Syns du at FrP er et rasistisk parti?

[Zulu]

Det er ikke sånn at nysgjerrighet og behov for samtalestarter er et carte blanche til å kommentere hva som helst med en man nettopp har møtt. Hvis jeg møter et menneske med amputert arm, for eksempel, lurer jeg så klart på hva som har skjedd. Likevel ville det ikke falle meg inn å si "Jøss, hvordan mista du den?" første gang vi møttes. Voksne bør ha nok taktfullhet og folkeskikk til å styre nysgjerrigheten sin utover de første par møtene, i hvert fall.

Det er åpenbart at en spørsmål om hvor man egentlig kommer fra kan oppfattes ekskluderende og som en markering av at vedkommende ikke hører ordentlig til. Selv om dette ikke var intensjonen. Jeg mener man bør ta ansvar for at mottaker kan oppfatte det sånn, og dermed la være å spørre, særlig hvis det er noen man ikke kjenner godt. Her kan man lett trekke en parallell til bruken av n-ordet, hvor det er allmenn enighet om at man lar være selv om mange ikke opplever det som stigmatiserende.

[Skremmern]

Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at en del, eller ganske mange mennesker, egentlig, anser mennesker med en annen hudfarge som ikke-norske. Den inngifte er fra Korea, ikke Norge. At hun er født og oppvokst i Norge har ikke så mye å si, i den "kronisk-nysgjerrige-må-bare-spørre"-fasen, har ikke den type informasjon så høy verdi, er mitt inntrykk. Og jeg synes det er et problem, et STORT problem, at den inngifte må forklare for familiemedlemmet at hun er norsk, altså, at hun har bodd hele livet sitt i Norge. Forklaringen fra familiemedlemmet er at hun ikke ser norsk ut. Men når spurt om hva ER norsk, da, ble hun svar skyldig.

[Candy Darling]

Jeg tror de aller fleste bare ER nysgjerrige og velmenende og interesserte, og ikke tenker rasistisk i det hele tatt når man stiller sånne spørsmål. Men det hjelper liksom ikke at den enkelte ikke er det, det er summen som antagelig må bli utrolig kjedelig og masete.

Jeg ekstrapolerer bare fra den gangen jeg var gravid og schvær som en semitrailer; jeg var så U T R O L I G lei av å snakke om magen min og at jeg var stor og hvor stor jeg kom til å bli, og nå hadde jeg fått i meg noe jeg ikke hadde spist, haha, jada, joda, bare 19 gangen jeg fikk den vitsen i dag.

Tenk å ha det sånn hele livet.

[Røverdatter]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Men hvorfor er det så viktig å vite at det kommer som spørsmål nr 2, fra en vilt fremmed? Det kan være ganske slitsomt å gå rundt og "være" hudfargen sin hele tiden.

Det skjønner jeg så godt. Og, helt uten å gå inn i diskusjonen om rasisme, så syns jeg det er skikkelig frekt å spørre "hvor er du egentlig fra?" om noen allerede har fortalt at de er fra Bergen (eller hvor de nå er fra). Når man treffer noen for første gang så er det da normalt å føle seg litt frem og være litt høflig.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Candy Darling, her.

Jeg tror de aller fleste bare ER nysgjerrige og velmenende og interesserte, og ikke tenker rasistisk i det hele tatt når man stiller sånne spørsmål. Men det hjelper liksom ikke at den enkelte ikke er det, det er summen som antagelig må bli utrolig kjedelig og masete.

Jeg synes ikke hva de legger i det selv, har så mye å si, selv om det opplagt er verre med onde, slemme og uvelmenende mennesker, absolutt.

Jeg kunne ønske at folk flest kunne tune inn i virkeligheten, og ikke bare sitte i godstolen på det beste stedet på kloden, med søndagskaffen og de blendahvite vennene og familiemedlemmene de voks opp med, som de gomler vafler og brunost med, samtidig som de mumler og jatter overfladisk om verdensnyheter og forferdelige utlendinger som stjeler og raner og bæsjer i skauen, og bare sånn halvveis følger med på hva som skjer rundt om i verden og ikke ta del eller innover seg noe som helst som kunne gitt dem innsikt og evne til refleksjon. For jeg savner refleksjon. At familiemedlemmet tenker gjennom sammenhenger og koblinger og hvorfor det er sånn, men ikke sånn og hvem vi er, og de, hva som er oss og alle.

