Kvinner er et underskuddsforetagende

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg synes godt man kan betale folk godt nok til at de orker/gidder å jobbe i barnehager og i pleie- og omsorg.

Hvorfor tror du ikke du vil orke å jobbe fullt når du skal tilbake etter perm,. Meissa? har du tenkt å jobbe redusert en periode?

Jeg skal i utgangspunktet arbeide fullt, men er usikker på om det går. I fjor slet vi med underbemanning hele året og jeg var helt utslitt allerede i januar. Jeg vil gjern ha bittelitt overskudd til å ta vare på mine egne barn også når jeg kommer hjem om ettermiddagen. Jeg skulle ha taklet et høyt press på jobb om jeg følte at jeg fikk utrettet noe, men når man konstant går underbemannet og med ukjente vikarer så handlet det kun om å holde hodet over vannet, få i ungene mat og passe på at de ikke tar livet av hverandre. Det er ikke dette jeg ønsket da jeg utdannet meg til å bli førskolelærer. Nå har jeg hørt at fastvikarstillingen hos oss muligens skal kuttes. Rådmannen vil spare penger. Jeg blir så motløs og hver gang de hersens politikerne nevner at vi må heve kvaliteten i barnehagen ved å øke kompetansen hos førskolelærerne så har jeg lyst å kaste stein på dem. Tenk hvis jeg bare kunne ha fått rammer til å gjøre det jeg kan og er utdannet til? Jeg hadde blitt mye mer glad for to ekstra hender på avdelingen, en kokk på kjøkkenet og sped ped til de barna som trenger det enn mer lønn.

Men dette var muligens en avsporing... jeg håper jo at alt skal bli bra på jobb og gleder meg innimellom til å komme igang igjen.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

Jeg skal i utgangspunktet arbeide fullt, men er usikker på om det går. I fjor slet vi med underbemanning hele året og jeg var helt utslitt allerede i januar. Jeg vil gjern ha bittelitt overskudd til å ta vare på mine egne barn også når jeg kommer hjem om ettermiddagen. Jeg skulle ha taklet et høyt press på jobb om jeg følte at jeg fikk utrettet noe, men når man konstant går underbemannet og med ukjente vikarer så handlet det kun om å holde hodet over vannet, få i ungene mat og passe på at de ikke tar livet av hverandre. Det er ikke dette jeg ønsket da jeg utdannet meg til å bli førskolelærer. Nå har jeg hørt at fastvikarstillingen hos oss muligens skal kuttes. Rådmannen vil spare penger. Jeg blir så motløs og hver gang de hersens politikerne nevner at vi må heve kvaliteten i barnehagen ved å øke kompetansen hos førskolelærerne så har jeg lyst å kaste stein på dem. Tenk hvis jeg bare kunne ha fått rammer til å gjøre det jeg kan og er utdannet til? Jeg hadde blitt mye mer glad for to ekstra hender på avdelingen, en kokk på kjøkkenet og sped ped til de barna som trenger det enn mer lønn.

Men dette var muligens en avsporing... jeg håper jo at alt skal bli bra på jobb og gleder meg innimellom til å komme igang igjen.

Bare sånn for syns skyld og for de tenker at jeg er i overkant negativ. Det er svært få av de som var i mitt kull som har blitt værende i barnehagen. De aller fleste har enten videreutdannet seg eller jobber nå andre steder. Det er et varsko synes jeg. Barnehagene har vel jevnt over det høyeste sykefraværet i hele kommunen. Sånn er det de fleste steder.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Er det noen som har sagt at man ikke skal ta debatten? Det jeg reagerer på er vinklingen av debatten. Og det siste du skriver er teknisk umulig. Man klarer ikke å ta seg av barn og gamle slektninger samtidig som man jobber 100 %. Verken barn eller gamle mennesker er villige eller kan vente til du er ferdig på jobb.

Nå synes jeg muligens det er du som er urettferdig her altså.
Jeg tror nok at mange som jobber 100% synes de klarer å ivareta barna sine helt fint altså. Og kanskje til og med etpar noe aldrende foreldre i tillegg. Kanskje de fleste. Ellers hadde jo ingen med god samvittighet kunnet jobbet 100% - hverken kvinner eller menn.

