Del et dikt!

[Harriet Vane]

VALG
Får du da aldri svar nok på hvorfor
jeg akkurat valgte deg…La meg svare deg slik
Hos deg kan jeg la meg beseire av livet
uten å oppgi meg selv eller forakte mitt liv

I deg kan jeg le min mørkeste latter
og leke på dyp jeg vet jeg må opp av igjen

Med deg kan jeg bære et håp som
ikke er løfter om lykke men oppbrudd til liv

Jeg har ingen formler for liv og død
Og du ingen barndom du kan skjøte på min med

Men hos deg tør jeg miste meg selv og møte
en annen som ser meg, som den jeg er
og som den jeg kunne bli til

Stein Mehren

[Harriet Vane]

JEG HOLDER DITT HODE
Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv

Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd

Stein Mehren

[Skilpadda]

Nærhet

Jeg kan bære din sorg
ett stykke på veien
og åpne min glede i din
Men jeg kan ikke leve ditt liv
eller dø din død

Vi kan bytte blikk
og kjærtegn, Veksle ord
og krefter mellom oss
Men du er ikke meg
Og jeg er ikke deg

Derfor kan vi finne frem
til hverandre, for å være
oss selv hos hverandre
en liten stund i tiden

(Stein Mehren)

[Christinamor]

Opprinnelig lagt inn av Madam Mim, her.

Å eiga.

Stundom spør ein:
Kan ein eiga eit anna menneskje?
Når to møtes
i hug og hold
og kjenner seg eitt
so ikkje anna er te –
kjenner seg eitt
i eit augnekast,
i eit lite ord,
i ein tanke,
i hugskot
som fer som kornmod
ivi blømande engjir –
kjenner seg eitt
i det ein aller nevner
men som er som svalande regn
for solbrend mold.

Når to hev møtt einannan
slik at ikkje anna var te,
slik at dei kjende seg sterkar enn alt
og veikar enn alt,
skjønna berget, so hardt det er,
skjønna blomen, so mjuk han er –
Og stend eismalle att.
Er ein då eismall?
Er ikkje då det alndre men’skje med
i kvar røsle ein gjer?
Ja, kan ein då noko sinn bli eismall att?

Når to gjev seg til kvarandre,
og dei stend eismalle att
kjem det ein stri
i hugen,
i holdet,
om det å eiga
og det å vera fri.

For enno er men’skje bundne
og veil ikkje kva dei sei
når dei kviskrar til kvarandre:
og elskar deg.


Fyrst dei hev sagt ordet
rymer dei
som for ein brand dei hev sett på.

Fyrst når to men’skje kan sei til kvarandre:
gå der du vil,
du er du!
Gjer det du vil,
eg er eg –

Men eg ser vegen din
og eg lyder etter fotefari dine
og eg kjenner din vilje
strøyme gjennom blodet
i javne, rolege pulsslag –

Fyrst då kan to men’skje eiga kvarandre



Aslaug Vaa

Skulle legge in dette selv, men vil i alle fall signere denne, ettersom den er "tatt".

[Skilpadda]

Prayer for a New Mother

The things she knew, let her forget again ---
The voices in the sky, the fear, the cold,
The gaping shepherds, and the queer old men
Piling their clumsy gifts of foreign gold.

Let her have laughter with her little one;
Teach her the endless, tuneless songs to sing,
Grant her her right to whisper to her son
The foolish names one dare not call a king.

Keep from her dreams the rumble of a crowd,
The smell of rough-cut wood, the trail of red,
The thick and chilly whiteness of the shroud
That wraps the strange new body of the dead.

Ah, let her go, kind Lord, where mothers go
And boast his pretty words and ways, and plan
The proud and happy years that they shall know
Together, when her son is grown a man.


(Dorothy Parker)

[Inagh]

Valgrett

Deg er det skjenket en rett til å bli
død eller levende, trell eller fri.

Velg å bli narr eller velg å bli vis,
fugl eller giftslange, ild eller is.

Gjør du deg selv til en gjenstand for salg?
Ingen skal nekte deg retten til valg!

Velger du det som er skjendig og slett
er det din helligste menneskerett.

