Hva menes egentlig med "Brølemamma"?

[Kirsebær]

Flere sier at de er brølemamma, eller at de i gitte situasjoner blir brølemamma.
Noen syns det er helt på sin plass i noen situasjoner, noen syns det er en naturlig spontanreaksjon, men som man angrer for etterpå, mens andre igjen ikke syns noe om det, men blir det likevel.

I hodet mitt har jeg et helt klart bilde av hva en brøleforelder er. Og jeg nekter å tro at det bildet passer til så veldig mange her inne. Det er mest sannsynlig noe galt med bildet mitt.

Men kan dere som sier dere er, eller har vært brøllemamma, fortelle litt om hva som skjer akkkurat der og da? Brøler dere, liksom? Vireklig brøler? Som en løve?

Jeg var heldig med utdeling av barn, og har aldri hatt behov for å brøle til ham. Han gjør innimellom dumme ting, men det gjør vi vel alle. Han responderer bra på vanlig tilsnakk, og noen ganger hender det jeg må "spisse" stemmen litt.
En del ganger har jeg lyst til å rope og kjefte, men i vårt tilfelle ser jeg ikke at det kommer noe som helst godt ut av det, så jeg har til nå behersket meg.

Men jeg har en veldig rolig sønn. Kanskje har det noe med det å gjøre?

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av kirsebær

Jeg var heldig med utdeling av barn ..."

Bare overse tolkingsmulighetene i denne setningen. Det var utrolig klumsete sagt.
Jeg regner med dere skjønner hva jeg mener.

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Men jeg har en veldig rolig sønn. Kanskje har det noe med det å gjøre?

Det har nok mer med mors personlighet, uttrykksmåte, slitenhet og reaksjonsmønster å gjøre, tror jeg. (Og ja, jeg kan brøle - både med og uten ord. )

[Neket]

Når jeg er brølemamma så mener jeg at jeg snakker litt høyere og litt sintere enn jeg burde. Ikke sånn løve-brøling.

Også tenker jeg at brølemamma er litt sånn når jeg tenker etterpå at det kanskje ikke var helt nødvendig med all den kjeftingen. Jeg er mest brølemamma når det er somling på morgenen og jeg er morragretten. Ellers veldig sjeden.

[Che]

Jeg brøler. Ikke som en løve, men jeg snakker definitivt med utestemme. Det som trigger meg er storebrors evinnelige sutrestemme kombinert med dårlig tid/stress. Jeg blir så irritert på han noen ganger at jeg får vondt i hele kroppen. Det skjer ikke kjempeofte, og jeg er heldigvis stort sett svært hyggelig - men joda..jeg brøler.
- og om jeg angrer sier jeg unnskyld. Det skjer sjeldent, heldigvis. Som oftest har jeg sagt ifra til storebror flere ganger på skikkelig vis før jeg blir gaaal...

Om jeg synes det er et sympatisk personlighetstrekk? neh, ikke helt.

[Kirsebær]

3 svar og 3 forskjellige definisjoner. En brøler, en roper og en som bruker sintstemme. Det er ikke rart jeg er forvirret.

[Fløyel]

Jeg er ikke der:

(Kilde: youtube.com)

eller der:

(Kilde: youtube.com)

.. jeg er til tider "brølemamma"... men ikke på den måten som er vist på videoene.
Jeg hever mer stemmen og gir uttrykk for at f.eks. oppførselen er uakseptabel.
Eller når mini kommer hjem med knekte fortenner så faller jeg sammen i gråt og sier oppgitt "HVORFOR???"

[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Neket, her.

Også tenker jeg at brølemamma er litt sånn når jeg tenker etterpå at det kanskje ikke var helt nødvendig med all den kjeftingen. Jeg er mest brølemamma når det er somling på morgenen og jeg er morragretten.

Oh yes.

[Kirsebær]

Elinblu og Bauche sier de kan brøle. Både med og uten ord. Det er på en måte lov å kalle seg brølemamma da (), men om man blir sint og sier i fra om det så er det litt overkill å kalle seg brølemamma, vil jeg påstå?

[Kirsebær]

Og jeg klarer ikke for alt i verden å se for meg verken Bauche eller Bluen rope noe som helst.

[Fløyel]

Opprinnelig lagt inn av Kirsebær, her.

