Barnløses betraktninger rundt det å være foreldre ...

[Heiko]

Jeg vil gjerne signere Tinetoff og Teofelia. Inagh du har absolutt intet å beklage, jeg vil også takke deg for det viktige perspetivet du delte med oss.

[Gaia]

Opprinnelig lagt inn av tink, her.

Som min søster sier: "de som aldri kommer seg ut med barn, var ikke nødvendigvis de letteste å få med seg ut tidligere heller".

Det tror jeg ikke nødvendigvis at stemmer. For å bruke meg som eksempel, før Snupp hadde jeg tusen jern i ilden, et lass med verv, tre forskjellige jobber ved siden av studiene, som jeg har gode karakterer på og ferdigstilte på normal tid, og dessuten uendelig med tid til å pleie omgangskretsen.

Etter at vi fikk Snupp har jeg kuttet ut alt av verv, jeg syns at en 8-16 jobb med litt overtid innimellom er mer enn nok og jeg prioriterer å bruke fritiden på mine nærmeste venner i tillegg til nye bekjentskaper som har barn i passende alder for Snupp.

Jeg ser ikke bort fra at jeg på et senere tidspunkt kommer til å engasjere meg i frivillige organisasjoner igjen, da jeg er typen som ender som medlem av FAU og oppmann på diverse lag. Men akkurat nå så har jeg mer enn nok med å ha overskudd i denne hverdagen, og jeg prioriterer å bruke mye tid på Snupp og på å være kjæresten til mannen, slik at Snupp er sikret å ha en god, kjærlig og trygg ramme rundt seg.

Jeg hadde virkelig aldri i min villeste fantasi forestilt meg at jeg, som alltid var ute hver eneste kveld, skulle trives med denne familiefokusen. Men det gjør meg. Og det hjelper nok godt på at det er veldig mange av mine nærmeste som er i samme situasjon, eller som tilpasser seg at vi er blitt så mange småbarnsforeldre i omgangskretsen og derfor heller liker litt roligere sammenkomster hvor barn er velkomne, fremfor de store festene.

[Noba]

Jeg har ikke deltatt i debatten, men vil bare si til deg Inagh at du skal ikke beklage for å være sår - det er heller vi som skal takke deg for at du tør å vise sårheten din. Det er "lærerikt" og det gjør meg ydmyk. Og ikke minst får jeg kjenne på hvor takknemlig og hvor heldig jeg er som har friske barn.

[Mikkeline]

Inagh - du skal absolutt ikke beklage! Vi andre er så heldige som har deg her, som deler så åpent med oss alle sider av det å være mamma til et barn som trenger mammen sin litt ekstra.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Det tror jeg ikke nødvendigvis at stemmer. For å bruke meg som eksempel, før Snupp hadde jeg tusen jern i ilden, et lass med verv, tre forskjellige jobber ved siden av studiene, som jeg har gode karakterer på og ferdigstilte på normal tid, og dessuten uendelig med tid til å pleie omgangskretsen.

Det med å komme seg ut var egentlig ment som det å bli med på en kopp kaffe eller en kinotur på kort varsel. Jeg har også redusert den "utegående" aktiviteten min kraftig, det kom helt naturlig ei stund etter at T ble født. Som du er inne på så har omgivelsene også i stor grad endret livsstil - så de spontane invitasjonene har skrenket seg betraktelig inn, det er vel noe med alderen.

Egentlig tror jeg vi er ganske enige.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Adrienne, her.

Jeg blir forresten litt oppgitt over den ovenfra og ned-holdningen enkelte har til dem som ikke har barn, men som håper på å få det. "Bare vent du, lille venn, så skal du få se hva jeg snakker om, og oppdage at jeg nok vet mye mer enn deg." Klart at man ikke vet alt om det å ha barn om man ikke har barn, men du verden hvor lite enkelte som faktisk har barn, kan om det å ha barn.

Kan der ikke være begge veier? Jeg merker i alle fall at når jeg først tyr til arroganse i slike saker, så er det når jeg opplever at mine prinsipper eller verdier blir kritisert. At det blir en type forsvar.

[Kråka]

Opprinnelig lagt inn av Teofelia, her.

Jeg synes det er helt uproblematisk at folk som ikke en gang har kommet til gravidstadiet i en barnelagingsprosess ikke ser eller vil innrømme at barnet kommer til å kreve mye av dem tidsmessig og følelsesmessig. Mange føler det slik i forkant, og langt de fleste endrer oppfatning underveis – vanligvis så umerkelig at de etter en stund vil blånekte på å noen gang ha tenkt eller sagt noe så vilt i utgangspunktet.
Vissvass!


Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor én families problemer i forhold til sin sterkt utviklingshemmede sønn har relevans for denne diskusjonen overhodet.

Ehh, vissvass? Ungene trenger oss hele livet. Vi trenger foreldrene våre hele livet. Jeg kan løpe hjem til mamma enda, og jeg blir 30 år. Min søster på 33 kan også løpe hjem til mamma. Hvorfor? Jo, fordi vi trenger henne. Hun er klippen vår.

[Teofelia]

Opprinnelig lagt inn av macy, her.

Ehh, vissvass? Ungene trenger oss hele livet. Vi trenger foreldrene våre hele livet. Jeg kan løpe hjem til mamma enda, og jeg blir 30 år. Min søster på 33 kan også løpe hjem til mamma. Hvorfor? Jo, fordi vi trenger henne. Hun er klippen vår.

Du skrev:

Sitat:

Et barn krever foreldre hundre prosent i minst 18 år.

Og det er vås. Ungene våre løsriver seg gradvis år for år, og før eller siden står de på egne ben og klarer seg aldeles utmerket selv. At mange fortsatt oppsøker mamma og pappa og søker trøst og hygge hjemme i tiden etter at man har blitt voksen, er noe man som foreldre kan glede seg over og være takknemlig for, men før eller siden (gjerne før) slutter man å være uunnværlig for ungene sine, og den som ikke klarer å innse det i tide, vil trolig få et problem – enten med seg selv eller i forhold til barnet.

Og ingen friske barn "krever foreldrene 100 %", selv ikke fra de er veldig små. Et spebarn er kanskje veldig nær, men selv spebarn overlever om foreldrene reserverer en ørliten prosent for seg selv. Og allerede som tre-fire-femåring har normale barn begynt løsrivelsesprosessen og trenger ikke foreldrene i absolutt alle henseender. Jeg er temmelig sikker på at en tiåring ikke er mer enn 70 %avhengig av sine foreldre. En sekstenåring kanskje så lite som 20 %. Og den 18-åringen som krever foreldrene mer enn 10 eller 20 %, bør snarest flytte på hybel for å lære seg å stå på egne ben fort som fy.

Foreldre trenger ungene sine hele livet, men jeg tror man tar alvorlig feil hvis man tror at ungene trenger foreldrene like mye. At man har sterke bånd. Ja. At man søker trøst og støtte. Ja. At man liker og omgås. Ja. At man er avhengig av dem. Nei.

[Kråka]

Joda enig der. Siterte bare litt det mine foreldre kan si til oss. De mener de er unnværlige for oss, fordi vi er så ofte hjemme og omvendt. Jeg ønsker jo å være unnværlig for mine to.