Jeg vil til og med påstå at de har rett. Det fordrer selvsagt at man har en barnehageløsning/skole el for barna når man er på jobb men det er jo mer eller mindre implisitt.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jeg skjønner heller ikke hvorfor man ikke kan ta kroner-og-øre-debatten. En raus velferdsstat er helt avhengig av at det skapes verdier i kroner og øre - ergo bør man ha en prinsippdebatt om hvordan disse verdiene skal skaffes til veie. Nå er det jo slik at de aller aller fleste her i landet bidrar med arbeid som er verdifullt selv om det ikke genererer inntekter. Også de som er i lønnet arbeid oppdrar barn og tar seg av gamle slektninger og bidrar i foreningsarbeid og sånn.

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

Jamen, kjære deg, Skremmern - det er faktisk ganske mange som har både barn og gamle slektninger og er i jobb. Jeg tar meg også av mitt barn og min mamma som har brukket armen selv om jeg også går på jobben.

Hersketeknikken din funker ikke på meg. Ikke klarer du å få meg til å føle meg mindre verdt eller verdiløs fordi jeg har jobbet redusert en periode, heller. Okei, så du klarer å ta deg av din mor med brukket arm og gå på jobben, så så veldig pleietrengende er hun sannsynligvis ikke. Og det er bra! Noen har derimot mer å hanskes med enn en mor med brukken arm. De kan ha foreldre med fysiske eller psykiske problemer, gamle foreldre uten sykehjemsplass, vanskelige foreldre som ikke akkurat letter problemene man måtte ha allerede, eller så har man kanskje redusert eller dårlig helse selv? Vanskelig samliv? Eller så hoper alt skulle-burde seg opp over tid, og tar for mye plass.

Og så forstår jeg ikke helt måten dette med redusert arbeid legges frem på, alltid. Som om deltidsansatte er en ensarta gruppe alle forsørget av mannen sin mens man selv sitter hjemme og blogger eller drar og trener. Vi har ikke opplevd noe dramatisk av noe slag, men jeg har en jobb som er lite familievennlig. Arbeidstida er mildt sagt ugunstig. Men ved å bytte jobbe for en periode og jobbe redusert har vi klart å holde de tre minste hjemme til de er (var) hhv 2,5, 2 og still going. Man kan ikke ha en ettåring hjemme og jobbe fulltid, eller ta seg av sterkt pleietrengende foreldre og jobbe fulltid. Somethings got to give. Fleksistiden min gjør det også lettere for partner i reisejobb og store barn i hverdagslivet. Ved at noen er der og følger opp mer enn et par timer på kveldstid. Ettåringen får 1-1-kontakten jeg tror ettåringer trenger. Store barn har noen å komme hjem til og husarbeidet på kveldstid lettes betraktlig. Tidsklemma blir heller ikke en issue.

Litt off topic, dette, men jeg advarte dere i starten, og jammen ble det ikke personlig.

[Pøblis]

Skremmern: jeg prøver ikke å hersketeknikke deg og diskuterer prinsipielt, ikke din sak. Synes du det er ille at jeg synes dette er en viktig samfunnsdebatt mens det samtidig er helt greit å hevde at jeg ikke tar meg av barnet mitt og mine gamle foreldre?

[Polyanna]

Jeg har jobbet en del med veldedige organisasjoner. Fantastiske, fantastiske virksomheter. Men ett likhetstrekk slår meg med denne diskusjonen, og det er denne "shruggingen" over at noen må skaffe penger til det gode arbeidet man gjør. Man innser jo, på et overordnet nivå, at noen må gjøre det, pengeinnsamling, men syns ikke det er VIKTIG. Pengeinnsamlerne er ofte sett på som litt vulgære og mindre verdt, nesten, sammenlignet med de som er ute og "gjør godt arbeid".

Det er fint med omsorg og varme verdier, ja, det er til og med nødvendig. Men for at vi skal ha "det gode" - et trygt og godt samfunn, ordninger for de som faller utenfor, luksuriøse barselspermisjoner og et helsevesen - så må vi har verdiskapning. Og det betyr faktisk at folk må jobbe, tjene penger, betale skatt, bruke penger. Bidra. Ganske mye, faktisk.

Jeg får litt assosiasjoner til Teenage boss, eller hva det heter, det programmet der tenåringer får en reality check fra synet de har hatt på familiens inntekt som noe som bare oppstår litt automagisk.