Elinblu og Bauche sier de kan brøle. Både med og uten ord. Det er på en måte lov å kalle seg brølemamma da (), men om man blir sint og sier i fra om det så er det litt overkill å kalle seg brølemamma, vil jeg påstå?

Jeg har dager jeg føler meg som brølemamma, og de dagene er jeg veldig lei meg når jeg legger meg. Men jeg står ikke å hyler hysterisk, banner og sverter til ungene, jeg kan frese og være sinna med munnen lukket, mer fresing gjennom tennene. Men jeg ber de om å koble inn hodet.. Situasjon nr 2 (youtube) der hadde jeg nok tatt ungen under armen og båret vedkommende ut i bilen - bare stille og rolig forklart at dette er ikke akseptabel oppførsel, også hadde jeg gått inn igjen og spist ferdig.

[Snuppa]

Jeg blir brølemamma i stressede situasjoner når ungene ikke gjør som de blir bedt om, krangler eller noe i den duren. Jeg blir brølemamam i den forstand at jeg kan rope til dem. Ikke noe jeg er stolt av, men tålmodighet er ikke alltid min sterkeste side.

[Avatar]

Jeg kan også brøle med og uten ord. Uten ord blir litt sånn: Åååååhhh!!
Når jeh brøler mener jeg selv jeg har god grunn til det.

[Miss Norway]

Brølemamma er en overreaksjon. Å gi beskjed, eller å rope hvis ungen befinner seg langt unna, eller "si ifra" med vanlig stemme er IKKE å være brølemamma.

Min definisjon er at jeg har vært FOR sint, hatt FOR høy stemme og hatt FOR sinna stemme - sett i retrospekt når jeg har roet meg.

Og jeg sier (selvsagt) alltid unnskyld til ungene etterpå. Sånn "jeg må si unnskyld for at jeg ble så veldig sint i sted. Det du/dere gjorde var veldig galt, og dere får ikke lov til det. Jeg blir sint da, og det er lov, men det er ikke fint gjort av meg å være SÅ sint og høy i stemmen." Eller noe sånt. Jeg poengterer at jeg ikke har gjort noe egentlig galt (for jeg synes faktisk det er lov å bli sint), men at det går an å gjøre det på en finere måte. Siden jeg terper på at de skal snakke fint til hverandre.

[Gaia]

Det Missa sa.

[Toffskij]

Teller det å gå i fistel, hoppe opp og ned og sparke hardt i trappestolpen av raseri? Det er definitivt en overreaksjon, ja, men det har skjedd meg.

[Divine]

Jeg kan brøle noen ganger, ja. Som regel ber jeg ikke om unnskyldning heller. For jeg føler at brølingen er fremprovosert. Men det at man brøler, betyr ikke at man har tillatelse til å brøle hva som helst. Jeg har skrekkelige minner fra da eldstemann gikk på skole i England og det var en mor der som brølte konstant, og ordvalget hennes var konsekvent av typen "get in 'ere, you little shit, or I'll smack you". Jeg prøver til det ytterste å være saklig, selv om jeg brøler av og til.

[Skremmern]

Man trodde man var et rolig og velbalansert menneske - helt til man fikk barn.

Jeg vet ikke hva som legges i brølemamma, men at jeg har hevet stemmen, ropt og snakket VELDIG høyt til mine barn? - Oh yes!

[Miss Norway]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

"get in 'ere, you little shit, or I'll smack you".

Så koselig da!

Fikk helt sånn "Supernanny"-følelse av det utsagnet.

[Kirsebær]

Jeg har hørt ett voksent menneske brøle til ungen sin, og der var det litt som Divine sier, det som kom ut var så ille i seg selv at brølingen bare kom bort i ordene, nesten.

Det Toffskji forteller får meg til å tenke på Karl i Mot i Brøstet.


Dere som kan rope/brøle/eksplodere, har dere alltid gjort det? Da dere var yngre selv også? Ovenfor venner som dere kranglet med?
Eller er det bare hjemme ovenfor barna?

Jeg har aldri vært av den eksplosive typen. Jeg tror jeg ÅÅÅÅÅÅH!'et noen ganger mot min mor i tenårene, men utover det har jeg alltid vært veldig rolig og pustende. Og slik er jeg altså nå også.