Life of Pi (gaflet fra Filmer sett i 2013)

[Skilpadda]

1. Life of Pi. Jeg leste romanen da den var ganske ny, og husker fremdeles de viktigste bitene av den ganske levende. Og hovedinnvendingen min mot filmen er vel egentlig at den er smått unødvendig, all den tid den tilfører såpass lite nytt til en allerede fargerik og dramatisk historie. Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre. Og dette passer i grunnen også godt som illustrasjon til temaet om hvordan virkeligheten kan formidles via historiefortelling, og om religionens rolle i forhold til vitenskapens rolle, så da er kanskje ikke filmen så unødvendig som jeg først tenkte likevel? Både dramatisk, storslått og underholdende er den i alle fall, og jeg mistenker at den er ment mer seriøs og mindre morsom enn deler av publikum så ut til å mene. Men det er jo alltid risikoen ved å sende verket sitt ut i verden.

[Toffskij]

Jeg gaflet ut Skilpaddas omtale av Life of Pi, for jeg er nemlig ikke ferdig med å snakke om den.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men den er visuelt aldeles fantastisk, og den vel egentlige hovedpersonen, Richard Parker, er en seier for datagenerert grafikk som går sømløst inn i de hyperrealistiske 3D-bildene. Jeg er ikke begeistret for 3D-film, men må innrømme at i denne filmen har effekten en funksjon, i de mange nesten psykedeliske havscenene, der drøm, virkelighet og hallusinasjoner går over i hverandre.

Jeg tror dette må være det flotteste jeg har sett på kino noen gang, bildene sitter fortsatt i hodet, og jeg tenker stadig på dem. Selvlysende maneter. Den eventyrlige stjernehimmelen. Filmingen av himmelen fra rett under den speilblanke havflaten. Stormen av flyvefisker. Og jeg er fortsatt lamslått over at Richard Parker var dataanimert, for maken til levende tiger skal du lete lenge etter.

Det var ikke unødvendig, altså.

Men jeg sliter fortsatt med at begynnelsen og slutten ikke er det fantastiske midtpartiet helt verdig. Rammehistorien blir for klønete, og etableringen av den voksne Pi skader den fine, quirky oppvekstfortellingen. Men samtidig kan jeg ikke helt se for meg hvordan filmen kunne fungert uten sluttpoenget.

[Palmen]

Jeg har bare lest boka, men det høres ut som at jeg bør se filmen.

Når jeg tenker meg om klarer jeg ikke å komme på ett eneste eksempel der filmen er bedre enn boka, eneste jeg kommer på som jeg har sidestilt bok og film må være utgamle Siderhusreglene, men denne høres ganske spektakulær ut på sin måte.

[Toffskij]

Jeg er egentlig veldig fornøyd med at jeg ikke husket så altfor mye av boka. (Jeg er verdens mest grinete når det gjelder filmatiseringer av bøker jeg liker.)

[Anuk]

Nå fikk jeg lyst til å gå på kino! Vet ingenting om boka eller filmen, er den for en 11 åring?

[Skilpadda]

Jeg har smålest i boken i etterkant, og den er noe, tja, dystrere. Ikke så rart, kanskje, siden det er begrenset hvor mye indre sorg og uro det går an å vise på film.

Palmen, jeg synes også det er sjelden gode bøker blir like gode filmer; The Remains of the Day er en av de få jeg kommer på i farten, og så liker jeg både filmen og boken No Country for Old Men (men den ble opprinnelig skrevet som manus, så den er nok lettere å filme enn mange andre romaner). Og så har jeg ikke enda lest Låt den rätte komma in, men har fått med meg at det skal være en veldig god bok og at fans av boken stort sett ser ut til å synes at filmen er vellykket også.

[Toffskij]

Jeg ville ikke tatt med en 11-åring. Virkelig ikke.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Anuk, her.

Nå fikk jeg lyst til å gå på kino! Vet ingenting om boka eller filmen, er den for en 11 åring?

Jeg vurderte på forhånd å kanskje ta med Poden (som er ti) på den senere, etter å ha sett traileren sammen med ham. Men etter å ha sett hele filmen, har jeg bestemt meg for å helt klart ikke gjøre det. Den er veldig dramatisk, og den er ganske voksen i både estetikken og tematikken, synes jeg.

[Toffskij]

Ja, i dette tilfellet mener jeg jo helt klart at filmen lider under at et vesentlig premiss fra boka blir beholdt. På den annen side har jeg brukt tre dager på å trasse mot problemstillingen oppi hodet mitt, så helt galt kan man nok ikke si at det ble.

[Toffskij]

Jeg mener at slutten, den egentlig veldig brutale twisten der (selv om den bare blir fortalt og ikke vist) er noe man bør være relativt voksen for å håndtere. Og forstå, ikke minst. Filmen blir jo ikke det samme på noen måte uten.

