"Den mentale belastningen" - gjelder dette i Norge?

[Tjorven]

Mannen min gjør en større del av det praktiske husarbeidet enn meg. Men jeg har oversikt og kontroll på en helt annen måte enn ham.

Han gjør det han blir bedt om, men han ser ikke hva som trengs å gjøres. Altså - jeg trenger jo ikke si hver dag at han har ansvar for å lage matpakker. Han vet at det er hans oppgave hver dag.

[Appelsin]

Det er akkurat sånn her. Selv da jeg var temmelig syk ble det ingen særlig endring.
Det er litt deprimerende at noen kan lage en så gjenkjennelig strek, for det kan virke som den eneste løsningen for min del er å bo alene med barna, uten forventninger, mer behagelig bare av den grunn, resten av livet.

[Appelsin]

Ingen som ville si noe etter meg nei?

Jeg kan jo supplere med at jeg føler jeg er kommet til bunnen av verktøyskrinet.
Det har ikke hjulpet å snakke, tilsynelatende konstruktivt, det har ikke hjulpet å bli rimelig invalidisert først av hyperemesis, siden av alvorlig depresjon. Det har heller ikke hjulpet at han hadde stadig større fødselspermisjon, siste gang også med to måneder ulønnet permisjon. Det virker fullstendig innebygd å ta minst mulig ansvar på hjemmefronten. Selv når det har vært rimelig fritt fram,
i tilfelle jeg nå var kontrollerende og hersesyk.

[Vianne Rocher]

Appelsin:

Jeg er som sagt den ansvarlige for «alt» i vårt hus, og hovedgrunnen er jo jobben mannen min har. Den er altoppslukende og spiser av fritid og hverdag på en helt annen måte enn min. Jeg har for lenge siden gått med på at han skal få velge den jobben og ha en slik karriere, selv om det er klart at belastningen som den er i dag hadde jeg vel ikke forutsett, men det er sånn det må være for oss.

[Fintdethei!]

Det hadde verken blitt ferier, jul, bursdag, konfirmasjon eller noe om ikke jeg hadde planlagt. Det er jeg veldig, veldig sikker på...

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Vianne Rocher, her.

Appelsin:

Jeg er som sagt den ansvarlige for «alt» i vårt hus, og hovedgrunnen er jo jobben mannen min har. Den er altoppslukende og spiser av fritid og hverdag på en helt annen måte enn min. Jeg har for lenge siden gått med på at han skal få velge den jobben og ha en slik karriere, selv om det er klart at belastningen som den er i dag hadde jeg vel ikke forutsett, men det er sånn det må være for oss.

Jojo men jeg har jo samme jobb som mannen din og jeg gjør jo nesten halvparten hjemme, og for ofte så gjør jeg halvparten.

Jeg sier jo til mannen min at jeg strever fordi mine mannlige kolleger har jo svært ofte koner som godtar at de «bare må slippe». Det er pinadø alltid kvinnene det går ut over, uansett om man er den med heftig jobb eller den som ikke har det.

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Ingen som ville si noe etter meg nei?

Jeg kan jo supplere med at jeg føler jeg er kommet til bunnen av verktøyskrinet.
Det har ikke hjulpet å snakke, tilsynelatende konstruktivt, det har ikke hjulpet å bli rimelig invalidisert først av hyperemesis, siden av alvorlig depresjon. Det har heller ikke hjulpet at han hadde stadig større fødselspermisjon, siste gang også med to måneder ulønnet permisjon. Det virker fullstendig innebygd å ta minst mulig ansvar på hjemmefronten. Selv når det har vært rimelig fritt fram,
i tilfelle jeg nå var kontrollerende og hersesyk.

Han har vel alltid vært sånn? For dere er vel kanskje en løsning å få inn tiltak som sparer deg, som vaskehjelp etc?

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Esme, her.

Han har vel alltid vært sånn? For dere er vel kanskje en løsning å få inn tiltak som sparer deg, som vaskehjelp etc?

Vi har hatt vaskehjelp lenge. Kunne tilføyd flere ting fra verktøykassen også. Jeg er som sagt ferdig med å være kreativ (ikke at hyperemesis og depresjon var bevisst kreativitet), så alternativene er å godta det, eller å slutte med "å dele".

[Polyanna]

Vanskelig å akspetere at "sånn er ham bare", skjønner jeg godt. Han er jo en voksen mann som jeg antar fungerer i jobb og klarer å ta ansvar når han vil, så det er umulig å ikke tenke at det er viljen det står på, og at å ikke respektere deg er et valg han tar.

[Nessie]

Opprinnelig lagt inn av Fintdethei!, her.

