Gå tilbake   Foreldreportalen > FPForum > Kultur og underholdning > Glitterchicks film- og musikkforum

Filmer sett i 2016

Glitterchicks film- og musikkforum Film, tv-serier og musikk

Sponsede koblinger:

Svar
 
Trådverktøy Visningsmåter
Gammel 18-01-16, 13:14   #21
Nessie
Erfaren nok
 
Nessie sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Trøndelag
Innlegg: 38.839
Blogginnlegg: 346
Nessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).

2. Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.

3. The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.

4. Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.

5. White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.

6. Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.

7. Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.

8. En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.

9. No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.

10. Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.

11. The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.

Februar:

__________________
Enten går det bra, eller så går det over.
Snuppa 2005 & Pjokken 2008 + to bonusbarn født 2006 og 2007

Sist redigert av Nessie : 07-02-16 kl 22:19.
Nessie er ikke aktiv   Svar med sitat
Sponsede koblinger:
 
Gammel 18-01-16, 16:30   #22
Divine
Textrovert
 
Divine sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 19.597
Blogginnlegg: 251
Divine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. Broen, sesong 1 og 2. Ypperlig, ypperlig skandinavisk krim. Realistiske rollefigurer (mine favoritter er den litt "world-weary" Hans og kan sexy patologen), plott som faktisk ikke bare er oppgulp fra andre ting og veldig god kjemi mellom skuespillerene. Og ikke minst spenning fra a til å. Jeg likte begge sesongene like godt.

2. Galaxy Quest: Det Skilpadda sa. Mannen og jeg (til tross for at dette virkelig ikke er min sjanger) har alltid likt denne, og nå ble også trettenåringen helt frelst. "Can you fashion a rudimentary lathe?" har vært standardsitat i det divinske hjem i årevis.

__________________
En stor og en liten (94 og 02)

Ikke la det aller beste bli det godes fiende
Divine er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 18-01-16, 21:57   #23
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 32.308
Blogginnlegg: 653
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

1. Star Wars: Episode VII - The Force Awakens. Gjensyn - vi så den også i desember, og den var i grunnen enda bedre ved andre gangs besøk. Skrev litt om den i bloggen min.

2. The Abominable Bride (Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!

3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.

4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv. To av mine favorittscener fra de tidligere filmene hans er Michael Madsens brutale scene med Tim Roth i Reservoir Dogs og den klaustrofobiske åpningssekvensen i Inglourious Basterds, der Christoph Walz sitter og snakker dannet ved et bord i en rustikk hytte. I Hateful Eight har Tarantino smelt sammen disse to scenene, fjernet alt som var subtilt eller tilbakeholdent, og skrudd alle kontrollene opp til elleve. Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.

5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)

6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)

7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.

8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Poden (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 18-01-16, 22:05   #24
Tallulah
Glamorøs
 
Tallulah sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 47.577
Blogginnlegg: 552
Tallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.

2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.

3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!

4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.

5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.

6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!

7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.

8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.

9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.

10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.

11: Galaxy Quest. "Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.

__________________

Tallulah er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 18-01-16, 23:10   #25
Mirasol
En Som Trener
 
Mirasol sin avatar
 
Medlem siden: Nov 2007
Innlegg: 6.132
Blogginnlegg: 12
Mirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de fleste
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar

1. 3/1: Ted 2.
DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt.
2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel!
3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten.
4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja.
5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn.
6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill.
7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn.
8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså.
9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk.

__________________
Storebror-02, Mellomsøster-05, Lillesøster-08
Mirasol er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 19-01-16, 08:57   #26
Tallulah
Glamorøs
 
Tallulah sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 47.577
Blogginnlegg: 552
Tallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.

2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.

3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!

4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.

5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.

6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!

7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.

8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.

9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.

10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.

11: Galaxy Quest. "Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.

12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.

__________________

Tallulah er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 22-01-16, 16:57   #27
him
Leser
 
him sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 14.279
Blogginnlegg: 73
him har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar
1. The perk of beeing a wallflower. (netflix)
Overraskende film. Det var spesielt det at hovedpersonen var utsatt for incest som var overraskende i og med det var en kvinnelig overgriper. Bortsett fra at rammehistorien overrasket meg var det en klassisk oppvekstfilm. (Mystisk nok er det slik at jeg er - eller var, har roet meg litt ned - er en sucker for oppvekstromaner. Huckleberry Finn er jo en favoritt gjennom alle tider, men oppvekstfilmer har ikke samme tiltrekningen. Kanskje fordi jeg har sett for lite film?)

2. Planet earth (netflix)
Serie som jeg så anbefalt på imdb. Jeg elsker naturfilm og BBC (tror det var det eneste jeg så på som barn), så denne falt i smak! Startet på den i romjulen.

3. Sesong 6 av "Det lille huset på prærien" (dvd)
Denne har jeg brukt lang tid på. Så den sammen med ungene da de var små, og den er er så realistisk at yngste nektet å se på den mer. (Barn som døde, det er ikke noe eksplisitt over den, men mye emosjonelt). Så de siste sesongene måtte jeg se alene. Ser vanligvis film sammen med ungene eller mannen så da blir det sjeldent tid. Litt vemodig å avslutte den. Den er ekstremt ujevn, noen episoder er fantastiske, mens andre er grusomme.

