Med utgangspunkt i eget liv, eller?

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Hasselnøtt, her.

Mange av oss har yrker og jobber (for ikke å snakke om arbeidsgivere) som ikke veldig enkelt lar seg kombinerer med deltidsjobbing.

Nei men då er det ikkje dei eg siktar til. Eg tenker på dei som VIL jobbe fullt. Ikkje dei som ikkje vil men må av ulike årsaker.

[Zip]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

En arbeidskollega av en venninne kom tilbake til jobb to uker etter fødsel. Ikke bare forstår jeg det ikke, jeg respekterer det aldeles ikke heller.

Gosj....

[Kate]

Jeg tror jeg er rimelig åpen og inkluderende, og prøver å ikke dømme andre for de valgene de tar. Men det er klart jeg noen ganger stusser litt. Men så pleier jeg å tenke at det er ikke mitt liv, og andre får gjøre som de vil så lenge de ikke skader andre.

[Line*]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg kom til å tenke litt på dette etter at jeg har lest og deltatt litt i forskjellige-fedre-tråden.

Er det ofte slik at man gjør sine egne valg, erfaringer og opplevelser til norm? Og vurderer andre ut i fra det?

Jeg prøver å være aksepterende, tolerant og romslig. Men jeg har også mine greier.

Jeg sliter feks. med å forstå at noen (særlig med gode karakterer og forutsetninger) ikke ønsker å ta høyere utdanning. Jeg sliter med å forstå at man kan være hjemmeværende uten å kjede vettet av seg.

Jeg har ikke lest tråden, men synes det var et flott spørsmål.

Ja, jeg tror man tar utgangspunkt i egne erfaringer. Uansett hvor romslig man er eller ikke.
Men kanskje man blir det utfra erfaringer? Eller i mangel på dem?

Jeg er syk, har Fibromyalgi, og nå Lupus, men ikke pokker om jeg orker å bare suse hjemme. Særlig ikke siden jeg nå ikke har hjemmeboende barn.
Men jeg MÅ av og til resignere å innse at jeg ikke får gjort/orker/klarer ting...

Men jeg BØR forstå andre menneskers valg også.
Både når det gjelder hvor langt man drar utdannelsen sin, eller hvor langt man drar omsorgen sin, uten at det trenger å være en motsetning.

Jeg skjønner ikke helt at det behøver å være svart/hvitt.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg kom til å tenke litt på dette etter at jeg har lest og deltatt litt i forskjellige-fedre-tråden.

Er det ofte slik at man gjør sine egne valg, erfaringer og opplevelser til norm? Og vurderer andre ut i fra det?

Jeg prøver å være aksepterende, tolerant og romslig. Men jeg har også mine greier.

Jeg sliter feks. med å forstå at noen (særlig med gode karakterer og forutsetninger) ikke ønsker å ta høyere utdanning. Jeg sliter med å forstå at man kan være hjemmeværende uten å kjede vettet av seg.

Vi alle ser vel mest fra vår egen navle. Samtidig så opplever jeg at med tøffe tak i livet så har jeg fått mer ydmykhet i forhold til å se at man fort kan falle utenfor i samfunnet. Mange mennesker har stor tro på at vi har det så godt i Norge og ordningene er så bra at ingen blir tapere eller kommer i økonomisk ruin uten at de selv har skyld i det. (det ble kanskje litt på sia av det du mente Mim)

Jeg har ei svært oppegående venninne som har valgt å være hjemmeværende. Hun føler at hun til stadighet må forsvare sitt valg. Enkelte kan ikke skjønne at hun vil la pensjonspoengene fare.... Jeg hadde ikke klart å være 100% hjemmeværende, men jeg syns det er flott at hun har tatt dette valget og at hun er fornøyd med det. Kan ikke si at jeg fullt ut forstår det, men jeg har full respekt for det. Like mye som hun har respekt for at jeg har valgt å ta en utdannelse nå i voksen alder.

Opprinnelig lagt inn av Kate, her.

Jeg tror jeg er rimelig åpen og inkluderende, og prøver å ikke dømme andre for de valgene de tar. Men det er klart jeg noen ganger stusser litt. Men så pleier jeg å tenke at det er ikke mitt liv, og andre får gjøre som de vil så lenge de ikke skader andre.

