Er det galt å rose barn? (Aftenposten)

[Polyanna]

I hverdagene er det lett å bare lire av seg en "så flink". Det ER, som Bequita sier, langt mer krevende å fylle det med innhold. Man må SE barnet, lytte, tenke seg om og respondere. Jeg tør sette penger på at ingen av oss klarer det HELE tiden. Men JJ har hjulpet meg med å bli bevisst på det, og det hjelper i hvert fall

[him]

Jeg anbefaler en bok som heter feedback av Guro Øiestad, når det gjelder dette med feedback. Dette er en bok som går mye dypere når det gjelder dette med "ros". Hun nevner også det som er problemet med "å se" andre følelser - at det kan oppleves som invaderende.

Jeg synes absolutt ikke det er galt å rose barn i det hele tatt. Men ros er ikke det samme som det å være i en empatisk dialog med barnet. Og man kan ikke erstatte en empatisk dialog med ros - og heller ikke vica verca.

Fluke: Jeg oppfatter at forskjellen mellom ros og anerkjennelse er at ved ros er det prestasjoner eller ytre ting som blir dratt frem. (For ei nydelig tegning, så fin du er i den buksa, herlig navn du har, du er så flink å hjelpe meg) mens ved anerkjennelse skal man sette ord på (og vurdere positivt) følelsene hos deg selv og barnet. (Jeg blir glad når du hjelper meg, det ser ut som om du elsker å leke i vannet, blir du sint når du ikke får pølse)

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av Mams, her.

Vil ikke foreldre i de fleste situasjoner "foklare" hvofor de synes barnet er flink da?

Ja, det er det jeg lurer på også. :undrer Jeg sier da ikke "nå var du flink" uten å utdype det litt nærmere. Og har det ikke noe med "flinkhet" å gjøre, så bruker jeg heller ikke ordet "flink". Så jeg ser egentlig ikke helt problemet. For meg personlig blir dette nesten en litt konstruert problemstilling.

[Kanutte]

Et flott innlegg, Polyanna! Jeg likte at du bruker konkrete eksempler, da forstår jeg veldig godt hva du mener. Du viste meg også godt hvorfor man bør gi tilbakemeldinger på denne måten, på en forståelig og klar måte. Men du har rett i at det krever mer å tenke gjennom hvorfor man har lyst til å si vedkommende er flink og å formulere konkrete tilbakemeldinger.

Jeg tror mange "så flink du er" går på automatikk, bare for å markere at noe er positivt overfor barnet. Å gi mer konkret tilbakemelding, er mer krevende mentalt sett, men det er også mer givende for mottakeren.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg oppfatter at forskjellen mellom ros og anerkjennelse er at ved ros er det prestasjoner eller ytre ting som blir dratt frem. (For ei nydelig tegning, så fin du er i den buksa, herlig navn du har, du er så flink å hjelpe meg) mens ved anerkjennelse skal man sette ord på (og vurdere positivt) følelsene hos deg selv og barnet. (Jeg blir glad når du hjelper meg, det ser ut som om du elsker å leke i vannet, blir du sint når du ikke får pølse)

Ja, det erhelt klart en forskjell mellom disse to tingene, men bruker ikke vi foreldre en OK blanding av begge deler, da? Eller er jeg fryktelig naiv nå? Det siste vi trenger er foreldre som er så usikre på om de skal gi ros i en gitt situasjon, at de nesten alltid velger det bort. Det kan nå umulig være noe bedre enn litt unødvendig/overdreven ros.

[HP]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ja, det er det jeg lurer på også. :undrer Jeg sier da ikke "nå var du flink" uten å utdype det litt nærmere. Og har det ikke noe med "flinkhet" å gjøre, så bruker jeg heller ikke ordet "flink". Så jeg ser egentlig ikke helt problemet. For meg personlig blir dette nesten en litt konstruert problemstilling.

Problemet er kanskje at du ikke har definert ros som mer enn ... ros? Hvilken funksjon har det for deg? Hvorfor gjør du det? Hvordan gjør du det? Hva er hensikten? Hva er barnets utbytte? Hva betyr ros for deg, sånn egentlig?

[him]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Ja, det erhelt klart en forskjell mellom disse to tingene, men bruker ikke vi foreldre en OK blanding av begge deler, da? Eller er jeg fryktelig naiv nå? Det siste vi trenger er foreldre som er så usikre på om de skal gi ros i en gitt situasjon, at de nesten alltid velger det bort. Det kan nå umulig være noe bedre enn litt unødvendig/overdreven ros.

