85 prosent tar abort ved Downs syndrom

[Heiko]

Jeg har skrevet om det før, men jeg tar det igjen. Vi var midt oppe i denne problematikken da i skulle ha Tilde. Under første ordinære ultralyd fant jordmor ut at lårbenet til fosteret var for kort i forhold til resten av kroppen. Det ble et himla styr. Vi var til flere etterkontroller over en 2 måneders periode hvor alle lemmer ble målt igjen og igjen.

Jeg har i en del år jobbet med utviklingshemmede så jeg viste en del om hvilke utfordringer vi ville få med et barn med downs. Det verste var egentlig at jeg møtte meg selv døra. Jeg hadde alltid sagt at jeg aldri kom til å ta abort om jeg ble gravid med et barn med downs (eller lignende diagnoser), ”at alle barn har livets rett” og at ”et utvelgelses samfunn er noe jeg ikke ville være en del av”.
Så kom kamelen. Plutselig gjaldt det muliges meg på ordentlig. Det var noen tøffe uker, mye gråt, elendighet og krisemaksimering fra min side. Jeg kom underveis frem til at abort ikke var aktuelt, men det var etter mange og tunge runder med meg selv. Jeg ble nærmest lettet for hver dag som gikk og grensen for å få tatt vanlig abort var overskredet og på den måten ble valget tatt for meg.
Tanken på hva et søsken med downs ville gjøre med oppveksten for Hedda var hele veien tilstede og vanskelig å forholde seg til. I tilegg viste jeg jo at statistikken for samlivsbrudd blandt foreldre med kronisk syke barn er, rett og slett sørgelig.
Kjenner jeg blir litt nummen når jeg tenker på dette igjen. Det var en tøff ”nesten-opplevelse” av det verst tenkelige. Allikevel var det aller,aller verste å konfrontere seg selv med tidligere bastante utsagn. Jeg håper og tror jeg kom ut som mer ydmyk etter de ukene der.

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg er en av de som ikke ville tatt abort, men hadde gjerne i det minste sjekket nakkefolden. Bare for å vite. Det er godt å være forberedt også.

Du sier mye lurt du Sitron - jeg bare signerer jeg.

[annemede]

Jeg hadde nok tatt abort om jeg hadde funnet ut at jeg bar på et barn med downs, jeg hadde ikke hatt overskudd til det nå, men nå er det ikke særlig aktuelt å bli gravid igjen i det hele tatt, så jeg slipper forhåpentligvis å måtte ta stilling til den problemstillingen.

[LilleRosin]

Heiko, fikk du fostervannsprøve etter ordinær UL?

Jeg er akkurat for ung til at jeg blir tilbudt fosterdiagnostikk. Jeg hadde takket ja til det, og i utgangspunktet hadde jeg valgt abort. Tror jeg.

Nå tar jeg ikke en slik prøve på eget initiativ, og jeg har ikke sjekket nakkefold eller noe slikt. Det er vel for sent å se noe på UL i uke 19? Jeg må innrømme at tanken om en tidlig UL streifet meg, men så havnet jeg på "det går sikkert bra".

[him]

Signerer Allium, at alle uten unntak tok abort har mest sannsynlig med grunnen til at de tok prøven. Jeg skjønner Sitron sin argumentasjon med at "det er bra å vite", men jeg tror de fleste som tar fosterdiagnostikk gjør det fordi de allerede har bestemt seg.

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Heiko, fikk du fostervannsprøve etter ordinær UL?

Nei, jeg fikk aldri tilbud om det.

[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Lille Ru, her.

Jeg får meg til å undres hvorfor kvinner som er 40 +, uten unntak tar abort ved Downs.

De har kanskje både ett og flere barn fra før og vet hvor krevende selv friske barn kan være og derfor hvor mye det vil gå på bekostning av søsknene å få et barn som krever mye oppfølging. Dessuten så vet de at de vil dø fra Downs-barnet sitt forholdsvis tidlig og overlater derfor et stort ansvar til søsknene til Downs-barnet. Det er i hvert fall tanker jeg ville ha gjort meg etter å ha sett dette på nært hold i familien.

[LilleRosin]

Opprinnelig lagt inn av Heiko, her.

Nei, jeg fikk aldri tilbud om det.

Så du gikk resten av svangerskapet uten å vite om alt var OK? Ingen oppfølging? Det må i tilfelle ha vært forferdelig.

