I lys av hundetråden: Hvordan forberede barn på evt. løse hunder?

[Dronningen]

Har lest i tråden om bonden som skjøt en hund, og diskusjonen gikk jo litt videre.
Jeg er en av dem som får fryktelig hjertebank og blir helt kald inni meg om jeg møter på en laus hund. Ikke av alle, men av ganske mange. Det er så. Jeg er voksen, og kan ta noen valg i forhold til å hvordan jeg ferdes videre.
Jeg kan forholde meg rolig, selv om angsten banker på innsiden.

Men hva med barn? Det kan jo skje at de går et sted og treffer på en hund som har stukket av. Vi har snakket om at hvis de ser hunden på avstand, så gå evt. en annen vei. Hvis den plutselig er der, så ikke begynn å løpe, men bare rolig gå videre. Evt. se om de ser en voksen som kan hjelpe, eller gå inn i en hage til noen om det er mulig. Klatre opp på en trampoline omså. Men ikke få panikk og løpe.

Men jeg vet ikke. Jeg vet bare at de nok ville blitt ganske skremte, og vi er opptatt av å ha litt strategier på sånne ting.

Har dere snakket noe om dette? Smart adferd?

[Maverick]

Det beste er jo så klart å forholde seg helt rolig, og ignorere dyret om mulig. Snu ryggen til, stå stille, ikke se den i øynene, og ikke løpe.

[Inagh]

Nå er vi kanskje litt i en særstilling, da vi har en gutt som er altfor glad i hunder og dermed blir overlykkelig om det kommer en hund bort til ham. Vi har likevel lært ham at skjer dette, skal han forholde seg rolig, enten stå i ro og la hunden snuse - ikke vift med hender eller armer i tilfelle hunden blir redd, eller ignorer hunden og fortsett å gå rolig bort fra hunden.

Et vennepar av meg hadde ei jente som hadde panikkangst for hunder, store som små. For henne var løshunder et mareritt, og jeg husker ennå hvor forbanna både jeg og faren til barnet ble, da det kom en kar med en diger hund løs, barnet fikk panikk, reagerte som panikkslagne barn gjerne gjør, og løp før vi fikk sukk for oss. Barnet løp, hunden tenkte jippi, leketid og løp etter. Hundeeier fikk ei skyldebøtte om båndtvang, og reagerte med at vi burde jo bare si til barnet at hun skulle stå stille når det kommer hunder.

Nuvel - når man som barn, eller voksen, har angst for hund, og man møter en løs sådan, tror jeg det er lurt å ha tenkt igjennom noen strategier for at panikken ikke skal ta overhånd, slik som med dette barnet. Lære barnet å "fryse," bli stående helt stille, eller, antakelig lettere, lære barnet å gå rolig bort og evt komme seg opp et sted hunden ikke kan nå den. Be evt andre i nærheten om hjelp.

Venneparet vi hadde, endte opp med å skaffe seg hund sjøl, nettopp som terapi for barnet. Jenta er nå blitt i tenårene, hun er trygg på deres egen hund, men er fremdeles skeptisk overfor andre hunder. Dog har hun lært å takle angsten og får ikke lenger panikk.

Det kan kanskje være et alternativ, om barnet er veldig engstelig, og ikke allergisk, å la barnet omgåes noen som har hund - enten en liten valp, eller en hund man kjenner og veit er rolig og trygg, slik at barnet lærer mestringsstrategier på en kontrollert måte?

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Det beste er jo så klart å forholde seg helt rolig, og ignorere dyret om mulig. Snu ryggen til, stå stille, ikke se den i øynene, og ikke løpe.

[Meissa]

No touch, no talk, no eye contact. Jeg følger cæsars tips og det funker veldig greit når man bare overser hunden. De kommer sjelden bort eller tar kontakt på noen som helst måte.

[Tallulah]

Vi har lært Hiawata å stå stille og se vekk. Ironisk nok var det akkurat det han gjorde da en rottveiler holdt på å bite ham i leggen fordi den narkomane eierens andre hund, en chihuahua, hoppet bak ham.

[Hyacinth]

Jeg har en trettenåring som hadde behandlingstrengende hundeangst. Løsningen for oss ble å skaffe oss hund, men det går jo slett ikke an for alle. For oss var det heldigvis mulig, og det er det lureste vi har gjort for hennes del.

En generell regel hvis du ønsker å vise hunden at du ikke er interessert er å snu ryggen til. I hundeverdenen er dette noe hunder gjør for å avvise på en fredelig måte. Stå rolig og snu ryggen til.

[Mjau]

Jeg sier om Mave. Snu ryggen til.
Ellers vil jeg anbefale å kontakte noen med en rolig hund av liten eller middels størrelse, og forsøke å lære barnet hvordan hunder virker ved å være sammen med den. På den måten blir man tryggere.

[Dronningen]

Takk for svar. Da kan vi snakke mer om det. De har veldig respekt for hunder, går ikke bort til fremmede hunder, men liker dem veldig godt om de møter noen med hun i bånd som inviterer dem bort. Det er bare scenariet 'alene' med løs hund som jeg tror ville gjort dem redde. 'Hva nå?' Men da skal jeg summere opp dette og snakke litt mer med dem om det. Det med aldri å løpe har vi allerede sagt noe om.

