Gå tilbake   Foreldreportalen > FPForum > Hjem og utstyr > Husmorskole

To tekster om Marie Kondo

Husmorskole Det finnes et hav av gode tips til hvordan få ting til å fungere bedre. Her kan man spørre, dele og få gode råd av hverandre.

 
 
Trådverktøy Visningsmåter
Gammel 23-01-19, 13:14   #1
Tallulah
Glamorøs
 
Tallulah sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 59.310
Blogginnlegg: 628
Tallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

To tekster om Marie Kondo

Disse leste jeg på trikken i dag morges. Begge ga meg innsikt og forståelse, på litt ulikt vis.

Jeg er en av dem som på ulikt vis har fnist av Marie Kondo/Konmari, og jeg har virkelig hatt null interesse av å se ryddeshowet hennes på Netflix. Jeg har riktignok sett på videoer av hvordan hun bretter tøyet sitt, og har brettet skuffen med underdeler og overdeler etter denne metoden, og undret meg over hennes tilsynelatende mangel på chiffon og silke, siden disse ikke på noe-føkkings-vis er mulig å brette så de står! Men siden jeg har så mange ting som gir meg glede, så står de like fullt; stappet innimellom alle de andre toppene og silkeskjørtene.

Først leste jeg denne artikkelen:
What White, Western Audiences don't understand about Kondo's "Tidying up".

Om hvordan Kondos ryddefilosofi egentlig bunner i shintoreligion og -kultur, og som den japan-freaken jeg er, så ble jeg selvfølgelig mer vennlig innstilt. Uten et religiøst bein i kroppen så er jeg allikevel tiltrukket av naturreligioner, med ritualer tett knyttet til samfunnet og nærmiljøet rundt oss.

Forfatteren har vokst opp med japansk mor og amerikansk far, i USA. Moren beholdt sin religion, og innførte datteren i daglige ritualer.

Sitat:

Kami are Shinto spirits present everywhere — in humans, in nature, even in inanimate objects. At an early age, I understood this to mean that all creations were miracles of a sort. I could consider a spatula used to cook my eggs with the wonder and mindful appreciation you’d afford a sculpture; someone had to invent it, many human hands and earthly resources helped get it to me, and now I use it every day. According to Shinto animism, some inanimate objects could gain a soul after 100 years of service ―a concept know as tsukumogami ― so it felt natural to acknowledge them, to express my gratitude for them.

Begge foreldrene hadde vokst opp i fattigdom, men når de fikk penger selv så reagerte de helt ulikt:

Sitat:

Whereas my father’s response to the wealth we had resulted in Neiman-Marcus credit card debt and a garage stuffed full of 30-plus years of cheap goods, my mother disliked the disposable, acquisitional mentality of Western culture. She recycled long before it was popular, repurposing objects others might throw away. She washed out plastic bags and reused them, because a great deal of energy and materials had gone into their manufacture. She composted. She saved rainwater. She took glass bottles and made them part of her garden display. She cut up old shirts and used them as rags, saved the buttons for sewing projects.

Og dette er vel noe nordmenn generelt kan kjenne seg igjen i. Mange i min generasjon har vokst opp uten den almenne rikdommen vi har nå. Mange av oss fløy ikke før i nesten voksen alder, hadde ikke vært ute av landet eller skandinavia før vi reiste på egenhånd, vi spiste ikke ute annet ved spesielle anledninger, og ikke minst: vi hadde mange færre ting. Min egen familie; som også alltid har skylt plastposer (og gjør det til en viss grad fremdeles), bruker arvetøy, men også nå kjøper alt mulig dill og fyller huset med. Jeg tror nok at mye av dillet fyller dem med glede i kjøpsøyeblikket og ved bruk i nær tid etterpå, men så forsvinner det jo i alt det andre dillet, eller i nye kjøp som gir glede i innkjøpsøyeblikket. Og jeg kjenner også meg selv igjen. Jeg liker å EIE ting, men ved ulike flyttinger blir det jo klart at veldig mye av det jeg EIER som jeg tror jeg ELSKER, det glemmer jeg så fort det er ute av syne. Kanskje jeg får et mindre behov for å eie mer, om jeg bruker tid og omtanke på det jeg har?