Jeg er nok på samme plan som deg - kan stusse litt - men respekterer at vi menneskene er såpass forskjellige at det er ulike ting som er viktige for oss.

At man vil bli hjelpepleier istedenfor sykepleier - ja, hvorfor ikke? Det er to ulike typer jobber?

At man vil tilbake på jobb to uker etter en fødsel - jo, hvis det er noe som noen få mødre vil prøve, så la de det. Hvis det blir for mye for de, kan de "gå tilbake til" permisjonen. Hvis det fungerer, kan det jo være at mannen er hjemme?

Hvis noen har lyst til å jobbe med et "enkelt" yrke, ja, så kanskje har de større overskudd til å drive med aktiviteter for ungene på kveldstid? Jeg ser ihvertfall ofte at det er mange foreldre med jobber hvor de ikke blir såååå slitne, som er aktive i lag og organisasjoner. Det er jo bra det - samma for meg hvor de bruker intellektet sitt vel?

Listen over eksempler er utømmelig.

Vi bør alle prøve å forstå andre litt mer. Det er først når vi setter oss i deres situasjon og ser på deres liv fra deres ståsted at vi faktisk kan forsøke å se hvordan deres verden er. Og det er det som er empati, at vi legger vår egen verden, våre egne oppfatninger til side for å forsøke å forstå andres valg.

Jeg tror ikke empati kommer av seg selv, det kommer av "trening" og viljen til å ville forstå andre.

At noen også mangler respekt for andres valg i livet, se det er verre. Og jeg strir litt med å forstå hvordan noen kan si at de ikke kan respektere andres valg i livet sålenge det dreier seg om familieliv og karriereliv...

[Kråka]

....................

[Pebbles]

Macy - jeg er fullstendig enig med deg.

For meg er det innlysende at vi alle har høyst ulike mål for livene våre, og det er våre medfødte talenter, våre interesser og våre pesonligheter som avgjør hva vi finner meningsfullt og hva som gir glede.

Selv har jeg hatt lyst til å bli lærer så lenge jeg kan huske. For meg er det et meningsfullt og givende yrke. Jeg er ikke en husmortype for jeg er ikke veldig glad i husarbeid og jeg liker å fylle dagene mine med arbeid med barn og samarbeid med kolleger ( nå jobber jeg riktignok deltid - det kalles pose&sekk!).

Jeg har en venninne som har jobbet i både barnehage og skole. Hun droppet ut av førskolelærerstudie grunnet graviditet.
Nå er hun ikke interessert i å fullføre.
Hun strortrives hjemme, og hun har tre barn mye av livet hennes dreier seg rundt.
Hun er dyktig og ville gjennomført de fleste studier med glans, regner jeg med.

Men hun ØNSKER DET IKKE!

Og jeg har aldri stusset over dette. HUN fyller livet sitt med innhold på SIN måte, og JEG fyller livet mitt med innhold på MIN måte.

Det hadde da vært høyst merkelig om absolutt alle mennesker var opptatt av akademisk utdanning.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg prøver å være aksepterende, tolerant og romslig. Men jeg har også mine greier.

Jeg sliter feks. med å forstå at noen (særlig med gode karakterer og forutsetninger) ikke ønsker å ta høyere utdanning. Jeg sliter med å forstå at man kan være hjemmeværende uten å kjede vettet av seg.

interessant tråd!!

Jeg jobber i et yrke hvor vi er svært mange kvinner og noen få menn. Flyvertinne. Svært mange forskjellige typer mennesker, og med svært forskjellig yrkesbakgrunn eller utdannelser. For å ta utg.punkt i meg selv. Jeg skulle begynne på hotellhøgskolen den høsten jeg startet med sommerjobb som flyvertinne. Det var jeg helt sikker på. Jeg var også helt sikker på at flyvertinnejobben ikke var noe for meg som var skoleflink, og hadde store ambisjoner om å starte egen restaurant eller et lite nisje-hotell
Jeg har tatt utdannelse men det ble senere på fritiden.

