Er du veldig realistisk i din giverglede?

[him]

Var et innlegg i aftenposten som handlet om at man bør tenke på gevinstrealiseringen når man gir til veledige organisasjoner (var ikke akkurat det som sto, da. Men det var slik jeg oppfattet det).

Jeg har ingen problemer med å skjønne at de som sitter i ledelsen i Røde Kors (eksempelvis) må gjøre beinharde prioriteringer, og også faktisk velge bort noen. Men at jeg som enkeltstående giver skal gjøre det opplever jeg som litt merkelig. Jeg også skjønner at kampen mot malaria (som gieffektivt.no har på topp) er veldig effektivt. Alt du trenger er et billig myggnett, som folk er veldig motivert til å bruke og det er enormt effektivt.

Selv har jeg valgt å gi fast til leger uten grenser. Jeg må innrømme at jeg ikke orker å "shoppe" i veledige organisasjoner (tviler også på at jeg har kompetansen til det). Jeg ga til NOAS på grunn av FB kampanjen (som jeg synes var herlig!)

Hva tenker dere? Er det forskjell på organisasjoner? Vurderer dere hvem dere gir til? Hva tenker dere om de bittesmå nyskapningene som feks dråpen i havet. Eller hjelpeorganisasjonene som har et veldig smalt fokus som feks åpen dør?

[Maverick]

Jeg gir hovedsakelig til religions- og politisk nøytrale, tunge organisasjoner. Det vil si som oftest Røde Kors og Leger uten grenser. Småprosjekter funderer jeg litt mer på, det kommer an på "tonen" og hvordan det hele fremstår.

[Teofelia]

Det er klart det er forskjell, og jeg gir ganske konsekvent til de store, veletablerte organisasjonene, siden jeg har større tillit til deres hjelpeapparat enn mange av de små idealistiske, mer private initiativene.

Men å rangere Redd barna, Røde kors, Unicef og Leger uten grenser, det bryr jeg meg ikke om.

[Ruslebiffen]

Opprinnelig lagt inn av Maverick, her.

Jeg gir hovedsakelig til religions- og politisk nøytrale, tunge organisasjoner. Det vil si som oftest Røde Kors og Leger uten grenser. Småprosjekter funderer jeg litt mer på, det kommer an på "tonen" og hvordan det hele fremstår.

Dette.

Vi gir konsekvent til Redd Barna og mer sporadisk til Leger uten grenser og Røde Kors. Flyktningehjelpn noe sjeldnere. Nå vurderer jeg å også gi til De Hvite Hjelmene.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Hva tenker dere? Er det forskjell på organisasjoner? Vurderer dere hvem dere gir til? Hva tenker dere om de bittesmå nyskapningene som feks dråpen i havet. Eller hjelpeorganisasjonene som har et veldig smalt fokus som feks åpen dør?

Jeg har bevisst valgt langsiktig hjelp ved å ha fadderbarn. Det var SOS barnebyer som kom best ut i en sammenlikning, de bruker aller minst på administrasjon, så da fortsatte jeg å være fadder der.

I tillegg gir jeg fast til Leger uten grenser og Mercy ships. Begge organisasjonene hjelper i absolutte krisesituasjoner.

Jeg kan godt bidra til enkeltaksjoner når det er noe spesielt, og da blir det helst til de store, etablerte organisasjonene, men hvis en liten organisasjon holder på med noe som treffer meg veldig, får de også.

[Gaia]

Jeg gir veldig ofte til konkrete tiltak, dvs. der jeg får mulighet til å øremerke midlene jeg donerer. Og jeg gir ikke uten å sette meg inn i hvem det er jeg gir til (hvilket betyr at jeg også kan finne på å lese regnskapene deres, for å se hvordan de forvalter midlene de får. Leger uten grenser har dessuten et veldig fint kakediagram som viser hvordan de bruker pengene de får - og jeg vet at effektiv hjelp også innebærer at man trenger en fungerende administrasjon, som får lønn for jobben de gjør).

Ellers gir jeg til større, veletablerte organisasjoner. Leger uten grenser nok den organisasjonen jeg har gitt mest til, tett fulgt av Røde Kors. Frelsesarmeen får mye av mannen (og barna mine), som har valgt å fokusere på den gode jobben organisasjonen faktisk gjør. (Jeg sliter med ideologien, holdningen de har til homofile gir meg en voldsom bismak, som gjør at jeg ikke får meg til å gi penger til dem. Samtidig som jeg ikke har noe i mot at andre velger å gi. Det gjør jo en fantastisk jobb.)

