Syns du at FrP er et rasistisk parti?

[Guava]

Tja.. Norge er ikke nødvendigvis et land som forbindes med noe positivt. Mange aner ikke hvor Norge er. I USA har jeg blitt møtt med småsure kommentarer om "kommunistisk" oljenasjon og i Palestina er ikke Osloavtalen noe som klinger godt (og som var omtrent det eneste man forbant med Norge).
Nordmenn forbindes også mange steder med fyll, dårlige manerer og for å være lite vennlige.

Uansett tenker jeg at det er sånt som man kan snakke om hvis man vil, men man skal ta hintet kjapt dersom folk ikke ønsker å snakke om sin jobb, opphav, opprinnelse eller hva det skulle være.

I min hjemby er jeg "datter til" eller "søster til" hvis jeg presenterer meg med etternavn. Det er greit nok, men jeg ser for meg at det for mange kan være ganske ugreit å bli plassert i slike båser.

[Polyanna]

Og impulsen trenger ikke være rasistisk motivert. Og akkurat det med å grave med "EGENTLIG"-spørsmål er udannet, ubetenksomt og helt sikkert dønn irriterende, plagsomt og noen ganger sårende, men det er ikke "hverdagsrasisme", syns jeg.

[Éowyn]

Det kommer vel an på hva man gjør med informasjonen man får etterpå. Begynner man å snakke om noe annet eller holder man litt ekstra godt på vesken?

For min del kan det da komme kommentar "Å, jammen daaa er du jo norsk daaa.." Men hvis jeg ikke hadde vært adoptert spørs det om en slik kommentar ville ha falt. Se bare på hva som skrives/sier i media. Der snakkes det jo om "3. generasjon innvandrere". Ergo, man kan ha bodde her kjempelenge/være født her/snakke flytende norsk, men pga hudfarge blir man aldri godnatt som "ordentlig" norsk. Men jeg "heldig" sånn sett som er kvinne. En mann av min etniske opphav ville hatt det vanskeligere.

Jeg har bodd ett år i USA. Det er mye å si om behandling av ulike etniske grupper der og, altså. Men det var ett år hvor jeg skilte meg lite ut. Befriende!

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Ja, jeg vet det, altså. Det skrev jeg jo også. Det handler jo om dannelse, det å impulsstyre nysgjerrigheten littegranne. Men jeg skjønner impulsen, det gjør jeg.

Jeg skjønner IKKE impulsen, altså jeg skjønner at man kan lure, man ikke at det mest interessante med denne personen som snakker flytende norsk skal være hvor foreldrene eller besteforeldrene opprinnelig kommer fra. Det man EGENTLIG spør om, er jo "hvorfor er du brun?". Og det er litt tøyeste at man skal buse ut med den type ting til folk man knapt kjenner. Jeg har spurt min svigerinne om en hel del ting, jeg, jeg synes det er superinteressant det hun har å fortelle meg, men hun er gift med broren min, og jeg skal love deg at vi snakket om en hel masse bli-kjent-greier, før den type ting ble diskutert. Ikke fordi det er flau eller fordi hun skjemmes, men fordi det ikke er naturlig, synes jeg, å ha den type spørsmål med i bli-kjent-prosessen. Som om det er en rett at man skal få vite bakgrunnshistorien til et menneske ved første møte.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Tja.. Norge er ikke nødvendigvis et land som forbindes med noe positivt. Mange aner ikke hvor Norge er. I USA har jeg blitt møtt med småsure kommentarer om "kommunistisk" oljenasjon og i Palestina er ikke Osloavtalen noe som klinger godt (og som var omtrent det eneste man forbant med Norge).
Nordmenn forbindes også mange steder med fyll, dårlige manerer og for å være lite vennlige.

Men jeg regner med at du ikke syns måten nordmenn generelt mottas på i utlandet kan sammenliknes med hvordan folk med annen hudfarge generelt mottas i Norge? Som var poenget mitt, men det regner jeg med at du egentlig forsto.

[Milfrid]

Akkurat det med å ikke skille seg ut utseendemessig var noe datteren min også satte pris på i USA. Men jeg tror aldri hun har fått så mange spørsmål om hvor hun kommer fra og hvorfor hun ikke snakket spansk noen gang, noen sinne som da hun bodde i USA. Men hun synes som sagt det er stas å være fra Colombia.

Og der vi bodde var der langt mellom "ektefødte"amerikanere. Se fleste var innvandrere, eller barn av innvandrere (eller expats). Som betydde at de fleste snakket med en eller annen form for aksent.

Jeg synes også at å grave videre når noen sier de er fra Bergen er utidig. Selv om jeg ville dødd etter å spørre "er du adoptert" eller "hvor har du anene dine fra". Fordi sånn interessenter meg.