Det hadde verken blitt ferier, jul, bursdag, konfirmasjon eller noe om ikke jeg hadde planlagt. Det er jeg veldig, veldig sikker på...

Mulig det er sånn. Men som Tussa sier, noen ganger tvinger det seg frem. Jeg hadde full kontroll i vår familie med ex. Da jeg flytta var jeg skeptisk om han ville klare få med seg alt, ha kontroll, kjøpe bursdagsgaver, kjøpe det som trengs av klær etc. Men det har gått helt strålende. Hjemmet er dog kanskje ikke like ryddig som da jeg bodde der, men det var min «standard».

[Tussa]

Opprinnelig lagt inn av Fintdethei!, her.

Det hadde verken blitt ferier, jul, bursdag, konfirmasjon eller noe om ikke jeg hadde planlagt. Det er jeg veldig, veldig sikker på...

Trur du oppriktig talt at mannen din hadde satt seg i en situasjon at klokka 16:50 på julaften spurte han ungane om dei skulle varme en grandis?

[Pebbles]

Vi eier den praktiske hverdagen i like stor grad og har heldigvis aldri blitt spurt om jeg «trenger hjelp» med hus og barn. Vi kan begge reise bort noen dager uten at den som reiser bort kjenner behov for å tilrettelegge noe på hjemmebane før avreise. At mange har det slik som tegneserien viser, er virkelig noe å belyse. Det er veldig slitsomt å ha ansvar for et så stort og omfattende område alene.

[Pebbles]

Jeg har forøvrig også en mann med en jobb dom er, eller kan være, altoppslukende. Han føler naturlig ansvar for hus hjem likevel. Det betyr bare at stadig vekk blir ikke alt praktisk gjort akkurat når det ideelt sett burde bli gjort. Men vi kjenner begge like stor bevissthet rundt å planlegge om/når det da bør gjøres og å finne løsninger.

[Fintdethei!]

Opprinnelig lagt inn av Tussa, her.

Trur du oppriktig talt at mannen din hadde satt seg i en situasjon at klokka 16:50 på julaften spurte han ungane om dei skulle varme en grandis?

Om jeg hadde vært hjemme, så ikke helt utenkelig, nei. Om jeg ikke hadde vært hjemme, da tenkes det kanskje litt mer. Jeg skrev ut fra at jeg er hjemme, og det går visst automatikk i at jeg har full kontroll på alle praktikaliteter.

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Input, her.

Er det nødvendigvis slik at man må bli sykemeldt hvis man har høyere mental belastning enn partner?

Ikke nødvendigvis, men altfor ofte.

[Niobe]

Jeg tror vi deler den mentale belastningen for Familien AS ganske likt. Ingen av oss er uunværlige, ingenting står og faller med en av oss. Men vi har hver våre områder vi tar oss av, og det at vi utfyller hverandre, både praktisk og mentalt, er vår store styrke. Det har hvert fall blitt det, forskjellene mellom oss opplevdes mer frustrerende i starten.

[Anne C]

Jeg synes vi deler ganske likt, men vi gjør helt ulike ting. Han lager alt av mat, jeg rydder og ordner. Jeg har vel kanskje det siste overblikket over ting som skal skje, men det er fordi jeg skriver det opp i planneren min. Vi er like sløve og like med begge to. Den eneste gangen jeg har følt på at jeg syntes han gjorde lite var når han gikk arbeidsledig. Han stod opp sammen med oss og lagde matpakker og sendte unger på skolen. Men etter det gjorde han ikke så mye som jeg så liksom, men jeg har ikke vært arbeidsledig og kan ikke helt sette meg inn i det. Han hadde det skikkelig dritt, så jeg har aldri sagt noe om det. Jeg hadde det forøvrig dritt da jeg og, men det syntes heller ikke at jeg kunne si noe om.

Det kan godt hende han tenkte det samme om meg når jeg gikk hjemme med unger, at jeg burde ha gjort mer hjemme, men han sa aldri noe om det.

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Ikke nødvendigvis, men altfor ofte.

Det kommer vel også litt an på sykepengerettighetene man har i det aktuelle landet?

[rine]

Opprinnelig lagt inn av Appelsin, her.

Det kommer vel også litt an på sykepengerettighetene man har i det aktuelle landet?

Selvsagt. I land med gode sykepengerettigheter har man mulighet til å kjenne mer på den mentale belastningen og melde seg syk når man føler at den blir for stor.

[Input]

Opprinnelig lagt inn av rine, her.

Selvsagt. I land med gode sykepengerettigheter har man mulighet til å kjenne mer på den mentale belastningen og melde seg syk når man føler at den blir for stor.

Men betyr det at den ikke finnes i land med dårligere sykepengerettigheter? Eller mener du at den ikke finnes i det hele tatt?