Ser du mye til barn og/eller voksne som er psykisk utviklingshemmete?

[him]

Leste en artikkel om skolen og tilpasning (lenke). Nå er det jo slik at alle barn skal få undervisning i vanlig skole, så egentlig skulle man se flere som var psykisk utviklingshemmet i nærmiljøet. Ble sittende og tenke på det, jeg kan ikke komme på at jeg har truffet noen?

Jeg kjente langt flere da jeg var ungdom (men jeg var støttekontakt for ei jente som var psykisk utviklingshemmet, så det blir ikke en helt realistisk sammenligning. På grunn av henne, var jeg på en del arangementer for psykisk utviklingshemmete i kommunen). Vi hadde også noen voksne (som bodde hos foreldrene sine) med psykisk utviklingshemming, i bygda der jeg vokste opp.

Mange som har kognetiv hemming kan jo ha fått det av feks fødselsskader ol, så det kan jo rett og slett være at det er færre mennesker som har det nå enn før?

[Teofelia]

Jeg kjenner flere barn med psykisk utviklingshemming, men ingen voksne, tror jeg. De jeg kjenner er barn av mine venner eller bekjente.

[Appelsin]

Jeg kjenner ingen, men det er en del voksne i nabolaget her, som er ute og tusler med følge iblant. Møtte en glad fyr på løvetannjakt i går, for eksempel.

[Fløyel]

Jeg ser mange hver dag, vi har et bofellesskap for utviklingshemmede over 18 år i nabolaget, disse er mye ute på tur. En del av det daglige nærmiljøet. Kjenner barn, nå ungdom, med utviklingshemming.

Jeg syntes det er vanskelig å ta stilling til om barn/unge med utviklingshemming skal integreres i skolen, jeg mener enkelte kan ha utbytte av det, både de funksjonsfriske og utviklingshemmede. Men enkelte har såpass alvorlige funksjonshemninger, så spørsmålet er om de har utbytte av det. Og da snakker jeg b.la om de jeg kjenner. Jeg ønsker ikke å utbrodere for mye om «mine» her, jeg kan si så mye som at det ikke er en fødselsskade.

[mkj]

Barna våre går på skole med psykisk utviklingshemmede elever, og har eller har hatt elever med downs i klassen.

Jeg tror at de som går på andre skoler ikke ser så mange, da de er samlet på skolen vår.

Det er lærerikt og berikende å ha de med. Det er naturlig nok ulikt hvor mye de integreres. Eleven i klassen til sønnen min er relativt høyt fungerende og kommer i de fleste bursdager uten "følge". Han er bra til å snakke og kjenner alle barn og foreldre. Eleven i min datters klasse hadde mindre kontakt, dårlig språk og en litt annen type. Han kom bare i noen få bursdager. Men ungene lærer mye av å omgås alle typer mennesker. De vet at det finnes unger som ikke greier å la være å lage lyder selv om noen holder en tale for eksempel, tror det kan hjelpe dem i møte med alle typer mennesker også senere i livet.

[Drømmedama]

Alle de fire barna våre har gått/går på skole der det også går barn som er psykisk utviklingshemmet. Det finnes både spesialskole og bofellesskap i nærmiljøet vårt også. Og til tider har det jobbet ungdommer med Downs syndrom på matbutikkene i byen vår. Så ja, jeg ser ofte både voksne og barn med psykisk utviklingshemming.
Barna mine har dog ingen nære venner som er psykisk utviklingshemmet. Jeg vokste selv opp med en psykisk utviklingshemmet venninne, og tenker at det hadde vært fint for barna mine å oppleve det samme. Det gir forståelse, frihet og perspektiv å oppleve at folk er folk.

[Blondie]

Hver dag. Vi har tilrettelagt avdeling på skolen jeg jobber og en kilometer fra der vi bor er det bolig for voksne.

[Che]

Jeg ser der daglig. I nærbutikken min jobber et menneske som er lettere psykisk utviklingshemmet, på jobb og i nærområdet.

[Isolde]

Vist man ser bort fra jobb, men da barn.

Så ser jeg de samme som jeg kjenner til gå mellom hjem og jobb, hjem og senteret. Ser og en del som går tur rundt i de områdene hvor boligene er plassert. De blir mindre synlig med årene. Jeg tenker det har litt med at de trekker seg litt tilbake, en del blir mindre synlig. Du ser det ikke på de om du ikke kjenner de. Veldig mange holder seg rundt egen bolig som resten av oss. Hvor mye ser du en enkelt eller 5 enkelt personer i din kommune du ikke kjenner så godt?

På høyskolen jeg studerer ved har vi kantine hvor det er psykisk utviklingshemmede som gjør en del av jobben. Er stor variasjon i funksjon. Snakker mye med han som står i kassen.

[My]

Det jobber noen i kantina på jobb, med downs syndrom og andre utviklingshemminger. Ungene hadde en som var psykisk utviklingshemmet i barnehagen, men ikke på skolen, og vi ser vanligvis ingen rundt her vi bor (han fra barnehagen bor rett her i gata, men vi ser han aldri). Har ingen i familien heller. Så jeg tror ikke ungene ser det særlig ofte.