Velg, om du vil, å fornedre deg selv.
Velg din fordervelse. Velg å bli trell.

Hva er din ånd? Er den sverd eller fjær?
Vit at ditt valg har besvart hvem du er.

Du er ansvarlig for den du er blitt.
Du har vært velgeren. Valget var fritt!

André Bjerke

[Inagh]

To små rariteter av Poul Sørensen:

Så var den klarert!

Far og Vagn tog ud at fiske,
far kom ene hjem derfra.
Mor forskrækket hørtes hviske:
"Hvor er drengen blevet af?"
Far så op, distræt, "nåh, Vagn?
- Jo, jeg havde ingen agn."


Godt gammelt husråd

Plukker i skoven du ukendte svampe,
så lad først lillebror smage derpå.
Dersom han dør under skrigen og krampe,
så bør du selv lade svampene stå.

Og hvis der ingenting sker med den lille?
Tja, så gik den portion svampe til spilde!

[LilleLeo]

To små truter på jord.
Møter på en annen.
Uten ord.

Tarjei Vesaas.



Dette elsker jeg, men det er desverre bare bruddstykker. Jeg husker ikke resten av diktet.
Så det kan være feilsitert.

[Kanutte]

Opprinnelig lagt inn av Bauche, her.

Nydelig dikt, Blondie!

Visst gör det ont av Karin Boye er nok diktet jeg liker best egentlig!

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hele vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslantungd de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla
ändå sitta kvar och bara darra -
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Ja, dette er et nydelig dikt. Men du har utelatt det siste verset (som jeg synes er fundamentalt for optimismen i smertefull forandring), så jeg tillater meg å føye det til her.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
som skapar världen.

[Heiko]

TENK

Tenk å våkne en morgen
og verden ikke var der mer

Da var det ikke vits i å pusse tennene den dagen tenker jeg!

[Che]

Nok et dikt - Det er så godt for folk som jobber med mennesker...og veldig riktig i forhold til attføringsarbeid som jeg jobber med iallefall.

OM AT HJELPE
Søren Kierkegaard: "Bruddstykke af en ligefrem meddelelse" (1895)

"At man, naar det i sandhed skal lykkes en at føre menneske
hen til et bestemt sted, først og fremmest maa passe paa at
finde ham der, hvor han er og begynde der.
Dette er hemmeligheden i al hjælpekunst. Enhver der ikke kan det,
han er selv i inbildning,
naar han mener at kunne hjælpe den anden.


For i sandhed at kunne hjælpe en anden, maa jeg forstaae mere end han, men dog vel først og fremst forstaae det, han forstår.
Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min merforstaaen han slet ikke.
Vil jeg alligevel gjøre min mere-forstaaen gjeldende,
saa er det, fordi jeg er forfærdelig stolt,
saa jeg i grunden i stedet for at gavne han egentlig vil beundres af ham.


Men al sand hjælp begynder med ydmykelse:
Hjælperen maa først ydmyge seg under den, han vil hjeælpe,
og herved forstaae, at det at hjælpe ikke er at være den herskesygeste, men den taalmodigste,
at det at hjælpe er villighed til indtil videre at finde sig i at have uret,
og ikke forstaae, hvad den anden forstaar:"

[gurgle]

Ingen er med oss for alltid
Tiden forsvinner så fort

Men minnene får vi beholde
Til lindring nå savnet er stort

[Silence]

If Tomorrow Starts Without Me...

If tomorrow starts without me,
And I'm not there to see,
If the sun should rise and find your eyes
All filled with tears for me;
I wish so much you wouldn't cry
The way you did today,
While thinking of the many things,
We didn't get to say.
I know how much you love me,
As much as I love you,
And each time that you think of me,
I know you'll miss me too;
But when tomorrow starts without me,
Please try to understand,
That an angel came and called my name,
And took me by the hand,
And said my place was ready,
In heaven far above,
And that I'd have to leave behind
All those I dearly love.
But as I turned to walk away,
A tear fell from my eye
For all my life, I'd always thought,
I didn't want to die.
I had so much to live for,
So much left yet to do,
It seemed almost impossible,

