Særdeles uharmoniske fedre?

[Pappa med potensiale?]

Det er lett å lese dette innlegget som ett "stakkars meg" innlegg, men jeg skriver dette utelukkende for å høre om det er flere som sliter med det samme og om noen eventuelt har gode råd og tips.

Jeg har alltid ønsket meg barn. Jeg har alltid likt og kommet godt overens med barn. Vi har 2 barn på henholdsvis 3 og 5 år og lever ett helt normalt liv. Vi bor bra, har gode jobber og vanlig sosialt liv både med og uten barn. Alt ligger altså til grunn for ett godt familieliv.

Til tross for alt dette føler jeg at jeg har blitt en ganske uharmoniske pappa. Jeg er sint og oppfarende, frustrert og utålmodige, sur, grinete og blir fort oppgitt. Jeg føler ofte at jeg kanskje ikke burde blitt forelder i det hele tatt.

Jeg er kanskje ikke godt nok egnet?

[Elise]

Sørg for å få nok søvn, sunn og ordentlig mat og litt tid for deg selv hver uke. Øv på å snakke ordentlig både til og med barn og partner. Det er vanskelig, men det er bare du som kan endre på din egen væremåte. At du er oppmerksom på det er første skritt i riktig retning. Finn på hyggelige ting sammen med familien, få hyggelige fellesopplevelser. Det trenger ikke å være store/dyre ting, men en liten tur i skogen, rusletur til lekeplassen, sykkeltur i byen, biblioteket, e.l.

Jeg tror det er mange som har det sånn i småbarnsfasen. Det er en slitsom og heftig periode, men alt blir bedre etter hvert.

[Isolde]

Det er lett å føle det sånn når man er sliten.

Om du ønsker å utvikle deg som far anbefaler jeg å sjekke om kommunen deres har kurs for foreldre. I min kommune får man tilbud som både COS og De utrolige årene.

Jeg anbefaler begge. Cos er en ganske liten kursrekke som kan være veldig utviklende og du blir godt kjent med deg selv, dine sterke og svake sider. Både jeg og mannen har tatt begge. Og jeg anbefaler de til alle, om man sliter eller ikke.

[Pappa med potensiale?]

Takk for innlegget ditt��

Du har mange gode poenger, men det er jo ikke slik at dette er "nytt".
Jeg skal ikke påstå at jeg hverken har verdens beste søvnmønster eller kosthold, men det er absolutt gjennomsnittlig og burde være mer enn godt nok. Det er jo ikke slik at jeg er ubalansert, som beskrevet i innlegget, i alle sammenhenger. På jobb og i sosiale sammenhenger fungerer jeg utmerket, og jeg fungerer jo også tilfredsstillende på hjemmebane.

Jeg skulle bare ønske jeg visste hvordan jeg kan klare å være en bedre forelder...

[Esme]

Opprinnelig lagt inn av Pappa med potensiale?, her.

Takk for innlegget ditt��

Du har mange gode poenger, men det er jo ikke slik at dette er "nytt".
Jeg skal ikke påstå at jeg hverken har verdens beste søvnmønster eller kosthold, men det er absolutt gjennomsnittlig og burde være mer enn godt nok. Det er jo ikke slik at jeg er ubalansert, som beskrevet i innlegget, i alle sammenhenger. På jobb og i sosiale sammenhenger fungerer jeg utmerket, og jeg fungerer jo også tilfredsstillende på hjemmebane.

Jeg skulle bare ønske jeg visste hvordan jeg kan klare å være en bedre forelder...

Det er vanlig å kjenne på den følelsen når de er så små.

Men jeg tenkte å komme med et tips: jeg jobber i et svært mannsdominert yrke og flere av mine mannlige kollegaer har lest "De utrolige årene" av Carolyn Webster-Stratton og har anbefalt den til meg. De som har likt den er, sånn som jeg oppfatter dem da, fedre som nok er nokså strikte og hvor det blir skjærings, typisk om morgenen og ved leggetid.
Jeg er generelt lite interessert av selvhjelpsbøker, men som sagt fått den så anbefalt av type folk som jeg virkelig ikke hadde tenkt var så åpen for det heller, så jeg lurer på å kjøpe den også.

[Isolde]

De utrolige årene er et behavioristisk program. Det er utviklet for barn med adferdsvansker. Men den har en pyremide hvor man med normale barn skal klare å holde seg på de nederste trinnene stort sett alltid. De består av å være med barna, gi de ros osv.