[Jessica]

Jeg er 43 år. Dersom jeg hadde blitt gravid nå og det skulle vise seg at jeg ville få et barn med Downs så ville jeg nok valgt det bort. Jeg er veldig i mot abort, men i min alder og med tre barn fra før så hadde jeg ikke orket tanken på å få et barn som alltid ville vært et menneske som ville kreve av oss. Det er brutalt og jeg kjenner at jeg liker ikke tanken, men hvis jeg skal være realistisk så tror jeg at det hadde blitt så. Dersom jeg hadde vært 23 år så hadde det nok stilt seg annerledes. Da hadde jeg nok fått barnet. Når man blir eldre så har man ikke det overskuddet lenger som man hadde da man var yngre. Et barn fortjener foreldre som har energi og glede over barnet. Heldigvis er ikke dette noe jeg må forholde meg til personlig, men jeg kan tenke meg at alle de som velger abort ikke har det lett.

Jeg vet ikke noe om når i svangerskapet man får vite at barnet har Downs, men dersom det er over 12-13 uker da vet jeg neimen ikke hva jeg ville gjort. Da begynner barnet å bli såpass utviklet...........ikke lett dette....

[Heiko]

Opprinnelig lagt inn av LilleRosin, her.

Så du gikk resten av svangerskapet uten å vite om alt var OK? Ingen oppfølging? Det må i tilfelle ha vært forferdelig.

Vi fikk beskjed etter ultralyd nummer 4 at alt så ok ut og at vekstavviket på lårbenet ikke var så stort som ved de første ultralydene. Nå var lårbenet kort i forhold til hodeomkretsen gjennom hele svangerskapet, og tanken på at fosteret hadde downs slapp meg aldri. Da hun ble hentet ut ved hjelp av keisersnitt var jeg ganske sikker på (og veldig redd for) at hun hadde downs. Tro meg, lykken og lettelsen var stor da jeg fikk se henne og det viste seg at hun ikke hadde noen av de typiske tegnene på kromosomfeil.

For å si det mildt er jeg ikke imponert over Ullevål sykehus...

[emm]

Har jobbet på et avlasterhjem for psykisk utviklingshemmede, også mange med Downs. Jeg vet ikke helt hva jeg selv ville gjort, det er jo så mange grader av dette også. Det finnes de med downs som fungerer veldig godt, og de finnes de som er utagerende og direkte farlige å omgås hvis man ikke vet hvordan man skal takle det. Jeg tror tanken på de barna jeg alt har nå hadde veid tungt i en avgjørelse, men det hadde jo uansett vært barnet mitt så jeg vet sannelig ikke. Et umulig valg helt enkelt, så kanskje like greit å ikke vite.

Tanken på å ha et barn hele livet hadde nk ikke skremt meg, jeg ville vært veldig innstilt på at barnet skulle flytte og få etablert sitt eget liv på sine premisser når det nærmet seg 20 årene. Det er viktig for disse menneskene at foreldrene forbreder dem på at de ikke kan være avhengi av mor og far hele livet. Vi hadde et fryktelig tilfelle der en mann med downs på 50 år for første gang måtte flytte og sove hjemmefra når mamma og pappan hans døde med kort tids mellomrom. Alt hadde vært så mye enklere for han om de hadde latt han få prøve ut sine evner og strekke seg etter et eget liv mens de enda levde.

[~TM~]

Opprinnelig lagt inn av Angelique, her.

... Før vi bestemte oss for å ta prøven ,diskuterte vi hjemme hva gjør vi dersom noe er galt?

...

Med tre barn i huset fra før og min alder i tillegg samt ikke særlig god helse, tror jeg for vårt vedkommende det ville blit svært vanskelig med et barn med en av de tre ovennevnte trisomiene. Det var vår begrunnelse for at forstervannsrøven ble tatt, og hadde det vært noe galt ville jeg valgt abort, selv hvor grusomt det høres ut.

Tross alt, det var endel å ta hensyn til i livet mit fra før.

Jeg tror det er meget viktig å ta den diskusjonen før man tar en fostervannsprøve. Jeg tror også at dette med hensynet til det/de barnet/barna man har fra før er en tungtveiene årsak til at 40 + velger abort ved Downs syndrom.

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

De har kanskje både ett og flere barn fra før og vet hvor krevende selv friske barn kan være og derfor hvor mye det vil gå på bekostning av søsknene å få et barn som krever mye oppfølging. Dessuten så vet de at de vil dø fra Downs-barnet sitt forholdsvis tidlig og overlater derfor et stort ansvar til søsknene til Downs-barnet. Det er i hvert fall tanker jeg ville ha gjort meg etter å ha sett dette på nært hold i familien.

Dersom vi bestemmer oss for å prøve på en til vil jeg i så fall være + - 40 år (er 37 nå) og jeg er usikker på hva vi ev. vil gjøre. Det er et fryktelig vanskelig valg som hver enkelt må finne ut av for seg selv.