Jah...

[Polyanna]

Opprinnelig lagt inn av Lisa, her.

Synes Thomas setter skapet på plass med denne i dag:
http://www.aftenposten.no/meninger/d...--7377748.html

Ellers skal jeg som hvit person med alle mine hvite privilegier holde meg for god til å bagatellisere hva daglig hverdagsrasisme gjør med folk. Far til mitt barn er svart brite og det å dele hans erfaringer i Oslo over flere år har gitt nok arr i sjelen på meg også til ikke å begynne diskusjonen engang om hvorvidt dette er et problem eller ei. Det var med min blessing han tok kofferent og kom seg hjem til London uten at jeg ønsker være mer personlig og utdype.

Jeg kjenner at jeg er og har vært ganske i "deinal" på hverdagsrasisme. Det er rett og slett for vanskelig å forstå at folk, mange folk, vanlige folk på gata, kan være SÅ teite, så uvitende, så SLEMME.

En venn av meg hadde en veldig, veldig "utdannende" opplevelse da han flyttet til Norge. Han er hvit, velutdannet amerikaner, og har selvsagt alltid tatt alle den hvite manns fordeler for gitt. (

(Kilde: youtube.com)

)

Så kom han til Norge, og oppdaget plustelig at her ble han utsatt for rasisme. Han har nemlig et utseende som gjør at folk tror han er fra Midt-Østen (han er etnisk sett halvt jødisk, aldri oppdratt jødisk, men utseendet hans har mye av det i seg), og kombinert med dårlig norsk, så "var" han "araber". Med alle de viderverdigheter det medførte. Det var en skjellsettende opplevelse, virkelig opprørende, dypt sårende, selvsagt, men ikke minst VELDIG opplysende og tankevekkende. Å få føle det på kroppen som han alltid har forholdt seg til som en teoretisk ting, noe ille noe som skjer med andre, har man hørt.

Jeg syns det er ekstremt bra og viktig at folk forteller om hva de blir utsatt for, men jeg føler meg veldig maktesløs - hva kan man gjøre utenom å oppdra sine nærmeste? Om jeg hadde overhørt noe på trikken så tror jeg at jeg hadde hatt både mot og geskjeftighet til å si fra så ørene flagret til dem som ytret noe, men det har jeg aldri opplevd.

[Hyacinth]

Litt på siden, men jeg er en sånn som synes det er ekstremt interessant hvor folk kommer fra, hvilke steder de har bodd og hvor lenge, hvilken dialekt og språk de har og hvorfor og alt sånt. Jeg har jo for lenge siden skjønt at ikke alle setter pris på slike spørsmål, derfor har jeg knapt turd å spørre et menneske om dette i hele mitt liv, men jeg lurer ALLTID. Uansett hvor i verden mennesket kommer fra. Det kan være sjefen fra Bømlo, legen fra India eller elektrikeren med østeurpeisk aksent. Jeg ELSKER å høre om dette, jeg synes det er kjempeinteressant. Og jeg lærer ofte mye hvis jeg treffer folk som selv begynner å prate om dette, for jeg tør som sagt ikke spørre selv. Man kan lure på hvor viktig det er å snakke om annet enn snekring når den polske snekkeren kommer, men jeg har SÅ lyst å snakke om Polen og hvor jeg har vært og hva jeg har sett og om ord jeg kan og sånt. Og ikke minst om likheter og ulikheter. Jeg skulle ønske folk generelt likte å snakke om sånt. Eller kanskje de gjør, men at de ikke kommer på det?

Jeg får selv til tider spørsmål om mitt utenlandske navn, og jeg liker godt å snakke om det.

[Guava]

Jeg synes det er stor forskjell på kommentarer som lyser av uvitenhet og dem som kommer trass i at man vet. Det finnes en del som insisterer på å bruke ordene neger, mulatt, guling osv trass i at de vet at det sårer "for jeg mener jo ikke noe rasistisk med det". Jo når man bruker ordene trass i at mange reagerer så er man ikke snill.

