Hva synes dere om å velge kirken på grunn av tradisjon?

[Agent Scully]

Opprinnelig lagt inn av Kif, her.

Jeg kan godt si hva jeg mener om dette - men det tar for lang tid ...

På oppfordring: (Kortversjonen)
Jeg har valgt kirken pga. tradisjon, både ved bryllup og dåp. Og jeg har ikke dårlig samvittighet av den grunn. Og det er ganske enkelt fordi den kristne tradisjon er en god tradisjon.

Det er veldig enkelt, og ganske "in", å rakke ned på kirken i våre dager. Jeg vet godt at Guds eksistens kan ikke bevises ut fra vitenskap, og at Jesu mirakler var høyst sannsynlig tidenes beste PR-stunt. MEN, grunnen til at jeg likevel er tilhenger av den kristne tro er at det ganske enkeltrepresenterer en fin livsfilosofi. Tradisjonene rundt kirkehandlingene er noe som binder oss sammen på tvers av tradisjoner. Kristendomen gir oss etikk og moral, noe vitenskap og logikk ikke gir oss. Kirken er på plass og stiller med knall seremonier til alle livets faser og overganger. (Og ikke kom med korstog, inkvisisjon, heksebrenning og kristning av Norge som eksempler som setter kristendommen i dårlig lys, folk var drittsekker i middelalderen.)

Jeg tror mange som sier de ikke er kristne likevel er glad i å feire jul med salmer og kirkegang, takknemlig for at presten er tilgjengelig når dårlige nyheter skal formidles, er glade for det frivillige arbeidet overfor gamle, svake som legges ned i kirkens navn og kanskje til og med tar seg selv i å be en bønn når det raser som verst. Og ja, jeg vet det er mange andre retninger som kan tilby minst like gode etiske retningslinjer, men disse har ikke den samme forankring i min egen slekts- og kulturhistorie. Jeg giftet meg i den samme kirken som mine foreldre og begge besteforeldre giftet seg i.

Så jeg krysser fingrene når trosbekjennelsens leses og tenker at Gud har skapt meg til en skeptiker. Og tar i mot alt som kirken har å tilby.

[Dixie Diner]

Opprinnelig lagt inn av Kif, her.

Og ja, jeg vet det er mange andre retninger som kan tilby minst like gode etiske retningslinjer, men disse har ikke den samme forankring i min egen slekts- og kulturhistorie. Jeg giftet meg i den samme kirken som mine foreldre og begge besteforeldre giftet seg i.

Himmel for et bra innlegg!! Og det jeg siterer deg på her er noe jeg selv føler når det kommer til "vår" kirke. Jeg og mannen min giftet oss i samme kirke som jeg stod konfirmert i, der jeg sang i barnekor i seks år, der flere av mine venner giftet seg, og der mine svigerforeldre giftet seg på nøyaktig samme dato, bare 30 år før oss.
Presten som viet oss er en gammel kjenning av min mor, det var han som kom med dødsbudskapet da min pappa døde, det var han som konfirmerte meg og det var han som både viet oss og døpte datteren vår.

Selv om verken min mann eller jeg kan kalle oss direkte kristne, så har vi begge en god del følelser overfor den kirken og presten, en rekke gode følelser, og det føltes absolutt helt riktig for oss å gifte oss der.

[Candy Darling]

Dette mener jeg veldig må være opp til hver og en. De aller, aller fleste i dette landet har hatt en form for barnetro med Nå lukker seg mitt øye og Kjære Gud jeg har det godt og bedt til en stor, allvitende pappa når man var redd, tror dere ikke? Jeg hadde ihvertfall det, lenge før jeg tok noen aktive valg. Og mange har bare latt den gli bort, uten å ta noe oppgjør med det. De vil aldri kalle seg kristne, men liker tanken på at det er en mening med ting og ønsker å beholde tradisjonene som en del av livet sitt. Og selv om (eller på grunn av?) det er en stadig større sekularisme i samfunnet vårt, synes mange at dette er verdifullt å holde tak i.