4. Kes (dvd)
Kjøpte den fordi den hadde fått så mange priser. Fattigdommen og håpløsheten i filmen ble for mye for meg. Det ble for fjernt til at jeg ble grepet til tross for glitrende spill. Minner meg om en del oppvekstromaner til homofile. Fantasktiske fortellinger, men når jeg mangler "knaggen" som de kan hekte seg på blir det ikke innertier alikevel

5. En dag i livet (dvd)
Denne derimot! Innertier for meg. Litt usikker på hva som traff anderledes. Denne filmen skilderer også en lite optimal oppvekst. Den er nærmere i tid, hovedpersonen er ei jente. Miljøet minner mer om min egen oppvekst. Gruvesamfunnet i Kes ble veldig fjernt, men her er det fattige bønder, slitte hus, jobb som servitrise. Synes også at både Robert Redford og Morgan Freeman er fantastiske skuespillere (eneste minus mitt var frigjøringen av bjørnen - den ble vel tetralsk etter min smak)

__________________
"The further a society drifts from the truth, the more it will hate those that speak it." - George Orwell
him er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 31-01-16, 11:09   #28
him
Leser
 
him sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 14.279
Blogginnlegg: 73
him har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme omhim har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar
1. The perk of beeing a wallflower. (netflix)
Overraskende film. Det var spesielt det at hovedpersonen var utsatt for incest som var overraskende i og med det var en kvinnelig overgriper. Bortsett fra at rammehistorien overrasket meg var det en klassisk oppvekstfilm. (Mystisk nok er det slik at jeg er - eller var, har roet meg litt ned - er en sucker for oppvekstromaner. Huckleberry Finn er jo en favoritt gjennom alle tider, men oppvekstfilmer har ikke samme tiltrekningen. Kanskje fordi jeg har sett for lite film?)

2. Planet earth (netflix)
Serie som jeg så anbefalt på imdb. Jeg elsker naturfilm og BBC (tror det var det eneste jeg så på som barn), så denne falt i smak! Startet på den i romjulen.

3. Sesong 6 av "Det lille huset på prærien" (dvd)
Denne har jeg brukt lang tid på. Så den sammen med ungene da de var små, og den er er så realistisk at yngste nektet å se på den mer. (Barn som døde, det er ikke noe eksplisitt over den, men mye emosjonelt). Så de siste sesongene måtte jeg se alene. Ser vanligvis film sammen med ungene eller mannen så da blir det sjeldent tid. Litt vemodig å avslutte den. Den er ekstremt ujevn, noen episoder er fantastiske, mens andre er grusomme.

4. Kes (dvd)
Kjøpte den fordi den hadde fått så mange priser. Fattigdommen og håpløsheten i filmen ble for mye for meg. Det ble for fjernt til at jeg ble grepet til tross for glitrende spill. Minner meg om en del oppvekstromaner til homofile. Fantasktiske fortellinger, men når jeg mangler "knaggen" som de kan hekte seg på blir det ikke innertier alikevel

5. En dag i livet (dvd)
Denne derimot! Innertier for meg. Litt usikker på hva som traff anderledes. Denne filmen skilderer også en lite optimal oppvekst. Den er nærmere i tid, hovedpersonen er ei jente. Miljøet minner mer om min egen oppvekst. Gruvesamfunnet i Kes ble veldig fjernt, men her er det fattige bønder, slitte hus, jobb som servitrise. Synes også at både Robert Redford og Morgan Freeman er fantastiske skuespillere (eneste minus mitt var frigjøringen av bjørnen - den ble vel tetralsk etter min smak)

6. Flashdance (netflix)
I serien: Vi voksne viser barna uforglemmelige filmer. Vel her hadde vi glemt av både strippingen og sex-en tydeligvis. Neida, gøy å se igjen i og for seg. Hyggelig å se en dame i et forhold hvor mannen faktisk liker selvstendige jenter. Dansingen er også flott.

7. Oceans 11 (netflix)
Vi har hatt Oceans 13 liggende i årevis, men aldri sett den fordi vi aldri har sett Oseans 12 - vel sånn går nå årene. Tok et gjensyn med Oceans 11, og synes denne er veldig bra gitt sjangerrammene. Det er ikke mye alvor her.

8. Oceans 12 (netflix)
Jeg elsker den! Bruce Willis er fantastisk. Det er ellers noe veldig tegneserieaktig over filmen.

9. Oceans 13 (netflix)
Så finalen. Vel, jeg likte 11 og 12 bedre, men alikevel severdig.

10. Guns n´roses Use your illusion II (dvd)
Morsomt "gjensyn" (jeg satt egentlig for det meste å hørte på mer enn å se). Kjempelange gitarsoloer, kjempestort band (med både saxofon og trompet). Bra musikk, flott stemme på Rose. Kjenner jeg har null tiltro til gjenforeningen, men det er uansett en annen skål.

11. The revenant (kino)
Endelig kino! Er veldig glad i å gå på kino. Var sammen med mannen og dette var ikke akkurat noen date-night movie. Det som fenget meg mest med filmen var realismen i det visuelle. Her var folk sultne, de så ut som vanlige folk, det var gjørme på bakken, det var skittent (ikke noen shampoo reklame for de gutta!).

__________________
"The further a society drifts from the truth, the more it will hate those that speak it." - George Orwell
him er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 31-01-16, 18:18   #29
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 32.308
Blogginnlegg: 653
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. Star Wars: Episode VII - The Force Awakens. Gjensyn - vi så den også i desember, og den var i grunnen enda bedre ved andre gangs besøk. Skrev litt om den i bloggen min.

2. The Abominable Bride (Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!

3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.

4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv. To av mine favorittscener fra de tidligere filmene hans er Michael Madsens brutale scene med Tim Roth i Reservoir Dogs og den klaustrofobiske åpningssekvensen i Inglourious Basterds, der Christoph Walz sitter og snakker dannet ved et bord i en rustikk hytte. I Hateful Eight har Tarantino smelt sammen disse to scenene, fjernet alt som var subtilt eller tilbakeholdent, og skrudd alle kontrollene opp til elleve. Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.

5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)

6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)

7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.

8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)

9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.

10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.

11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er som gjør at folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!

12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.

13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Poden (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.

Sist redigert av Skilpadda : 01-02-16 kl 00:18.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 31-01-16, 19:24   #30
Tallulah
Glamorøs
 
Tallulah sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 47.577
Blogginnlegg: 552
Tallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.

2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.

3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!

4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.

5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.

6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!

7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.

8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.

9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.

10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.

11: Galaxy Quest. "Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.

12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.

13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker velidg godt!

14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over te top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.