Jeg har ikke peiling på hva andre foreldre enn meg gjør. Jeg synes det er interessant med kommunikasjon og har sikkert en veldig akademisk tilnærming til det.

Jeg oppfatter det ikke som om det er mange i mitt nærmiljø som bruker kommunikasjon på en bevisst måte, som et "instrument". De fleste kommuniserer nøyaktig slik de er vant til at kommunikasjon skal foregå. Alså som en imitering, ikke som en bevisst verktøy.

Empatisk dialog er ikke et nytt begrep. Det var Sokrates som "oppfant" det og det blir benyttet i såkalte prep-kurs (kurs om samliv), i kognetiv psykologi og i den "nye" barneoppdragelsen (som Jesper Juul er en del av).

Jeg synes det er helt greit å gi ektefølt ros. Men jeg for min del merker at jeg av og til går litt på autopilot når jeg får den 10 tegningen i hånda mens jeg leter (mer og mer desperat) etter rene klær. Da blir det lett en: "Det var ei fin tegning". En litt "tom" frase. Og jeg synes det er greit, men da har jeg ikke gitt ekte ros. Jeg har heller ikke vært i en ekte dialog.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av HP, her.

Problemet er kanskje at du ikke har definert ros som mer enn ... ros? Hvilken funksjon har det for deg? Hvorfor gjør du det? Hvordan gjør du det? Hva er hensikten? Hva er barnets utbytte? Hva betyr ros for deg, sånn egentlig?

Kanskje det er jeg som har litt vanskelig for å skille mellom ros og anerkjennelse. Jeg er ikke vant til "innholdsløs" ros. Selvfølgelig vet jeg at det "så flink du er" kan være noe man bare lirer av seg, men det er ikke noe jeg har erfaring med. Nå sier jeg "nå var du flink til å ... " til fireåringen min i mange tilfeller der jeg kanskje ville uttrykt meg annerledes til storebroren da han var på samme alder. Det går jo tross alt ut på å finne former for tilbakemelding som barnet forstår. Av og til tror jeg dessuten at vi alle kan trenge litt "tom" ros, når alt går på tverke og vi synes veldig synd på oss selv. Da er ikke konstruktive tilbakemeldninger alltid det som hjelper mest.

[Claire]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Det går jo tross alt ut på å finne former for tilbakemelding som barnet forstår. Av og til tror jeg dessuten at vi alle kan trenge litt "tom" ros, når alt går på tverke og vi synes veldig synd på oss selv. Da er ikke konstruktive tilbakemeldninger alltid det som hjelper mest.

Det tror jeg er veldig riktig, Divine. Jeg har tenkt litt mer på dette, og motsier kanskje meg selv her, men jeg tror at spesielt for mindre barn, kan et oppmuntrende og positivt tonefall av og til være tilstrekkelig motivasjon og tilbakemelding.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes det er helt greit å gi ektefølt ros. Men jeg for min del merker at jeg av og til går litt på autopilot når jeg får den 10 tegningen i hånda mens jeg leter (mer og mer desperat) etter rene klær. Da blir det lett en: "Det var ei fin tegning". En litt "tom" frase. Og jeg synes det er greit, men da har jeg ikke gitt ekte ros. Jeg har heller ikke vært i en ekte dialog.

Men hva er alternativet i en slik stund da? Å si til barnet at "Jeg har det så travelt akkurat nå at jeg ikke er i stand til å gi deg adekvate tilbakemeldinger på tegningene du viser meg akkurat nå. Så for å unngå overfladisk ros har du valget mellom å vente med å vise meg flere tegninger til jeg har tid til å vurdere dem ordentlig eller du kan vise meg tegningene, men da må jeg dessverre forholde meg taus i forhold til dem"?

Altså, alt til sin tid. Noen ganger er situasjonen sånn at rosen kanskje kan bli litt overfladisk, men poenget er vel at man skal gå inn i en ekte dialog og vise empati så ofte det lar seg gjøre, og så får man heller akseptere at det av og til oppstår situsjoner hvor et litt tomt "den var fin" tross alt er bedre enn "argh, ikke forstyrr meg med de tegningene akkurat nå. Ser du ikke at jeg har det travelt!"

