Kvinne, 50+

[Linella]

Nå er jeg bare i slutten av førtiårene, men eldste i barneflokken er på god vei ut av redet, og det er ikke mange årene til redet er tomt. Jeg må innrømmet at jeg egentlig synes det er veldig deilig å ha mer tid til meg og mitt, og selv om det nok blir en overgang, ser jeg ikke for meg at det blir noe stort problem når barna etterhvert flytter ut for godt.
Jeg er mer spent på hva overgangsalderen har å by på, og hvordan livet uten en syklus vil fortone seg. Jeg føler at hormonene har en helt sinnsykt sterk innvirkning på følelseslivet mitt, og kan ikke la være å undre meg over hvem jeg egentlig er uten alle disse hormonene som får det til å svinge så voldsomt gjennom syklusen. Jeg kan definitivt klare meg godt uten de verste PMS-dagene, når det er som å falle ned i et bunnløst mørkt hull, men hva med de gode dagene og de gode følelsene? Er de også like hormonstyrt, og hvor blir det i så fall av dem når syklusen forsvinner?
Så det er noe jeg kunne tenke meg å høre/lese om; forandrer følelseslivet seg veldig etter overgansalderen for oss som merker svingninger i hormonene så voldsomt på både humør og følelser? Gjør det noe med identitetsfølelsen, følelsen av hvem er JEG?

[Albertine]

Tusen takk for fine svar! Og Linella, ditt svar traff meg virkelig. Hvordan blir livet når de rasende hormonene bare forsvinner og du står igjen med det du skal leve med resten av livet? Skjer det en endring i identitetsfølelsen, og vil du kjenne deg igjen etterpå? Eller må du finne deg selv på nytt?

[pippo]

Jeg synes livet etter 50 har vært ganske tøft. Kroppen har gitt meg noen kjipe «skavanker», og hormonene er litt opp og ned, selv om jeg ikke føler overgangsalderen er helt der. Barna bor hjemme, men er på vei ut. Jeg strever både med å gi slipp og med å sette grenser for hva de må/bør fikse selv. I tillegg har jeg startet på en helt ny, og krevende jobbvei. Jeg strever også med å faktisk forstå at jeg har blitt en voksen dame. Jeg føler meg fremdeles mye yngre enn jeg er..

[millact]

Er straks 51, ungene er nesten 15 og 18 og trenger meg stadig mindre, så i dag har jeg vært på DNT dugnad. Om et år flytter eldste ut. Har lyst å reise mer, trene mer og regner med å måtte bruke tid på foreldre som blir eldre.

[Albertine]

Jeg spør om dette fordi jeg tenker å forske på dette fenomenet som er Kvinne, 50+. Ideen har ligget hos meg helt siden en venninne stolt fortalte om yngstemann som skulle flytte for å gå drømmeutdanningen, hvorpå hun sier (med litt panikk i blikket) "Men, hva skal jeg gjøre nå?"

Som jeg sa i HI så har jeg lett etter litteratur om temaet på nett, og funnet fint lite. Det som fascinerer meg er at de gjerne sammenfaller, disse to store endringene som heter overgangsalder og unger som flyr redet (uten at jeg sier at det gjelder alle). Det spørsmålet min venninne stilte er veldig relevant. Man har gjerne styrt AS Familien på beste måte i mange, mange år, stilt opp for unger både her og der med leksehjelp, kjøring hit og dit til aktiviteter, vært på dugnad, hatt verv, i tillegg til at man har egen jobb som krever sitt, og da kan det lett bli noe som tar all tid og som gjør at når man endelig er ferdig med dagens oppgaver så kollapser man i sofaen med et glass vin og en serie.
Hva skjer da. når ungene har flyttet og man sitter der i sofaen med strikketøyet sitt og ser bort på partneren som har vært der i alle år, og lurer på hvem det der egentlig er. Jeg vet at mange her på forumet er kjempeflinke til å ta vare på forholdet og vet at det trenger jobb, men det er også mange der ute som egentlig bare lever parallelt med sin partner og glemmer å sitte oppe i natten med et glass vin og lange samtaler som man gjerne gjorde i begynnelsen.
I min forskning ønsker jeg å fokusere på disse som har mista seg selv litt, og som kanskje trenger en liten push for å klare å se sin egen verdi. Det er dessverre sånn at plagene man har i overgangsalderen får lite oppmerksomhet, og at det nærmest er litt skambelagt. Jeg vil løfte Kvinner 50+ ut av kategorien "kvinner som ikke lenger kan føde barn er ikke så mye verdt" og få dem til å se at de har mange gode, produktive år foran seg og at livet ikke trenger å være over selv om man må forholde seg til en helt ny hverdag.

