Håndhilser ikke på damene...

[Maverick]

I min erfaring er de som er mer usikker på sin egen overbevisning og ikke minst hvor "flinke" de er i sin trosretning de som blir aller mest firkantet og regelryttere. For ikke å snakke om nyfrelste.

[Fruktflua]

Mannen min jobbet også med en mann som ikke håndhilste. Han og de andre kollegaene forstod at det var fordi mannen rett og slett ikke visste bedre, og de fortalte ham om norsk skikk og bruk i all vennlighet. Nå håndhilser mannen, ja, han overdriver nesten.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Jøss, er man perfekt integrert hvis man sender unger i bursdager og lar dem synge julesanger? Er det sånn at så lenge man "gir seg" på de tingene som irriterer den vanlige, etniske nordmann, så er det greit?

Irriterer nordmenn? Vel, jeg synes ikke det handler om å gi seg på noe, jeg synes det handler om å la ungene delta - og selv delta i det norske samfunnet - det være seg bursdager, idrett osv. Jeg brakte bare fram disse to eksemplene siden det er noe som har blitt tatt fram her som noe muslimer ofte holder ungene borte fra.

Jeg kunne jo også fortalt at han er klassekontakt, at han flirer godt av halvgrove vitser på kontoret, at han deltar på sosiale samlinger i jobbsammenheng osv.

For meg handler det å være integrert om å ta vare på sin egen kultur, samtidig som man deltar i samfunnslivet i det landet man flytter til.

Jeg irriterer meg ikke over religisøse barn som ikke går i bursdager, men jeg synes synd på ungene som blir holdt utenfor felleskapet. Hadde ei vennninne som var jehovas vitne da jeg var liten, og husker hvor dumt hun syntes det var å ikke få gå, og hvordan hun etter hvert som hun ble eldre snek seg til å gå, med finklær i en pose og gave fra rommet sitt.

[turi]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Hvis det er veldig viktig for en å ikke håndhilse, finnes det mange yrker hvor man kan unngå sånt.

Etter det jeg har lest, så så jeg ikke hvor denne jobben var, og som jeg skrev i mitt første innlegg, så kan det bli vanskeligt for han.

Men jeg ser ikke helt problemet, hadde jeg jobbet med han (i barnehage) så hadde det sikkert blitt nevnt på ett foreldremøte eller lignende for at foreldrene skulle vite det. Barna hadde ikke brydd seg, og så lenge det ikke kommer av ett nedlatende kvinnesyn så hadde jeg ikke brydd meg.

[Maverick]

Nå har ikke jeg noe i mot bursdager, men å trekke det frem som en del av Det Norske Samfunnet (fanfare) er vel litt i overkant. Og så skal jeg være flink pike og ikke uttale meg om hvor forferdelig synd det er på alle små Jehovas Vitner som ikke får gå i bursda'. Ikke skal jeg si noe om de voksne som "synes veldig synd på de" heller, og slett ingenting om hvem som kanskje gjør de situasjonene vanskelige for de stakkars, stakkars små.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

I min erfaring er de som er mer usikker på sin egen overbevisning og ikke minst hvor "flinke" de er i sin trosretning de som blir aller mest firkantet og regelryttere. For ikke å snakke om nyfrelste.

Det tror jeg du har rett i.

Så forresten en reportasje fra Pakistan her forleden. Om en manlig transe som var programleder for et talkshow. Som visstnok var et av de mest populære programmene på tv der nede. Han intervjuet kjente personer i drag. Med de mest homofile faktene som tenkes kan.

Det er liksom ikke sånn man tror kan være tilfelle, når man leser i norske aviser om dødsstraffer mot homofile, menn som ikke vil håndhilse på damer osv.

Det er ikke alltid det bildet mediene gir oss er det eneste rette.

[Svanen]

Opprinnelig lagt inn av Nabbe, her.

Jeg har aldri opplevd fra menn at de presser enda en gang og enda en gang på å skulle håndhilse, men mannen min opplever det ofte fra kvinner, selv når han tar hånda til brystet og bukker litt lett.