Feks faren på fotballaget, han har på Facebook at han er fra Cuba. Og han har studert der. Men han snakker et annet språk enn spansk (også). Og jeg lurer sånn hvor han er fra, hvordan han endte med å studere på Cuba (og hvordan det var!), og hvorfan han endte opp i Norge. Men jeg tør ikke. Nettopp fordi jeg vet at mange er lei av å snakke om det. Og egentlig synes jeg det er trist.

Men jeg mener fremdeles at det i de fleste tilfeller er mangel på antenner og ikke hverdagsrasisme som gjør at folk får spørsmål om hvor de egentlig er fra. Å anta hvor folk er fra, i form av feks "jævla pakkis" er absolutt hverdagsrasisme.

[Dronningen]

Opprinnelig lagt inn av Éowyn, her.

Men hvorfor er det så viktig å vite at det kommer som spørsmål nr 2, fra en vilt fremmed? Det kan være ganske slitsomt å gå rundt og "være" hudfargen sin hele tiden.

Okei. Her datt jeg litt ut. Jeg spør ikke vilt fremmede. Men havner jeg ved siden av noen i et selskap, og man snakker om hvem man er og hvor man kommer fra (noe jeg gjerne må forklare selv også), så kan det hende jeg spør noen om bakgrunnen etter hvert. Eller ikke. Kommer an på.

[Skremmern]

Jeg er sofaliggende med et-eller-annet magegreier, og så i den forbindelse en hel gammel episode Grey's Anatomy. Mannen på operasjonsbordet tålte ikke narkose, og måtte være våken under inngrepet sitt. Underveis freaka han litt ut pga alle lydene og luktene, og fugleinteressert som har var, ble han bedt om å beskrive menneskene som fulgte med på operasjonen som fugler. Siden han ikke kunne noen av navnene, sa han "han seriøse der, han som står og tenker på noe alvorlig, han kan være pelikan (elns)" om den eneste mørkhudede mannen, og den eneste asiatiske dama blant alle de hvite, var "hun som bruker hendene når hun snakker" osv. Vi trenger sånt inn i vårt språk. Det å kunne se og vise til noe annet enn hudfarge og opprinnelse når vi ser og snakker om andre mennesker.

[Polyanna]

Det gjør jeg, og igjen, det handler mest om dannelse. For hudfarge ER veldig synlig og lett å gripe til. Særlig om man skal beskrive for eksempel en far på skolen, der 90% kan beskrives som "litt høy, passe slank, kort hår, går ofte i dress"

Da er det en lettelse å skulle beskrive de få som skiller seg ut: "han lille", "han med langt grått hår" eller "han som jeg tror er fra India eller noe".

[Hyacinth]

Jesus. Jeg kjenner jeg ble irritert over at noen tilsynelatende tror at jeg spør og graver og stiller ufine sprørsmål til folk jeg ikke kjenner. Det gjør jeg virkelig ikke, ikke i det hele tatt. Mulig jeg er nærtakende nå, men jeg ble litt pissed. Jeg forklarer hvordan jeg er skrudd sammen i innlegget øverst her, og bedre enn det greier jeg ikke å forklare. Sorry. Eller burde jeg bare kontrollere tankene mine, er det det dere mener?

Jeg er btw ikke opptatt av hudfarge, det har jeg ikke skrevet noe sted i tråden. Jeg viser igjen til innlegg 267. Jeg er generelt svært lite opptatt av hvordan folk ser ut og legger lite merke til det.

[Skremmern]

Opprinnelig lagt inn av Dronningen, her.

Okei. Her datt jeg litt ut. Jeg spør ikke vilt fremmede. Men havner jeg ved siden av noen i et selskap, og man snakker om hvem man er og hvor man kommer fra (noe jeg gjerne må forklare selv også), så kan det hende jeg spør noen om bakgrunnen etter hvert. Eller ikke. Kommer an på.

Det er jo ikke noe galt i "jeg er fra Tønsberg, hvor er du fra?" "jeg er fra Bodø", likt med spørsmål som hva man jobber med, hva man driver med på frititden osv. Det som er problemet er når man ikke godtar at kvinnen med asiatiske trekk er fra Bodø, fordi folk fra Bodø ikke ser sånn ut.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Skremmern, her.

Det er jo ikke noe galt i "jeg er fra Tønsberg, hvor er du fra?" "jeg er fra Bodø", likt med spørsmål som hva man jobber med, hva man driver med på frititden osv. Det som er problemet er når man ikke godtar at kvinnen med asiatiske trekk er fra Bodø, fordi folk fra Bodø ikke ser sånn ut.