__________________

Tallulah er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 31-01-16, 23:09   #31
Mirasol
En Som Trener
 
Mirasol sin avatar
 
Medlem siden: Nov 2007
Innlegg: 6.132
Blogginnlegg: 12
Mirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de fleste
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar

1. 3/1: Ted 2.
DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt.
2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel!
3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten.
4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja.
5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn.
6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill.
7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn.
8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså.
9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk.
10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker!
11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill.
12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!

__________________
Storebror-02, Mellomsøster-05, Lillesøster-08

Sist redigert av Mirasol : 31-01-16 kl 23:14.
Mirasol er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 02-02-16, 23:05   #32
Divine
Textrovert
 
Divine sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 19.597
Blogginnlegg: 251
Divine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme omDivine har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. Broen, sesong 1 og 2. Ypperlig, ypperlig skandinavisk krim. Realistiske rollefigurer (mine favoritter er den litt "world-weary" Hans og kan sexy patologen), plott som faktisk ikke bare er oppgulp fra andre ting og veldig god kjemi mellom skuespillerene. Og ikke minst spenning fra a til å. Jeg likte begge sesongene like godt.

2. Galaxy Quest. Det Skilpadda sa. Mannen og jeg (til tross for at dette virkelig ikke er min sjanger) har alltid likt denne, og nå ble også trettenåringen helt frelst. "Can you fashion a rudimentary lathe?" har vært standardsitat i det divinske hjem i årevis.

3. Broadchurch, sesong 1. Jeg hadde store forventninger, som ble innfridd. Ingen store fakter eller aha-opplevelser, bare noe som føltes veldig ekte. Og fryktelig ubehagelig.

4. The Hobbit - The Desolation of Smaug. Jeg liker ikke LOTR en gang, og den første Hobbiten-filmen var grusomt barnslig og vanvittig kjedelig. Denne var hakket bedre, men jeg må likevel innrømme at jeg driter i hva som skjer med de usjarmerende dvergene.

__________________
En stor og en liten (94 og 02)

Ikke la det aller beste bli det godes fiende
Divine er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 04-02-16, 09:59   #33
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 32.308
Blogginnlegg: 653
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. Star Wars: Episode VII - The Force Awakens. Gjensyn - vi så den også i desember, og den var i grunnen enda bedre ved andre gangs besøk. Skrev litt om den i bloggen min.

2. The Abominable Bride (Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!

3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.

4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv. To av mine favorittscener fra de tidligere filmene hans er Michael Madsens brutale scene med Tim Roth i Reservoir Dogs og den klaustrofobiske åpningssekvensen i Inglourious Basterds, der Christoph Walz sitter og snakker dannet ved et bord i en rustikk hytte. I Hateful Eight har Tarantino smelt sammen disse to scenene, fjernet alt som var subtilt eller tilbakeholdent, og skrudd alle kontrollene opp til elleve. Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.

5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)

6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)

7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.

8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)

9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.

10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.

11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!

12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.

13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.

Februar:

14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så enorm og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Poden (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.

Sist redigert av Skilpadda : 04-02-16 kl 17:58.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 07-02-16, 02:06   #34
Mirasol
En Som Trener
 
Mirasol sin avatar
 
Medlem siden: Nov 2007
Innlegg: 6.132
Blogginnlegg: 12
Mirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de flesteMirasol er kulere enn de fleste
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar

1. 3/1: Ted 2.
DVD. Denne var en morsom oppfølger! Ikke helt beregnet for barn, men dessverre fikk de med seg en del, og skjønte mer av humoren enn jeg hadde håpet gitt.
2. 3/1: Fury. Viaplay. Jeg ser sjelden på krigsfilmen, men mannen overbeviste meg om at jeg måtte se den, det var jo selveste Brad Pitt. Og filmen var bra den! Litt mye blod og gørr var det allikevel!
3. 4/1: Paddington. DVD. Denne var jo både morsom og koselig for hele familien. Jeg husket bare Paddington som kjedelig fra barne-tv som liten.
4. 4/1: The Maze-runner. DVD. Mest for ungdommen, men litt spennende allikevel ja.
5. 15/1: Pus med støvler. TV-film. Morsom film, mangepoeng som føltes nye selv om det var et gjensyn.
6. 16/1: Wendy-effekten. DVD. Norsk film med noe morsomheter, men litt overspill.
7. 16/1: The Croods. TV-Film. Hyggelig og morsomt gjensyn.
8. 17/1: Focus. DVD. Om man liker Will Smith, lun humor og litt action og love, så blir ikke dette en feil film altså.
9.17/1: Bølgen. DVD. Bra og spennende, med et tema som faktisk er ganske realistisk.
10. 24/1: Den fordømte 1 og 2. DVD. Basert på bøkene av Hjorth og Rosenfeldt om Sebastian Bergman. Gode filmer, basert på gode bøker!
11. 30/1: Pixels. Viaplay. Morsom film som fenget hele familien. Gjensyn med åttitallets spill.
12. 31/1: Mission Impossible, Rogue Nation. SF-Anytime. Spennende film, med god gammel Tom Cruise i godt driv!

Februar

13. 6/2: Den fordømte 3 og 4. TV-film. De siste filmene basert på historiene om Sebastian Bergman. Spennende og bra, tro mot bøkene.

__________________
Storebror-02, Mellomsøster-05, Lillesøster-08
Mirasol er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 07-02-16, 09:09   #35
Tallulah
Glamorøs
 
Tallulah sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Innlegg: 47.577
Blogginnlegg: 552
Tallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme omTallulah har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

1: Sherlock julespesial. Veldig hyggelig gjensyn med Sherlock, og mange morsomheter som var right up my alley. "Tweeds in a morgue?" Jeg liker sånne nerdete greier med masse henvisninger både bakover, forover, til tidligere versjoner, originalerog så videre, så dette passet meg godt.