That I was leaving you.
I thought of all the yesterdays,
The good ones and the bad,
The thought of all the love we shared,
And all the fun we had.
If I could relive yesterday,
Just even for a while,
I'd say good-bye and kiss you
And maybe see you smile.
But then I fully realized,
That this could never be,
For emptiness and memories,
Would take the place of me.
And when I thought of worldly things,
I might miss come tomorrow,
I thought of you, and when I did,
My heart was filled with sorrow.
But when I walked through heaven's gates,
I felt so much at home.
When God looked down and smiled at me,

From His great golden throne,
He said, "This is eternity,
And all I've promised you."
Today your life on earth is past,
But here life starts anew.
I promise no tomorrow,
But today will always last,
And since each day's the same way
There's no longing for the past.
You have been so faithful,
So trusting and so true.
Though there were times
You did some things
You knew you shouldn't do.
But you have been forgiven
And now at last you're free.
So won't you come and take my hand
And share my life with me?
So when tomorrow starts without me,
Don't think we're far apart,
For every time you think of me,
I'm right here, in your heart.

Vet ikke hvem som har skrevet dette diktet...

[Silence]

Den rätte

av Erik Lindorm
Jag hadde tänkt dig blond
och lång över allt förstånd
med en energisk haka,
du, som i dröm och vaka
varit mitt ideal.
Blond och högväkst och smal.

Och så kommer du dock
mörk och kortväkst och tjock,
med hakan i nervikt krage
och en början till mage.
Sådan kliver du in
i min själ och mitt skinn.

Allting blev skapat om,
när du kom.
Allting slog du itu.
Du, du!

(Fra Dikt for gutta - Toern)

[Silence]

Bed & Breakfast

av Baste Grøhn

Jeg har enda ikke truffet
en jente jeg ikke
har klart å dele seng med.

Men til gjengjeld
har jeg truffet mange
jeg ikke har klart
å spise frokost med.

(Fra Dikt for gutta - Toern)

[Katinka]

Dateringer

Jeg sitter og blar i et album
sirlig påskrevet sted og datert
Flere av bildene er bilder av meg
Jeg smiler mot den som tar bildene
Jeg husker ikke hvem fotografen er
Men det er ikke deg, for det er
først tre somre senere jeg møter deg
Og det er ennu seksten år igjen
til å leve sammen i et ekteskap
og tredve år til den dagen
da jeg aldri mer skal se deg

Stein Mehren
Anrop fra en mørk stjerne

[Mandarin]

"Elsk " Arne Garborg

Den galne guten min hug hev dåra;
eg fanga sit som ein fugl i snòra;
den galne guten, han gjeng so baus;
han veit at fuglen vil aldri laus.


Å gjev du batt meg med bast og bende;
å gjev du batt meg so bandi brende!
Å gjev du drog meg so fast til deg,
at heile verdi kom burt for meg!

Ja kunde eg rett mi runelekse,
eg vilde inn i den guten vekse;
eg vilde vekse meg i deg inn,
og vera berre hjå guten min.

Å du som bur meg i hjarta inne,
du magti fekk yvi alt mitt minne;
kvart vesle hùgsviv som framum dreg,
det berre kviskrar um deg, um deg.

Um soli lyser på himlen blanke,
no ser ho deg! det er all min tanke;
um dagen dovnar og skùmring fell:
skal tru han tenkjer på meg i kveld?

Um vinden strid yvi heidi susar,
det gule håret ditt visst han krusar;
um regnet dryp med sin døyvde gråt,
so stakkars guten, no vert du våt.
Å berre timane vilde skride,
og berre dagane vilde lide!
men eg vil kveda og vera glad;
for um sundag kjem han, trala, trala!

("Haugtussa", 1895)

[Elin]

PHENOMENAL WOMAN
av Maya Angelou

Pretty women wonder where my secret lies
I'm not cute or built to suit a model's fashion size
But when I start to tell them
They think I'm telling lies.
I say
It's in the reach of my arms
The span of my hips
The stride of my steps
The curl of my lips.
I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.

I walk into a room
Just as cool as you please
And to a man
The fellows stand or
Fall down on their knees
Then they swarm around me
A hive of honey bees.
I say
It's the fire in my eyes
And the flash of my teeth
The swing of my waist
And the joy in my feet.
I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.