Og problemet her er vel at til en viss grad, i et veldig begrenset tidsrom, så er det jo akkurat sånn, pga oljen.

[Skremmern]

Samfunnsdebatten er viktig, den, jeg er som sagt ikke så fornøyd med vinklingen av debatten, og mener at den hadde hatt mye mer for seg hvis den var hakket mer nyansert og personlig, og ikke bare føyde seg inn i rekka av debatter som tar for seg alt kvinner gjør feil.

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hersketeknikken din funker ikke på meg. Ikke klarer du å få meg til å føle meg mindre verdt eller verdiløs fordi jeg har jobbet redusert en periode, heller. Okei, så du klarer å ta deg av din mor med brukket arm og gå på jobben, så så veldig pleietrengende er hun sannsynligvis ikke. Og det er bra! Noen har derimot mer å hanskes med enn en mor med brukken arm. De kan ha foreldre med fysiske eller psykiske problemer, gamle foreldre uten sykehjemsplass, vanskelige foreldre som ikke akkurat letter problemene man måtte ha allerede, eller så har man kanskje redusert eller dårlig helse selv? Vanskelig samliv? Eller så hoper alt skulle-burde seg opp over tid, og tar for mye plass.

Og så forstår jeg ikke helt måten dette med redusert arbeid legges frem på, alltid. Som om deltidsansatte er en ensarta gruppe alle forsørget av mannen sin mens man selv sitter hjemme og blogger eller drar og trener. Vi har ikke opplevd noe dramatisk av noe slag, men jeg har en jobb som er lite familievennlig. Arbeidstida er mildt sagt ugunstig. Men ved å bytte jobbe for en periode og jobbe redusert har vi klart å holde de tre minste hjemme til de er (var) hhv 2,5, 2 og still going. Man kan ikke ha en ettåring hjemme og jobbe fulltid, eller ta seg av sterkt pleietrengende foreldre og jobbe fulltid. Somethings got to give. Fleksistiden min gjør det også lettere for partner i reisejobb og store barn i hverdagslivet. Ved at noen er der og følger opp mer enn et par timer på kveldstid. Ettåringen får 1-1-kontakten jeg tror ettåringer trenger. Store barn har noen å komme hjem til og husarbeidet på kveldstid lettes betraktlig. Tidsklemma blir heller ikke en issue.

Litt off topic, dette, men jeg advarte dere i starten, og jammen ble det ikke personlig.

Jeg vil påstå at du tar dette mer personlig enn det tilsynelatende var ment her altså. Pøbelsaras innlegg hadde det samme poenget som mitt - det er MANGE, M A N G E, både kvinner og menn (!!!!) som mener de helt fint klarer å ta seg av sine omsorgsoppgaver eller kall det en omsorgsbyrde om man så vil, selv om de har 100% stilling. Uten forkleinelse for de som velger å jobbe mindre.

Og uten at det sier minste om hvilken påkjenning det "egentlig" er de har å stri med på privaten, hvor "vanskelig" omsorgsbyrden deres er. Bare fordi og selv om de velger å jobbe fullt.
Du sier Pøbelsara hersketeknikker? Sorry, men her fram står du som ikke rent så lite hersketeknikkete og sårføtt selv.

[Meissa]

Forresten, sånn regnskapsmessig, sparer ikke det offentlige veldig mye på å ha kvinner i såkalte lavtlønnsyrker? Et av argumentene var at kvinner tjener mindre enn menn og derfor betaler mindre skatt. Så hvis kvinner får det som de vil og burde så får de høyere lønn, men det går vel stort sett av den offentlige potten (ettersom de fleste omsorgsyrker er innenfor det offentlige og her er kvinner overrepresentert). Så da hjelper det vel egentlig lite at vi da betaler mer skatt?

Det er jo det politikerne sier hver vår, at vi må vise måtehold i lønnskravene så ikke det offentlige får høyere utgifter osv.

Blir det ikke sånn? :er ikke inne på dette egentlig, bare tenker høyt:

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Jeg vil påstå at du tar dette mer personlig enn det tilsynelatende var ment her altså. Pøbelsaras innlegg hadde det samme poenget som mitt - det er MANGE, M A N G E, både kvinner og menn (!!!!) som mener de helt fint klarer å ta seg av sine omsorgsoppgaver eller kall det en omsorgsbyrde om man så vil, selv om de har 100% stilling. Uten forkleinelse for de som velger å jobbe mindre.