Det ble altså ikke helt slik jeg egentlig planla. Jeg stortrivdes nemlig i jobben som egentlig bare skulle være en sommerjobb med godt betalt. Jeg har verdens hyggeligste kolleger, fantastisk miljø hvor det skjer noe hele tiden, ingen dag er lik, man opplever masse hyggelig, treffer utrolig mange hyggelige folk (og noen få drittsekker) og jeg tjener forholdsvis greit, og har forholdsvis gode betingelser i fht. det at jeg har barn (krav på redusert arbeidstid blant annet). Det er karriere-jegere som har begynt i jobben min som ikke orket den karusellen lenger. Jeg kjenner også mange kolleger som er sykepleiere (som synes sykepleierjobben er for tøff med for dårlig betalt og for dårlige betingelser), jeg har også advokater, lærere, fysioterapeuter, et par psykologer som kolleger, og fellesnevneren er at de faktisk synes de har det bedre med mindre ansvar, mer fritid og god lønn.

Jeg kan forstå at noen kan være hjemmeværende i noen år i småbarnsperioden. Jeg har kost meg snart 3 år hjemme selv. Det gikk utrolig fort, og jeg kjedet meg ikke et sekund! Men ja, jobb er viktig for meg i et lenger tidsperspektiv - jobben er min egen-tid! Ja, faktisk nesten litt hobby og interesse!

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Jeg skjønner ikke mennesker som liker å ødelegge for andre. For ikke å snakke om at jeg ikke begriper at folk kan være så lite oppegående at de er FrP-ere.

Du bør lese boken Frp-koden. Da vil du forstå bedre at det er mange oppegående folk som stemmer Frp - og hvorfor de gjør det.

[Elin]

Opprinnelig lagt inn av Zoë, her.

Jeg er nesten litt obsessed med å utvikle empati hos mine barn, elevene mine og meg selv.
Jeg tror det er det aller viktigste for oss selv, vårt samspill med andre og for samfunnet generelt ( til og med viktigere enn å ha lønnet arbeid... ; )

Jeg også. Det er en god ballast å ha med seg og det er altfor lite empati i samfunnet.

Opprinnelig lagt inn av TBM, her.

Vi bør alle prøve å forstå andre litt mer. Det er først når vi setter oss i deres situasjon og ser på deres liv fra deres ståsted at vi faktisk kan forsøke å se hvordan deres verden er. Og det er det som er empati, at vi legger vår egen verden, våre egne oppfatninger til side for å forsøke å forstå andres valg.

Jeg tror ikke empati kommer av seg selv, det kommer av "trening" og viljen til å ville forstå andre.

Helt enig med alt du skriver her! Og ja, empati kan lett trenes opp - og det bør man gjøre!

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Du bør lese boken Frp-koden. Da vil du forstå bedre at det er mange oppegående folk som stemmer Frp - og hvorfor de gjør det.

At de kommer med unnskyldninger gjør dem ikke mer oppegående. Det er intet grunnlag for noen til å holde med FrP.

[Harriet Vane]

Jeg anbefaler også Frp-koden for økt respekt og innsikt. Og jeg tror i hvertfall ikke man kan få noen til å slutte å stemme Frp ved å ikke ville forstå hvorfor de mener det er naturlig å stemme på et slikt merkelig parti.

Macy; alle "må" ikke ha en tittel. Men alle har da gjerne en tittel? Man blir kalt det man gjør, ikke sant? (Som ikke nødvendigvis er det man er utdannet til)

Jeg må si at det ligger mye trygghet i en tittel. For min del ligger det også mye selvrespekt i tittelen min (utdanningstittelen OG jobbetittelen) ettersom det for meg handler om hvor langt en jente fra tjukkeste bondelandet uten foreldre med høyere utdanning kan komme. Jeg er stolt av utdanningen min og av hvilken retning jeg har klart å utvikle karrieren. At jeg i tillegg har funnet ut av masse moro gjennom forskingen min og endrer verden litt hver dag fra her jeg sitter nå, er en fantastisk bonus.

