Flerspråklighet

[Ellisiv]

Opprinnelig lagt inn av Blå, her.

Vi har oppdratt tospråklige barn. Og det er deres far som har hatt belastningen med å snakke "andrespråket" med dem. Heldigvis kan jeg hans språk, ellers hadde dette selvsagt vært mer krevende.

Det som forundrer meg er hvor mange som er opptatt av at de er "så heldige, som har fått et språk gratis". Det har på ingen måter vært gratis, hverken for dem eller faren. Det tok lengre tid å lære å snakke og det har vært krevende for ham som konsekvent har snakket et annet språk enn alle andre rundt dem. Vi har sørget for å ha god tilgang på bøker og tvserier på andrespråket og har reist og besøkt farens hjemland regelmessig. Jeg opplever faktisk at det har vært ganske mye jobb.

De snakker nå andrespråket sitt godt, men ikke helt som om de hadde bodd i landet.

For mine har det ikke vært noen utfordring mot skolen ettersom jeg er norsk og norsk har vært hovedspråket deres alltid.

Denne kan jeg bare signere på. Mine barn er også oppdratt tospråklige, med faren som snakker det andre språket konsekvent. Det har på ingen måte vært gratis, verken for dem eller for ham. De kommuniserer godt på andrespråket sitt, og har heldigvis aldri vært flaue eller redde for å bruke det, (God hjulpet av at det er et mye brukt språk selvsagt) men ordforrådet er ikke i nærheten av hva det norske ordforrådet er.

[Palmen]

For å dra dette med språk videre - så tenker jeg dessverre at det er forskjell på flerspråklighet og flerspråklighet. Det _er_ forskjell på å ha et hjemmespråk med en forelder som er analfabet og hvis språk er begrenset til det man har sett på tv den dagen og hva man skal ha til middag, og det å ha et hjemmespråk som inkluderer diskusjon om nyhetsbilde, om litteratur og kanskje til og med om fagene barnet har hatt på skolen den dagen.

Mine barn har en far som strengt tatt er tospråklig, men har ikke bragt det videre i noen særlig grad til barna, nettopp fordi det er et begrenset "hjemmespråk". Det har konversasjonell (er det et ord?) verdi i familierelasjoner, men ikke i f.eks arbeidslivet eller på skolen.

De har dog vokst opp med å lære engelsk hjemme, og det ser jeg at de har en fordel av nå.

[liefje]

Vår firspråklige sønn har nok hull, ja. Tysken hans er best, men typiske hjemmeting som kjøkkenredskaper etc kan han best på norsk.

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja, den latterliggjøringen av for eksempel Stoltenberg og andre som snakker utmerket engelsk, med tydelig aksent, er vel typisk for det.

Jepp. Å påstå at Stoltenberg snakker dårlig engelsk fordi han har aksent, er jo helt hårreisende dumt. Han diskuterer verdens- og forsvarspolitikk på svært høyt nivå på engelsk.
Så har du andre, som Vegard Harm som liksom er så god i (amerikansk) engelsk - med sin amerikanske aksent - men svært begrensede ordforråd. Merkelig greie, det der.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Ang. det å snakke med aksent; jeg leste en gang en undersøkelse som viser at nordmenn er blant de som godtar minst aksent. I andre land har man mye større aksept for at språket er godt, selv med aksent.

Det er det motsatte av hva jeg lærte da jeg studerte andrespråksdidaktikk. Vi godtar mer aksent fordi vi er vant til dialekter. Men vi reagerer sterkt på syntaksfeil og nyanseforskjeller i ordvalg. Da bytter vi veldig raskt til engelsk, noe som gir innvandrere få muligheter til å bli bedre.

[Skilpadda]

Jeg merker jo selv at jeg har veldig lav terskel for å bytte til engelsk; jeg kan snakke det ganske raskt og avansert, så med f.eks. min amerikanske svoger blir det nesten bare snakket engelsk. Selv om han kan norsk, så er norsken hans langt langsommere og mer nølende enn vår engelsk, og da kan man (både vi og han) fort bli utålmodig. Og da får han jo heller ikke øvd seg så mye på å skravle på norsk.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja, den latterliggjøringen av for eksempel Stoltenberg og andre som snakker utmerket engelsk, med tydelig aksent, er vel typisk for det.

Jeg tenkte vel helst omvendt, at vi ikke syns folk snakker bra nok norsk om de har aksent. Det er pekt på som en av grunnen til at folk med norsk som andrespråk sliter med å få jobb.

[Polyanna]

Ja, men tenker at det kanskje er samme fenomen?

[Zulu]

Jeg har i hvert fall hatt den diskusjonen ørti ganger med kidsa når de hevder at man enten må høres ut som Fetisha eller The Queen of England for å "være flink i engelsk". Men det er kanskje først og fremst fordi de er kids?

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Om det ikke er endret, er det slik i Oslo at barn som begynner i 1. klasse uten å kunne norsk, ikke får mottaksklasse. Uansett hvor lenge de har bodd i Norge. Det er ganske hjerterått.

Da Storebror begynte, satt jeg bakerst i klasserommet i noen uker. I klassen hans var 4-5 barn som ikke kunne et ord norsk, som gråt seg gjennom skoledagen mens de ropte mamma. Og den stakkars læreren, verdens mest omsorgsfulle, hadde ingen måter å kommunisere med dem på. Og 16 andre barn å ta vare på.

Leste ikke denne før nå. What The fuck?!

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Jeg merker jo selv at jeg har veldig lav terskel for å bytte til engelsk; jeg kan snakke det ganske raskt og avansert, så med f.eks. min amerikanske svoger blir det nesten bare snakket engelsk. Selv om han kan norsk, så er norsken hans langt langsommere og mer nølende enn vår engelsk, og da kan man (både vi og han) fort bli utålmodig. Og da får han jo heller ikke øvd seg så mye på å skravle på norsk.

Jeg er helt stikk motsatt! Etter å ha bodd utenlands selv og blitt møtt med forventninger om å bruke landets språk jo før, jo heller, stiller jeg mer krav til utlendinger som bosetter seg her. Jeg forventer at folk som har bosatt seg her mer eller mindre permanent skal lære seg norsk og det godt nok til å fungere i hverdagen på jobb og ellers. Så jeg venter i det lengste med å hente frem engelsk (eller tysk) for å gi dem sjansen til å snakke norsk. Jeg har stor tålmodighet med både leiting etter ord og underlig frasering, jeg har vært der selv.