Hvor tror du at du hadde vært uten barn?

[ingling]

Jeg var såpass voksen før jeg fikk barn at jeg hadde rukket å tenke en del på hva jeg ville gjøre hvis det ikke ble sånn. Jeg hadde nok fullført masteren jeg begynte på, søkt meg over i en mellomlederjobb og reist mye, muligens reist ut for å jobbe igjen. Det hadde vært fint det, men jeg har hatt lyst på barn så lenge jeg kan huske, så for meg ville det alltid ha vært et savn, og jeg ville jo heller ikke vært frivillig barnløs som det vel snakkes om i denne artikkelen (får jo ikke lest den uten å betale).

[Kirsebær]

Opprinnelig lagt inn av -ea-, her.

Jeg føler ikke at jeg har avstått fra noe fordi jeg fikk barn. Selv om jeg flyttet hit i stedet for Oslo den gangen for lenge siden. Selv om jeg nå lar være en del ting pga jeg er alene med barn halve tiden.

Jeg føler jeg avstår fra veldig mye fordi jeg fikk barn. Men det er ikke et vanskelig offer, liksom.
Det å få barn, og synet mitt på det å være en god forelder, gjør at jeg må legge vekk en del sider i meg selv og en del ønsker om hvordan livet mitt skal være.

[Toffskij]

Jeg er en sånn som nok fint kunne valgt å ikke få barn. Og hadde jeg ikke fått barn, ville jeg vært forsker som jeg er nå, men jeg ville trolig jobbet mer, reist mer, og flyttet rundt etter som jobbmulighetene bød seg – noe jeg unngår nå. Jeg tviler ikke på at jeg kunne vært veldig lykkelig, men jeg er lykkelig nå også, og ungene mine er jo helt umistelig fine.

[-ea-]

Kanskje jeg ikke ser noen superspennende alternativer til livet mitt som det ble.

For min del hadde det blitt helt annerledes dersom jeg hadde blitt alenemor til det største barnet mitt da vi ble skilt. Istedet ble eksen min alenefar.

[Toffskij]

Jeg avstår også fra en god del fordi jeg har barn. Først og fremst kortvarige jobbengasjementer utenlands, som ville vært kjempegøy og utviklende om jeg ikke hadde barn, men helt på trynet håpløst upraktisk og trist nå som jeg har dem.

[m^2]

Da hadde jeg fortsatt bodd ute, jobbet masse, og hatt karriere innenfor fagområdet mitt - slik jeg hadde da jeg bestemte meg for å flytte hjem til Norge og stifte familie, med eksen
Og brukt all inntekten min på meg sjæl og opplevelser og reiser og spennende ting, slik jeg gjorde før :shallow:

[Bokormen]

Tja. Noen ganger tror jeg at jeg hadde hatt mer og "finere" utdannelse og ditto jobb nå om vi ikke fikk barn så tidlig. Andre ganger tenker jeg at jeg sikkert hadde vært like lite ambisiøs, og da uten gode grunner til å være det.

[Tåtti]

Jeg hadde vært akkurat den samme og på samme sted. Det kan jeg trygt si ettersom jeg var frivillig barnløs til etter førti og da allerede hadde jobbet på samme sted i tjue år.

[Katta]

Jeg hadde nok hatt en sivinggrad i tillegg eller vært langt inne i noe forskningsgreier. Og reist med leger uten grenser eller tilsvarende. Jeg tror jeg hadde vært fornøyd med livet uten barn også, men jeg hadde vært avhengig av noe utenom jobb som ga mening tror jeg.

[mkj]

Vanskelig å si. Men det er en helt reell situasjon at jeg kunne ha vært single og barnløs. Jeg var single i mange år da jeg traff mannen og hadde egentlig ingen tanke for å stifte familie. Og det var helt greit. Det har aldri vært noe kall for meg å stifte familie.

Jeg tror muligens jeg hadde hatt samme jobb som i dag. Jeg har bare skiftet jobb en gang siden den gang jeg var single.