Jeg har latinamerikanske bekjente som har måtte lære at å omtale folk med hudfarge og særlig negro,mulato, moreno og sånt ikke er noe man gjør her til lands. Dette er mennesker som lett havner i kategorien "neger" blant en del nordmenn.

Jeg har levd noen uker som den rare "branco" som ble ledd av. Ja lyserosa flodhester er ikke ansett som veldig vakre over alt i verden.
Jeg tror eg hadde gitt beskjed om hvor plagsomt det var om jeg skulle bodd der en stund.

[Polyanna]

Og jeg er for øvrig en som ER veldig nysgjerrig på hvor folk EGENTLIG kommer fra. Både dialektmessig (i går holdt jeg på å spørre han i fiskedisken på Meny, for dialekten hans var midt mellom stril og Rogalending og jeg klarte ikke å plassere den. ), så vel som "etnisk". Jeg syns migrasjon er så spennende - hvordan er det å komme fra Afghanistan til Norge? Hvor reiser man? Lengter man tilbake? Hvor føler man at man har røtter? Hvilke språk snakker man?

Og så er jeg veldig langt fra fargeblind. Jeg SER hudfarge veldig godt. Det har nok med at jeg ikke skilner ansiktstrekk. Så jeg er avhengig av andre "features" for å skille folk fra hverandre: Farger, høyde, dialekter, fakter, kroppsfasong, og legger derfor tilsvarende godt merke til dem.

Men jeg har jo vett til å ikke gnåle om det!

Da vi fikk nye naboer nylig så hadde jeg hørt på forhånd at de var fra Afghanistan, men da jeg hilste på dem så spurte jeg ikke noe om det, men om barna, skole, om de trivdest, etc. Og så hadde de en dialekt som gjorde det naturlig å spørre om hvor de kom flyttende fra, og så ble det almenn begeistring da det viste seg at de kom flyttende fra Ålesund.

Da jeg ropte over ungene for å hilse på så hadde jeg et lite sekund inni introduksjonssetningen min der jeg tenkte at "shit, nå tror hun jeg er sånn som gnåler om etnisitet", for jeg sa "Hei! Hils på de nye naboene! Gjett hvor de er fra!!" og syns selv jeg ante et anelse hevet øyenbryn fra naboen før jeg fortsatte: "Fra Ålesund!!"

[Polyanna]

Hehe, nå skrev jeg samtidig som deg, Hyacinth, men ja, jeg føler det samme.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og jeg er for øvrig en som ER veldig nysgjerrig på hvor folk EGENTLIG kommer fra. Både dialektmessig (i går holdt jeg på å spørre han i fiskedisken på Meny, for dialekten hans var midt mellom stril og Rogalending og jeg klarte ikke å plassere den. ), så vel som "etnisk". Jeg syns migrasjon er så spennende - hvordan er det å komme fra Afghanistan til Norge? Hvor reiser man? Lengter man tilbake? Hvor føler man at man har røtter? Hvilke språk snakker man?

Ja! Jeg kunne snakket hele dagen om dette! Jeg tror jeg er langt over snittet opptatt av språk, men også kultur. Det er noe av det jeg synes er kjekkest ved å reise også. Å lære om andre, ikke minst språket.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Hehe, nå skrev jeg samtidig som deg, Hyacinth, men ja, jeg føler det samme.

[Guava]

Mitt inntrykk er at veldig mange er interessert i å snakke om hvor de kommer fra og i tillegg er det en glimrende måte å få i gang en samtale. Det vil være trist om man skal vokte seg for å spørre om sånt også.
Det samme gjelder også spørsmål om man har barn. Da kan man støte barnløse. Spør man om jobb kan arbeidsledige og uføre føle det vanskelig.

Trass i dette må det være mulig å bruke slike tema i samtale. Spørsmålet er hvordan man responderer på svarene man får.
Svarer Gro at hun kommer fra Trondheim så spør man ikke gjentatte ganger om hvor Gro egentlig kommer fra. Svarer Hans at han ikke jobber så spør man ikke inngående om hvorfor. Ei heller spør man folk uten barn om hvorfor de ikke har det.

[Hyacinth]

Ja, jeg ser den. Selv syntes jeg en lang tid at det var forferdelig plagsomt at alle absolutt skulle snakke om hvor og hvor mye jeg jobbet. Det er egentlig utrolig hvor mye folk er opptatt av akkurat det, fant jeg ut da. Jeg brukte masse krefter på å vri meg unna sånne spørsmål.

