Dagens besteforeldre - egotrippere?

[Pøblis]

Vi leser jo alle ut fra hvor vi står selv. Jeg har brukt tre uker av ferien min til service på høyt nivå for alle bonusbarn barnebarn og svigerbarn og egne barn og barnebarn. Jeg ville blitt både lei meg og sur hvis våre barn hadde klaget slik som det gjøres i kronikken. Utfra det servicenivået vi tilbyr, selvsagt. For det mener jeg er langt over hva noen kan KREVE, vi gjør det for å være greie og avlaste i tillegg til hovedhensikten, som er å ha gode relasjoner til de neste generasjonene.

[Floksa]

Vi har besteforeldre som er en enorm ressurs for oss og barnebarna.
De drar på turer, passer dem i ferier. Farmor er hverageshelten i nabohuset med leksehjelp og middag, mens mormor har den i uker i strekk. Vi er enormt heldige, men det er jo også bestemødrene som får et helt unikt forhold til barnebarna.

[Tjorven]

Faren min har hus på Kreta som vi får låne annenhver sommer. De siste årene har vi sendt ned ungene en uke i forveien. Dette på forespørsel fra min far.

Når jeg og mannen kommer ned, så har jeg alltid innleggene til Pøblis i mente. Så vi handler mat, vasker opp og bidrar. Dette ville jeg gjort uansett, men jeg vil ikke bli som en tenåring bare fordi jeg er hos pappa. (Tenåringen min klarer helt fint å være tenåring nok for oss alle, og både hun og bestefar synes det er litt strevsomt.)

[Pøblis]

Opprinnelig lagt inn av Tjorven, her.

Faren min har hus på Kreta som vi får låne annenhver sommer. De siste årene har vi sendt ned ungene en uke i forveien. Dette på forespørsel fra min far.

Når jeg og mannen kommer ned, så har jeg alltid innleggene til Pøblis i mente. Så vi handler mat, vasker opp og bidrar. Dette ville jeg gjort uansett, men jeg vil ikke bli som en tenåring bare fordi jeg er hos pappa. (Tenåringen min klarer helt fint å være tenåring nok for oss alle, og både hun og bestefar synes det er litt strevsomt.)

Så fint! Jeg kan jo melde om at oppvaskfrekvensen har gått opp med ca 100% fra tidligere år - det er utrolig deilig. Og jeg kan melde om at en svigersønn gjør opp for seg med både plenklipp og annet hagearbeid -og en svigerdatter lager mat - i tillegg til at altså alle vasker opp - og det setter vi veldig stor pris på.

Men jeg synes det er rart når en voksen med flere egne barn, kjøper inn melk som vedkommende setter i kjøleskap i gjestehuset vedkommende bor i, for så å sende barna ned for å forsyne seg fra felleskjøleskapet når de vil ha melk. Menmen.

[Nenne]

Mine foreldre hadde min mormor som ulønnet dagmamma annenhver uke i 15 år minst og farmor i nabohuset som alltid stilte som barnevakt. De behøvde aldri, virkelig aldri, gå en dag iten avlastning. De har som besteforeldre selv vært utrolig kjipe med å stille opp. Det var visst noe helt annet må vite. For å si det sånn, fødselen med nummer tre tok for lang tid, og jeg måtte stå på føden og ringe venninner mellom riene for å finne ut hvor faren min kunne levere de to eldste, for han hadde ikke tid til å være lengre. Så selvsentrerte besteforeldre kjenner jeg til. MEN jeg tror mine foreldre er særingene, ikke representative for sin generasjon i det hele tatt.

Vi har ikke hatt avlastning, men nettverk har jeg. Skjer det noe dropper begge brødrene mine alt i hendene og stiller opp, sog det er fint å ha, men avladtning har vi ikke hatt og det har vi innstilt oss på.

Jeg tror heller at unge foreldre har for høye forventninger til service-nivået og hva de selv skal få ut av dagene og oppleve i småbarnstida. Jeg droppa alt av hobbier da ungene var små. Ikke martyr-ish jeg har ofret alt-dropping, jeg bare innså at det ikke var tid og rom for mye mer enn jobb, hus og hjem og familie innenfor 24 timer og det var greit. Jeg hadde ingen ekstremsport som hobby og alt kunne/kan tas frem igjen når jeg har tid og lyst. Jeg tror det er en del som strever med å ta inn over seg at små barn tar veldig, veldig mye mer tid enn man greier å forestille seg før de kommer.