[Albertine]

Jeg gir svært sjelden til veldedige organisasjoner. Jeg er litt rart skrudd sammen og føler at jeg betaler meg bort fra dårlig samvittighet når jeg gir noen hundrelapper her og der. Da vil jeg mye heller gi noe som krever noe ekstra av meg, der jeg må yte mer for å få det til. Det er derfor vi er Plan-faddere, fordi det er et mer langsiktig mål. Det er derfor vi valgte å huse våre mindreårige asylsøkere, fordi vi da kunne bidra direkte til at livredde gutter fikk føle trygghet og fikk en god start på livet i Norge. Vi har hatt mer enn hundre katter i pensjon for Dyrebeskyttelsen og vi har tre omplasseringskatter selv, og jeg er lærer for valgfaget "innsats for andre" fordi jeg ønsker at flere mennesker i Norge bidrar med mer enn bare penger.
Føler for å presisere at det er mine tanker rundt dette, alle bidrar på sin måte.

[him]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg gir svært sjelden til veldedige organisasjoner. Jeg er litt rart skrudd sammen og føler at jeg betaler meg bort fra dårlig samvittighet når jeg gir noen hundrelapper her og der. Da vil jeg mye heller gi noe som krever noe ekstra av meg, der jeg må yte mer for å få det til. Det er derfor vi er Plan-faddere, fordi det er et mer langsiktig mål.

Plan-fadder opplever jeg som likestilt med det å gi til andre organsiasjoner.

Har ellers mye av det samme følelsene som du har (tror jeg) om at man må "føle på kroppen" hvis man skal gi, og det å gjøre noe gir en helt annen følelse av å gi penger. Har alikevel valgt å sette opp fast trekk, men opplever det ikke som skikkelig "hjelp" i og med at jeg selv opplever meg som helt frikoblet fra det. Men rasjonelt sett skjønner jeg selvfølgelig at de som forvalter pengene ikke har noe forhold til hva jeg føler/ikke føler.

[My]

Jeg velger nok også litt som Maverick, de store, religionsnøytrale, først og fremst. Men jeg kjenner at jeg blir litt nummen over all elendighet, og når jeg støtter ett sted får jeg følelsen av at jeg sikkert burde støttet noe annet, fordi bak de store katastrofene vi ser på TV (akkurat nå: Aleppo), ligger det alltid en "glemt" katastrofe et sted, områder med hungersnød og mennesker i dyp krise, som media ikke fokuserer på, og som derfor ikke får like mye hjelp. Akkurat nå føler jeg for å gi til Røde Kors for å hjelpe mennesker på flukt fra Aleppo, men samtidig ser jeg, litt lenger ned på nyhetssidene, de grusomste bilder av mennesker som sulter i hjel i Jemen, og gudene vet alt jeg ikke ser bilder fra.

Men altså, stort sett er det Røde Kors, Leger uten grenser eller Unicef jeg gir penger til, også en mindre organisasjon som ei venninne av meg driver, som hjelper burmesiske flyktninger i grenseområdet mellom Thailand og Burma, fordi jeg har sansen for måten de jobber og tenker på.

[Blå]

Jeg gir fast til noen store etablerte organisasjoner, fordi jeg tror at de bruker pengene best og mest effektivt og fordi jeg tenker at det er viktigere å ha en fast inntekt inn enn kampanjeinntekter. Vi har et SOS fadderbarn og faste trekk til Røde Kors, Redd Barna og Flyktningehjelpen.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg gir svært sjelden til veldedige organisasjoner. Jeg er litt rart skrudd sammen og føler at jeg betaler meg bort fra dårlig samvittighet når jeg gir noen hundrelapper her og der. Da vil jeg mye heller gi noe som krever noe ekstra av meg, der jeg må yte mer for å få det til.

Det er veldig fint med de som gir av tiden sin! Men jeg må innrømmet at jeg har en mye mer pragmatisk tilnærming - de som trenger hjelpen er jo ikke opptatte av årsaken til at folk gir. De er opptatt av å få hjelp. Dessuten syns jeg det er helt greit at de som har som jobb å hjelpe andre faktisk får betalt for den jobben de gjør.

[Guava]

Jeg gir stort sett til store seriøse aktører når det gjelder internasjonalt arbeid.
Det er fordi disse har opparbeidet en kompetanse som gjør at de arbeider helhetlig på en helt annen måte enn små oppkomlinger kan. De jobber også mer strukturelt. De store samarbeider og utnytter hverandres spesialkompetanse på en god måte.
For å få hjelp fram er kontaktnett og politisk teft viktig. Organisasjoner er pr def ikke ideologisk nøytrale og bør ikke være det. Skal det skapes endring må det jobbes ideologisk gjennom gode kanaler.
Å dele ut mat kan man alltids gjøre og det er viktig nok, men endring krever nettverk.
Leger uten grenser, kirkens nødhjelp, røde kors, norsk folkehjelp, redd barna og noen andre har slike nettverk og spesialkompetanse.