Og uten at det sier minste om hvilken påkjenning det "egentlig" er de har å stri med på privaten, hvor "vanskelig" omsorgsbyrden deres er. Bare fordi og selv om de velger å jobbe fullt.
Du sier Pøbelsara hersketeknikker? Sorry, men her fram står du som ikke rent så lite hersketeknikkete og sårføtt selv.

Men er det så mange som klarer det på sikt? Sykefraværet blant kvinner er mye høyere enn blant menn, selv hos de med full stilling? Det er antydet fra flere hold at dette kan ha noe å gjøre med totalbelastning. Hvorfor skal kvinner tåle så mye mer enn menn? Eller det viser seg at de ikke gjør det. Kvinner tar generelt sett en mye større del av de omsorgsoppgavene som ligger i familien, både når det gjelder oppfølging av barn, syke og eldre. Vi ønsker kanskje å endre på det, men fortsatt er det slik. Og noen over her nevnte at det ikke er nødvendig å tenke på omsorg for sine foreldre, men min bestefar var ganske syk og dårlig før han fikk sykehjemsplass altså.

Jeg bare lurer på hvordan dere ser for dere livet. Skal vi hesblese oss gjennom alle hverdagene med 100% jobb, sende ungene i ni timer om dagen før de kan gå, passe på gamle mor, gjøre husarbeid (ja på landsbasis gjør kvinner en betydelig større innsats på dette området enn menn) og samtidig akseptere liten fleksibiltet på arbeidsmarkedet, nedskjæringer, dårlig lønn og underbemmaning. For hva, så vi kan ha det fint når vi blir gamle? Eller som en slags kompensasjon for at vi er så ulønnsomme?

[m^2]

Som sagt, kvinner og menn.
Jeg tror at selv menn i 100% stilling får seg til å tenke at de er gode omsorgspersoner, og har rett i det. Faktisk.

[Polyanna]

Klikket inn på Trygdekontoret på NRK1 nå, og der kom jeg visst rett inn i denne debatten. Første setning jeg hørte var "folk lønner seg ikke" og nesten at "kvinner tar mer ut av velferdsstaten enn menn".

[m^2]

Opprinnelig lagt inn av Meissa, her.

...og samtidig akseptere liten fleksibiltet på arbeidsmarkedet, nedskjæringer, dårlig lønn og underbemmaning.

Nå har jeg, som er kvinne, en stilling hvor dette er ikke er et problem, jeg da. Så når man snakker om kvinner snakker man ikke nødvendigvis om alle kvinner i denne debatten.

[Katta]

Jeg synes det er litt ekkelt å snakke om hvorvidt folk lønner seg eller ikke. Spesielt når man snakker om innvandrere og oppdelt i kjønn. Det er et fokus jeg ikke helt liker. Men klart, man kan fint ta en diskusjon om hvorfor det er slik at kvinner bruker mer velferdsstat enn menn gjør. Det har åpenbart med det å gjøre at kvinner har mer omsorgsoppgaver enn menn, de blir eldre (altså flere pensjonistår) og de er mer syke.

Men Meissa har et poeng også på sett og vis. Joda, kvinner betaler som gruppe lite inn i skatt. Men kan man kanskje si at kvinner sparer staten for utgifter ved å utføre arbeid til lav lønn? Man hadde aldri fått bemannet sykehjem med menn til samme pris som man idag hyrer inn kvinner. Kan man da si at kvinner som gruppe sparer staten for det man ellers ville måtte ha betalt for tjenesten og ikke bare at de betaler mindre inn i skatt fordi de får mindre ut i lønn? For noe av grunnen til at kvinner koster mer er vel også at de som gruppe tjener mindre enn menn?

[Pøblis]

Sitat:

Skrevet av Meissa:
Men er det så mange som klarer det på sikt? Sykefraværet blant kvinner er mye høyere enn blant menn, selv hos de med full stilling? Det er antydet fra flere hold at dette kan ha noe å gjøre med totalbelastning. Hvorfor skal kvinner tåle så mye mer enn menn? Eller det viser seg at de ikke gjør det. Kvinner tar generelt sett en mye større del av de omsorgsoppgavene som ligger i familien, både når det gjelder oppfølging av barn, syke og eldre. Vi ønsker kanskje å endre på det, men fortsatt er det slik. Og noen over her nevnte at det ikke er nødvendig å tenke på omsorg for sine foreldre, men min bestefar var ganske syk og dårlig før han fikk sykehjemsplass altså.