Sitat:

I had my mother in mind when I watched Marie Kondo’s Netflix show “Tidying Up” for the first time. In each episode, Kondo, a professional organizing consultant, instructs her clients to identify the objects in their homes that “spark joy” and devise a plan to honor those objects by cleaning and storing them properly.

She also encourages people to part ways with the objects that fail to spark joy, but not before thanking them for their service. The way Kondo pledges gratitude for the crowded houses she visits, and thanks the clothes and books and lamps that serve so much purpose for the families seeking to declutter their homes, struck me as a powerfully Shinto way of conducting life.

Jeg må innrømme at da jeg først kom over Kondo så syns jeg ikke metoden hennes hørtes spesielt bærekraftig ut. Kaste ting? Hva er vitsne med det, egentlig? Men så handler det jo egentlig om et skifte. Sett pris på det man eier, men ønsker å la gå videre. De tingene har hatt en mening (et purpose! Et why!*), og kanskje det er lettere å let it go om man innser det? Takker for det tingen tross alt har gitt meg, og nå kan gi noen andre? Og til slutt: bruke opp det jeg har før jeg kjøper noe nytt. Ikke tenke at det å gi det til fretex rettferdiggjør overforbruk.

Og så da. Leste jeg denne.

I'm marie Fucking Kondo and you can keep all your books, you ingrates

Sitat:

When I said I personally liked having 30 books in my house, I meant it because that’s what I like. It was a fucking suggestion, not a threat. What do you think I’m going to do with your unread copies of Elena Ferrante’s Neapolitan novels? Yeah, you haven’t read those but you’ve heard the show is great. Have you watched that yet? Of course not, because there’s a literal mountain of books blocking your view of the TV! So what do you think I’m gonna do? Put them in a sack like some kind of decluttering Grinch? And then what, take them home? I already have all the books I want in my house, you absolute morons!

Sitat:

I’m sorry you’re not used to my patient and gentle approach. Perhaps I should come to your home as they do on your American show Hoarders and shame the shit out of you for keeping all those New Yorkers you never read under the coffee table. You know what coffee tables are for? COFFEE, not unread David Remnick editorials. Oh, oh, you do read them? THE CARTOONS DON’T COUNT. If they bring you joy, follow them on Instagram.

Føler meg ikke truffet. Ikke i det hele tatt.

Kanskje dette raseriet kanskje sier noe av det samme, med litt andre ord, og tar opp noe av det den første artikkelen sluttet med, nemlig dette:

Sitat:

I had never seen quite this level of concentrated venom directed toward a self-help/home decor person. Not Martha with her thousand-step craft projects. Not Rachel Hollis telling “girls” to wash their faces and to judge friends based on whether they can keep off weight. Not even Gwyneth when she told everyone to steam their lady parts and wedge a jade egg inside. All received backlash, but none garnered as much misguided indignation as Kondo, long after she managed to sell two million copies of her debut book.

Even though Kondo delivers her dictates in the gentlest ways possible (I watched her show with the subtitles on; they kept saying she cooed), the message was clear to me: White people are comfortable when a woman of color takes on a stereotypical service role, but they are uncomfortable when a woman of color deigns to upend our unspoken societal rules. Even if she gets a bunch of men, who’ve left all the emotional labor of managing the daily stuff of living to their wives, to actually pitch in — even if people have padded too much into their lives and she helps them enjoy what they have again — it’s not enough. Unconsciously or consciously, Kondo had struck a nerve.


*tok du den?

__________________

Tallulah er ikke aktiv   Svar med sitat
 

Trådverktøy
Visningsmåter

Innleggsregler
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke skrive svar
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke endre dine innlegg

BB code is
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Bytt forum


Alle klokkeslett er GMT +2. Klokken er nå 10:58.


Powered by vBulletin
Copyright ©2000 - 2024, Jelsoft Enterprises Ltd.
Norsk: Lavkarbo.no | Selvrealisering.no
©2006 - 2015, Foreldreportalen.no