Man kan ønske så mye man vil å reise på egenhånd til Afrika for å få slutt på kjønnslemlestelse, men det hjelper lite uten arbeid inn i nettverkene som virkelig kan utøve reell innflytelse.

Jeg liker også når store organisasjoner ikke er for prosjektspesifikke mtp hva akkurat enkeltmidler går til. Det vitner om seriøsitet.

Her til lands gir jeg til litt dann og vann uten å vurdere så veldig nøye. Det finnes veldig mye bra arbeid.
Jeg er heller ikke veldig redd for hva småpenger går til når jeg gir.
Ok, kanskje var ikke tiggeren utenfor Rema den mest trengende av alle tiggerne, men hva gjør det?

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg gir svært sjelden til veldedige organisasjoner. Jeg er litt rart skrudd sammen og føler at jeg betaler meg bort fra dårlig samvittighet når jeg gir noen hundrelapper her og der.

For min del handler det om at jeg ikke er en av dem som kan reise til f.eks. Syria for å bidra med noe. Jeg har hverken helse eller andre forutsetninger som kreves for den type arbeid. Sånn sett er jeg jo heldig som har så trang økonomi som jeg har, for når jeg gir penger er det faktisk noe som krever noe av meg. Jeg gir (relativt til min økonomiske situasjon) ganske mye penger til narkomane tiggere i byen. Det er et veldig bevisst valg.

[Tallulah]

Tja, jeg gir som regel til store, velrennomerte organisasjoner, men også noen mindre som jeg har kjennskap til. Jeg støtter fast to barnebyer i SOS barnebyer, og gir sporadisk til Røde Kors, Leger uten grenser, Unicef og Flyktninghjelpen. Jeg ga også til NOAs helt uten å føle meg lurt til det.

[Katta]

Jeg gir til store, etablerte organisasjoner og jeg velger å gi fast fremfor å gi på hype rundt aksjoner. Jeg får helt mark av sånt som tv-aksjonen som jeg vet mange andre liker, der vi går rundt og kjenner på vår kollektive godhet og føler oss som verdens mest gavmilde folk. Men greit nok, det er stort sett greie formål og da er det jo fint de får penger.

[Flubby]

Jeg gir penger, og er fullstendig klar over at mye av pengene som doneres, går til administrativt arbeid og til ulike støttefond. Jeg gir fast til lokalavdelinga i Dyrebeskyttelsen, der går 100% av midlene til arbeidet for dyrene <3

[GinaK]

Jeg gir til de jeg kommer over i aviser som har sms-tjeneste sånn at det blir når jeg vil, og ikke et fast trekk.
Har gitt til Røde kors, hjelp i Syria og Kirkens Bymisjon, til en som gruer seg til jul. Har også gitt til Unicef, også til hjelp i Syria.
Kjøper også =Oslo av en selger ved trikken.

[Mex]

Jeg støtter de store, og jeg støtter de små.
De store gjennom Plan fadder, og enkeltkampanjer.
Og de små gjennom konkrete prosjektet via kjentfolk. Da vet jeg at hjelpen virkelig komme frem. (Har et søskenbarn som har vært på landsbygda på Filippinene, da startet de en innsamling og handlet mat og klær som de delte ut)
Ellers støtter jeg lokale hjelpeorganisasjoner som Hjelp oss å hjelpe, som handler mat til folk her hjemme.

[Ru]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Det er klart det er forskjell, og jeg gir ganske konsekvent til de store, veletablerte organisasjonene, siden jeg har større tillit til deres hjelpeapparat enn mange av de små idealistiske, mer private initiativene.

Men å rangere Redd barna, Røde kors, Unicef og Leger uten grenser, det bryr jeg meg ikke om.

Dette.

Jeg gir fast hele året, men i tillegg kan jeg finne på stunt som i fjor da jeg ble eitrende på nyttårsraketter når det regnet bomber i Syria, og derfor startet min egen innsamling til Folkehjelpen.

[Charlie]

Vi gir månedlig gjennom SOS Barnebyer hvor vi har to barn, og også sporadisk til formål både nasjonalt og lokalt.

Jeg foretrekker store organisasjoner med transparent økonomi og proffe folk som jobber langsiktig. Jeg synes ikke det er et problem at bistandsorganisasjoner ansetter folk som vet hva de driver med framfor å bemannes av frivillige amatører.

Når det gjelder akkurat innlegget i Aftenposten, er organisasjonen han viser til visstnok en grunderbedrift som skal tjene penger på å gi råd om hvilket formål du burde velge. Dermed er hele organisasjonsideen rimelig paradoksal. Etter kommentarfeltet er innleggsforfatteren venn med lederen i organisasjonen eller hvordan det nå var.