Men themselves have wondered
What they see in me
They try so much
But they can't touch
My inner mystery.
When I try to show them
They say they still can't see.
I say
It's in the arch of my back
The sun of my smile
The ride of my breasts
The grace of my style.
I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.

Now you understand
Just why my head's not bowed
I don't shout or jump about
Or have to talk real loud
When you see me passing
It ought to make you proud.
I say
It's in the click of my heels
The bend of my hair
The palm of my hand
The need for my care.
'Cause I'm a woman
Phenomenally
Phenomenal woman
That's me.

Jeg har to som jeg stadig kommer tilbake til, her er det ene:

Birches
By Robert Frost




When I see birches bend to left and right
Across the lines of straighter darker trees,
I like to think some boy's been swinging them.
But swinging doesn't bend them down to stay.
Ice-storms do that. Often you must have seen them
Loaded with ice a sunny winter morning
After a rain. They click upon themselves
As the breeze rises, and turn many-coloured
As the stir cracks and crazes their enamel.
Soon the sun's warmth makes them shed crystal shells
Shattering and avalanching on the snow-crust
Such heaps of broken glass to sweep away
You'd think the inner dome of heaven had fallen.
They are dragged to the withered bracken by the load,
And they seem not to break; though once they are bowed
So low for long, they never right themselves:
You may see their trunks arching in the woods
Years afterwards, trailing their leaves on the ground,
Like girls on hands and knees that throw their hair
Before them over their heads to dry in the sun.
But I was going to say when Truth broke in
With all her matter-of-fact about the ice-storm,
I should prefer to have some boy bend them
As he went out and in to fetch the cows--
Some boy too far from town to learn baseball,
Whose only play was what he found himself,
Summer or winter, and could play alone.
One by one he subdued his father's trees
By riding them down over and over again
Until he took the stiffness out of them,
And not one but hung limp, not one was left
For him to conquer. He learned all there was
To learn about not launching out too soon
And so not carrying the tree away
Clear to the ground. He always kept his poise
To the top branches, climbing carefully
With the same pains you use to fill a cup
Up to the brim, and even above the brim.
Then he flung outward, feet first, with a swish,
Kicking his way down through the air to the ground.
So was I once myself a swinger of birches.
And so I dream of going back to be.
It's when I'm weary of considerations,
And life is too much like a pathless wood
Where your face burns and tickles with the cobwebs
Broken across it, and one eye is weeping
From a twig's having lashed across it open.
I'd like to get away from earth awhile
And then come back to it and begin over.
May no fate willfully misunderstand me
And half grant what I wish and snatch me away
Not to return. Earth's the right place for love:
I don't know where it's likely to go better.
I'd like to go by climbing a birch tree
And climb black branches up a snow-white trunk
Toward heaven, till the tree could bear no more,
But dipped its top and set me down again.
That would be good both going and coming back.
One could do worse than be a swinger of birches.

[tante Veronica]

Jeg tenkte lage en dikt-tråd her, men så fant jeg denne gamle som jeg blåser liv i igjen

Kolbeid Falkeids dikt, som han skrev etter å ha mistet en datter, er det fineste jeg vet.

Et rom står avlåst
Jeg lengter etter deg.
Et rom står avlåst i kroppen min.
Alle tingene dine fins der og avtrykkene
av det korte livet ditt, flyktige
som skygger på snøen i måneskinnet.
Nøkkelen har jeg og går inn
med sekunders mellomrom. Jeg tar på alt
og taler uten ord med tomheten,
en kronisk lytter

Jeg lengter etter deg
også fordi du var likest meg. Uten deg
går jeg alene med vranglynnet mitt.
Alt som var fint i meg og nå falmer
bar du som en tidlig sommerdag, et flott
langtidsvarsel. Også lavtrykkene mine
langt vest i deg kunne hope seg opp.
Av og til
kolliderte vi og værlagene våre. Skybrudd
og solgangsbris tørnet sammen. Men oftest
hang dagene våre som enige
søskenperler på kjedet.

Lengter etter deg.
Verken vær eller dager løper mer.
Og tomheten svarer aldri.

(Fra diktsamlingen “En annen sol”, 1989).