En av de mest formildende trekkene med vår kirke, etter min mening, er at det er rom for tvilerne. Ihvertfall i disse sammenhengene. Det er mange, mange svaktheter også, ingen tvil om det. Men jeg synes folk selv skal få velge akkurat hvordan de vil legge opp disse serimoniene, uten å bli stilt til veggs for det.

Der synes jeg fundamentale ateister er like ille som fundamentale religiøse.

[Claire]

Applauderer Kif.
Og Hattifnatten for å klare opp i misforståelser en del åpenbart har i forhold til hva kristne ritualer innebærer.

En ting er å ta et valg og et klart standpunkt mot religion, og dermed velge borgelige alternativer.
Samtidig tror jeg ikke de som velger de kirkelige alternativene utelukkende er enten er "hyklere" eller dypt kristne, men de har kanskje ikke tatt et klart standpunkt.
Mange mennesker bruker lange tid på å finne ut av sitt livssyn og hva de kan tro på eller ikke tro på, så å heve konfirmasjonsalderen til 18 og tro at folk da er i stand til å ta et endelig valg om livssyn, tror jeg er en illusjon.

[cilen]

Vi hadde humanetisk navnefest her. Det var veldig fint! De sang barnesanger, og det var en ordentlig fin seromoni. Jeg er glad vi valgte det sånn. Hadde ikke passet oss å holde barnedåp i kirken.

[Mei]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Jeg synes det må være helt greit og uproblematisk å bruke kirken til høytider og seremonier selv om man ikke har et kristent livssyn. Kirken er en del av den norske hverdagen, den er en statskirke som vi alle er med på å finansiere over skatteseddelen og hele vårt samfunn er tuftet på kristne verdier.

Det summerte fint opp det jeg tenker om denne saken også.

[Skilpadda]

Det var et veldig flott innlegg, Kif. Nettopp slike ting er det jeg synes er viktige når man snakker om at kristendommen er en del av vår kulturhistorie, og at samfunnet vårt i stor grad er tuftet på kristne verdier. Kristendommen er ikke nødvendigvis riktigere eller bedre enn andre religioner og livssyn, men den er vår religion, og som sådan viktigere for oss. Og det sier jeg selv om jeg ikke definerer meg som religiøs eller er medlem av kirken selv. Jeg ser absolutt behovet og ønsket for felles mytologi, felles historie og felles tro. Det er noe av det som gjør oss til et samfunn. (Litt som at jeg synes det er viktig med norsk språk, ikke fordi norsk i seg selv er bedre enn andre språk, men fordi det er vårt språk, som vår litteratur er skrevet på og som vår familie har snakket i generasjoner.)

[Ole Brumm]

Kif sier det svært bra synest jeg.

Jeg har døpt min sønn og giftet meg i kirken, er vel kanksje ikke den mest ivrige kirkegangeren,
men verdsetter dens verdier og tradisjoner.

Og jeg synger: kjære gud jeg har det godt til min sønn nesten hver kveld

[Mams]

Jeg ahr giftet meg i kirken og alle barna mine er døpt i kirke også.
Og jeg har gjort det av tradisjon, ikke fordi jeg har slik stor tro på Gud.
Om jeg ikke praktiserer opplæring i Guds tro hjemme så får de jo endel av dette via skolen. Jeg nekter de jo ikke å ha religionsundervisning.

Mange synes det er horribelt at jeg mener det er letter å melde seg inn en ut, derfor er dåp også ok for min del. Men jeg vet om barn som ikke har konformert seg kirkelig selv om de vil, nettopp fordi de ikke ønsket å døpe seg først. Men vet også om barn som har gjort det da.

Det er mye snakk om barnedåp og bryllup her, men det er jo også en gang til alle går i kriken, ved begravelser.............

Og ville det ikke da vært like ille å ha en begravelse i kirken som en dåp/vielse når man ikke tror på Gud?

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Og ville det ikke da vært like ille å ha en begravelse i kirken som en dåp/vielse når man ikke tror på Gud?

For meg så ville det det. Jeg vil ha humanistisk begravelse. Det er mange som ikke har begravelser i regi kirken.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Det er mye snakk om barnedåp og bryllup her, men det er jo også en gang til alle går i kriken, ved begravelser.............

Og ville det ikke da vært like ille å ha en begravelse i kirken som en dåp/vielse når man ikke tror på Gud?