2: The man from U.N.C.L.E. Guy Ritchies take på serien fra sekstitallet, og jeg syns han er spot on. Er det en ting Guy Ritche er god på, så er det å skape universer. Og dette overgår alt. Klær, steder, musikk, intriger, roller, det er rett og slett fantastisk! Her er det en vanvittig biljakt i trabanter (!), superkul dialog, en garderobe til å dø for, og et ganske teit, gammeldags spion-plot. Det er til og med en referanse til både Risky Business og Dirty Dancing i samme scene! (og jeg imponerte meg selv litt, og fikk på nytt bekreftet hvor viktig Dirty Dancing tydeligvis er for meg, når jeg tok den med en gang ). Det som også er interessant er at det er null nakenhet, ikke en bar overkropp en gang, så vidt jeg kan huske. Det er en time piece, rett og slett. Lett og morsom underholdning, med to briter som spiller amerikanere, en amerikaner som spiller russer og en svenske som spiller østtysk. Jeg håper det kommer fler.

3: Harry Potter og fangen fra Azkaban. Endelig var poden klar for å se videre, og vi kunne ta for oss den tredje filmen. Heretter tror jeg vi tar det fortløpende. Jeg har ikke sett noen av filmene fra fire og utover selv, så det blir interessant!

4: Harry Potter og ildbegeret. Hm. Jeg syns de hadde tatt bort en god del av det vesentlige for å sette stemningen i boka, og det er den dårligste av filmene jeg har sett til nå.

5: Harry Potter og Føniksordenen. Denne likte jeg! Imelda Staunton som Dolores Umbridge er truly creepy som agressivt smilende.

6: Harry Potter og halvblodsprinsen. Luna Lovegood. Min fave!

7: Harry Potter og dødstalismanene 1 og 2. Ja, det dro seg til mot slutten, og det var trist med alle man har blitt glad i som døde. Det er litt rart å være ferdig med dem, vi har jo ventet på at Hiawata skulle være klar. På ett vis er vi nå "up to speed" med resten av verden, samtidig er en æra litt over.

8: Independence Day. Hiawata så reklamen for oppfølgeren, og vi måtte derfor se den første. Det er virkelig ingen stor film, sånn kvalitetsmessig. Hiawata klukklo av spesieleffektene, som han mente så ut som noe hn kunne sause sammen i photoshop.

9: Sicario. EN FBI-agent blir headhuntet til et ganske spesielt prosjekt, som viser seg å ikke være helt det hun trodde. Fimen hadde et helt fantastisk soundtrack, eller kanskje heller et soundscape. Foruroligende, nesten litt sience fiction-aktig. Men filmen var litt rar. Litt flat, og uforløst. Som en minihistorie og et tidsbilde fungerte den på et vis, og jeg likte rolleprestasjonene. Stemningsmessig var det naturlig å sammenlikne den med Drive, men Drive var alt denne burde ha vært, sånn rent oppbyggingsmessig.

10: Inside out. Åh, så fin! "mamma, har du klump i halsen nå?" JAAA! Utrolig fin måte å forklare følelser på, og hvordan de alle må være tilstede.

11: Galaxy Quest. "Ser vi på denne fordi Slur er død?" Ikke bare derfor. Det er en utrolig morsom film, som jeg har misjonert for i mange, mange år. Endelig var Hiawata gammel nok til å ta referansene, og det var et fint gjensyn. Både med Rickman og romvesnene.

12: This is 40: Jeg hadde helt glemt at jeg så denne søndag kveld. Herregud for en skrekkelig film! Jeg liker Paul Rudd og tenkte den kunne være morsom, men det var den ikke. Om et par i starten av 40 åra, med to barn og et ekteskap på randen av havari. Mye skriking, banning og greier ikke balansegangen mellom å være så over the top at du godtar premisset, og innafor det du kan godta at en familie kan utsette hverandre for uten å bli anmeldt. Det morsomste i hele filmen er en rant fra Melissa McCarthy i blooper reelen hvor hun serverer den groveste utskjellingen ever, totally straight faced, mens de andre har fullstendig latterkrampe.

13: Doctor Who, sesong 7: OK, jeg gråt litt. Trodde ikke jeg hadde blitt så knyttet til Matt Smith, men det hadde jeg visst. Så nå er vi på siste doktoren, som jeg for øvrig liker veldig godt!

14: James Bond, Spectre: Endelig fikk jeg sett den siste Bond-filmen, og den var jo som forventet, egentlig. Ganske gøyal, litt over the top, men jeg liker at kvinnesynet blir bedre og bedre.

15: Alice i EventyrlandVi så traileren for Through the looking glass, og tenkte det var på tide å se Alice i Eventyrland sammen med Hiawata. Tim Burton-versjonen, selvfølgelig. Jeg likte den faktisk bedre enn sist. Hiawata savnet noen av de klassiske scenene, så vi må nok se en eller annen versjon til.

__________________

Tallulah er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 07-02-16, 22:21   #36
Nessie
Erfaren nok
 
Nessie sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Trøndelag
Innlegg: 38.839
Blogginnlegg: 346
Nessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).

2. Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.

3. The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.

4. Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.

5. White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.

6. Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.

7. Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.

8. En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.

9. No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.

10. Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.

11. The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.

Februar:

12. Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.

__________________
Enten går det bra, eller så går det over.
Snuppa 2005 & Pjokken 2008 + to bonusbarn født 2006 og 2007

Sist redigert av Nessie : 12-02-16 kl 17:09.
Nessie er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 12-02-16, 10:55   #37
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 32.308
Blogginnlegg: 653
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. Star Wars: Episode VII - The Force Awakens. Gjensyn - vi så den også i desember, og den var i grunnen enda bedre ved andre gangs besøk. Skrev litt om den i bloggen min.

2. The Abominable Bride (Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!

3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.

4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv. To av mine favorittscener fra de tidligere filmene hans er Michael Madsens brutale scene med Tim Roth i Reservoir Dogs og den klaustrofobiske åpningssekvensen i Inglourious Basterds, der Christoph Walz sitter og snakker dannet ved et bord i en rustikk hytte. I Hateful Eight har Tarantino smelt sammen disse to scenene, fjernet alt som var subtilt eller tilbakeholdent, og skrudd alle kontrollene opp til elleve. Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.

5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)

6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)

7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.

8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)

9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.

10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.

11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!

12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.

13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.

Februar:

14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.

