I forrige uke kom vi over en diskusjon om abort

[Ryli]

Jeg var vært midt oppi dette selv, og det var en fryktelig opplevelse. Da vi fikk førstemann hadde sambo massevis av plager gjennom hele svangerskapet. Vi fikk et barn som var veldig krevende; han gråt mye, vi hadde først noen grufulle kolikkmåneder, og det ble egentlig ikke spesielt mye bedre etterpå heller. Vi strevde voldsomt spesielt de første to årene, og sambo var bombesikker på at hun aldri skulle ha flere barn. Selv har jeg alltid ønsket meg to barn, men hadde begynt å innse at det ikke kom til å skje. Så ble hun gravid igjen ...

Hun ville ta abort, mens jeg ville beholde ham. Jeg visste selvfølgelig at det til syvende og sist måtte være hennes beslutning, men det var ikke helt enkelt å leve med det. De ukene jeg gikk rundt i uvisshet var den verste tiden jeg noengang har vært i gjennom. Bare det å skrive om det nå gjør at jeg begynner å gråte. Det var grusomt.
Og det er 100% sikkert at hadde ikke jeg vært så ivrig, så hadde hun tatt abort. Det tenker jeg ofte på ennå. Innimellom når jeg ser på ham tenker jeg at hadde det vært opp til sambo så hadde han ikke vært der nå.

Sånn som det ble, så var det nok indirekte min avgjørelse. Jeg kunne sagt: "Dette er en avgjørelse du må ta, jeg støtter deg uansett." Da hadde det blitt abort, det vet jeg helt sikkert. Men jeg gjorde ikke det. Jeg ville veldig gjerne beholde ham, og det sa jeg klart i fra. Jeg brukte mye tid og krefter på å overbevise henne om at de positive sidene var større enn de negative, og gjennom å være så tydelig på hva jeg mente, så ble det nok det som var utslagsgivende til slutt.

Jeg kjenner at det stokker seg litt her nå, dette var mye tøffere å skrive om enn jeg hadde trodd. Så jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem det jeg ønsker.
Men for å komme til poenget:Jeg har veldig stor forståelse for de fedrene som ønsker medbestemmelse. For den opplevelsen det må være å sitte på sidelinjen å se på at moren bestemmer seg for å fjerne et barn han ønsker seg, må være helt grusomt. Jeg knakk nesten helt sammen bare av uvissheten. Hvis resultatet hadde blitt abort vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skulle klart å leve med det etterpå. Jeg tror nok aldri at forholdet til sambo ville blitt det samme etterpå, sannsynligvis ville det knust meg helt.

Men dette er en situasjon der kompromisser er umulig, så en av partene er nødt til å få det siste ordet. Og klarer man ikke å bli enig, må den personen være moren.

[Mams]

I denne diskusjonen var det veldig fint med innspill fra en mann som har vært i denne situasjone, så innlegget til Rylig synes jeg er kjempebra.
Det sier jo litt om hvordan det må føles å sitte maktesløs på sidelinja.

Nå vil det være slik at valget til syvende og sist vil falle på kvinnen, men hennes psykikse styrke vil jo ha veldig mye å si også. For man blir jo gjerne påvirket av det partneren sier, og er man gravid og hormonell så er man jo litt på bærtur fra før.

Synes også det Rylig sier om tanker ang barnet når han noen ganger ser det også er viktig.
Han tenker noen ganger at moren egentlig ikke vilel at barnet skulle bli født.
Men hva tenker moren i slike tilfeller?
Der hvor hun egentlig har villet ta en abort og har gått mot hva man selv egentlig vil og valgt å beholde det?
Eller hvordan tenker de der hvor de har gått mot egen overbevisning og tatt en abort?

[Dixie Diner]

Ryli: for et fantastisk skrevet innlegg, det setter virkelig ting i perspektiv ja! Så bra at du klarte å "omvende" henne.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Innimellom når jeg ser på ham tenker jeg at hadde det vært opp til sambo så hadde han ikke vært der nå.

Kanskje hun plager seg selv med den tanken også, Ryli, så forsøk å ikke tenke på den måten. Hun ville jo helt sikkert ikke unnvært ham for alt i verden i dag.

Ellers må jeg også applaudere innlegget ditt - du virker som en knakendes god kar.

[Ryli]

Opprinnelig lagt inn av Claire, her.