Jeg bare lurer på hvordan dere ser for dere livet. Skal vi hesblese oss gjennom alle hverdagene med 100% jobb, sende ungene i ni timer om dagen før de kan gå, passe på gamle mor, gjøre husarbeid (ja på landsbasis gjør kvinner en betydelig større innsats på dette området enn menn) og samtidig akseptere liten fleksibiltet på arbeidsmarkedet, nedskjæringer, dårlig lønn og underbemmaning. For hva, så vi kan ha det fint når vi blir gamle?

For meg er det en kampsak at kvinner ikke skal ta en større del av omsorgsoppgavene. For meg er det viktig å endre dette - derfor er jeg for at en viss andel av nedkomstpermisjonen er forbeholdt pappa. For meg er det viktig at unge gutter vokser opp i et samfunn hvor det er en selvfølge å dele på alle de ulønnede oppgavene i familien. For meg er det viktig at jeg kan forsørge meg selv.

Jeg ser for meg livet som at jeg må jobbe for å forsørge meg, ja. Jeg har blitt skilt fordi jeg (bla) nektet å være ubetalt hushjelp for et annet voksent menneske.

Vi lever i et velferdssamfunn hvor vi har rettigheter som arbeidstakere, våre gamle og skrøpelige har krav på hjelp fra det offentlige når de ikke kan klare seg selv lenger, og jeg synes faktisk ikke norske barnehager er det verste et barn kan bli utsatt for. Så jeg kjenner ikke helt igjen bekrivelsen av livet, Meissa.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Nå har jeg, som er kvinne, en stilling hvor dette er ikke er et problem, jeg da. Så når man snakker om kvinner snakker man ikke nødvendigvis om alle kvinner i denne debatten.

Ja, men det kommer vel ikke som en overraskelse hvis jeg sier at kvinner er overrepresentert i lavtlønnsyrker innenfor det offentlige. Jeg antar at det ikke er kvinner i full stilling i høyt lønnede jobber som er ulønnsomme. Dette gjelder alle dem som ikke tjener så godt og som kanskje har belastende arbeid og de som arbeider deltid og det er hovedsakelig kvinner av en eller annen grunn. Sånn jeg forsto det var det i alle fall snakk om at lav lønn, høyt bruk at fellesskapets goder (permisjon, sykelønn osv) og lang levealder som gjør kvinner generellt ulønnsomme. Ikke absolutt alle kvinner, men sånn overordna. Det er sikkert ikke alle menn som er lønnsomme heller.

[Meissa]

Opprinnelig lagt inn av pøbelsara, her.

For meg er det en kampsak at kvinner ikke skal ta en større del av omsorgsoppgavene. For meg er det viktig å endre dette - derfor er jeg for at en viss andel av nedkomstpermisjonen er forbeholdt pappa. For meg er det viktig at unge gutter vokser opp i et samfunn hvor det er en selvfølge å dele på alle de ulønnede oppgavene i familien. For meg er det viktig at jeg kan forsørge meg selv.

Jeg ser for meg livet som at jeg må jobbe for å forsørge meg, ja. Jeg har blitt skilt fordi jeg (bla) nektet å være ubetalt hushjelp for et annet voksent menneske.

Vi lever i et velferdssamfunn hvor vi har rettigheter som arbeidstakere, våre gamle og skrøpelige har krav på hjelp fra det offentlige når de ikke kan klare seg selv lenger, og jeg synes faktisk ikke norske barnehager er det verste et barn kan bli utsatt for. Så jeg kjenner ikke helt igjen bekrivelsen av livet, Meissa.

Ja, men vi lever jo ikke i denne drømmeverden da, eller kvinner generelt gjør ikke det. Man kan vel håpe at det endrer seg og det ligger absolutt føringer på det. Samfunnet er i endring. Kjønnsrollemønstet endrer seg, men veldig sakte innenfor noen felt. Lenger fram i tid så er kvinner kanskje mer lønnsomme på papiret, eller vi er like. Jeg liker allikevel ikke at slike utregninger som dette. Etter min mening så betyr de ingenting og bidrar kun til å sette kvinner i et dårlig lys. Det er urettferdig og ufortjent.

