Filosofi (transperson som eksempel)

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jaaaa, jeg synes jo det. Hvis du hadde gått opp 30 kg (og jeg hadde vært klar over det fordi jeg kjente deg før du gikk opp), så tenker jeg det hadde vært ok å åpne for det i en samtale ved at jeg feks sa noe om min egen vekt, ved å si noe ala: "Jeg opplevde - heldigvis! - at vekten min stabiliserte seg veldig da jeg startet på hormoner i forbindelse med alder" (<- ville nok ikke ha sagt dette til en mann). Da har jeg signalisert at jeg kan prate om vekt hvis vedkommende vil snakke om det. Eventuelt kan folk gå over på et helt annet tema. Med å "åpne opp" i en samtale så tenker jeg at man skal signalisere: Dette kan vi snakke om hvis du vil.

Trøndere snakker jeg om heeeeele tiden, faktisk

Til opplysning reagerer jeg en del på at ordet heldigvis er med. Noen/ganske mange også, tror jeg, har ikke så mye vanskeligheter med å være overvektig.

For meg kan dette utsagnet tolkes i en retning av "Jeg hadde samme problem som deg, men heldigvis har jeg det ikke lenger ", uten at man vet at den det gjelder ser på det som et problem.

[My]

Opprinnelig lagt inn av Ine, her.

Til opplysning reagerer jeg en del på at ordet heldigvis er med. Noen/ganske mange også, tror jeg, har ikke så mye vanskeligheter med å være overvektig.

For meg kan dette utsagnet tolkes i en retning av "Jeg hadde samme problem som deg, men heldigvis har jeg det ikke lenger ", uten at man vet at den det gjelder ser på det som et problem.

Mens jeg tolker det som "Da jeg gikk opp i vekt pga hormonforandringer var dette noe som hjalp for meg, kanskje det er noe av det samme som skjer hos deg?". Så det handler også litt om hvordan man velger å tolke det, i tillegg til kroppsspråk, tonefall, hvilken relasjon man har til vedkommende, og sammenhengen man sier det i. Og jeg tenker ikke at det trenger å være taktløst, frekt og uten sosiale antenner, og hadde ikke nødvendigvis snillet inni meg, men det kommer som sagt an på det over. Men det er det jeg mener med at folk gjerne oppfatter slike velmente tips om hva man bør unngå å si som en hel masse tabu og forbud, som gjør at de blir så usikre at de til slutt unngår å snakke med folk som er annerledes. Ting blir alt for ofte tolket i verste mening, og det gjelder i begge retninger.

Jeg for min del kunne jo tolket dette innlegget:

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Det er jo her man må bruke litt common sense da. Jeg mener at det ikke er så vanskelig som man skal ha det til. For selvsagt kan man både spørre og opplyse om hvor noen er fra, der det er relevant. I ditt tilfelle så kunne det vært "Du, den dialekten din, er den fra Smøla-traktene?" Eller, etter at man har snakket en stund om Mount Everest, begynner å snakke litt om hvor man har vokst opp. Eller at jeg vet at du har en god venninne fra Smøla og sier at Camilla er derfra.

Det blir litt sånn menn som mener man IKKE KAN SPØKE MED NOE HELLER LENGER NÅ DA etter #metoo.

Og jeg mener ikke at det er lett som en plett. Men sånn er det med endring. Det går seg til, om man vil.

som at Tally setter meg i samme kategori som disse mennene, basert på innlegget mitt som hun siterer. Men jeg velger jo å ikke tolke det slik, men heller prøve å forstå hva hun mener.

[Ine]

Hvis dette eksempelet med en som hadde gått opp 30 kg gjaldt meg, at dette var en jeg omgikkes, og som jeg ikke visste om jeg ville møte i slutten av neste måned, eller ikke visste om jeg kom til å omgåes i det hele tatt, dvs ikke naturlig at jeg omgikkes på egen hånd, hadde jeg aldri i verden følt det naturlig å "åpne opp" for temaet overvekt ved å snakke om hvordan jeg selv hadde klart å bekjempe overvekt. Siden kropp/overvekt er et så sensitivt tema er det sjelden jeg føler det er et naturlig tema å ta opp, spesielt til mennesker jeg ikke har en nær relasjon til.

I dette eksempelet er jeg redd det å "åpne opp " for temaet slanking/overvekt kan oppfattes som hinting.

Jeg føler at hvordan andres kropper ser ut/forandrer seg, og spesielt folk som ikke har en nær relasjon til meg, ikke er min business.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Mens jeg tolker det som "Da jeg gikk opp i vekt pga hormonforandringer var dette noe som hjalp for meg, kanskje det er noe av det samme som skjer hos deg?"

Sånn kan det sikkert tolkes, men som jeg har skrevet i andre innlegg, andres kropper, utseende, vekt er ofte veldig sensitivt og personlig, så jeg hadde aldri gjort dette til et tema jeg ville "åpnet opp" for, til en person jeg ikke hadde en nær relasjon til, uten at personen det gjelder hadde tatt det opp selv først.