Nå er jeg da bare fryktelig nysgjerrig, er det bare damer han ikke håndhilser på, eller ingen i det hele tatt? Greit på en måte synes jeg om man ikke håndhilser på noen, men denne studenten hilste på sjefen min og den andre mannen på jobb. Det er det jeg reagerer på.
Kan ikke si de "presset" for å håndhilse, men for oss er det kanskje mer et tegn på at noen er sjenerte, derfor de prøvde en gang til. Mulig vi som ikke bor i Oslo er litt trege...
Men synes det gir et dårlig førsteinntrykk å rygge unna, ikke presentere seg og ikke antydning til smil... Får litt slik "unnskyld-at-jeg-er-til" følelse.
Og som jeg nevnte vi hadde en student fra samme landet før jul som IKKE var slik, så jeg skjønner at ikke alle er slik.

[Nenne]

Jeg er helt enig med esme m.fl. i at man kan forvente at folk hilser skikkelig i den type yrke. Rett og slett.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

Det er ikke alltid det bildet mediene gir oss er det eneste rette.

Går an å bruke andre kilder enn "medier" her i verden også da.

[Harriet Vane]

Jeg tror kanskje ikke at de flinke nyfrelste eller de usikre "er jeg troende nok"-folka er klar over hvor utrolig støtende det er å ikke bli hilst på.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes det er ganske stor forskjell på å ikke ville håndhilse på kvinner og det å ikke sende barn i bursdager og å la dem synge julesanger.

Hadde jeg møtt en barnehageansatt som ikke ville hilse på meg hadde jeg forventet en ganske lang og god forklaring på hvorfor. Jeg ville vært svært nysgjerrig på begrunnelsen.

Det er forskjell på høflighetskoder fra kultur til kultur. I mange tilfeller mener jeg at det er greit å ha et romslig syn på forskjeller, men det er visse grenser. Jeg ville dersom jeg ikke hadde fått en god forklaring følt meg ganske krenket dersom en kollega ikke ville hilse på meg. Hadde en lege som skulle undersøkt meg nektet å håndhilse på meg hadde jeg sannsynligvis bedt om en grunn og deretter evt. tatt det opp med sykehuset.

Man kan forvente helt andre ting av mennesker i en jobb enn av privatpersoner. En homofob kan nekte å håndhilse på en homofil på privaten, men er den homofobe lege passer det seg ikke. En antisemitt kan nekte på privaten å hilse på en jøde, men en lærer eller lege kan ikke det.

Kan ikke si det bedre.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av alfaCharlie, her.

Nå har ikke jeg noe i mot bursdager, men å trekke det frem som en del av Det Norske Samfunnet (fanfare) er vel litt i overkant. Og så skal jeg være flink pike og ikke uttale meg om hvor forferdelig synd det er på alle små Jehovas Vitner som ikke får gå i bursda'. Ikke skal jeg si noe om de voksne som "synes veldig synd på de" heller, og slett ingenting om hvem som kanskje gjør de situasjonene vanskelige for de stakkars, stakkars små.

Det var da voldsomt så uenige vi var i dag da . Dette handler ikke om "bursdager", det handler om å være den eneste som ikke får delta på noe, og som dermed ramler ut av et felleskap de gjerne vil være med i. Enten det er bursdager, håndball, dra hjem til andre på besøk osv, osv.

Og det er ikke noe voksne som synes veldig synd på unger som ikke får delta påfører disse ungene, hva nå enn de ikke får være med på, det handler om ungenes egen opplevelse av å ikke få delta. I alle fall var det det jeg snakket om når jeg dro fram venninnen min. Det er ikke minner jeg har som voksen, men minner fra da jeg var 10 år. Unger er helt i stand til å føle seg utenfor uten at det er voksne som er innblandet. Det erfarer jeg selv de gangene det av en eller annen grunn ikke passer at datteren min går i bursdag.

Men for alt i verden, jeg mener heller ikke at bursdager representerer det norske samfunnet.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Går an å bruke andre kilder enn "medier" her i verden også da.

Jepp, men det er nok en del som baserer fordommene sine på det "medier" forteller dem Selv er jeg så heldig at jeg har en kilde til kunnskap på nabokontoret.