Jeg har stortrivdes på SFO og som servitør også, jeg. Men jeg kunne ikke blitt noen av stedene uten å skaffet meg relevant utdanning. Det ligger mye trygghet i å vite hva det går i, sånn ordentlig og ikke bare praktisk.

[Sitron]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Jeg anbefaler også Frp-koden for økt respekt og innsikt. Og jeg tror i hvertfall ikke man kan få noen til å slutte å stemme Frp ved å ikke ville forstå hvorfor de mener det er naturlig å stemme på et slikt merkelig parti.

Årsakene forstår jeg. Bare ikke at de ikke ser at det ikke vil fungere. At de ikke ser at det er galt.

[Harriet Vane]

Da jeg undersøkte gamle barnehjem, viste det seg at veldig mange hadde ufaglært ledelse og personale. Dette var gjerne godt voksne damer med kall og sånt. Det var helt klart mer omsorgssvikt, vold og overgrep på de barnehjemmene som hadde ufaglært personale. Sosialdirektoratet satte hardt mot hardt en gang på 50-tallet og sa at barnehjem med ufaglært ledelse ikke fikk godkjenning. Men ettersom det var så mange barn som av ulike årsaker ikke kunne bo i vanlige familier, så var det massevis, særlig en del kristne, barnehjem som drev uten godkjenning. Selv over ti år etter at det ble forbudt å slå barn på institusjoner og skoler, hadde indremisjonen en egen håndbok i avstraffelse (med tegninger) som ble brukt på barnehjemmene som indremisjonen eide og drev.

Så jeg er dypt skeptisk til at ufaglærte jobber på barnevernsinstitusjoner, SFO, barnehage og skole. Selv om enkeltpersoner selvsagt er flinke. Man lærer faktisk en god del som gir innsikt under utdanning. Jeg ønsker det lettere å kombinere jobb og utdanning, som fagforbundet gjør i fht barnehagepersonale.

[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Sitron, her.

Årsakene forstår jeg. Bare ikke at de ikke ser at det ikke vil fungere. At de ikke ser at det er galt.

Nei, det undrer meg også, at folk kan stemme på ting som virkelig ikke lønner seg for dem. En doktorgradsstudie av Høyrevelgerne viste at 1/3 stemte fordi de regnet med at det ville lønne seg på sikt og 1/3 stemte fordi de ønsket å være i en posisjon der det ville lønne seg. Folk er rare.

[Jessica]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Så jeg er dypt skeptisk til at ufaglærte jobber på barnevernsinstitusjoner, SFO, barnehage og skole. Selv om enkeltpersoner selvsagt er flinke. Man lærer faktisk en god del som gir innsikt under utdanning. Jeg ønsker det lettere å kombinere jobb og utdanning, som fagforbundet gjør i fht barnehagepersonale.

Helt enig med deg. Jeg har sett flinke ufaglærte i skolen, men jeg har også sett flere ufaglærte som har prøvd så godt de kan. Det jeg har registrert er at de klarer seg bra så lenge det går noenlunde "på skinner", men når det ikke gjør det så reagerer de på en uheldig måte overfor ungene. De har heller ikke den forståelsen for at barn med ulike diagnoser må behandles ut i fra det. Ikke minst at en del elever trenger forutsigelighet osv. Jeg har hørt en ufaglært stå å si til en 3. klassing at hun måtte være dum som ikke skjønte at Afrika var en verdensdel og ikke et land

I utdanningen har vi reflektert over masse, og vi har fått med oss masse viktig teori som gjør oss trygge i jobben vi skal gjøre. Etterhvert sitter dette i "ryggmargen" og vi handler ut i fra det.

[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Er det ofte slik at man gjør sine egne valg, erfaringer og opplevelser til norm? Og vurderer andre ut i fra det?

Du skal ikke se vekk fra det. Ære være den som er så tolerant og fordomsfri at h*n klarer å alt fra alles ståsted. Selv om jeg absolutt ser poenget i at samfunnet hadde gått lukt til helvete om alle hadde tatt høyere utdannelse. Om vi ikke krevde det for å få en jobb i kassen på Rimi eller for å være vaskehjelp på sykehuset da

Jeg er full av fordommer, men klok nok til å late som om jeg ikke har det når jeg omgås dem som rammes av mine fordommer .