Kanskje hun plager seg selv med den tanken også, Ryli, så forsøk å ikke tenke på den måten. Hun ville jo helt sikkert ikke unnvært ham for alt i verden i dag.

Nei, hun ville selvfølgelig ikke unnvært ham i dag.
Jeg har heller aldri snakket med henne om de tankene jeg har om dette, og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Men å slutte å tenke sånn, det er det ikke sikkert jeg klarer.
Hvordan hun tenker, om hun går rundt og plages med noen av de samme tankene, får jeg nok aldri vite.

Opprinnelig lagt inn av Mams

Nå vil det være slik at valget til syvende og sist vil falle på kvinnen, men hennes psykikse styrke vil jo ha veldig mye å si også. For man blir jo gjerne påvirket av det partneren sier, og er man gravid og hormonell så er man jo litt på bærtur fra før.

Det er nok dette som ble utslagsgivende. Fordi jeg var psykisk sterkere, i hvert fall i denne situasjonen, så ble det nok egentlig jeg som tok beslutningen gjennom min ensidige påvirkning.
For meg føltes det som det eneste riktige å gjøre, mest fordi jeg ønsket meg et barn til, men også fordi jeg er ganske kritisk til abort i seg selv. Så lenge det dreier seg om to voksne, friske mennesker som lever sammen i et parforhold, mener jeg det skal ganske mye til før man kan rettferdiggjøre en abort.
Men jeg slet voldsomt med dårlig samvittighet gjennom hele svangerskapet etter hvert som bekkenløsningen og alle de andre plagene kom på banen. For det føltes på en måte som om det var jeg som hadde påført henne de plagene. Og også etter fødselen tok jeg på meg en større del av ansvaret, mesteparten av nattevåken og sånt, av samme grunn.

[safran]

Så lenge det er kvinnen som skal bære frem barnet så må nødvendigvis den endelige avgjørelsen tas av nettopp kvinnen. Alt annet er umulig.

[Kaija]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Nei, hun ville selvfølgelig ikke unnvært ham i dag.
Jeg har heller aldri snakket med henne om de tankene jeg har om dette, og det kommer jeg aldri til å gjøre heller. Men å slutte å tenke sånn, det er det ikke sikkert jeg klarer.
Hvordan hun tenker, om hun går rundt og plages med noen av de samme tankene, får jeg nok aldri vite.

Det er nok dette som ble utslagsgivende. Fordi jeg var psykisk sterkere, i hvert fall i denne situasjonen, så ble det nok egentlig jeg som tok beslutningen gjennom min ensidige påvirkning.
For meg føltes det som det eneste riktige å gjøre, mest fordi jeg ønsket meg et barn til, men også fordi jeg er ganske kritisk til abort i seg selv. Så lenge det dreier seg om to voksne, friske mennesker som lever sammen i et parforhold, mener jeg det skal ganske mye til før man kan rettferdiggjøre en abort.
Men jeg slet voldsomt med dårlig samvittighet gjennom hele svangerskapet etter hvert som bekkenløsningen og alle de andre plagene kom på banen. For det føltes på en måte som om det var jeg som hadde påført henne de plagene. Og også etter fødselen tok jeg på meg en større del av ansvaret, mesteparten av nattevåken og sånt, av samme grunn.

Kan hende det var litt greit for henne å vite at skulle hun gjennomføre svangerskapet så hadde hun deg med seg. Som mange allerede har skrevet her er valget til syvende og sist mors. Det er hennes kropp, hennes ni måneder med plager og forhåpentligvis også gleder, og hun som skal føde og amme og alt som hører med. Det gjelder jo hos dere også. Det VAR hennes beslutning, selv om du var tydelig på hva du mente og ønsket, og selv om du kanskje følte at du hadde et psykisk overtak som gjorde at det ble slik du ville. Å beholde barnet var hennes valg, og jeg tror det skal veldig mye til før man da velger å gå gjennom noe slikt for å føye mannen, uten å ville det selv. Så lenge man har hatt muligheten til å velge, mener jeg. (Beklager hvis dette ble rotete. Var litt vanskelig å sortere tankene helt i dag.)

[Skilpadda]

Ryli: takk for veldig gode og ærlige innlegg. Det må ha vært veldig tøft for dere begge. Det høres også vondt ut å gå og tenke slik du beskriver, at hvis hun hadde fått viljen sin, ville dere ikke hatt sønnen deres. Slik er det jo alltid dersom den ene har vært skeptisk/motvillig til å få et barn som man ender opp med å få likevel, men det er klart det blir enda tettere og sterkere når det er snakk om abort eller ikke, enn når det er snakk om å bli gravid eller ikke.