[Éowyn]

Polyanna og Hyacinth:

Men ser dere ikke forskjellen?

Om dere hadde spurt meg hvor jeg kom fra og jeg svarer Bergen, så ville jeg ikke ha reagert dersom dere hadde kommentert dialteken min, som er alt annet enn vestlandsk. Men hvis dere, etter å ha fått svar på dialektspøsmålet, hadde fortsatt med "Jamen (vifter vekk svaret), Hvor er du EGENTLIG fra?" Vel, da hadde jeg blitt rimelig muggen. For når dette spørsmålet kommer, så er egentlig det første spørsmålet bare en fordekt måte å plassere meg på "norskhetsskalaen". (Og når det gjelder mitt utseende, så er det for å sjekke religiøs tilhørighet.)

[Polyanna]

Ja, jeg vet det, altså. Det skrev jeg jo også. Det handler jo om dannelse, det å impulsstyre nysgjerrigheten littegranne. Men jeg skjønner impulsen, det gjør jeg.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Polyanna og Hyacinth:

Men ser dere ikke forskjellen?

Om dere hadde spurt meg hvor jeg kom fra og jeg svarer Bergen, så ville jeg ikke ha reagert dersom dere hadde kommentert dialteken min, som er alt annet enn vestlandsk. Men hvis dere, etter å ha fått svar på dialektspøsmålet, hadde fortsatt med "Jamen (vifter vekk svaret), Hvor er du EGENTLIG fra?" Vel, da hadde jeg blitt rimelig muggen. For når dette spørsmålet kommer, så er egentlig det første bare en fordekt måte å lurer på "du er brun, hva gjør du her?".

Selvsagt ser jeg forskjellen. Grunnen til at jeg ikke spør så mye om sånt, ihvertfall ikke før jeg kjenner dem godt (jeg spør og graver mye til naboene mine fra Sri Lanka) er fordi jeg er estremt redd for å støte. Og når man er hos legen så tenker man kanskje ikke at han har tid å snakke om landet sitt og navnet sitt og sånt. Jeg er redd han blir irritert fordi han synes det er mer vesentlig at jeg har vondt i armen.

[Tallulah]

Hvordan man reagerer på spørsmål om hvor man er i fra vil jeg tro henger sammen med hvordan det stedet er ansett. Å få spørsmål om hvor man kommer fra når man snakker engelsk med norsk aksent i Texas er ikke det samme som når man snakker prikkfritt norsk i Norge, men har en eller to foreldre som f.eks. er født i midtøsten.

Norge er et land som nesten utelukkende er forbundet med noe positivt. Når jeg sier at jeg er fra Norge i utlandet er det vakker natur, vakre mennesker, fredsprisen, rikdom, gode trygdesystemer og muligens musikk som trekkes fram. Nordmenn blir ikke møtt med negative fordommer i noen grad verdt å nevne. Om man da ser ut som man kommer fra et land som ofte blir beskrevet som kulturelt tilbakestående, fattig, menneskene derifra har dårlig moral, er dumme, voldelige etc. så er det sikkert veldig irriterende å føle at man blir assosiert med disse fordommene, selv om om ikke akkurat den som spør har dem.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Og når man er hos legen så tenker man kanskje ikke at han har tid å snakke om landet sitt og navnet sitt og sånt. Jeg er redd han blir irritert fordi han synes det er mer vesentlig at jeg har vondt i armen.

Og det syns jeg han har all rett til. Jeg er også veldig opptatt av kultur og andre land. Men jeg syns ikke tilfeldige folk jeg møter skal reduseres til et eksotisk innslag i min hverdag. Legen min er der for å hjelpe meg med vondt i armen, ikke underholde meg.

[Hyacinth]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Og det syns jeg han har all rett til. Jeg er også veldig opptatt av kultur og andre land. Men jeg syns ikke tilfeldige folk jeg møter skal reduseres til et eksotisk innslag i min hverdag. Legen min er der for å hjelpe meg med vondt i armen, ikke underholde meg.

Ja, det er jo derfor jeg ikke spør. Jeg prøver bare å forklare at jeg egentlig har kjempelyst til det. Inni meg.