Ja, jeg skulle likt å sett menn arbeide under samme forhold og med samme lønn som kvinner i helsesektoren.

[Polyanna]

Det er jo ikke sånn at dersom flere kvinner går ut i arbeid så blir det flere sykepleierårsverk som skal betales av staten! Det tallet drives av behov og budjsetter, ikke tilgang til sykepleiere. Så når flere kvinner går ut i arbeid så blir det flere til å gå ut i alle de sektorene som ikke har slike "tak".

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av m^2, her.

Jeg vil påstå at du tar dette mer personlig enn det tilsynelatende var ment her altså. Pøbelsaras innlegg hadde det samme poenget som mitt - det er MANGE, M A N G E, både kvinner og menn (!!!!) som mener de helt fint klarer å ta seg av sine omsorgsoppgaver eller kall det en omsorgsbyrde om man så vil, selv om de har 100% stilling. Uten forkleinelse for de som velger å jobbe mindre.

Og uten at det sier minste om hvilken påkjenning det "egentlig" er de har å stri med på privaten, hvor "vanskelig" omsorgsbyrden deres er. Bare fordi og selv om de velger å jobbe fullt.
Du sier Pøbelsara hersketeknikker? Sorry, men her fram står du som ikke rent så lite hersketeknikkete og sårføtt selv.

Pøbelsara gjorde et voldsomt poeng av at hun klarer å jobbe fullt samtidig som hun tar seg av barn og mor, men da har man verken barn eller mor hjemme på fulltid. Så når byrden øker, og krever flere timer av dagen enn et par timer om kvelden kan man ikke jobbe fullt, det handler ikke om hva man klarer og ikke, men hva som er fysisk mulig. Jeg sier ikke at man må ha barna hjemme på fulltid for å kunne si at "man tar seg av dem" og yter omsorg, men jeg får litt vond smak i munnen av å lese pøbels skryt om hva hun klarer og jeg underforstått ikke klarer? Jeg klarte å få prosenten min opp i 50 mens de to mellomste var små og var hjemme på heltid, og nå som minsten vokser til venter det en barnehageplass på ham i august, og en 100 % stilling på mor.

Poenget mitt er (var) at det er ikke alltid snakk om hva man klarer, men hva som er godt nok. Vi har valgt å gjøre det slik disse årene fordi vi mener at vi ikke yter nok omsorg hvis vi putter en ettåring i barnehagen på fulltid. Noe vi måtte ha gjort pga mine arbeidstider. Jeg måtte også sluttet å amme helt, noe jeg ikke ønsker pga anbefalingene. Og personlig, ja, klart jeg tar det personlig. Jeg er jo en av de det snakkes om i artikkelen, en artikkel jeg mener er vinklet uheldig som igjen farger debatten.


(Og sorry, m^2, men å begynne setningen med "Jamen kjære deg Skremmern" er hersketeknikk, og helt ærlig en ganske tåpelig måte å starte et innlegg på.)

[Bokormen]

Jeg er nok kanskje av dem som har slukt mer enn jeg har gitt til samfunnet så langt, men greier ikke ta dette som et personlig angrep. Jeg synes ikke debatten har vært ufin. Men jeg får som kjent neller av velmenende og myke mennesker dersom de ikke har en viss realitetsorientering også. "Jeg synes man skal bevilge mye mer til alle eldre og syke og svake grupper og få et snillere samfunn jeg, helst uten stress og mas. " Spør man om hvor man da skal kutte, og hvor disse pengene skal komme fra er man bare slem og kald.

Og jeg er nok også preget av å som sagt ha familiemedlemmer som tar totalt avstand fra livet med jobb, barnehage og skole og vil drive med sitt i fred og ro. Helt til det faktisk dukker opp et problem de ikke kan løse med urte-te, og vips, er de samfunnsborgere med krav og rettigheter og stakkars, vi har nesten ingen penger engang.

Jeg kan som sagt til en viss grad forstå at en del ønsker seg et samfunn med mindre meninger om hva man skal og bør gjøre, men det ville jo antakelig være et samfunn hvor man også i langt større grad sto ansvarlig for valgene sine selv.