[apan]

Øh, dette har jeg aldri snakket med barna om. Burde jeg det? Kan ikke huske at noen snakket med meg om det heller... Jeg har jo sagt de ikke bør klappe en fremmed hund, selvsagt.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Øh, dette har jeg aldri snakket med barna om. Burde jeg det? Kan ikke huske at noen snakket med meg om det heller... Jeg har jo sagt de ikke bør klappe en fremmed hund, selvsagt.

Jeg synes det er greit å ha gjort det. Å begynne å springe i panikk som nok en del kan finne på, er jo ikke det lureste om det er en vill og styrlaus hund. Man ser jo av og til i media at ting har skjedd med barn og hund, så det er en punkt på lista mi i alle fall over ting jeg bør ha nevnt.

[Avatar]

Dronningen, vi bor jo ikke veldig langt fra hverandre og det er sjelde jeg ser løshunder. Men jeg vet, spesielt på vinteren, at noen fuglehunder slippes løs på gangveien for å trimme seg selv. Da spesielt gangvei som går fra skolen og opp til Løvåsjordet. Har også møtt de samme hundene i lysløypa ved MIF-hytta, men der er vel aldri barna dine alene.

[Maverick]

Vi har forresten brukt hunden vår flere ganger for å venne engstelige barn til hund. Litt underlig konsept egentlig, siden han er både stor og vilter og ser skummel ut, men småtassene har lært veldig fort at så lenge de ignorerer ham når han er ivrig etter å hilse, roer han seg ned ganske umiddelbart, og det har gitt de en finfin mestringsfølelse.

Jeg hadde vennegruppe med førsteklassinger hjemme, da hadde jeg både boxeren min og mine foreldres schäfer der. Hadde spurt alle foreldrene om barna var allergiske, og det var de ikke, men det viste seg jo at det var flere av de som var veeeeldig redde. Bare at det fikset vi godt opp i bare i løpet av den vennegruppen, han ene faren var dødsimponert når han så at sønnen hans satt og koste med en svær schäfer ved hentetid.

Så jeg anbefaler å oppsøke hunder i trygge omgivelser også, kanskje alliere seg med noen som har fine øveobjektshunder for tilvenning.

[Charlie]

Når vi treffer mennesker, er det vanlig at vi står rett mot dem, ser dem i øynene og smiler. Alle disse tre tingene er aggresjonssignaler for en hund, som betyr at du vurderer å "ta ham".

En ikke -aggressiv tilnærming er å stå eller gå med siden mot hunden, ikke se den i øynene og ikke "vise tenner".

Ellers er jeg enig med Maverick om at litt eksponeringsterapi er viktig hvis man har et barn som er redd. Allier deg med noen som har hund og ha et kaffebesøk hvor man øver seg litt. Jeg gjorde det med en hund vi har som er ekstreeemt rolig og barnet til en venninne. Da vi kom satt ungen så tett oppi mora at de gikk i ett. Da vi gikk, turnet ungen rundt hunden. Det betyr naturligvis ikke at de skal "flekke tenner" til fremmede hunder, men at de kan være komfortable rundt hunder og tenke seg nok om til å gjøre det rette når barnet er mer trygg.

[Sola]

Jeg har en liten og lav hund og de fleste barn bøyer seg over henne når de skal klappe henne. Hun liker ikke dette så godt og trekker seg av og til unna. Det er også viktig å lære barn å strekke frem hånden fra undersiden når man skal hilse.

[Avatar]

Opprinnelig lagt inn av Sola, her.

Jeg har en liten og lav hund og de fleste barn bøyer seg over henne når de skal klappe henne. Hun liker ikke dette så godt og trekker seg av og til unna. Det er også viktig å lære barn å strekke frem hånden fra undersiden når man skal hilse.

Sette seg med på huk og strekke frem hånden pleier jeg å si (til små hunder altså).

[Lykken]

Jeg som selv har vært til dels panisk redd for store, skumle hunder fikk hund selv og det at man hele tiden møter andre hunder og eiere har hjulpet meg over det. Altså, eksponering i forsiktig tempo og det å lære seg litt om hunder og hvordan de funker. Min erfaring er at de aller fleste hunder er mest interessert i hverandre og ikke i menneskene rundt. Og løper de mot deg så vil de hilse og snuse. Det å holde seg unna og bruke energi på å IKKE møte hunder hjelper ikke.

[Dronningen]

Verken jeg eller barna er redd hunder i utgangspunktet - kun løse hunder, der vi ikke nødvendigvis kan velge selv hvor nært vi kommer på dem. Jeg er oppvokst med hund (mine foreldre har hatt 3). Men vi har alltid hatt respekt for fremmende hunder. Så dette handler ikke så mye om det å være redd hunder, men hva man gjør hvis man møter på en løs hund og ikke vet om den er 'snill' eller ikke.