Jeg kjenner også på den sårheten som flere beskriver. Jeg hadde et fantastisk forhold til mine besteforeldre og hadde unt ungene det samme, men som mannen min sier så har jo ikke ungene det samme behovet som jeg hadde for gode voksne rollemodeller, våre unger har foreldre som virker.

[Blånn]

Vi har aldri kunnet lene oss på besteforeldre for å få avlastning i hverdagen. Svigers bor på andre siden av landet og foreldrene mine ha bodd i utlandet store deler av barnas oppvekst. Alle jobbet fram til for 3 år siden. Men foreldrene mine har allikevel investert tid i barnebarna når de har vært hjemme på ferie og guttene har et nært forhold til dem. Svigers er ikke like nære.

[Pøblis]

Jeg anbefaler forøvrig alle å lese artikkelen - fordi det er den jeg reagerer på.

Jeg synes det er naturlig og hyggelig og en fin til for både store og små og gamle og unge at man hjelper hverandre på tvers - jeg reagerte på tonen og kravmentaliteten. I tillegg til generaliseringen, da.

[Nenne]

Jeg har lest og jeg skjønner hva du mener med generalisering, men jeg leser mye av den sårheten også som mange her har nevnt. Det handler ikke bare om å være sliten og ønske avlastning, det handler også om å bli mindre sårbar fordi barnet vil ha flere voksne å gå til om det er noe. Og ønsket om at barna skal ha egne minner om besteforeldrene.

Jeg har aldri opplevd at mine unger er kommet ramlende inn døra, snakkende på både inn- og utpust om ett eller annet de har opplevd uten oss foreldre.

[Maverick]

Jeg har (nå) lest kronikken og mener den fremstår et snev umoden, men jeg har full forståelse for at man synes det er leit at ens foreldre ikke ser barnebarna tre sommerferier på rappen. Og så kunne man kanskje latt være å få det til å høres ut som at det bør være obligatorisk for besteforeldre å være barnehagealternativ i juli, og etter de første to somrene kan det hende man burde skjønt tegninga og ikke forventet så mye mer.

At det er generaliserende og svart/hvitt er vel et krav for å bli publisert som kronikk.

[Pelle]

Helt ok å bli lei deg over at besteforeldre ikke har satt en EN dag på tre år til barnebarn i sommerferien.

Men jeg tror det er personavhengig. Mine foreldre gjør masse for oss, fordi de selv savnet hjelp på 80-tallet da vi bodde i samme nabolag som to sett besteforeldre.

Jeg kjenner gikk som er misunnelige på mine barns forhold til besteforeldre, fordi de ikke har det slik. Ikke en gang en kveld barnevakt da de låne ut kjellerhybel til besteforeldre i tre uker mens besteforeldre pusset opp badet sitt. Klart slikt er sårt. Men samfunnsproblem tror jeg ikke det er.

Før var folk yngre når de ble besteforeldre, men deg gjorde jo at de var i full jobb. Samtidig er jeg overrasket over kolleger som jevnlig avspaserer pga syke barnebarn, slitne etter ørten helger med barnevakt på toåringer som ikke sover og felles ferier som de spanderer. Jeg minner dem om at det er lov å si nei.

[Gaia]

Jeg har full forståelse for sårheten til kronikkforfatter, fordi det komiske bare handler om besteforeldre som ikke ønsker å bruke ferietid på barnebarna, men på foreldre som synes å være «ferdige» med å være foreldre - de har sine egne ting å bruke tid på, barna er ikke lenger så viktig, selv ikke når de får egne barn. Og så kan man jo spørre hvorfor det er blitt slik.

Jeg har foreldre som mer enn gjerne ønsker å bruke tid med barn og barnebarn. Og vi har fått mye barnevakt opp gjennom (men ikke så mye annen hjelp, siden foreldrene mine ikke er typen). Og de har gode relasjoner til barna helt uavhengig av meg. Men jeg hører nok historier om besteforeldre som rett og slett ikke er så interessert i verken barn eller barnebarn. Og det er klart at det er vondt.