[Skilpadda]

Jeg synes ellers ikke at en film trenger å være bedre enn boken for å ikke være "unødvendig", men jeg synes det er et poeng å tilføre historien noe mer (eller annet) enn det boken gjør. Og jeg kom ikke på før jeg hadde tenkt og skrevet litt at denne filmen faktisk gjør det. Hovedtemaet i både boken og filmen - eller i alle fall "moralen", om man heller skal kalle det det - er noe om i hvilken grad rasjonelle fakta eller poetisk spiritualitet er det beste eller riktigste for å beskrive virkeligheten. Rasjonalitet og vitenskap er åpenbart helt nødvendig for å håndtere fysiske ting, for medisin og forståelse og navigering og slikt - men kommer kanskje til kort for å formidle følelser. Sorg og ensomhet og raseri og villskap og livsglede (og hele "meningen med livet") formidler man kanskje bedre på andre måter - gjennom historier og poesi og religion og allegori. Og den aldeles fantastiske tigeren, og havbildene som Toffskij snakker om, de er ikke realistiske i det hele tatt, men de formidler essensen i opplevelsen til Pi, både det fryktelige og det fantastiske, mye bedre enn rene, tørre fakta ville gjort.

Jeg er ikke personlig "enig" i Pis konklusjon mht. religion, men jeg liker veldig godt måten han forholder seg til og beskriver sitt eget forhold til verden og til det guddommelige. Det var i grunnen noe av det jeg husket best fra romanen. Og jeg synes det er fint at Ang Lee ikke har valgt å tone ned dette aspektet i filmen, selv om mange i publikum så ut til å oppfatte et par av de mer eksplisitte uttrykkene for religiøsitet hos Pi som comic relief.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg mener at slutten, den egentlig veldig brutale twisten der (selv om den bare blir fortalt og ikke vist) er noe man bør være relativt voksen for å håndtere. Og forstå, ikke minst. Filmen blir jo ikke det samme på noen måte uten.

Jeg kan godt se for meg at et barn vil tenke at den brutale versjonen av historien bare er noe Pi dikter opp for å tilfredsstille representantene for rederiet, og ikke helt vil få med seg at det (nok) er det som egentlig skjedde. Men det er en brutal nok historie til at den kan være vond å høre uansett. (Spoilertagget litt om twisten på slutten, som er den samme i bok og film.)

Og så synes jeg selve filmen er såpass dramatisk og skremmende, og at såpass mye som skjer i den er ganske "voksent", at jeg ikke tror den vil appellere til min egen tiåring, i alle fall.

[Toffskij]

Jeg er ikke så glad i allegorier, men filmen er jo en slags forsvarstale for allegorien, for hvorfor allegorien kan være nødvendig. Premisset i filmen er jo på en måte at allegorien er «mer sann» enn virkeligheten, fordi den har med alt som er viktig, men samtidig er bedre for alle, den hjelper både hovedperson og tilhørere til å leve med det forferdelige som har skjedd. «And so it goes with God», sier Pi. Mitt problem med dette er at man da nærmest definerer religion som et selvbedrag som til en viss grad er bevisst. I hvert fall for en så intelligent og analytisk person som Pi. Og det er dette som gjør at jeg trasser.

[Toffskij]

Men det er jo bra for en å trasse på den måten, har jeg hørt.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Mitt problem med dette er at man da nærmest definerer religion som et selvbedrag som til en viss grad er bevisst. I hvert fall for en så intelligent og analytisk person som Pi. Og det er dette som gjør at jeg trasser.

Men det henger vel sammen med at Pi faktisk er en dypt religiøs person - selv om han er intelligent og analytisk - mens du ikke er det, Toffen. Tror det er vanskelig å "forsvare" religion på en slik måte at en ikkereligiøs helt godtar det, akkurat som det er vanskelig å "motbevise" religion fra et rasjonelt standpunkt.

[Skilpadda]

Og så tenker jeg at det fra Pis standpunkt ikke er snakk om selvbedrag, men at det å kalle det et selvbedrag er en allegori, det også, en måte å sette ord på det som en ikkereligiøs kan forstå.

[Toffskij]

Opprinnelig lagt inn av Skilpadda, her.

Men det henger vel sammen med at Pi faktisk er en dypt religiøs person - selv om han er intelligent og analytisk - mens du ikke er det, Toffen.

Nei, tror du? Jeg synes det er et bra forsvar, for så vidt. Ett av de bedre jeg har hørt. Men uten egentlig religiøsitet blir det jo erkekynisk.

[Toffskij]

Og så tenker jeg at å konvertere til tre religioner på rappen må være det ultimate ungdomsopprør mot en ateistisk rasjonalistfar.

[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Toffskij, her.

Jeg synes det er et bra forsvar, for så vidt. Ett av de bedre jeg har hørt. Men uten egentlig religiøsitet blir det jo erkekynisk.

Ja.

Jeg er ikke religiøs selv, etter egen definisjon. Men jeg setter veldig pris på den måten ikkerasjonelle historier kan formidle ting jeg synes er viktige og veldig virkelige, selv om de ikke er rasjonelt sanne. Jfr. Tolkien og hans venners forsøk på å beskrive det ubeskrivelige gjennom ikkerealistiske fortellinger.