[spinoff] Hvorfor tror du på Gud?

[Divine]

Dette er ikke et "erru helt teit, eller?"-spørsmål, men derimot et genuint spørsmål til dere som har en tro. Jeg tror selv på Gud, eller rettere sagt en gud. Jeg kan/vil ikke kalle meg selv kristen, har ikke hatt noen som helst form for religiøs opplevelse og har ofte fundert på hva troen min er basert på. Jeg tror det er barnetroen jeg på et eller annet hvis ikke har klart å gi slipp på. Jeg var mye sammen mormor i barndommen, og hun var frelst og veldig aktiv i pinsemenigheten. Jeg beundret henne masse, og hun påvirket meg i stor grad. Men samtidig husker jeg at jeg fra veldig ung alder stilte meg undrende til og var negativ overfor mange av de tingene hun trodde på. Så jeg var egentlig veldig flink til å "tenke sjæl" fra tidlig av.

Så jeg vet ikke. Jeg prøvde i mange år å rasjonalisere bort gud, men jeg klarte det aldri. Så til slutt måtte jeg bare innse at "javel, Divine, så tror du på Gud, da. Ja ja. Nei nei."

Så hvordan er DERES tro? Hva bygger den på?

Jeg vil anta at de fleste her inne IKKE tror på en gud, så dere trenger ikke spamme tråden med hvor teit dere synes konseptet er. Da blir det så mye støy.

[Nenne]

Godt spørsmål. Det er veldig vanskelig å svare på.

Jeg vet ikke helt hva jeg tror. Jeg har landet på at jeg passer i kategorien agnostiker tror jeg. På den ene siden ser jeg at i den store, vide verden så er religionene jammen meg mer en svøpe enn noe positivt. Jeg tenker at John Lennons "Imagine" blir mer og mer virkelig for meg. Jeg tror i grunnen verden samlet sett ville vært et bedre sted uten religion i det hele tatt, men så er det den lille tanken som henger seg opp bakerst i hodet som sier "Jammen, hva hvis...?" og så vet jeg ikke da.

Det er nok som du sier, Divine, noe av barnetroen som henger igjen. For jeg er ikke en person som trenger en gud for å forklare verden rundt meg eller for å finne meningen med ting. De store østlige religionene synes jeg er det reneste dillball. Gjenfødelse basert på hvor godt du levde ditt forrige liv for eksempel er virkelig ikke noe jeg greier å ta på alvor.

Jeg synes det hadde vært fint om det var en gud, men jeg ville ha brukt første anledning til å stille vedkommende spørsmålet hvor i all verden h*n var alle de gangene da gudommelig inngripen hadde vært på sin plass.

Er jeg egentlig så lite troende at jeg ikke burde ha vært her?

[Che]

Jeg skal ikke spamme tråden altså - Jeg sier at jeg har forsøkt å tro på Gud - men at jeg ikke helt får det til - MEN i samme åndedrag kan jeg si at jeg ikke tør å innrømme at jeg ikke tror på Gud, fordi jeg er redd for at den guden jeg ikke tror på skal straffe meg - eller noe sånn.

(når jeg sier jeg har forsøkt å tro på Gud, så gikk jeg i noen år fast i menighet - Det var sikkert i søken på meg selv vel så mye som i min søken etter Gud altså - jeg fant meg selv om ikke annet.)

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Che, her.

- MEN i samme åndedrag kan jeg si at jeg ikke tør å innrømme at jeg ikke tror på Gud, fordi jeg er redd for at den guden jeg ikke tror på skal straffe meg - eller noe sånn.

Jeg tror for eksempel ikke på bønn. Ikke i det hele tatt. Men likevel ber jeg til Gud når jeg blir skikkelig redd. Helt sikkert barnetroen som kicker inn igjen.

[Che]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Jeg tror for eksempel ikke på bønn. Ikke i det hele tatt. Men likevel ber jeg til Gud når jeg blir skikkelig redd. Helt sikkert barnetroen som kicker inn igjen.

Ja, det gjør jeg også - og om jeg tenker meg scenarioet "Che mister kontroll på bilen og er redd for å krasje", så ser jeg for meg at det vil være "naturlig" for meg å rope "Guuuuud, hjelp meg!" - Om jeg så evt kommer til å rope på Gud vet jeg ikke altså, men jeg ser for meg at jeg potensielt kunne ha gjort det i alle fall.

[Ru]

Det blir som den allegorien med at din mor/far står nederst i mørk trapp og sier "Hopp, jeg tar i mot deg!", og så gjør du det - selv om du ikke kan se at det står noen der.