Hvor begravelsen skal være, og hvordan den skal organiseres, synes jeg bør være ganske helt og holdent opp til de etterlatte. Men dersom de etterlatte ikke synes en kirkelig begravelse passer, enten fordi de selv ikke ønsker det, eller fordi de vet at avdøde ikke ønsket det, så er det fullt mulig å ha begravelse i regi av f.eks. HEF.

[annemede]

Jeg døpte meg på konfirmasjonsdagen min. Tror på Gud, men lever ikke som kristen. Ønsket i utgangspunktet ikke å døpe barna mine, men ønsket å oppdra de til kristne mennesker. Eller ihvertfall noenlunde samme religiøse oppdragelse som jeg og mannen har fått. Men mannen min ville ha barnedåp. Jeg er oppvokst med halve slekta for og andre halve slekta i mot barnedåp. Så det ble barnedåp til slutt. Men jeg føler nå på at vi "svikter" i forholde til den "kristne oppseiinga" (er det slik det skrives?), så vi får ta oss en liten alvorsprat før vi evt døper nestemann.

[My]

Mine tanker er at for presten og for de som virkelig er personlig kristne er dette seremonier som har stor betydning og en dypere mening. Når noen som ikke er troende, og aldri ellers går i kirka, benytter disse seremoniene kun på grunn av rammene rundt, uten at innholdet i dem betyr noen verdens ting, synes jeg blir misbruk av presten, kirka og seremoniene deres. Jeg får en ekkel bismak når jeg er i barnedåp og vet at presten legger svært mye i dette, samtidig som jeg vet at det betyr nada for foreldrene, og at barnet ikke vil bli oppdratt i kristen tro. Føler nesten at det blir en hån mot kirken.

Faren min er oppvokst i en strengt religiøs familie (vestlandske indremisjon). Selv var det ting i oppveksten hans som gjorde at han tok avstand fra foreldrenes livssyn. Han har alltid sagt at den dagen han ble konfirmert (var selvfølgelig ikke snakk om noe annet) følte han seg helt elendig. For han visste at det var en veldig stor og viktig dag for foreldrene, mens det ikke betydde noen verdens ting for ham. Han følte at han virkelig tråkket på deres verdier ved å stå der foran hele menigheta og si noe svada som han ikke mente.

Opprinnelig lagt inn av Mams

Og ville det ikke da vært like ille å ha en begravelse i kirken som en dåp/vielse når man ikke tror på Gud?

Jeg har vært i flere begravelser (sist gang i begravelsen til samboers farmor, som ikke var det spor kristen) og følt at det presten har sagt ikke har hatt noe å gjøre med hverken den som blir gravlagt eller de som sitter igjen. De borgerlige begravelsene jeg har vært i (for eksempel til min morfar) har vært mye mer personlige. Synes ellers at begravelsen er mer til for de etterlatte enn for den som gravlegges, og hvis de nærmeste pårørende er kristne og har behov for å høre trøstende ord fra bibelen blir det riktig, selv om den døde ikke var kristen (med mindre denne har uttrykt noen bestemte ønsker i andre retninger). Men hvis hverken etterlatte eller avdød er kristne er jeg helt enig i utsagnet ditt.

[Blå]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Hvor begravelsen skal være, og hvordan den skal organiseres, synes jeg bør være ganske helt og holdent opp til de etterlatte. Men dersom de etterlatte ikke synes en kirkelig begravelse passer, enten fordi de selv ikke ønsker det, eller fordi de vet at avdøde ikke ønsket det, så er det fullt mulig å ha begravelse i regi av f.eks. HEF.

Mine besteforeldre var begge "aktive ikke-troende" og det ville ha vært helt feil å gi dem en kristen begravelse.

Vi valgte å ha en begravelse uten tale. Hele seremonien var musikk og høytlesing av dikt de var glade i. I begge tilfellene fikk vi en skuespiller fra Den Nationale Scene til å delta med diktlesing. Det var veldig vakre seremonier og ettersom vi valgte dikt og musikk veldig bevisst var det også en veldig personlig seremoni. Jeg vil absolutt foretrekke dette fremfor en tale, med mindre den som skal tale kjenner den døde personlig.