Hvis den ene i et forhold ønsker et barn, og den andre ikke, så mener jeg jo at det er den som ikke ønsker som må få det siste ordet, enten det er mannen eller kvinnen. Men så snart graviditeten er et faktum, må det være opp til kvinnen - altså til syvende og sist blir det hennes avgjørelse. Jeg forstår jo godt at du ikke bare ville lene deg tilbake og la henne ta abort. Det var jo ditt barn også.

(Men hadde det derimot vært omvendt - hadde hun ønsket barnet, og du ikke - så ville jeg syntes en så massiv "kampanje" fra din side ville vært langt over streken, kjenner jeg. Det er vel fordi jeg mener det er verre å bli presset til en abort man ikke ønsker, enn å bli presset til å få et barn man ikke ønsker. Om det er "logisk" eller "rettferdig" å tenke slik, vet jeg ikke.)

[Ryli]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

(Men hadde det derimot vært omvendt - hadde hun ønsket barnet, og du ikke - så ville jeg syntes en så massiv "kampanje" fra din side ville vært langt over streken, kjenner jeg. Det er vel fordi jeg mener det er verre å bli presset til en abort man ikke ønsker, enn å bli presset til å få et barn man ikke ønsker. Om det er "logisk" eller "rettferdig" å tenke slik, vet jeg ikke.)

Er helt enig med deg i det. Jeg hadde aldri gjort noe sånt hvis det hadde vært motsatt. Da hadde jeg støttet henne fullt ut, uansett.

[Maverick]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

(Men hadde det derimot vært omvendt - hadde hun ønsket barnet, og du ikke - så ville jeg syntes en så massiv "kampanje" fra din side ville vært langt over streken, kjenner jeg. Det er vel fordi jeg mener det er verre å bli presset til en abort man ikke ønsker, enn å bli presset til å få et barn man ikke ønsker. Om det er "logisk" eller "rettferdig" å tenke slik, vet jeg ikke.)

Å kjempe for et liv kan aldri bli helt galt.

[Lykken]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

(Men hadde det derimot vært omvendt - hadde hun ønsket barnet, og du ikke - så ville jeg syntes en så massiv "kampanje" fra din side ville vært langt over streken, kjenner jeg. Det er vel fordi jeg mener det er verre å bli presset til en abort man ikke ønsker, enn å bli presset til å få et barn man ikke ønsker. Om det er "logisk" eller "rettferdig" å tenke slik, vet jeg ikke.)

Subjektivt, jeg synes det er like ille begge deler. Jeg mener det ikke er værre å bli presset til abort enn å bli presset til å beholde et barn som kanskje absolutt ikke er ønsket av en part.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Ryli, her.

Jeg var vært midt oppi dette selv, og det var en fryktelig opplevelse. Da vi fikk førstemann hadde sambo massevis av plager gjennom hele svangerskapet. Vi fikk et barn som var veldig krevende; han gråt mye, vi hadde først noen grufulle kolikkmåneder, og det ble egentlig ikke spesielt mye bedre etterpå heller. Vi strevde voldsomt spesielt de første to årene, og sambo var bombesikker på at hun aldri skulle ha flere barn. Selv har jeg alltid ønsket meg to barn, men hadde begynt å innse at det ikke kom til å skje. Så ble hun gravid igjen ...

Hun ville ta abort, mens jeg ville beholde ham. Jeg visste selvfølgelig at det til syvende og sist måtte være hennes beslutning, men det var ikke helt enkelt å leve med det. De ukene jeg gikk rundt i uvisshet var den verste tiden jeg noengang har vært i gjennom. Bare det å skrive om det nå gjør at jeg begynner å gråte. Det var grusomt.
Og det er 100% sikkert at hadde ikke jeg vært så ivrig, så hadde hun tatt abort. Det tenker jeg ofte på ennå. Innimellom når jeg ser på ham tenker jeg at hadde det vært opp til sambo så hadde han ikke vært der nå.

Sånn som det ble, så var det nok indirekte min avgjørelse. Jeg kunne sagt: "Dette er en avgjørelse du må ta, jeg støtter deg uansett." Da hadde det blitt abort, det vet jeg helt sikkert. Men jeg gjorde ikke det. Jeg ville veldig gjerne beholde ham, og det sa jeg klart i fra. Jeg brukte mye tid og krefter på å overbevise henne om at de positive sidene var større enn de negative, og gjennom å være så tydelig på hva jeg mente, så ble det nok det som var utslagsgivende til slutt.