[Hondacrv]

Fordi det fungerer som eit fundament i livet mitt. Ei kilde til glede, styrke og trøst. Eg har alltid trudd, og har ei tro med lite tvil i. :enkel:

Sjølv med ei lang utdanning innenfor teologien, så er trua mi ganske enkel. Eg trur på bønn også, i den forstand at eg trur Gud høyrer med når eg ber.

Eg har då sjølvsagt eit religiøst syn på livet, hehe.

[Niobe]

Jeg tror jeg må si fordi jeg ikke kan la være. Jeg vil ikke si jeg har en sterk tro, jeg har også mye tvil (dog ikke på om Gud eksisterer), men jeg har opplevd mye som gjør det vanskeligere for meg å ikke tro. Jeg er troende, men veldig lite religiøs av meg. Forøvrig ble jeg kristen i 20-årsalderen, etter å ha definert meg som ateist og vokst opp i et ateisthjem.

[noen]

Jeg kjenner igjen mye av det du beskriver, Divine. Jeg tror jeg kan kalle meg sterk i tvilen. Den rasjonelle skeptikeren i meg mener tro og religion er veldig vanskelig å forholde seg til. Likevel tror jeg det finnes en gud. Når jeg ser på naturen rundt meg med mangfoldet i blomster, planter, dyr osv., tenker jeg at dette ikke bare er survival of the fittest, men at det finnes en gud med estetisk sans og god sans for humor. (H*n hadde en spesialt god dag da f.eks. surikatene ble skapt. )

[Alfa]

Eg er agnostikar av den ekle grunn at eg har ei viss form for tru som eg ikkje klarer å rasjonalisere. Analytisk anlagt som eg er så har eg store problem med å tru systematisk når alle religionar har så store logiske bristar.

Eg har meir ei kjensle av "noko" som eg ikkje heilt veit kva er, og som ikkje (nødvendigvis) handlar om ein personifisert guddom.

[Tallulah]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Når jeg ser på naturen rundt meg med mangfoldet i blomster, planter, dyr osv., tenker jeg at dette ikke bare er survival of the fittest, men at det finnes en gud med estetisk sans og god sans for humor. (H*n hadde en spesialt god dag da f.eks. surikatene ble skapt. )

Mens jeg er akkurat motsatt. Jeg syns alt i naturen og rundt oss henger så bra sammen, at en gudeskikkelse rett og slett ikke passer inn i sammenhengen.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg har meir ei kjensle av "noko" som eg ikkje heilt veit kva er, og som ikkje (nødvendigvis) handlar om ein personifisert guddom.

Der oppsummerte du veldig bra mine tanker og følelser også.

[Alfa]

Opprinnelig lagt inn av Tallulah, her.

Mens jeg er akkurat motsatt. Jeg syns alt i naturen og rundt oss henger så bra sammen, at en gudeskikkelse rett og slett ikke passer inn i sammenhengen.

Eg tenker som deg, noko som får meg til å tenke at skilnaden mellom å "tru" og å "ikkje tru" kanskje er tydelegare på papiret enn i praksis.

[Bomull]

Opprinnelig lagt inn av Alfa, her.

Eg er agnostikar av den ekle grunn at eg har ei viss form for tru som eg ikkje klarer å rasjonalisere. Analytisk anlagt som eg er så har eg store problem med å tru systematisk når alle religionar har så store logiske bristar.

Eg har meir ei kjensle av "noko" som eg ikkje heilt veit kva er, og som ikkje (nødvendigvis) handlar om ein personifisert guddom.

Her er vel jeg også. Jeg tror mer på the big bang alt i alt og kjemi/fysikk, men jeg er også der at jeg ikke tør påstå hverken det ene eller det andre fordi det er så mye mellom himmel og jord vi ikke vet hva er eller kan identifisere med sikkerhet.

Jeg har ingen Gud, men jeg tror jo på at det er noe der, en kraft av noe slag. Det har nok blitt ekstra viktig for meg å tro at det finnes noe der selv om vi ikke ser det, etter at min far gikk bort.

[Divine]

Det jeg ikke kan fatte og begripe, er denne motsetningen mellom tro og vitenskap. I min verden utelukker de ikke hverandre i det hele tatt.

[007]

Jeg har desverre rasjonalisert bort troen min, og jeg savner den. Jeg savner den tryggheten jeg følte at den gav, og jeg savner særlig troen på et liv etter døden.
Jeg vil gjerne tro, men jeg klarer det ikke.

[Bomull]

Jeg er dels enig med deg i det altså, Divine, at det ene ikke trenger utelukke det andre. Jeg er bare så irriterende rasjonell til tider.

[Flubby]

Opprinnelig lagt inn av noen, her.