Jeg kommer til å trenge noen caser, så hvis du har lyst til å være en informant og berike mine undersøkelser med dine erfaringer, tar jeg svært gjerne imot forespørsler på PM. For ikke å bryte forumregler kommer jeg heretter kun til å ta dette pr. direktemelding, men hvis du har lyst til å skrive i tråden er jeg mer enn takknemlig for det.

[Karamell]

Jeg ble syk alt i 20-årene og merkbart syk i 30-årene så et anderledesliv har jeg levd lenge. Helsen har begrenset meg i over 10 år alt. Jeg føler jeg har kontroll overgangsalderen med mine elskede plaster.

[Karamell]

Nå har vi jo en egen tråd i forumet for opplysning og informering om overgangsplager, der finnes det mye god info for den gjengse forumbruker rundt 50 år. Mulig den ligger i et medlemsområde, det husker jeg ikke.

[Albertine]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Nå har vi jo en egen tråd i forumet for opplysning og informering om overgangsplager, der finnes det mye god info for den gjengse forumbruker rundt 50 år. Mulig den ligger i et medlemsområde, det husker jeg ikke.

Mens jeg er interessert i det mentale aspektet, det som foregår i tillegg til det fysiske.

[Nextlife]

Jeg er muligens litt atypisk siden ungene flyttet ut en god stund før overgangsalder , barnebarna kom, overgangsalder kom tidlig (47-48) og ble unnagjort i løpet av ei langhelg-ish uten store verken fysiske, mentale eller eksistensielle problemer.
Du får melde meg om du synes jeg er en mulig informant.

[Anne C]

Mentalt føler jeg strengt talt ikke så mye enda. Jeg føler meg ikke 50+ i det hele tatt, selv om jeg vet at jeg er det.

[Millen]

Jeg opplever vel mer fysiske vondere verre enn mentale ting etter fylte 50. Ingen alvorlig fysisk sykdom i bunn, for å klargjøre det. Det at jeg er mye mentalt sliten skyldes helt andre årsaker.

[millact]

Opprinnelig lagt inn av Anne C, her.

Mentalt føler jeg strengt talt ikke så mye enda. Jeg føler meg ikke 50+ i det hele tatt, selv om jeg vet at jeg er det.

Det gjør ikke jeg heller. Fyller 51 om en måned. Livet som 50-åring er bra!

[sindrome]

Opprinnelig lagt inn av Albertine, her.

Jeg vil løfte Kvinner 50+ ut av kategorien "kvinner som ikke lenger kan føde barn er ikke så mye verdt" og få dem til å se at de har mange gode, produktive år foran seg og at livet ikke trenger å være over selv om man må forholde seg til en helt ny hverdag.

Er dette en stor problemstilling? Er det mange som tenker sånn om seg selv? Trenger kvinner 50+ å løftes ut av noen kategori?

Jeg bare stiller spørsmålene, det er fullt mulig at det er sånn. Jeg er helt enig i at kvinner over 50 ikke er en gruppe som er i søkelyset når det gjelder litteratur/film etc., men betyr det at kvinner over 50 ser seg selv som ikke så mye verdt?