Men jeg hadde nok hatt en leilighet i Oslo et eller annet sted, holdt på mye mer med hobbyen min, og reist litt mer enn vi gjør nå (nå går pengene til hus og bil)

[Skilpadda]

Jeg hadde nok vært omtrent den samme og på omtrent samme sted - jeg var over tredve før vi fikk barn, så utdanningen var avsluttet og jeg var godt i gang med arbeidslivet. Jeg ville hatt en annen omgangskrets, og vi ville kanskje reist litt mer. Jeg tror vi kunne hatt det fint.

[Toffskij]

Vi ville nok reist betydelig mer og mye røffere og mer eventyrorientert enn vi gjør nå. Typ tog gjennom Kazakhstan. Jeg har en barnløs studievenninne som lever omtrent sånn som jeg ser for meg at vi kunne gjort, så det er bare å sjekke Facebook, egentlig.

[Pøblis]

Jeg ville nok hatt samme utdannelse og benyttet muligheten til å jobbe verden rundt i perioder. Også vville helt sikkert ha reist mye mer, og da ville det ha blitt en crazy combo av slik røffreising som Toffen beskriver - tog gjennom langtvekkistan og bilferie langs silkeveien og sånn, avbrutt av et par uker på et slikt sted:

[Chablis]

Jeg ville jobbet med gatebarn i Bolivia, sammen med ei venninne. Jeg hadde nok savnet egne barn, det har jeg alltid drømt om å få.

[Billa]

Jeg hadde reist mye mer, bodd i en storby og hatt en brattere karrierestige. Jeg hadde også engasjert meg mer i venner og familie

[Tallulah]

Jeg syns det er vanskelig å forestille seg, jeg har fra jeg var liten alltid tenkt at jeg skulle ha barn.

Men om jeg var frivillig barnløs hadde jeg fortsatt i underholdningsbransjen, reist mye og sikkert i perioder bodd i utlandet. Jeg hadde nok gått for mindre stabile jobber med mye jobb og mye moro.

[kokosbolle]

Jeg er en trygghetsjunkie og hadde nok hatt en solid jobb uavhengig av om jeg hadde barn eller ikke.

[Pepper Lemon]

Jeg har bare ett barn, og det krever egentlig ikke de helt store omleggingene av livet. Jeg ville bodd i leilighet fremfor rekkehus, that's for sure. Og gått oftere på kino. Ellers tror jeg ikke jeg ville jobbet mer, jeg jobber allerede ganske mye. Jeg ville heller ikke reist tøffere steder - jeg liker å ha det comfy. Jeg hadde kanskje tatt en videreutdannelse litt tidligere. Men den skal jeg forhåpentligvis begynne på til høsten allikevel, så mange års forskjell ville det ikke vært. Det eneste jeg tror er at jeg hadde hatt noen jobbår i utlandet.

[Maverick]

Det er en litt underlig tanke, for jeg fikk barn ganske tidlig, var såvidt fylt 20. Og jeg var egentlig overbevist om at jeg ikke ville ha barn helt til han nå plutselig lå der på brystet mitt og det plutselig var helt riktig. (Jepp, et ganske mentalt utfordrende svangerskap. )

Jeg ser for meg to mulige utviklinger. At jeg ikke hadde hatt barn, men fortsatt vært gift med psychomannen, og visnet bort som et ulykkelig menneske i bygdehælvetet.

At jeg ikke hadde barn, dumpa idioten, flyttet til Oslo med en gang jeg ville, studerte, reiste, gjorde mange idiotiske ting og fløy rundt som en egoistisk bohem, men sikkert lykkelig.

Jeg har aldri tenkt at jeg må ha barn for å være lykkelig og et fullendt menneske, men det blir jo svært hypotetisk. Jeg har barn, de gjør meg til et bedre menneske, og jeg ble voksen veldig, veldig fort. Kanskje litt for fort, men det kommer jo en og annen bonus ut av det også.

[Blondie]

Det er en helt fremmed tanke for meg, jeg har 'alltid' ønsket meg en flokk. Egenproduserte, adopterte, lånte, det viktige var å fylle huset med latter og ungdommelig pågangsmot.

Jeg var 20 da jeg ble gravid og mye ville nok vært annerledes om vi hadde ventet et tiår. Blant annet hadde nok studier i utlandet og annen karriere vært prioritert. Nå har jeg vært fornuftig i så mange år fordi jeg har hatt flere å ta hensyn til.