Når jeg ser på naturen rundt meg med mangfoldet i blomster, planter, dyr osv., tenker jeg at dette ikke bare er survival of the fittest, men at det finnes en gud med estetisk sans og god sans for humor. (H*n hadde en spesialt god dag da f.eks. surikatene ble skapt. )

Jeg, som er utdannet evolusjonsbiolog, ser helt andre ting enn deg når jeg ser mangfoldet i naturen. Jeg ser arter som over millioner av år har utviklet seg for å best tilpasse seg et miljø i endring. Jeg kjenner til hvilke evolusjonære mekanismer som beviselig har ført arter mot forandring eller utslettelse. Jeg har studert etologi og fylogeni, jeg vet hvordan slektskap mellom alt liv på jorda henger sammen, og jeg kan ikke skjønne at med all den vitenskapen som finnes rundt temaet evolusjon, så finnes det fremdeles kreasjonister.
Ja, også er "survival of the fittest" et gammeldags begrep, og verre er begrepet "den sterkestes rett" på norsk. Innen evolusjonsbiologien snakker vi om "survival of the best adapted".
Ikke meninga å bråke i tråden, men siden du trådte rett inn på mitt interesseområde, kunne jeg ikke la det stå ukommentert

[ElinM]

Jeg har nok en lik bakgrunn som deg Divine, på dette. Barnetro, frelste besteforeldre, osv. En opplevelse fra barndommen var veldig sterk, og den er noe av fundamentet mitt for litt av det jeg tror på i dag. Min mormor døde da jeg var 7-8 år gammel, og jeg var veldig lei meg og savnet henne. En dag, det var på sensommeren, ruslet jeg og farmor nedover jordene hjemme og vi snakket om dette. Da sa hun til meg at mormor var i himmelen, hadde det bra og at jeg en dag skulle få treffe henne igjen. På barnlig vis trodde jeg på det, slik var det, jeg skulle få treffe henne igjen. Hun var ikke borte for alltid. Det var som en tung bør ble løftet fra meg i det øyeblikket, sorgen forsvant og i stedet begynte jeg å se fram til å treffe henne igjen en gang i framtiden.

Som voksen er jeg langt mer rasjonell og kritisk til alt som har med tro å gjøre, men barnetroen min var nok såpass sterk, og denne opplevelsen gjorde såpass inntrykk at jeg har valgt å fortsette å tro på et liv etter døden. Det høres kanskje rart ut å si at man har valgt å tro på noe, men slik er det faktisk.

Jeg tror fortsatt på gud også. Dette er vel en skapende gud av noe slag. Denne guden er i en dimensjon over oss, som vi menneseker i dag ikke har evne og kunnskap til å vite noe om. All religion er dermed bare et forsøk fra menneskene på å forklare noe vi ikke har forutsetning for å forklare, det er et gudsbilde skapt av menneskene. Jeg mener til og med at det å forklare og tolke gud og fortelle andre hva som er er "riktig" tro, er å sette seg i guds sted, all den tid jeg tror at vi ikke forutsetninger til å vite noe om hva gud er. Gud er for meg noe som ikke kan forklares eller tokes eller analyseres, det kan bare føles og oppleves. Og det kan man gjøre hvor som helst. Religion er menneskets forsøk på å forklare noe vi ikke forstår, all religion er derfor et menneskeskapt bilde som bygger på kultur og tradisjon og hva som er formålet med religionen. Religion er derfor kultur, et "språk", og ingen religion er mer riktig eller feil enn andre. Siden jeg er oppvokst i den kristne kulturen er det helt greit for meg å forholde meg til den. Det er som sagt kulturelt, ikke religiøst. Det er også greit å gå i kirka, selv om jeg mener at forkynnelse er meningsløst i mitt gudsbilde. I min kultur og tradisjon er kirka det stedet der man søker kontakt med gud og kjenner på det guddommelige. Det får jeg gjennom å kjenne på stemningen i kirka.

Ja, og så slår jo min barndomstro inn. Den kristne guden er jo tilgivende, og han vet at mennesket ikke er ufeilbart, så hvis det skulle ha seg slik at jeg tar feil, satser jeg på å bli tilgitt ...

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Det jeg ikke kan fatte og begripe, er denne motsetningen mellom tro og vitenskap. I min verden utelukker de ikke hverandre i det hele tatt.

Jeg er overhodet ikke religiøs, men jeg kan fint se for meg mange former for gudstro som er utmerket forenlig med moderne vitenskap. (Og jeg kjenner da også flere dypt religiøse, men glimrende forskere.) Det er jo stort sett ortodoks skrifttrohet som kommer i veien der, ikke egentlig den religiøse holdningen.