...eller fordi man lurer på hvorfor en kvinne med asiatiske trekk havnet i Tromsø. Det er neppe mindre irriterende å svare, men jeg tror ikke nødvendigvis spørsmålet er basert på fordommer, men like gjerne på nysgjerrighet. Som kanskje ikke er sjarmerende, det heller.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Milfrid, her.

...eller fordi man lurer på hvorfor en kvinne med asiatiske trekk havnet i Tromsø. Det er neppe mindre irriterende å svare, men jeg tror ikke nødvendigvis spørsmålet er basert på fordommer, men like gjerne på nysgjerrighet. Som kanskje ikke er sjarmerende, det heller.

Selvfølgelig godtar man at de kommer fra der de kommer fra? Men jeg kan være interessert i å vite mer for det. På samme måte som jeg kan reagere med "men det høres da ikke ut som du er derfra, har du flyttet mye"? så kan jeg reagere med "Bodø ja, der bor det flere tidligere kolleager av meg. Men du ser ut som du har slektninger fra andre deler av verden?". Eller noe sånt.

Det som kan være litt komisk er hvis man spør "hvor kom du fra" som i retning i bygget eller arbeidsstasjon og får "Polen" til svar.

[polarjenta]

For min del handler det også litt om settingen spørsmålet kommer i. Noen ganger er det veldig irriterende, andre ganger er det helt greit. Jeg skjønner at folk lurer på hvor fargene ungene mine har kommer fra, men jeg syns ikke det var spesielt greit når ei spurte om det var mine barn, og følger opp med at hun "hadde hørt rykter om at det var fosterbarn". Det var noe med måten det ble sagt på som ble helt feil. Jeg oppdrar barna mine til å være stolt av også sin afrikanske bakgrunn, jeg hadde ikke trengt det, det er sånn sett pappaens oppgave, men jeg tenker at de er halvt afrikanske og da kan de gjerne være stolt av det også.

[Niobe]

For min del ble det sårt fordi jeg i hele oppveksten så gjerne ønsket å passe inn og være som "alle andre". De stadige spørsmålene om hvor jeg egentlig kom fra er jo en påminner om at man skiller seg ut. Jeg vet jo at dette slett ikke er en issue for alle med avvikende hår- og øyenfarge, men samtidig tror jeg ikke at jeg er så unik, heller. Trenger man alltid å få tilfredsstilt nysgjerrigheten sin, samme hvor oppriktig interessert man er?

[Katta]

Nei, man kan jo selvfølgelig la være å spørre folk om noe og håpe på at de forteller det de ønsker å meddele omverdenen om selv.

[Niobe]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Nei, man kan jo selvfølgelig la være å spørre folk om noe og håpe på at de forteller det de ønsker å meddele omverdenen om selv.

Om man hadde tatt seg tid til det, så skjer akkurat det oftere enn folk gjerne tror.

[Katta]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Om man hadde tatt seg tid til det, så skjer akkurat det oftere enn folk gjerne tror.

Eller det blir veldig stille og vanskelig å føre en samtale. Men jeg ser poenget, jeg kommer aldri til å stille spørsmål om noe sånt igjen.

[Niobe]

Det er for all del noe helt annet nå som jeg er voksen, men jeg kan bli lei av vinklingen nå også. Du all verden så forfriskende det er med mennesker som kan finne langt mer interessante sider ved meg enn fødested. Det er ikke akkurat en markør for en givende samtale, for å si det sånn, selv om det selvsagt har hendt.

[Milfrid]

Nei, man gjør ikke det. Det er jo nettopp derfor jeg ikke spør, selv når jeg dør av nysgjerrighet. Poenget mitt var ikke at det rettferdiggjør at man maser og spør. Poenget mitt var bare at det ikke nødvendigvis er hverdagsrasisme.

Sannsynligvis er det på en del vis lettere å vokse opp som adoptert (eller som innvandrer eller barn av noen som en gang var innvandrer) enn før, på noen vis, iom at det er mindre eksotisk. Samtidig er det sikkert også ti ganger verre på andre områder fordi noen få klarer å ødelegge for resten (eller fordi vi tillater at noen få ødelegger for resten).

Ikke vet jeg. Jeg er selvfølgelig bekymret for ungene og hva de vil møte i framtiden. Eldstemann sa i går at "jeg kunne ha kalt meg selv "nigger", ingen hadde reagert, folk har ikke peiling". Og jeg spurte om det var et problem for henne at hun er mørkere enn andre, og da så hun på meg som om jeg var riv, ruskende gal. Heldigvis. Men det er jo kun representativt hva vi opplever.

Jeg var mye mer redd før.