Jeg kjenner at det stokker seg litt her nå, dette var mye tøffere å skrive om enn jeg hadde trodd. Så jeg vet ikke helt om jeg klarer å få frem det jeg ønsker.
Men for å komme til poenget:Jeg har veldig stor forståelse for de fedrene som ønsker medbestemmelse. For den opplevelsen det må være å sitte på sidelinjen å se på at moren bestemmer seg for å fjerne et barn han ønsker seg, må være helt grusomt. Jeg knakk nesten helt sammen bare av uvissheten. Hvis resultatet hadde blitt abort vet jeg ærlig talt ikke hvordan jeg skulle klart å leve med det etterpå. Jeg tror nok aldri at forholdet til sambo ville blitt det samme etterpå, sannsynligvis ville det knust meg helt.

Men dette er en situasjon der kompromisser er umulig, så en av partene er nødt til å få det siste ordet. Og klarer man ikke å bli enig, må den personen være moren.

Flott lesing, selv om jeg er uenig i det siste avsnittet.

[safran]

Skremmern - syns du at en mann skal kunne tvinge noen til å gå gjennom et uønsket svangerskap? Med alt det fører til av fysiske og psykiske påkjenninger? Både under og etter svangerskapet?

[allium]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Skremmern - syns du at en mann skal kunne tvinge noen til å gå gjennom et uønsket svangerskap? Med alt det fører til av fysiske og psykiske påkjenninger? Både under og etter svangerskapet?

Og et spørsmål til:

Hvem skal isåfall ha denne retten? Skal alle menn som sier at de ønsker å beholde barnet ha den, eller bare utvalgte menn? Hvordan skal du velge ut dem som eventuelt skal ha retten?

[Skremmern]

Ja, det synes jeg. Det er like mye hans barn og selv om han tilfeldigvis ikke er ovnen, så forandrer ikke det noe.

Opprinnelig lagt inn av allium, her.

Og et spørsmål til:

Hvem skal isåfall ha denne retten? Skal alle menn som sier at de ønsker å beholde barnet ha den, eller bare utvalgte menn? Hvordan skal du velge ut dem som eventuelt skal ha retten?

Hva mener du med utvalgte menn? Det har vel strengt tatt bare vært ett mannfolk med på babylaging-prosessen.

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Ja, det synes jeg. Det er like mye hans barn og selv om han tilfeldigvis ikke er ovnen, så forandrer ikke det noe.

Jøye meg for en tankegang.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av safran, her.

Jøye meg for en tankegang.

Hehe, for en spøk! Jeg mener at barnefaren skal ha rett til å bestemme over sitt ufødte barns liv, men det er lixom jeg som har en merkelig tankegang. Jaja,

[safran]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hehe, for en spøk! Jeg mener at barnefaren skal ha rett til å bestemme over sitt ufødte barns liv, men det er lixom jeg som har en merkelig tankegang. Jaja,

Selvsagt skal han ha noe å si, men han kan ikke bestemme at et annet menneske skal utsettes for alt et svangerskap medfører dersom hun ikke selv ønsker det. Det er ikke praktisk mulig, og det skjønner du sikkert også.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Hehe, for en spøk! Jeg mener at barnefaren skal ha rett til å bestemme over sitt ufødte barns liv, men det er lixom jeg som har en merkelig tankegang. Jaja,

Jeg skjønner naturligvis prinsippet med at "det er like mye hans barn som hennes", men ja, jeg synes det er merkelig å mene at noen skal ha rett til å nekte en kvinne å ta abort dersom hun ønsker å ta abort. Men det er vel fordi jeg generelt ikke helt greier å forstå motstand mot selvbestemt abort. Det er et sånt felt der det er vanskelig å møtes på midten, og jeg pleier ikke å gå inn og diskutere kjernespørsmålet i den saken med abortmotstandere.

[Skremmern]

Åja, snakker vi bare om hva som er praktisk gjennomførbart?

Jeg sier hva jeg synes om hvordan det skulle / burde være, det trodde jeg faktisk at de fleste forstod. JEG synes det er hårreisende at kvinnen skal ha siste ord i saken, og jeg synes at "kvinnens rett til å bestemme over egen kropp" har gått for langt.