[Skilpadda]

Dette er en veldig interessant diskusjon. Jeg har også blitt mer bevisst på hvordan jeg snakker til sønnen min av å lese det f.eks. Polyanna (og Jesper Juul) skriver om det. Og jeg merker at jeg har et bittelite filter på ordet "flink", og tenker meg om et halvt sekund ekstra før jeg bruker det, vurderer om jeg kan/bør si det annerledes. Ofte omformulerer jeg med "fint" i stedet, hvis det bare er en kjapp melding; "så fint at du tok på deg jakken selv" i stedet for "så flink du er som tok på jakken selv". Men jeg bruker gjerne "flink" hvis det faktisk er en prestasjon det er snakk om, f.eks. ved å legge til "Du har blitt veldig flink til å lukke glidelåsen selv" e.l.

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Jeg synes det er helt greit å gi ektefølt ros. Men jeg for min del merker at jeg av og til går litt på autopilot når jeg får den 10 tegningen i hånda mens jeg leter (mer og mer desperat) etter rene klær. Da blir det lett en: "Det var ei fin tegning". En litt "tom" frase. Og jeg synes det er greit, men da har jeg ikke gitt ekte ros. Jeg har heller ikke vært i en ekte dialog.

Nettopp, det blir litt sånn samlebånd, men det er vel også greit, når man får tegninger som produseres på samlebånd. "Takk, den var fin" holder ofte. Man trenger jo ikke gå inn i en "ekte dialog" med barnet på hver eneste lille detalj som skjer i løpet av dagen. (Jeg trodde ikke du mente det heller, altså, det var bare en observasjon.)

[him]

Opprinnelig lagt inn av Divine, her.

Men hva er alternativet i en slik stund da?

Som jeg sier så synes jeg det er helt OK med slike "tomme" fraser, jeg mener bare at man bør være oppmerksom på at man da har levert fra seg en "tom" (og helt OK) frase og ikke ektefølt ros eller en empatisk dialog.

Disse tingene er forskjellig og utfyller hverandre. De erstatter ikke hverandre.

[Divine]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

Disse tingene er forskjellig og utfyller hverandre. De erstatter ikke hverandre.

Nemlig. Vi er jo egentlig enige, ser jeg.

[Polyanna]

Jeg fikk lit inspirasjon her til å skrive mer om dette med selvfølelse versus selvtillit. Så for de som er interessert: Her er neste episode av "Polyanna tolker Jesper Juul"

Et par forbehold: For det første syns jeg JJ ofte skriver temmelig vagt. Jeg har derfor ingen anelse om jeg "tolker" ham riktig. For det andre er mye av det hans skriver på ingen måte originalt, men anerkjente tanker i psykologi, barneterapi, etc. Men han har klart å skrive om det sånn at det har nådd ut til mange.

Altså: Hva er selvfølelse vs. selvtillitt, og hvorfor fremmer anerkjennelse det første og ros det andre?

Vi har sikkert alle møtt mennesker som fremstår som trygge i seg selv. Som virker stø og sikre på at de selv har en verdi. Det er det vi kaller selvfølelse. At man er sikker på at den man er, det man føler og det man tenker er verdifullt i seg selv.

Selvtillit handler om ytre ting: At man er trygg på at man kan noe. At man er flink til noe. Eller at man er pen og attraktiv. En nyttig egenskap når man skal ut og takle livet. Uvurderlig for fotballspillere. Godt å ha med seg når man skal finne en kjæreste, begynne i ny jobb eller starte en utdanning. Jeg kan. Dette skal jeg få til. Denne fotballkampen skal jeg vinne! Selvtillit er viktig, og det er noe mange i vår generasjon har fokusert mye på å gi våre barn. Særlig siden mange av oss var offer for en "ikke skryt for mye av ungene, for da blir de høye på pæra!"-filosofi, og sårt savner selvtillit i livet vårt. Så det syns jeg vi skal fortsette med. Vi skryter av ungene våre. Sørger for at de driver med aktiviteter der de får oppleve mestring. Flott!

Men i tillegg kommer en annen ting inn, og som er mye viktigere enn selvtillit. Selvfølelse. Og dette er mye vanskeligere! En jeg tenker på når jeg skriver dette er Tom Enerly. Han fotballspilleren som knakk nakken. Tenk om han kun hadde selvtillit, kun basert på trygghet på en ferdighet og en mestring. Den selvtilliten var selvsagt uvurderlig da han var fotballspiller. Men helt ubrukelig når man mister dette ytre. Når man ser intervjuer med ham etter ulykken så ser man en mann som i tillegg til selvtillit har hatt en trygg selvfølelse. Han har vært trygg på at han har en verdi i SEG SELV og ikke bare i det han KAN. Det han tenker, føler og er er viktig. HAN er viktig og verdifull. Jeg syns det lyser den tryggheten av ham.