Jeg skal ikke skryte på meg et perfekt og feilfritt liv, for alt i verden, men jeg lurer feks på hvor man henter impulser fra til å ha en meningsfull samtale med partneren når man "bare" (jeg vet det ikke er bare, bare) går hjemme med unger. Selv følte jeg at jeg rotnet på rot mentalt sett det året jeg gikk hjemme, og det eneste jeg opplevde var unger og småprat med andre hjemmeværende mødre.

Når det gjelder utdannelse så har jeg flere venner uten utdannelse som har gode, interessante jobber, men det blir nok vanskeligere og vanskeligere å få seg en karriere uten utdannelsen i bunn, i alle fall opplevde ei venninne at hennes årelange erfaring var null verd når hun ikke hadde papirene i orden, da hun søkte en jobb hun sikkert var mer enn kvalifisert til. Så nå tar hun utdannelsen på si.

Men til syvende og sist så tror jeg at det viktigste er at man er lykkelig og fornøyd - med seg selv og med en eventuell partner. Det aller tristeste må jo være å komme til livets slutt og innse at man har kastet bort livet og ikke levd ut drømmene sine. enten man drømmer om det ene eller det andre .

[daffy]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Nei, det undrer meg også, at folk kan stemme på ting som virkelig ikke lønner seg for dem. En doktorgradsstudie av Høyrevelgerne viste at 1/3 stemte fordi de regnet med at det ville lønne seg på sikt og 1/3 stemte fordi de ønsket å være i en posisjon der det ville lønne seg. Folk er rare.

Et slikt syn på politikk syns jeg er skremmende, og jeg tror vel ikke at du mener det slik det kommer frem her? At partivalg bør være proposjonalt med inntekt fra venstre til høyre (ingen inntekt og formue=Rødt, litt mer inntekt og formue= SV, enda høyere inntekt og formue =AP osv), og hvis folk stemmer på et parti som ikke maksimerer deres materielle interesser er folk dumme?

Jeg mener man må ha litt mer respekt for folks hoder og hjerter, det kan jo hende at mange av disse høyrevelgerne faktisk stemmer på verdigrunnlag og ideologi, og ikke bare etter hva som gagner lommeboken deres. Jeg har nær familie som helt klart ville "tjent" på å stemme Høyre, men som er trofast mot AP fordi de mener dette partiet er dem nærmest i verdigrunnlag. Det setter jeg på konto for idealisme, ikke for dumskap.

[Røverdatter]

Dette tenker jeg veldig mye på, særlig etter at jeg begynte å henge her. Jeg tror det er klin umulig å ikke bruke seg selv som målestokk, man kan både tro og føle at man er vidåpen for alle slags impulser, men jeg tror de fleste vil forsvare seg selv og valgene sine med nebb og klør. Særlig de viktige valgene i livet som er bortimot ireversible. Hvem vil innrømme at de har kastet bort livet sitt eller at de har tatt feil de siste 30 årene? Det er en menneskelig mekanisme. Jeg mener ikke at ingen er åpne om at de har gjort ukloke valg, men jeg tror de fleste vil forsvare seg og sitt.

Jeg er veldig lydhør for kritikk av meningene mine og tar det til meg om noen korrigerer meg på faktafeil. Også har jeg lært at samfunnsspørsmål har mange sider og at jeg ikke alltid har tenkt på alle sidene. Jeg er ikke så redd for å innrømme at jeg tar feil når jeg tydelig står overfor noen med mer peiling enn meg.

Jeg kjenner så mange bra mennesker uten høyere utdannelse at det ikke er naturlig for meg å bruke utdannelse som kriterie eller målestokk. Klart det er fint å studere noen år, men det er ikke avgjørende for verken intellekt eller livskvalitet eller noe annet. Min studenterfaring er at man ikke er det minste spesiell som studerer, man trenger ikke være spesielt smart, klok eller oppegående for å gjennomføre noen år på universitetet. Det er selvsagt en fordel å være det, men ingen forutsetning. Ellers er det fint å være student altså, jeg skulle gjerne gått noen år på skole igjen.