Faren med å bare lese boken og tolke den selv uten pedagogisk erfaring fra før kan være at man lett kan fokusere på den øverste delen som består av time out og ignorering. De nederste trappene er mye tilknytningspedsgogikk og grunnsteinen i en god oppvekst. DUÅ er et veldig godt program hvor man lærer mye. Men jeg ville som sagt ikke bare lest den helt ukritisk uten erfaring. Kurset for foreldre er på 26 timer. Da får man mye rom for refleksjon. Cos derimot er bare 12 timer og mye mindre lekser. Jeg tror mange kommer langt med det om man ikke har barn med spesielle behov.

Jeg jobber som spesialpedagog og bruker de utrolige årene i arbeide. Jeg har også cos kurs som jeg Synes var veldig bra. For meg var det ikke ny teori, men jeg ble kjent med meg selv på en annen måte.

Min mann kan nok sitte med samme følelsene som HI ofte. Vi har er barn med Adhd og adferdsforstyrrelse. Han har nå gått igjennom cos kurs på helsestasjonen og vi går sammen på de utrolige årene via BUP. Selv jeg som fagperson lærer mye( jeg har gått DUÅ tidligere og) og vi blir mer sammensveiset som foreldre. Man blir aldri utlært når man har med barn å gjøre

[Dronningen]

Du har fått mange gode råd her, og et annet - som sikkert kan synes noe banalt - er å lese seg opp på hva som kjennetegner barnet i de ulike årene/fasene. Slik at man er mer forberedt på adferd, samt ikke forventer mer enn realistisk. Å analysere situasjoner er også et tips, og jobbe med å 'være i det' som en utfordring du skal håndtere. Det er ikke alltid enkelt, men det har hjulpet her - spesielt da de var mindre. 'Okei, nå går han i lås. Hva skyldes det ut fra det jeg vet? Hva er nytteløst nå? Hvordan hjelper jeg ham ut av dette?' Og øve og prøve.

[Karamell]

Mitt enklest tips er å bevisstgjøre seg selv. Tenke at barn er like viktige som voksne. Ville du snakket slik til en kollega? Det er lett å gå i fella (og ja, jeg går stadig i den selv) å snakke til barnet som om den er en "undersått". Jeg vet ikke om jeg klarer å få frem det jeg egentlig mener her ... Vi voksne er i en maktposisjon overfor barn både størrelsesmessig og erfaringsmessig. Det er viktig å være denne makten bevisst.

[Che]

Det at du ser kjipheten selv er jo et godt utgangspunkt. Jeg er et mye kjipere menneske til barna mine enn jeg er til f.eks kollegaene mine, kan man trygt si...Jeg blircstadig mer hyggelig for barna mine og altså - men jeg ble veldig overrasket over hvor vanskelig det er å være foreldre, egentlig.

Du må kanskje finne de områdene hvor du opplever deg som kjipest- er det måltidene? Er det leggetid? Er det egentidmangel? Så kan man finne ut hva man kan løse det. Kan man jenke på kravene?

(Jeg hadde et stort eurekaøyeblikk da det gikk opp for meg hvor kjip jeg (og mann og barn) ble med lavt blodsukker. En frukt før middag hjalp stort, faktisk!)

[Elise]

Mannen min fikk en periode forbud mot å spille pc-spill mens ungene var våkne. Det var virkelig drepen for humør, tålmodighet og alt i forhold til ungene. Tenk gjennom hva du gjør når du merker at du er oppfarende og sur. Kan det være mobil/pc/bøker/whatever som du føler at ungene forstyrrer deg i? Kan det da legges vekk?

[Polyanna]

Jeg syns det hjelper å tenke "ikke ta det personlig!!" i akkurat de årene. De jobber så utrolig hardt med å finne ut av verden og hvordan de skal leve i den, og de er så utrolig "committed" til den oppgaven. Jeg syns det hjelper å ha det som grunntanke, at de sjelden er vrange for å være vrange. Det som fra vårt perspektiv ser ut som trass kan være barnets behov for tid og rom til å klare selv eller tid til å utforske noe på veien eller behovet for å utfordre seg fysisk ved å klatre over alle steiner de ser eller... Ikke at man skal gi etter for alle de ideene de har, men det hjelper ekstremt på irritasjonen om man ser at innfallene og larmen deres ikke er noe de gjør for å være ekle og kjipe eller trasse, det er som oftest en, for dem, helt genuin tanke bak.

[Karamell]

Barn gjør hele tiden så godt de kan, leste jeg et sted. Det traff meg. De er ikke slik for å bare være vrange. Det er vi som må endre oss, de små gjør så godt de kan.