15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men da heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig likevel? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Poden (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 12-02-16, 17:14   #38
Nessie
Erfaren nok
 
Nessie sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Trøndelag
Innlegg: 38.839
Blogginnlegg: 346
Nessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).

2. Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.

3. The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.

4. Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.

5. White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.

6. Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.

7. Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.

8. En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.

9. No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.

10. Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.

11. The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.

Februar:

12. Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.

13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.

14. Return to sender: elendig drama. Rett og slett.

__________________
Enten går det bra, eller så går det over.
Snuppa 2005 & Pjokken 2008 + to bonusbarn født 2006 og 2007

Sist redigert av Nessie : 16-02-16 kl 15:40.
Nessie er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 16-02-16, 10:46   #39
Skilpadda
flisespikker
 
Skilpadda sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Oslo
Innlegg: 32.308
Blogginnlegg: 653
Skilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme omSkilpadda har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. Star Wars: Episode VII - The Force Awakens. Gjensyn - vi så den også i desember, og den var i grunnen enda bedre ved andre gangs besøk. Skrev litt om den i bloggen min.

2. The Abominable Bride (Sherlock julespesial). Veldig stas! Og ikke bare fordi jeg er glad for å få en smakebit midt i den vanlige, to år lange venteperioden mellom sesonger. Underholdende og stemningsfullt viktoriansk "alternate universe" - men hvorfor har de "Previously on" fra nåtidens serie? Ting er - naturligvis - ikke helt som de ser ut til, og her er veldig mye moro, kanskje mest for etablerte fans av både bøkene og serien, for det er mange in-jokes. Og mange andre slags vitser også. Mycroft som spiser seg i hjel, med stor begeistring, bare for å vinne et veddemål! Mrs. Hudson, som indignert erklærer at "I am your landlady, not a plot device"! Molly Hooper! Sherlock, som må medgi at John er en ganske god forfatter, siden han har "convinced the reading public that an unprincipled drug addict was some kind of gentleman hero". Ikke minst er det morsomt å se at den viktorianske John Watson har adskillig bedre smak når det gjelder ansiktsbehåring enn han fra det 21. århundre!

3. Inherent Vice. En slags krysning mellom dvelende, lett komplisert krim og stoner-komedie. Paul Thomas Anderson er en veldig dyktig filmskaper som jeg alltid har følelsen av at jeg burde se mer av enn jeg har - det ville kanskje gjøre at jeg satte mer pris på de av filmene hans jeg har sett også. Filmen er basert på en roman av Thomas Pynchon, som er kjent for intrikate og ordrike bøker, og jeg ble ganske nysgjerrig på hvordan historien ser ut der. Joaquin Phoenix er solid og karismatisk som den sentrale personen i filmen, privatdetektiven "Doc" Sportello, med mer til felles med The Dude fra The Big Lebowski enn med klassiske noir-detektiver. Mange veldig dyktige skuespillere i birollene; Josh Brolin har en sentral rolle som politimannen "Bigfoot", som Doc har et interessant og ambivalent forhold til, og Benicio del Toro er veldig morsom i en liten rolle som Docs advokatvenn, med maritim rett(!) som spesialområde.

4. The Hateful Eight. "Comedy, Drama, Mystery" skriver IMDb i genrefeltet sitt. Tja. Vel, jeg lo mye - mest i den første halvdelen av filmen - og det er jo et par mysterier her og der, og dramatisk er det såvisst. Så kanskje det stemmer? Dette er i alle fall definitivt ikke den Tarantino-filmen man skal prøve å vise til noen som egentlig ikke liker Tarantino-filmer. Det er hyperteatralsk dialog, det er virtuost overspill, og det er nesten parodisk brutale scener mettet av blod. Men det er også fantastisk kameraføring og lys (og selv om jeg ikke er noen connoiseur på området, så var det flott å se den på Cinematekets nyopprustede 70mm-utstyr), det er, som sagt, mye å le av, og det er fabelaktige skuespillere tvers gjennom. Samuel L. Jackson og Tim Roth er jo gamle kjente i Tarantino-sammenheng, og gnistrer minst like mye som de pleier, og det er virkelig inspirert å caste Walton Goggins sammen med dem - jeg kan knapt tenke meg en rolle som er bedre for ham eller en annen skuespiller som ville passet i rollen, og han og Jackson er fantastiske sammen. Kurt Russell som tvers gjennom brutal bounty hunter, i tospann med Jennifer Jason Leigh, som hans nyeste bytte, er det fysiske og handlingsmessige sentrumet i filmen, men det er fascinerende å se hvor mye som foregår rundt dem, og alle de små samtalene og sammenstøtene og relasjonene som oppstår mellom ulike personer. Den første delen av filmen er en slags Tarantinosk re-enactment av John Fords klassiske Stagecoach, men så går den over til noe som ser mer ut som Tarantinos forsøk på å ut-Tarantinoe seg selv. To av mine favorittscener fra de tidligere filmene hans er Michael Madsens brutale scene med Tim Roth i Reservoir Dogs og den klaustrofobiske åpningssekvensen i Inglourious Basterds, der Christoph Walz sitter og snakker dannet ved et bord i en rustikk hytte. I Hateful Eight har Tarantino smelt sammen disse to scenene, fjernet alt som var subtilt eller tilbakeholdent, og skrudd alle kontrollene opp til elleve. Resultatet er ikke just subtilt - eller oppløftende, for den del - men underholdende er det absolutt. Hvis man har mage til det.

5. Macbeth. Jeg har aldri sett Macbeth før, hverken på film eller teater, og så frem til Michael Fassbender og Marion Cotillard, som jo er strålende skuespillere, begge to. Dessverre synes jeg ikke filmen var like god som deres spill - det var mye tåke og mye blod, og en ikke godt nok sammenhengende historie, i alle fall ikke etter den første tredjedelen. Visuelt var det flott, og mange av scenene var riktig gode, men som helhet traff det ikke helt, dessverre. (Jeg opplevde det som om filmen mistet kontrollen omtrent på samme tid Macbeth selv gjorde det, og jeg tror ikke det var meningen.)