[Ine]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Mens jeg tolker det som "Da jeg gikk opp i vekt pga hormonforandringer var dette noe som hjalp for meg, kanskje det er noe av det samme som skjer hos deg?". Så det handler også litt om hvordan man velger å tolke det, i tillegg til kroppsspråk, tonefall, hvilken relasjon man har til vedkommende, og sammenhengen man sier det i. Og jeg tenker ikke at det trenger å være taktløst, frekt og uten sosiale antenner, og hadde ikke nødvendigvis snillet inni meg, men det kommer som sagt an på det over. Men det er det jeg mener med at folk gjerne oppfatter slike velmente tips om hva man bør unngå å si som en hel masse tabu og forbud, som gjør at de blir så usikre at de til slutt unngår å snakke med folk som er annerledes. Ting blir alt for ofte tolket i verste mening, og det gjelder i begge retninger.

Da er jo det et valg de tar, om de velger å ikke prate med folk som er anderledes. Rådene herifra har vel gått i å snakke om alt mulig annet enn det som gjør de anderledes, hvis man er usikker på om et tema er ok å ta opp.

Trådstarter har fått tilbakemelding på om at de oppfatter dette eksempelet på noe som "ting man bare ikke kan si", "taktløst", eksempel på "totalt manglende sosiale antenner".

Jeg tolker dette som at eksempelet er lett å ikke skjønne at dette med "å åpne opp" for er velment, og at dette konkrete eksempelet lett kan misforstås den gode intensjonen i eksempelet.

[nokon]

Det er kanskje nok tilbakemeldinger på det eksempelet?

[nokon]

Nå har eg lese gjennom tråden igjen, for eg synest heile tråden utvikla seg veldig rart.

Eg stusser litt over dette med å «åpne opp» for eit samtaletema som på mange måtar er premisset her. Det er aldri noko fasitsvar på korleis ein samtale utvikler seg. For min eigen del kjenner eg meg som ei pågåande skravlebøtte den eine dagen og som ein som stort sett lytter den andre. Enkelte folk prater eg med om djupe filosofiske eller eksistensielle og viktige tema, andre prater eg med om film og bøker. Kanskje snakkar vi om barneoppdragelse den dagen eg er frustrert over sur preteen og ein film det var koseleg å sjå saman med same preteen same dag. Men samtalar blir til undervegs og kan utvikle seg i alle retningar.

Eg tenker det handlar om å føle seg litt fram.

Eit eksempel frå mitt liv, frå før eg begynte å bevege meg tilbake i arbeid, er kor slitsomt eg syntes det var med alle som innleda samtaler med «Kva jobbar du med?» Heilt vanleg ice breaker, men frykteleg vanskeleg å mumle «Nei, eg er sånn derre naver på grunn av langvarig sjukdom, men før …. Då hadde eg jobb, då!» som regel svarte eg på ein sånn måte at det ikkje inviterte til oppfølgingsspørsmål. Men det er ein invaderande tulling i alle foreldregrupper som følger opp med: «Åh, kva feiler det deg?» og då står ein der og må seie at ein ikkje gidder snakke om det.

Eg trur ikkje det er vondt meint - men eg trur det er veldig individuelt kva folk opplever som invaderande og ikkje. Og då tenker eg det beste ein kan gjere er å lytte seg litt fram undervegs i samtalen.

Om det er respektlaust eller taktlaust å ta opp vekt, hudfarge, kjønnsidentitet eller diagnoser eller ikkje, kjem an på så mange faktorar. Både relasjon, setting, grad av fortrolighet og humøret til den ein snakkar med. Eg trur ikkje det går an å svare generelt på spørsmålet i HI, fordi alle samtalar er forskjellige. Og om ein skal «åpne opp» for eit tema eller ikkje, vil komme heilt an på samtalen.

[My]

Opprinnelig lagt inn av nokon, her.

Om det er respektlaust eller taktlaust å ta opp vekt, hudfarge, kjønnsidentitet eller diagnoser eller ikkje, kjem an på så mange faktorar. Både relasjon, setting, grad av fortrolighet og humøret til den ein snakkar med. Eg trur ikkje det går an å svare generelt på spørsmålet i HI, fordi alle samtalar er forskjellige. Og om ein skal «åpne opp» for eit tema eller ikkje, vil komme heilt an på samtalen.

Veldig enig i dette. Også synes jeg diskusjonen er interessant, selv om det ikke er noen fasit, den setter i gang mange tanker.

[nokon]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Veldig enig i dette. Også synes jeg diskusjonen er interessant, selv om det ikke er noen fasit, den setter i gang mange tanker.

Absolutt interessant, sånn sett, ja. Men vanskeleg å svare at to pluss to er fire på eit slikt spørsmål.

[tink]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Det jeg mente med å "åpne opp" i en samtale var å ta opp et emne, og så kan de andre i samtalen gå vekk fra det emnet, ta det opp generelt eller ta det opp personlig. Så var kanskje eksempelet dårlig.

Jeg synes det er en vesensforskjell mellom det å åpne for en diskusjon og det å karakterisere andre som deltar i en samtale. Men jeg tar til meg hva dere sier og mener om meg.

Ja, det ble litt dumt. Beklager dette. Det var virkelig, virkelig, ikke ment som en personkarakteristikk av deg.

Jeg synes denne diskusjonen er noe av det mest spennende som har skjedd her inne på lang tid. Og med mange personer uten fjes, tonefall, eller dialekt - så kan det fort bli litt heftig.

Synes nokon oppsummerer det veldig godt.