[Svanen]

Jeg ser ofte et par som nok bor nærheten. Vet ikke om de er kjærester eller venner, men ser de ofte sammen. Hun er ganske lav (har Down syndrom) og han er ganske lang (usikker om han og har DS, ser han sjeldnere), så de er lett å se på avstand. Er ingen "spesialboliger" i nærheten, så mistenker at iallefall hun bor i leilighet/hus nærheten. Ser henne ofte på busstoppen tidlig på morgenen. I tillegg er det noen jeg møter gående når jeg sykler til og fra jobb som nok jobber på en tilrettelagt arbeidsplass.

Jeg blir glad og optimist fordi jeg håper og tror at min datter med DS skal bli like selvstendig som denne unge damen virker.

[Bluen]

Nei, det er minimalt. Mulig det er ett eller to barn på skolen som kan innlemmes i den kategorien. Voksne ser jeg sjelden.

[Elise]

Her er det mange, men også mange multihandicappede, og de er mye synligere. Jeg er usikker på hva slags boliger som er i nærheten her, men det er flere. Vi har vært vitne til episoder blant annet på butikken som vi har måttet snakke med ungene om etterpå. (Type hyling, kjefting, o.l.)

På skolen de går har de spesialavdeling for elever med en type diagnose. Andre diagnoser har spesialavdelinger på andre skoler. Disse elevene er med inn i klasser i enkelte fag/timer, men mest i et annet rom.

[Luftslottet]

En av ungene har gått i barnehage og på trinn med en gutt med Downs hele livet, og det er en ung kvinne som stadig går tur i nabolaget. På et lite sted syns folk godt, på godt og vondt, men vi slår som regel av en prat med den voksne mannen med utviklingshemming (men ikke DS) som vi møter i sentrum, og som er veldig glad i å prate med barn.

Statistisk sett fødes det vel færre og færre barn med medfødt utviklingshemming, så jeg forventer å se færre på sikt.

[Billa]

Ofte. De er ute på shopping, med eller uten hjelp fra bolig/pårørende/verger.

Etter å ha hørt en rystende historie om fullstendig mangel på kompetanse og gjennomføringsevne i barneskolen, er jegsannelig ikke sikker på at det eneste rette er å la dem gå på vanlig skole. Det er mange utfordringer, både pedagogisk og sosialt.

[Myria]

Jeg kjenner ingen, hverken voksne eller barn, og tror ikke jeg har lagt merke til noen på skolen eller i nærmiljøet heller.
Der vi bodde før (for over ti år siden) var det mange voksne med psykisk utviklingshemning. De bodde i egne leiligheter så de var jo veldig selvstendige selv om de hadde daglig tilsyn. Jeg husker spesielt den hyggelige mannen som bodde i samme etasje som oss. Han var redd for å ta heisen alene og pleide å vente på meg hver morgen så vi kunne ta den sammen og skravle litt før vi gikk hver til vårt. Det var alltid en fin start på dagen.

Som Luftslottet sier fødes det vel stadig færre med medfødte utviklingshemninger. I Danmark begynte de å tilby alle tidlig ultralyd for noen år siden. Etter det har tallet på barn født med Downs syndrom falt drastisk siden så godt som alle tar abort hvis barnet får påvist det. Det må jo skape et enormt press på de få som i utgangspunktet ønsker å beholde barnet.

[zinatara]

Jeg har jo jobbet i skolen med slike barn, så jeg kjenner/vet om mange. Noen av disse er mye i vanlige klasser, andre har nesten bare spesialundervisning i eget rom. I tillegg er det barn på skolen til mine barn som er psykisk utviklingshemmet med ulike syndromer.

Jeg gikk i klasse med en gutt med DS på barneskolen og snakker med han når jeg møter ham. Han er mye ute på egenhånd, vet han er mye på biblioteket og jeg møter han gjerne på kjøpesenteret.

På jobben til min mann abonnerer de på jobbfrukt. Mange av de som jobber der er lettere psykisk utviklingshemmet.

Vi har forresten også flere i familien. Barna mine har en tremenning som ikke fikk nok oksygen under fødselen og som er multihandikappet og psykisk utviklingshemmet. Og mannen har et søskenbarn som har mikrocephali.

En del av de som har en lettere psykisk utviklingshemming er ikke nødvendigvis så lett å legge merke til.

[Elise]

Jeg tror at for mange er det bedre med et fellesskap med likesinnede enn et "fellesskap" som helst blir utenforskap, i vanlig klasse. Jeg gikk i klasse med ei med downs på ungdomsskolen, og hun var sammen med oss i mat&helse og klassens time, det tror jeg var alt. Ellers var hun alene med assistent på et grupperom. Det blir ikke mye inkludering av det. I kommunen jeg bor i har de ulike spesialavdelinger på ulike skoler, slik at mange med diagnoser ikke går på nærskolen, men heller får opplæring av folk med spesialkompetanse og et slags fellesskap med andre som har lignende/samme diagnose. De er inne i vanlige klasser når det passer.

[Trixie]

Myria: det var faktisk en artikkel i VG helg om dette igår, og andelen barn som fødes med Downs i Norge er stabilt. I Danmark tilbys fosterdiagnostikk til alle men der er faktisk antall barn som fødes med Downs lett stigende (etter først en halvering).

Vi har en bolig rett i nærheten men ser ikke så mange derfra. Men jeg kjenner flere barn med psykisk utviklingshemming.

[star]

Voksne ja, barn nei.