[Charlie]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Mitt enklest tips er å bevisstgjøre seg selv. Tenke at barn er like viktige som voksne. Ville du snakket slik til en kollega? Det er lett å gå i fella (og ja, jeg går stadig i den selv) å snakke til barnet som om den er en "undersått". Jeg vet ikke om jeg klarer å få frem det jeg egentlig mener her ... Vi voksne er i en maktposisjon overfor barn både størrelsesmessig og erfaringsmessig. Det er viktig å være denne makten bevisst.

Jeg har vært - og er - kjip og sur og urimelig. Men jeg tenker mye av nøkkelen ligger i det Karamell sier. At vi lar oss selv få "lov" til å oppføre oss uakseptabelt fordi den andre - barnet - ikke er i en posisjon til å korrigere oppførselen vår. Og det er jo ikke grei oppførsel. ( Vi synes ikke det selv, heller - gjør vi???). Så er det også sant det Karamell sier at barna gjør så godt de kan. De er konstruert for å gjøre det de oppfatter at vi vil, samtidig som de skal vokse opp og gå sin egen vei. Det er utrolig utfordrende for dem. Hvis vi er urimelige mot dem, lærer vi dem å være urimelige mot oss. For i en merkelig logikk er det det vi har lært dem.

Man må finne ut hvilke triggerpunkter man har. Når og hvor er det man blir ufordragelig? Så må man forebygge de situasjonene - og / eller forberede seg på dem (typ stå opp 20 minutter før, eller manne seg opp før man åpner døra hvor det er skrikende unger. "Okei, Nå skal jeg inn og ordne opp i denne situasjonen. Det kommer til å se jævlig rotete ut der inne, men det skal jeg få til og være rolig...")

[Appelsin]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Mitt enklest tips er å bevisstgjøre seg selv. Tenke at barn er like viktige som voksne. Ville du snakket slik til en kollega? Det er lett å gå i fella (og ja, jeg går stadig i den selv) å snakke til barnet som om den er en "undersått". Jeg vet ikke om jeg klarer å få frem det jeg egentlig mener her ... Vi voksne er i en maktposisjon overfor barn både størrelsesmessig og erfaringsmessig. Det er viktig å være denne makten bevisst.

Dette er noe jeg selv også tenker masse på. Ganske mange ganger har jeg også luftet tanken for mannen, som jeg ofte synes oppfører seg bedre mot meg enn mot dem. Avbrytning, for eksempel. Eller å rette på alle mulige irrelevante ting. Si det med uhøflig tone osv. Jeg kan bli ganske sint hvis han sier noe surt og uhøflig den ene veien, og så snur seg mot meg for å få kos, liksom.
Jeg tenker at barna fortjener min respekt på samme måte som alle andre.

Men de er jo selvfølgelig helt sprø i en viss alder. 3-åringen som glemmer å følge med når han blir påkledt, og som minuttet etterpå får fullstendig sammenbrudd: "Hvem kledde på meg?? Jeg kan ikke se underbuksen min!!" *vræææl*

[Harriet Vane]

Jeg er veldig enig med Polyanna i at man må forstå ungenes "stillingsbeskrivelse". En ettåring skal pelle på alt, være mobil og vettlaus, kaste mat på gulvet. En toåring skal hyle av trass og være vanskelig å kle på, en treåring skal ville prøve å gjøre alt selv og insistere på å ha tyllskjørt utenpå regntøyet, osv. Når man ser hva som egentlig ligger bak stillinsgbeskrivelsen, så er det hele tiden "bli selvstendig, klare selv". Og er det så farlig med tyllskjørt?

Jeg velger mine kamper og kjører kun prinsippfast på tannpuss, fluor, leggetid, bordskikk og smake på alt 11 ganger. (De mister tellingen etterhvert, haha.)

Jeg er en person som må ha masse alenetid, ute og med pusleriene mine. Min måte å få gjort mest mulig av mine greier på mens ungene er små - samtidig som jeg gjør dugandes folk av dem, er å ha dem med. De er med på middagslaging, vasking, hagearbeid, alt mulig. Da får vi mest tid sammen også. Jeg snakker så pent og ordentlig som jeg kan til dem og etterhvert høster jeg rikelig av det også. Jeg har en snart 13-åring i tillegg til de små gærningene, så jeg ser jo at det virker. Noe jeg har hatt stor suksess med er å insistere på å få slippe å være en kjedelig mamma. Når alle hjelper til kan jeg nemlig være en gøyal mamma, og da blir det middag i fjæra, piknik på stuegulvet, påske/juleverksted, baking eller fjelltur på en vanlig onsdagskveld.

Unger kan aldri få nok kos. Aldri. Eller eventyr. Og de påvirkes av den generelle stemningen i huset og hvordan vi voksne snakker til hverandre og om andre.