Det samme gjelder, mindre dramatisk, når en som har hatt utseendet med seg blir gammel og grå. Hva da hvis utseendet var det som ga deg mot til å angripe livet? Når en som baserer tryggheten sin på karrieren mister jobben. Osv.

Har man selvfølelse og føler seg verdifull pga. det en har inni seg så takler man disse smellene. Har man det ikke så mister man ALT.

Så det å gi anerkjennelse handler om å vise et barn at det du føler er legitimt. Det du tenker har en verdi for meg. Jeg elsker deg ikke fordi du er flink eller er snill, men fordi du er DU.

Eksempler:
Når barnet surver og er lei seg: Ikke "pytt, det er vel ingenting å være lei seg for!".

Ikke "ikke vær så sint!"

Eller, et eksempel fra meg selv: Når jeg spurte storebror hvordan dagen hans hadde vært i barnehagen og han begynte rett på å syte over noe dumt som hadde skjedd, så prøvde jeg å straks spore ham inn på noe mer positivt. "Ja, huff, men ellers har det vel vært fint? Dere hadde det sikkert fint på turen?". Jeg tenkte vel at da skulle jeg få ham til å huske det fine og ikke det kjipe. (Pollyanna, ja...). Men han ble skrekkelig lei seg. Nå lar jeg ham snakke ut om den grufulle episoden når Haakon tok spaden hans eller dytta ham eller hva det var. "Ble du lei deg? Ja, det skjønner jeg at du ble. Jeg håper det ikke blir sånn i morgen. Skjedde det noe annet i dag, da? Dro dere på tur?". Jeg prøver å møte den følelsen han faktisk hadde, og ikke avfeie den som uviktig, skjønner?

Det samme når lillesøster har slått seg. Jeg prøvde min brors metode, som er "pytt-pytt! Opp igjen!". Det medførte endeløs forurettet hyling. Det som så godt som alltid utretter mirakler når hun kommer hylende til meg er: "Slo du deg?" Mm. "fikk du vondt?" Mm. "Hvor da?" Dæ! "Ja, det skjønner jeg var dumt. Ble du lei deg da?" Mm. Snufs. Ferdig! Da har hun fått anerkjennelse for at hun ER lei seg og at det er helt på sin plass å bli lei seg når man slår seg.

Så til det med ros/anerkjennelse: Dersom den følelsen barnet har er stolthet og mestring, så er ros/skryt helt på sin plass. Det speiler barnets følelse eksakt. Dersom det er noe annet: Glede, behov for å bli sett, kreativitet og fargeglede, metting av sult (!), så blir skryt/ros helt feil i forhold til barnets opplevelse. Og hver gang barnet opplever at det det føler er "feil" så setter det et lite skår i selvfølelsen.

Det var langt og mye. Nå fikk jeg det i hvert fall ut!

[Polyanna]

Herregud, plutselig ble jeg usikker på hvordan man staver "tillitt"! og

[Claire]

Tillit.

Flott inlegg, forresten.

[Polyanna]

Ikke sant? Det SÅ jo helt hakkende galt ut også. Jaja, nå kandet stå sånn, til skam og skjensel.

[Linemix]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Herregud, plutselig ble jeg usikker på hvordan man staver "tillitt"! og

Det var ikke det første jeg tenkte på da jeg leste innlegget ditt ...

Jeg ser at du har anstrengt deg for å formidle noe du syns er viktig. Jeg skjønte hva du mente, og syns jeg fikk veldig gode råd - råd jeg tror kan være til hjelp for meg som mamma. (Du er flink! :stikker: )

[Skilpadda]

Kjempeflott innlegg, Polyanna. Jeg tror også at selvfølelse, det å føle at man er verdifull og elskbar - det å respektere og være glad i seg selv, kanskje, rett og slett - er en enormt viktig egenskap. Hvis man har den i tilstrekkelig grad, tror jeg det er et godt grunnlag for å ha det bra og for å ha et godt forhold til folk rundt seg.

[Toffskij]

Jeg synes du skulle skrive bok, jeg, Polyanna. Den ville helt sikkert bli mye bedre enn JJs! Jeg er en skikkelig Polyanna-groupie når det gjelder barneoppdragelse, eller skal vi kalle det kommunikasjon med barn.