6. Galaxy Quest. Denne har ligget på den mentale shortlisten med "filmer vi har lyst til å vise Poden" en god stund, og når den tragiske nyheten om Alan Rickmans bortgang kom, ble det plutselig ekstra relevant. Og den var en suksess, både for oss som har sett den før og for trettenåringen. Filmen handler om TV-serien Galaxy Quest (en fiksjonalisering av Star Trek), og den greier å være skikkelig morsom uten å henfalle til parodi eller latterliggjøring av hverken serien eller fansen. Den starter på en fan-convention der skuespillerne stiller opp, med varierende grad av entusiasme, men utvikler seg forholdsvis raskt til en historie som nesten kunne vært en episode av showet, der både filosofien bak serien, relasjonene mellom skuespillerne og - ikke minst - entusiasmen til fansen blir grunnleggende for å komme ut av det hele med livet i behold. Og den er både spennende og veldig morsom, samtidig som den til syvende og sist er positiv og oppløftende, og respektfull overfor geekdom generelt sett. Det finnes verre ting å bygge tilværelsen sin på enn en TV-serie som er basert på ideer om rettferdighet, lojalitet og anstendighet. (Og Alan Rickman er den klart beste skuespilleren i filmen. By Grabthar's hammer!)

7. Tangerine. En veldig underholdende, gritty og overbevisende film om et lite knippe mennesker på skyggesiden i LA. De to mest sentrale personene er begge transseksuelle sexarbeidere, og det at begge skuespillerne har bakgrunn fra akkurat den tilværelsen er helt klart en av grunnene til at den klinger så ekte. Filmen er i sin helhet filmet med iPhone(!), og det at kameraet vises så lite for både skuespillerne (som stort sett ikke har tidligere skuespillererfaring) og folk i omgivelsene, er nok en annen grunn til at alt virker så autentisk. Tangerine har fått strålende omtaler og ligger på topp-listen fra 2015 hos de fleste anmelderne jeg pleier å lese, og det er all mulig grunn til å la seg overbevise. Det hadde vært veldig lett å la filmen bli dyster og sørgelig og tragisk og fokusert på alt som er vanskelig i tilværelsen til hovedpersonene, og det er i grunnen en bragd å gjøre den så morsom og ukuelig som den er.

8. Man on Wire. Dokumentar fra 2008 om franskmannen Philippe Petit, som i 1974 gikk på line mellom de nyoppførte Twin Towers i NYC. Spennende, morsom og til og med gripende fortalt om en særdeles eksentrisk (og ekstremt fransk!) mann med en drøm som nærmest ble en besettelse. Filmen fikk Oscar for beste dokumentarfilm, så jeg regnet med at den skulle være god, men jeg ble overrasket over hvor morsom den var. (Trettenåringen lo også.)

9. The Walk. Spillefilmutgaven av den samme historien som Man on Wire er ikke en like god film, og det tror jeg ikke er fordi vi allerede kjente historien. Men den er absolutt underholdende, og den har det dokumentaren mangler, nemlig en svimlende gjengivelse av selve spaserturen høyt over Manhattan. Vi så den endog i 3D, noe som ga enda mer sug i magen (selv om jeg ikke syntes selve 3D-effekten fungerte så godt, rent teknisk). Joseph Gordon-Levitt fremstiller Philippe Petit som adskillig mer sympatisk enn jeg oppfattet ham som i dokumentarfilmen (men den franske aksenten hans blir man ganske fort lei av!). Det er Robert Zemeckis som har laget filmen, og den er til dels vinklet som en kjærlighetserklæring til World Trade Center; det er jo veldig forståelig, og det passer også godt med Petits eget, lidenskapelige forhold til tårnene.

10. The Hateful Eight (igjen). Til tross for svakhetene og mangelen på alt som ligner dybde og moral, tålte den godt et gjensyn etter et par uker. Og den tre og en halv time lange filmen virket faktisk kortere andre gang, selv om vi visste hva som skjedde - det er vel også et tegn på at vi genuint likte den.

11. The Revenant. Jeg klarer ikke helt å se hva det er folk blir så entusiastiske over når det gjelder denne filmen (men det gjelder i grunnen alle Iñarritu-filmene jeg har sett). Mulig mannen min har rett når han sier at Oscar-nominasjonene ikke går til dem som leverer best skuespill, regi, musikk etc., men til dem som byr på mest skuespill, regi, musikk og så videre. Det er i alle fall ingen tvil om at Leo spiller veldig mye her, og at filmen er veldig mye regissert, og at det er veldig mye effekter og drama og snø og bjørner og alt slikt. Leo (og Tom Hardy, og Domhnall Gleeson, og alle de andre) spiller helt utmerket, altså, og filmen ser aldeles fantastisk ut, med storslagen natur filmet med trolsk, naturlig lys. Men det var ingenting her som interesserte meg, ut over det rent tekniske og estetiske. Og da synes jeg det er noe som virkelig ikke fungerer, for det er ekstremt mye drama og tragedie og action (den bjørnen!) og en egentlig veldig spennende historie inni der, hvis noen hadde greid å plukke den frem og klippe vekk alt som ikke støtter opp under å fortelle den. (Da hadde den kanskje blitt halvannen time i stedet for nesten tre, og det synes jeg jo generelt flere filmer burde være.) Skal man absolutt se en lang, brutal film med skjeggete menn i dramatisk snøvær, vil jeg langt heller anbefale Hateful Eight - den er i det minste morsom!