Mannens familie er en veldig sammenvevd gjeng, så de bruker vi mye tid med, i alle former. Men det er ikke nødvendigvis på barnas premisser alltid. De har likevel selvstendige relasjoner til alle familiemedlemmene på den siden.

[Snippa]

Kronikken var sutrete, fordi den blander sammen så mye i en røre.
Jeg forventer ikke at noen server mine 5 barn i feriene, og har stort sett alltid syntes at ferie er fint. Men samtidig synes jeg det er leit og provoserende at ingen av mannens foreldre (mor med mann og far med kone) løfter en finger for å treffe barnebarna. Ikke for å avlaste meg, men for å vise ungene at de er glade i dem og gi både dem og seg selv muligheten til å få et forhold til hverandre.
Heldigvis er mine foreldre helt supre, og veldig til stede i livet til ungene.

[Appelsin]

Jeg hadde en besteforelder i live som barn, og hun bodde i Nordland - jeg bodde i Sunnfjord. Selv om kontakten var sparsom er det verdifulle minner. Så jeg har vært takknemlig over at barna mine siden 2004 har hatt hele fire besteforeldre. De bor et stykke unna, begge parene, og jeg er igrunn glad for alt som barna får oppleve sammen med dem.

Så må jeg vel likevel innrømme at jeg i mange år syntes det var leit at svigerforeldrene mine ikke lot til å bry seg så veldig om barne våre - som er de eneste barnebarna de har. Jeg har ikke forventet hjelp, og jeg unner dem alle de andre tingene de finner på og bruker tiden sin til. Men synes det er trist at de synes tre dager sammen på et år er nok. Og har tenkt at det er egoistisk av dem å ikke kunne se forbi sine behov. Eller se verdien av å bli bedre kjent med så fine barn. Håpet det skulle ta seg opp når de ble kvitt meg , og de har kjøpt sommerhus sammen med eksmannen min. Men virker som de legger opp til å være der hver for seg.

Mine egne foreldre er veldig flotte. Noen ganger litt for klaustrofobiske etter min smak, heh, men der må jeg nok bare skylde på at det er jeg som er rar. De kjenner barna godt og prøver å møte oss så ofte de kan, selv om de (i motsetnibg til de andre) er i jobb fremdeles, og bor tre timersbiltur unna.

[Storm]

Min Mormor sitter i en omsorgsbolig 15 min kjøretur fra meg, og får lite besøk av barnebarna (totalt 7, ingen har lenger enn en drøy time å kjøre til henne). Som Blondie skriver, hun er ikke en så viktig person i livene våre, fordi hun aldri interesserte seg for oss. Hun kjenner ingen av oss noe særlig som individer.

Min Farmor derimot, fikk jevnlig besøk av alle barnebarna hele sin levetid. Hadde det vært hun som satt 15 min unna meg, hadde jeg nok vært der ukentlig.

Mine foreldre er fantastiske besteforeldre, og klarer utmerket å balansere å kose seg som pensjonister, mange reiser osv, og å stille opp for barn og barnebarn. Det er en kabal å legge inn alle reisene utenom alles bursdager - som er spredt over hele året, men de får det til hvert år.

Jeg synes det blir feil å generalisere i denne saken, utfra denne tråden og inntrykket mitt ellers, er det ikke noe tydelig trend at tidligere generasjoner besteforeldre stilte SÅ mye mer opp enn de gjør nå.

[Appelsin]

Jeg tenker generelt at man kanskje har lov til å forvente hjelp i nødsituasjoner eller vanskelige tider, men at man kanskje får finne seg i å leve i sitt eget hverdagsliv om man har valgt å få tre barn og ha travel jobb og the works.

Så jeg lever veldig godt med mitt eget og alt det innebærer av travelhet og gleder. Litt mer vanskelig å skjønne det som virker som unngåelsesadferd fra nær familie, som tross alt later som de er besteforeldre på sosiale medier, eller prøver å fortelle meg noe om barna etter å ha tilbrakt tre timer sammen med dem.