Hadde det vært mer interessant å tilnærme seg problemstillingen mer åpent? Hva tenker kvinner 50+ om seg selv, om livet etc.? Jeg vil tro det er en ganske sammensatt gruppe. Personlig har jeg aldri satt likhetstegn mellom min evne til å få barn og min verdi som menneske. Det har jeg ikke tenkt til å starte med heller

[Wix]

Jeg har aldri tenkt det heller. De damene på 50+ jeg har mye med å gjøre på jobb er feks knallsterke faglige kapasiteter samtidig som de har en klokhet ved seg som de yngre ikke helt har ennå. For meg handler situasjonen mer om «hva skal jeg gjøre med livet nå, for min egen del» enn at andre ikke tror jeg kan ting.

[Tallulah]

Litt usikker på hva du spør om; om det finnes slik litteratur, eller om det kan være behov for (mer av) det?

Det er jo en type litteratur det alltid finnes et visst behov for, kanskje nettopp fordi følelsen er så individuell, og det som finnes derfor bare treffer noen? Jeg kjenner meg ikke umiddelbart igjen i beskrivelsen din, selv om elementer av det er tilstede. Jeg blir nok litt provosert av «jeg skal redde damene på 50»-tilnærmingen. Men min «løsning» eller konklusjon er ikke nødvendigvis det samme som en annens. Så der noen får en «epiphany» av å høre på Dora Thorallsdottir får jeg neller, mens andre syns mine «go-to»-kilder er søvndyssende kjedelige.

Om du er ute etter allerede eksisterende litteratur finner man masse om man søker på «empty nest syndrome» eller «tomt rede», for det er jo en såpass velkjent tilstand at det har et begrep. En bok jeg har tenkt å lese er Guro Hoftuns «Vesle Voksen».

[ElinM]

Jeg er 53, helt i starten av en ny karriere, det er spennende og livet er fullt av muligheter. Ingen ting er gitt på forhånd, veien blir til mens jeg går. De store utfordringene mine er fysiske smerter.som begrenser meg, men som jeg nektet at skal få styre meg, og som jeg også nekter å gi opp å bli kvitt. Den andre store utfordringen er aldersdiskrimineringen i arbeidslivet, som nok vil gjøre det unødvendig krevende for meg å få de jobbene jeg nå ønsket, etter å ha vært utenfor arbeidslivet i noen år pga alvorlig psykisk mishandling i den forrige jobben.

Yngste er 14, så det er noen år igjen før redet er tomt. Når det skjer, er jeg forhåpentligvis kommet i full gang med min nye karriere og nye liv. Det er som å være i min andre ungdom, bare mindre fysisk sprek. Jeg har resten av livet foran meg, og jeg ønsker å få mest mulig ut av det, lære mest mulig, utvikle meg mest mulig, leve mest mulig. Og jeg skal gjøre det på mine egne premisser, dvs. jeg skal være tro mot meg selv.

[Embriksmamma]

Jeg ble 50 i januar og føler meg ofte som en 19-åring i forkledning - det forventes at jeg skal være dyp og klok men jeg føler meg stort sett fjollete. Har ingen plager av hverken fysisk eller psykisk art men er godt inn i overgangsalderen. Har hatt noen hetetokter og ikke hatt mens på noen måneder men det er jo fint til å leve med.
Stortrives på jobb og har tatt noen grep for å få mer ut av livet så alt er tipptopp for tiden Måtte det vare.

Har seks barn, fire har flyttet ut og yngste er ti år så har mange år igjen før redet er tomt.
Har veldig god kontakt med de voksne barna og er mye sammen med dem, særlig to av gutta - finnes ikke noe bedre

Så alt er bra her, det er bare å ta kontakt hvis du vil bruke meg som intervjuobjekt eller noe.

[Anne C]

Jeg gleder meg skikkelig til å starte med master på deltid til høsten, spesielt siden det er i noe jeg brenner for. Jeg har på en måte ventet på at det skulle komme en master i noe jeg ville lære mer om, ikke bare en master for å bli lektor.

[Albertine]

Den gruppa jeg er interessert i henger nok ikke her på forumet, her er det utdannede folk med bein i nesa og god selvinnsikt. Ville likevel høre hva dere tenker, kloke mennesker.

[Nera]

Jeg tenker nok litt at dette er en litt amerikanisert problemstilling som vi kanskje ikke opplever like hardt på kroppen i et litt mer likestilt samfunn som det Norge er?