[Svanen]

Opprinnelig lagt inn av turi, her.

Etter det jeg har lest, så så jeg ikke hvor denne jobben var, og som jeg skrev i mitt første innlegg, så kan det bli vanskeligt for han.

Men jeg ser ikke helt problemet, hadde jeg jobbet med han (i barnehage) så hadde det sikkert blitt nevnt på ett foreldremøte eller lignende for at foreldrene skulle vite det. Barna hadde ikke brydd seg, og så lenge det ikke kommer av ett nedlatende kvinnesyn så hadde jeg ikke brydd meg.

Dette er på blodbank han var. Nå er dette 2 uker praksis, og bioingeniøryrket innebærer mye mer enn blodbank, så han har mulighet til å jobbe et sted han ikke "trenger" å håndhilse. En blodgiver skal føle seg velkommen. Jeg håndhilser ikke alle blodgivere (bare dersom de tar hånda frem), men særlig de som kommer første gangen er ivrig på å hilse "skikkelig". Han forklarte ingenting, var medstudenten som på en måte unnskyldte han ovenfor denne damen. Nå gikk de mest sammen med sjefen og den mannlige kollegaen min. Jeg har fri i dag, men er litt spent om sjefen har fått noe mer forklaring i dag.
Så jeg er i grunnen nysgjerrig på om dette bare gjelder hilsing, eller flere ting...
Blir litt tungvindt hvis alle blodgivere må "informeres", skjønner at f.eks i barnehagen er det enkelt å informere på møte.

[Maverick]

Det er litt morsomt at Fnatten og jeg er så prinsipielt enige selv om vi er så religiøst uenige.

[Harriet Vane]

Jeg er blodgiver og setter stor pris på å bli hilst på skikelig når jeg kommer for å gi av meg selv.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Hattifnatten, her.

Jeg synes det er ganske stor forskjell på å ikke ville håndhilse på kvinner og det å ikke sende barn i bursdager og å la dem synge julesanger.

Man kan forvente helt andre ting av mennesker i en jobb enn av privatpersoner. En homofob kan nekte å håndhilse på en homofil på privaten, men er den homofobe lege passer det seg ikke å nekte på jobb. En antisemitt kan nekte på privaten å hilse på en jøde, men en lærer eller lege kan ikke det.

Jeg synes også det er veldig stor forskjell på de to tingene, men begge deler handler for meg om å ikke være integrert (selv om noen her tar min litt tabloide framstilling av å være integrert litt for bokstavlig..), mens det å håndhilse på kvinner i tillegg handler om respekt. Jeg hadde blitt ganske fornærma om noen nektet å håndhilse på meg, men jeg blir ikke fornærmet av at noen ikke vil sende ungene i bursdager. Og jeg bryr meg katta om de synger julesanger

Det med privat vs arbeiddsliv er jeg også enig i, selv om jeg faktisk hadde blitt like fornærma på privaten av de nevnte tingene. Eneste forskjell er at jeg mener at arbeidsgiver bør kunne kreve det av en ansatt, mens ingen kan kreev at en oppfører seg privat.

[Svanen]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg er blodgiver og setter stor pris på å bli hilst på skikelig når jeg kommer for å gi av meg selv.

er nettopp det som var så feil i går. Dette var noen som skulle melde seg som blodgiver eller gi for aller første gang (jeg husker ikke, for jeg hadde ikke henne).

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg tror kanskje ikke at de flinke nyfrelste eller de usikre "er jeg troende nok"-folka er klar over hvor utrolig støtende det er å ikke bli hilst på.

Hvordan kan de ikke vite det? Jeg vet da godt hvor frekt det er å ikke hilse pent på folk, hadde jo ikke sluttet å vite det som jeg ble nyfrelst til en eller annen religion.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Hvordan kan de ikke vite det? Jeg vet da godt hvor frekt det er å ikke hilse pent på folk, hadde jo ikke sluttet å vite det som jeg ble nyfrelst til en eller annen religion.

Jo det vet det vel, på et vis, men kanskje de tar mer hensyn til religionen sin og på en måte "fader" ut de sosiale implikasjonene.