12. Every Thing Will Be Fine. Lavmælt og langsom film av Wim Wenders, med James Franco som selvsentrert og ikke udelt sympatisk forfatter. Vi så filmen mest fordi manus er skrevet av en bekjent, men jeg er glad jeg så den, for jeg likte den mye bedre enn omtalene hadde fått meg til å tro at jeg ville. Det er mulig Franco ikke er en helt god nok skuespiller til å bære historien; det er ikke lett å få frem nyansene i en person som handler så lite og er så lite kommunikativ, i en film som viser veldig lite av den faktiske handlingen som skjer, men i stedet fokuserer på effektene - over en lang årrekke - på en altså ganske taus hovedperson. Filmen minnet meg på mange måter om Boyhood, selv om den ikke er fullt så bra; mesteparten av handlingen følger riktignok etter en ganske dramatisk hendelse, men resten av filmen er veldig lite dramatisk, og den viser i lavmælt formspråk hvordan livene til hovedpersonene utvikler seg. Og en av hovedpersonene er nettopp en veldig ung gutt som vokser opp i løpet av filmen. Ut over selve handlingen er det ellers verdt å si at vi så filmen i 3D, og at jeg er sikker på at jeg aldri har sett en film der 3D har fungert så godt som her. Det er ikke en historie der det er opplagt at effekten tilfører så mye, men jeg synes "titteskap"-effekten passet veldig godt til scenene og tablåene som filmen satte opp.

13. Ghostbusters. Jeg var ganske spent på hvordan denne ville virke nå - jeg tror ikke jeg har sett den siden den gikk på kino midt på 80-tallet. Men den har virkelig holdt seg godt! Den er minst like morsom og sjarmerende som jeg husket den, og den er forbløffende sympatisk i fremstillingen av kvinnene som er med, noe vi slett ikke var sikre på på forhånd. Trettenåringen lo minst like hjertelig som oss, og jeg tror nesten dette er den mest vellykkede "gamle" filmen vi har sett sammen med ham - i tett konkurranse med Back to the Future, såklart.

Februar:

14. Spotlight. Årets bookmaker-favoritt for "Beste film"-Oscar er bortimot så langt unna den forrige nominerte jeg så (The Revenant) som man kan komme. En virkelig, virkelig godt fortalt og spennende historie uten en klar hovedperson, men med et team av skuespillere som gjør en like god felles jobb som journalistene de fremstiller gjorde i virkeligheten - helt uten overdramatisering, spesialeffekter eller forsøk på emosjonell manipulering. Historien, om den enorme overgrepsskandalen i den katolske kirken som ble avslørt av avisen The Boston Globe i 2002, er så viktig og så sjokkerende at det er helt unødvendig å legge på noe ekstra, og det blir da heller ikke gjort. I stedet er dette en grundig og detaljert - men alltid tydelig og aldri kjedelig - fremstilling av gravende journalistikk i en tid rett før Internett gjorde alt dette mye enklere. (Denne papirbaserte arbeidsmetoden gjør at historien fremstår som mye eldre enn den er, og man føler stadig vekk at man er på 70-tallet, midt i All the President's Men, i stedet for i vårt eget århundre.) Historien tar ikke bare for seg journalistene og hvordan de bygger opp saken sin, men viser også på ubehagelig vis hvordan bestående maktstrukturer, "kompiskultur" og redsel for å forstyrre status quo kan la et helt samfunn se en annen vei når de minste og mest sårbare blir utnyttet og mishandlet. Mark Ruffalo er, velfortjent nok, den som særlig trekkes frem her, men alle de andre gjør også en særdeles solid jobb - jeg satte særlig pris på Rachel McAdams og Stanley Tucci. Sistnevnte leverer en av de veldig få slagord-aktige replikkene i filmen: "If it takes a village to raise a child, it also takes a village to abuse a child". Og dette poenget er med på å hindre at filmen henfaller helt til typisk TV-drama med de gode mot de onde - her er det få som er helt uskyldige, men det betyr ikke at de ikke har muligheten til å bli med på riktig side når de etter hvert innser hva som skjer.

15. Groundhog Day. Etter suksessen med Bill Murray i Ghostbusters - og gitt at forrige tirsdag faktisk var Groundhog Day! - virket det rimelig å fortsette med denne her. Murrays usympatiske, men underholdende værmann Phil, fanget i en endeløst repeterende dag, bærer stort sett hele filmen, og til tross for sin standard "deadpan"-sarkasme har han et overraskende stort emosjonelt spenn her. Som den drittsekken han er, finner Phil raskt ut hvordan han kan utnytte repetisjonen til å manipulere alle rundt seg best mulig, men når heller ikke dette gjør ham lykkelig, går han gjennom en selvdestruktiv og deprimerende fase før han til sist finner ut at den aller beste måten å utnytte denne dagen på, er å lære seg å bli den beste personen han på noen måte kan være, og gjøre sitt ytterste for å hjelpe alle rundt seg til å ha en så bra dag som mulig. Oppsummert på denne måten høres det uspiselig sukkersøtt ut, men Phil gir aldri helt slipp på personligheten (eller sarkasmen) sin, og Murray selger historien overbevisende. Filmens svakeste punkt er Andie MacDowells lite troverdige og ganske todimensjonalt snille Rita; kanskje er poenget med henne at hun er bortimot det diametralt motsatte av Phil, men hadde det vært nødvendig å gjøre henne kjedelig også, for kontrastens skyld? Morsomt er det likevel. Og den beste replikken tror jeg fremdeles må være den spydig fortørnede "What if there is no tomorrow? There wasn't one today!".

16. Harry Potter and the Order of the Phoenix. Jeg har lest høyt hele Harry Potter-serien for Poden - vi ble faktisk helt nylig ferdige med den siste boken - men filmene ligger vi litt på etterskudd med. Denne er helt på det jevne som HP-filmatisering; som ellers er det glitrende skuespillere og flotte kulisser, men historien er litt "flatt" fortalt; jeg savner det som er av marginalt mer subtil motivasjon hos hovedpersonene, og filmen fremstår mest som det ene (ofte visuelt storslagne) tablået etter det andre. Men som illustrasjon til boken synes jeg den er ganske bra, og jeg liker virkelig castingen. Det er vanskelig å se for seg f.eks. McGonagall eller Hagrid på noen annen måte enn som de fremstilles i filmene. Og Imelda Staunton er et inspirert valg som grufullt rosakledte Dolores Umbridge!

