
... hvis ikke du låser den ned
I krevende strid vil den tindre og funkle
- men smuldre i dagenes fred.

Nå roper en verden - vi trenger ditt hjerte,
din evne, ditt brennende sinn!
Og fikk du din ungdom til odel og eie,
så bruk den - sett kreftene inn!

Arne Paasche Aasen

[Acsa]

Jødisk partisansang
(til minne om Warszawas ghetto våren 1943)

Dette lys er ikke solen, men en brann
Disse skyer er av røyk og ikke vann
Denne grunn er bare aske, ikke jord
Denne sang er bare handling, ikke ord.

Det vi ligger i er piggtråd, ikke lyng
Dirigenten roper: skyt, og ikke: syng.
Med gevær og ikke stokk står vi parat
og i hånden ingen gren, men en granat.

Det som tordner er kanoner, ikke storm
Det som lyner er et folk i uniform
Dette folk er ikke folket, men en rest
Det er mennesker som dreper, ikke pest

Denne sang er bare blod og ikke blekk
Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk
Denne krig er ingen krig som kan gi fred
Vi har reist oss og kan se vi er slått ned.

Georg Johannesen

[Silence]

Dette fikk jeg av søsteren min etter at mamma døde (for 2 år siden). Hun mente hun kjente meg igjen i diktet:

Sitat:

Don’t Think I Do Not Grieve
by Brenda Penepent

Don’t think I do not feel;
because you see no tears.
A river rages deep inside
of grief, and loss, and fears.

Just because I do not cry now,
don’t think my heart’s not broken.
I keep inside the misery
of words not to be spoken.

Sometimes I smile, or crack a joke,
so you won’t see the pain;
or notice how my hands will shake,
or how I’ve gone insane.

Each time I chance to think of her,
my heart is ripped asunder.
The loss I feel is mine alone.
you will not see my thunder.

[Kaz]

LYSET

Kjære, alt ditt som du viser meg no,
- så utenkt som mangt av det er -
kan det vel hende eg ikkje forstod
om du ikkje var meg så kjær.

Eg stansa vel uviss, utan svar,
som framfor eit ukjent land,
om ikkje min kjærleik til deg var
for meg som eilykt i min hand.

Den lyser meg fram, så eg kan gå inn
og gjere meg kjend i kvar krok.
Det er ikkje sant at kjærleik gjer blind.
Kjærleik gjer klok.

HALLDIS MOREN VESAAS

[gnuri]

Jeg har mange dikt jeg liker godt. Her kommer i allefall to av dem

NEKROLOG

Og derom eg no, -det Vårherre må hindre,
gjekk inn til den evige ro,
då vart det på jorda ein syndebukk mindre,
og folk sat attende og lo.
Og so for dei gardane kring med ei liste
der kvar etter evne gav sitt,
tildess dei fekk bord til ei uhøvla kiste,
so bygda vart liket mitt kvitt.

So sette dei kista på skralaste kjerra,
og sa ho var god nok åt meg.
So tok dei or stallen den magraste merra,
og dermed so bar det iveg.
Fremst gjekk den halte Kristpinius klokkar
og vagga med ujamne fet,
og attanfor han i dei skravlande flokkar,
gjekk fem kreditorar og gret.

So lyfte dei kista frå stolkjerrekarmen,
og venta med knusande ro,
til presten steig fram med ei bok under armen,
og tala til folket som so,
at "her ligg ein rest av en rasande Saulus,
ein svolk i den vonde si hand,
som Gud kunde brukt til ein frelsande Paulus,
for Kina og Sulukaff-land.

Men denne heldt fram med å stampa mot brodden,
og rasa si gudlause ferd,
til målet var fullt, og han stupte for odden
av Herreguds tviegga sverd.
Og difor kann folk ta han-her som eksempel
på ein som slo vrak på sitt kall,
og storma med Satan mot Salamos tempel
til kald på si gjerning han fall.

Og folk sa som slikt, at "har Hinmannen ridt han,
og gjekk han for honom i grav,
ja, då var det jagu på tid me vart kvitt han,
før svinet sveid kyrkja vår av."
Og so for dei heimatt og la seg for natta,
og ljost imot framtida såg.
Men sjølv låg eg djupt under jorda og skratta,
og likte meg godt der eg låg.

Jakob Sande

og så et lite kort, som jeg ikke vet hvem som har skrevet:

Han var godt likt,
Godt og vel så lenge han kunne huske.
Huske, ja,
kanskje han hadde glemte noe ?
Bare en liten detalj...

[gnuri]

Måtte bare ta med et til

I går, ja

Har du sett-
hva da?
Har du sett de har sagd ned-
hva da?
Har du sett de har sagd ned blodbøka-
Hvilken blodbøk?
Har du sett de har sagd ned blodbøka utenfor UB?
Blodbøka utenfor UB?
Javisst!
Tøys.Jeg kjørte forbi den i går, den var der da.
I går ja.

Jan Erik Vold

[Harriet Vane]

Å eiga.

Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?
Når to møtes
i hug og hold
og kjenner seg eitt
so ikkje anna er te –
kjenner seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot
som fer som kornmod
ivi blømande engjir –
kjenner seg eitt
i det ein aller nevner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.

Når to hev møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkar enn alt
og veikar enn alt,
skjønna berget, so hardt det er,
skjønna blomen, so mjuk han er –
Og stend eismalle att.
Er ein då eismall?
Er ikkje då det alndre men’skje med
i kvar røsle ein gjer?
Ja, kan ein då noko sinn bli eismall att?

Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismalle att
kjem det ein stri
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.

For enno er men’skje bundne
og veil ikkje kva dei sei
når dei kviskrar til kvarandre:
og elskar deg.


Fyrst dei hev sagt ordet
rymer dei
som for ein brand dei hev sett på.

Fyrst når to men’skje kan sei til kvarandre:
gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg –

Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefari dine
og eg kjenner din vilje
strøyme gjennom blodet
i javne, rolege pulsslag –

Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre



Aslaug Vaa