[Pebbles]

Det handler vel mer om personlighet enn før og nå. Det var sikkert mange besteforeldre tidligere også som ikke evnet/ønsket å ha et nært forhold til sine barnebarn, samtidig som det at besteforeldregenerasjonen nå er mer bemidlet enn tidligere generasjoner og har mulighet til å reise masse, ikke står i noe motsetningsforhold til å samtidig ha en nær relasjon til barnebarna. Mine svigerforeldre har reist kloden rundt på sine pensjonistdager og har samtidig vært svært tilstedeværende med både praktisk hjelp og barnepass. Mine foreldre er sjelden ute og reiser og de er veldig sentrale i mine barns liv.

Det handler ikke om penger, reiser og ressurser, men mellommenneskelige prioriteringer. Det kan være mange grunner til at besteforeldre ikke klarer å legge til rette for en nær relasjon med barnebarn. For noen er det kanskje selvsentrerthet, for andre kan det dreie seg om vanskeligheter i eget liv som kan tappe energi og overskudd.

Det er ikke alltid en klarer å forstå andres prioriteringer, og akkurat dette med å ikke vise interesse for egne barnebarn virker bare fullstendig uforståelig (selv om jeg med hodet kan kan forstå et det kan være gode grunner til det). Relasjoner til andre mennesker er selve meningen med livet for meg.

[Millen]

Ikke lest hele tråden, men synes kronikk forfatteren er veldig sutrete.

[Filifjonka]

Jeg syns det var sutrete. At det er sånn i hennes familie betyr ikke at «sånn er samfunnet blitt». Jeg jobber i barnehage, og ser mange engasjerte besteforeldre som henter og bringer, og ser ut til å ha et nært forhold til barnebarna.

Og det er da er slett ikke alle besteforeldre som er velstående pensjonister som reiser rundt i verden. Svært mange får barnebarn mens de er i full jobb, meg inkludert.

[Blondie]

Det Maverick beskriver er drømmen, men veldig fjernt fra min virkelighet.

Jeg har ganske stor familie, men kan ikke regne med hjelp fra flokken. Noe pga avstand, noe pga relasjoner som ikke er så nære. Det er trist, men jeg har jo laget min egen familie i form av venner som fungerer på samme måte.

[Pøblis]

Jeg er også medlem i en slik familie som Mave beskriver. Det er fint, men det krever at alle er innstilt på å både gi og ta. jeg synes IKKE man kan sette seg på sin høye hest og furte hvis man ikke får den hjelpen/avlastningen/kontakten man vil ha Og det går jo begge veier - jeg hjelper mer enn gjerne foreldrene mine med hva det måtte være - fordi de alltid har stilt opp for meg og barnebarna på framifrå vis. I sommer arrangerte søs og jeg stor bursdag for pappa som fylle runde år - det var gøy og veldig hyggelig og rørende å se gleden hos både gjester og jubilant over at vi hadde arrangert selskapet. Men det må jo gå begge veier. VI syntes det var hyggelig fordi det ble satt pris på. Hvis utgangspunktet hadde vært et litt surt krav, hadde vi neppe endt opp med det store selskapet som ble avholdt, nei.

Kronikkskribenten skriver lite om hva slags relasjon hun selv har til sin foreldre og hvordan hun selv har lagt til rette for nære relasjoner mellom barna og besteforeldrene. Kanskje ungenes besteforeldre er skikkelige egoister - eller kanskje ikke. Hvis hun er like snurt i virkeligheten som i kronikken - og gir like tydelig uttrykk for at hun mener besteforeldrene gjør en dårlig jobb overfor ungene hennes, kan det jo i seg selv være ganske forsurende for relasjonen.

Jeg biir ganske grinete hvis våre voksne barn krever urimelige ting av oss. De har (og tar) ansvaret for barna sine. Jeg tilbyr kulturopplevelser og andre opplevelser, hyppig samvær, alenetid med meg/oss og inviterer ofte både store og små på middag/vafler/is/hvahardu. I år har vi tilbragt ti feriedager sammen også. De jeg kjenner som er besteforeldre, har mye med barn og barnebarn å gjøre - så bildet som tegnes i kronikken likner ikke på de familierelasjonene jeg kjenner.