17. Daredevil (sesong 1). Jeg hadde elsket serien hvis jeg hadde sett den før Jessica Jones; nå bare liker jeg den. Dette er en annerledes (og voksnere) tilnærming til Marvel-universet enn i MCU-filmene, langt mer gritty, brutalt og realistisk, godt plassert i New York-bydelen Hell's Kitchen, med halvhelter og helskurker omgitt av ganske alminnelige folk som sliter med å overleve utstrakt korrupsjon, brutalitet og det ene krim-syndikatet verre enn det andre. Matt Murdoch er en karismatisk og plaget idealist med mer enn et snev av morderisk raseri i seg, og dobbeltlivet hans, som advokat med moralsk ryggrad på dagtid og temmelig brutal vigilante-virksomhet når mørket har falt, er overbevisende fremstilt. Jeg liker flere av bipersonene vel så godt som Matt selv, spesielt den utrolig sympatiske bestevennen Foggy, og noe av det beste med serien er de godt tegnede og ofte ganske komplekse skurkene (Vincent D'Onofrio i særdeleshet). Et morsomt trekk er det ellers at en god del av dialogen foregår på andre språk - russisk, kinesisk, spansk - og at dette bare tekstes i de tilfellene der alle de tilstedeværende forstår det som blir sagt. Det er overraskende mye man kan få med seg ut fra sammenheng, tonefall og kroppsspråk. Sesongen er ikke uten svakheter (blant annet er jeg, særlig etter Jessica Jones, skuffet over at så å si alle kvinnene i serien i større eller mindre grad ender opp som motivasjon for de mer handlende mennene), men jeg lot meg absolutt rive med; den er godt egnet til "bingewatching" (har noen kommet på et godt norsk ord for det enda?), og jeg ser veldig frem til sesong 2, som starter om bare en måned. Trailerne tyder ikke på at det blir mindre dystert fremover!

18. Deadpool. Fantastisk uærbødig tilnærming til superheltgenren, og den mest imponerende gjennomførte drittsekken av en antihelt jeg kan huske å ha sett. Ryan Reynolds er perfekt som totalt amoralske, brutale, selvopptatte og hylende morsomme Wade Wilson, aka Deadpool, og filmen ber ikke om unnskyldning for noe av det den gjør, inkludert å ignorere den fjerde veggen gjennom store deler av handlingen, gjøre narr av alt som er heroisk og oppbyggelig, bruke et styggere språk og mer latterlig overdrevet vold enn de fleste som ikke heter Quentin Tarantino pleier å slippe unna med - og å plassere Stan Lee i den morsomste cameoen så langt. Dette er ikke, jeg gjentar ikke en barnefilm; vi tok med oss trettenåringen uten særlige skrupler, men jeg vil ikke generelt sett oppfordre folk til å ta med såpass unge tenåringer, og yngre barn vil jeg direkte fraråde. Det er en veldig eksplisitt voldelig film, den har et par scener (og en ganske lang tortursekvens) som er temmelig drøye, og dessuten tror jeg det meste av humoren som ikke er av den veldig plumpe penis- og/eller vold-varianten vil gå over hodet på yngre seere. (Og da har jeg ikke engang brydd meg om å nevne nakenheten, sex-scenene eller det ekstremt stygge språket, som vel er viktigere grunner til R-ratingen den har fått i USA.)

__________________
Skilpadda (mars 1970) og Poden (des. 2002)
Men are from Earth. Women are from Earth. Deal with it.
Skilpadda er ikke aktiv   Svar med sitat
Gammel 16-02-16, 15:41   #40
Nessie
Erfaren nok
 
Nessie sin avatar
 
Medlem siden: Sep 2006
Hvor: Trøndelag
Innlegg: 38.839
Blogginnlegg: 346
Nessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme omNessie har et rykte de fleste bare kan drømme om
Standard

Sv: Filmer sett i 2016

Januar:

1. The Hunger Games: Mockingjay Part 2: Synes denne var bedrer enn den forrige (del 1).

2. Sinister 2: en skrekkfilm jeg ikke ble så alt for imponert over.

3. The Gift: en litt rart film, med litt irriterende slutt. Men bra likevel.

4. Macbeth: Hmm, den gjør seg bedre som teater tror jeg. Litt vel tung å se på film.

5. White Collar: Fornøyelig serie! 6 sesonger gikk superfort.

6. Suits: Litt i samme gata som White Collar, lett å se på og god underholdning.

7. Hidden: Tja, type skrekkfilm, helt grei. Liten tvist jeg likte.

8. En sjanse til: Drama fra Sverige/Danmark. Vond film, dramatisk. Passe bra.

9. No escape: Grei underholdningsfilm, aktuelt tema med terror mot turisme.

10. Everest: Sterk film, dramatisk og viser hvor liten vi blir i møtet med naturen.

11. The revenant: Kino i går. Ingen kosefilm, men bra og realistisk. Enig med Him på denne.

Februar:

12. Krigen: Dansk film, krigen i Afganistan. Ikke nødvendigvis nyskapende, men ærlig og brutal på sin måte.

13.Sicario: En slags mafia-/narkofilm. Var litt spent, for det har vært en del av de. Men likte den, minnet meg om en TV-serie på en måte. Så ok og interessant.

14. Return to sender: elendig drama. Rett og slett.

15. Pan: så den sammen med barna i går. Var helt grei den, ganske annerledes enn opprinnelige Peter Pan da. Men underholdende og grei

__________________
Enten går det bra, eller så går det over.
Snuppa 2005 & Pjokken 2008 + to bonusbarn født 2006 og 2007

Sist redigert av Nessie : 19-02-16 kl 09:41.
Nessie er ikke aktiv   Svar med sitat
Sponsede koblinger:
 

Svar

Trådverktøy
Visningsmåter

Innleggsregler
Du kan ikke starte nye tråder
Du kan ikke skrive svar
Du kan ikke laste opp vedlegg
Du kan ikke endre dine innlegg

BB code is
[IMG] kode er
HTML kode er Av
Bytt forum


Alle klokkeslett er GMT +2. Klokken er nå 21:54.


Powered by vBulletin
Copyright ©2000 - 2017, Jelsoft Enterprises Ltd.
Norsk: Lavkarbo.no | Selvrealisering.no
©2006 - 2015, Foreldreportalen.no