Jeg vet at når den tid kommer vil både min mors og min begravelse være på denne måten.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Kif, her.

MEN, grunnen til at jeg likevel er tilhenger av den kristne tro er at det ganske enkelt representerer en fin livsfilosofi.

Er man tilhenger av kirken og den kristne tro ser jeg det selvfølgelig som helt uproblematisk å bruke kirkens seremonier. Selv om man er en tviler.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Mange mennesker bruker lange tid på å finne ut av sitt livssyn og hva de kan tro på eller ikke tro på, så å heve konfirmasjonsalderen til 18 og tro at folk da er i stand til å ta et endelig valg om livssyn, tror jeg er en illusjon.

Det er helt klart sant, folk er ikke nødvendig vis sikrere på sin tro i en alder av 18 enn man er når man er 16. Men når man er 18 er man kanskje bedre skikket til å ta en avgjørelse ut fra eget ståsted, og ikke utfra hva vennene gjør, eller foreldrene forventer. Da har man i det minste et reelt valg ut fra livssyn, som burde være det som ligger til grunn. Selv om man er aldri så usikker.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Det er helt klart sant, folk er ikke nødvendig vis sikrere på sin tro i en alder av 18 enn man er når man er 16. Men når man er 18 er man kanskje bedre skikket til å ta en avgjørelse ut fra eget ståsted, og ikke utfra hva vennene gjør, eller foreldrene forventer. Da har man i det minste et reelt valg ut fra livssyn, som burde være det som ligger til grunn. Selv om man er aldri så usikker.

Jeg vet ikke om forskjellen på 16 og 18 er så stor at det egentlig spiller noen vesentlig rolle her. Livssyn er uansett noe som de fleste utvikler i løpet av livet, jeg tviler på at de fleste mener akkurat det samme når de blir 30 eller 60 som da de var 18.

Og så gjør det jo heller ikke så mye, rent praktisk, om man velger "feil" som 15-16-åring. Man kan jo bare melde seg ut eller inn, etter hva man ønsker, i ettertid.

Men et annet poeng er jo at konfirmasjonen er en type overgangsrite som henger sammen med å bli voksen, og det er jo ingen som ville finne på å kalle 15-åringer for voksne nå for tiden. Så sånn sett ville det kanskje passe bedre å ha denne feiringen knyttet til 18-årsdagen, da man blir myndig. (Dessuten ville det være litt mer barmhjertig overfor særlig guttene; det er jammen ganske infamt å sende 15-16 år gamle gutter til fotografen og så henge opp store forstørrelser av bildene i stuen etterpå ... )

[My]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg vet ikke om forskjellen på 16 og 18 er så stor at det egentlig spiller noen vesentlig rolle her.

-når det gjelder å velge noe kun fordi vennene gjør det?

For det var det jeg prøvde å si. For min del var jeg i allefall mye bedre rustet til å ta en avgjørelse uavhenging av hva vennene mine gjorde, da jeg var 18 enn da jeg var 15. Det skjer en del på de årene.

Jeg mente å si at uansett hvor usikker man er på sitt livssyn, og hvor mange ganger man skifter syn i løpet av et liv, bør det likevel være det som ligger til grunn. Ikke hva vennene gjør eller hva foreldrene forventer.

Misforstod jeg deg, eller misforstod du meg?

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Misforstod jeg deg, eller misforstod du meg?

Jeg tror ikke jeg misforstod deg, jeg skjønte at du mente de fleste er mer i stand til å ta et selvstendig valg når de er 18 enn når de er 15-16. Det er jeg jo enig i. Men man vil jo være enda mer i stand til å ta et selvstendig valg jo eldre man blir, og det valget man ender opp med, vil også endre seg etter hvert som man blir eldre, noe som også ville skjedd dersom valget var "helt selvstendig" hele tiden.

Så jeg mente vel egentlig bare at jeg ikke synes det er så veldig viktig om konfirmasjonsalderen er 15 eller 18, det var ikke verre enn det.

[My]

Joda, men i det minste er valget grunnlagt på eget, og ikke venners valg. Men hva valget er grunnlagt på er kanskje ikke så viktig, hvis det likevel endres.